De fire hellige marskalker

De såkalte «fire marskalker» regnes som en utbrodering av «De fjorten nødhjelperne». Det er snakk om fire helgener som ble æret i det vestlige Tyskland og tilgrensende områder i Nederlandene, som ved nedre Rhinen (Niederrhein), i Köln og i Ardennene. De ble æret som spesielle nødhjelpere, hovedsakelig fra 1300-tallet til 1600-tallet, men også i dag. De fire er de hellige Quirinus av Neuss (d. ca 130), pave Kornelius (251-53), Antonius den Store (ca 251-356) og Hubert av Liège (656-727) (av Maastricht-Tongern-Liège).

På 1400-tallet ble de sammenlignet med innehaverne av det innflytelsesrike embetet som marskalk ved fyrstehoffene og ble derfor kalt «Guds og himmelborgernes hoffmarskalker». Disse «marskalkene» ble lenge regnet å stå Gud spesielt nær ved hans trone, og de var dermed spesielt nyttige som forbedere. Betegnelsen «hellige marskalker» dukker opp første gang i et dokument fra 1478, hvor det fortelles at deres dyrking allerede hadde vært kjent i lengre tid. Deres kult og fremstillinger forsvant igjen på slutten av 1600-tallet.

Forbindelsen mellom disse fire kirkepersonlighetene vises av den vanlige valfartsruten: først til kirken St. Antonius i Wesel i Nordrhein-Westfalen eller til antonittenes kloster i Köln, så til Kornelimünster i Aachen i Eifel i Nordrhein-Westfalen, deretter til Saint-Hubert i Ardennene i provinsen Luxembourg i Vallonia i Belgia og til slutt til St. Quirin (Quirinusmünster) i Neuss i Niederrhein i Nordrhein-Westfalen.

Quirinus av Roma eller av Neuss var en martyr fra 100-tallet. Ifølge tradisjonen var han tribun og fangevokter og omvendte seg til kristendommen sammen med sin datter, den hellige Balbina. Under keiser Hadrian (117-38) ble han forfulgt som kristen og til slutt halshogd rundt år 130. I år 1050 ga den hellige tyske pave Leo IX (1049-54) Quirinus' relikvier til sin søster (?) Gepa, som var abbedisse i et benediktinerinnekloster i Neuss ved Rhinen i nærheten av Düsseldorf i Tyskland. I 1206 ble den nåværende domkirken, St. Quirin (Quirinusmünster), bygd over relikviene. Det er den vakreste kirken i Rhinland og var sentrum for en folkefest. Quirinus er skytshelgen for byen Neuss, ridderstanden og for hester og okser, og han ble anropt mot kopper, pest, epilepsi, beinbrudd, fot- og beinlidelser, øreverk, verkebyller, fistel, gikt, hudutslett, øyenlidelser, struma, lammelser og hestesykdommer.

Kornelius var pave (biskop av Roma) fra mars 251 til juni 253. Under keiser Trebonianus Gallus (251-53) ble han i juni 252 sendt i eksil til Centuricellae (i dag Civitavecchia), hvor han døde året etter. Hans legeme ble på slutten av 200-tallet brakt til Roma. 600 år senere flyttet kong Karl den Skallete (843-77) hans relikvier til byen Compiègne i Frankrike, hvor de ble bisatt ved høyalteret i kirken Saint-Germain. Hans hode befinner seg i det tidligere benediktinerklosteret Kornelimünster ved Aachen. Han er skytshelgen for bønder og storfe (lat: cornu = horn) og ble påkalt mot epilepsi, krampe og andre nervesykdommer, mot øreverk og feber og i Nederland spesielt mot barnesykdommer.

Antonius den store var en kristen egyptisk munk, asket og eneboer og regnes som munkevesenets far. Han ble berømt gjennom hans biografs beskrivelse av hans energiske motstand mot tallrike fristelser, og han ble beundret som undergjører og en mann av Gud. En sykdom som dukket opp på slutten av 1000-tallet, var ergotisme, som ble kalt St. Antoniusild (det var åpenbart demonenes pinsler man hadde i tankene). Sykdommen ble senere identifisert som forgiftning av meldrøye, en sopp som vokser på kornsorter som rug, hvete og bygg. Antonius er skytshelgen for husdyr og griser, og han ble anropt mot epidemier og sykdom, spesielt St. Antoniusild og pest.

Hubert var biskop av Maastricht og Liège. Som ung levde han ved hoffet til kong Teoderik III av Burgund (673-91) (Theoderik; fr: Thierry) Teoderik III, som utnevnte ham til greve, og ved hjelp av fyrstens gunst og egne evner fikk han snart de høyeste embeter i riket. Senere levde han i Metz ved hoffet til hushovmesteren Pipin av Herstal (ca 635-714) (fr: Pépin d'Héristal), som også kalles Pipin II (eller Pipin den Midtre), som han trolig var i slekt med. Da han ble enkemann, flyttet han til skogene i Ardennene og ble eneboer. I 705 ble han utnevnt til biskop av Tongeren-Maastricht, og i 716 flyttet han sitt bispesete til Liège. Han er mest kjent for en legende om hans omvendelse som først dukket opp på 1300-tallet. Den forteller at han en langfredag bedrev sin yndlingsbeskjeftigelse og gikk på jakt i Ardennene, og da fikk han øye på en hjort. Til jegerens forbauselse ble hjorten rolig stående, og Hubert hadde allerede spent buen da han oppdaget at den hadde et lysende krusifiks mellom hornene. Han sank i kne og hørte en stemme som mante ham til ikke å glemme det evige liv. Dette gjorde så sterkt inntrykk på ham at han omvendte seg helt til Gud. Dette er en vandrelegende som er basert på historien om den hellige Eustacius. Den gikk fra land til land og ble forbundet snart med den ene, snart med den andre helgenen. Hubert er skytshelgen for jegere, forstmenn og for jakthunder, han ble anropt mot jaktuhell, hundebitt og slangebitt og spesielt mot hundegalskap.

I Irmgardiskapelle på Heiligenberg i Süchteln ved Viersen i delstaten Nordrhein-Westfalen sto det tidligere fire statuer, 58-62 centimeter høye, av Kornelius, Antonius, Quirinus og Hubert, fremstilt rundt 1520 i Antwerpen av eik og malt. Men natten til den 9. september 1980 ble statuene stjålet. To måneder senere ble statuene av Quirinus og Kornelius funnet etter et anonymt tips og anbrakt i hvelvet til en bank i Krefeld, hvor de stadig befinner seg. Statuene av Hubert og Antonius er fortsatt sporløst forsvunnet. Ettersom figurene ble restaurert hos delstatskonservatoren mellom 1965 og 1967, finnes det imidlertid detaljerte beskrivelser av dem.