Den hellige Flannan av Killaloe (600-t)

Den hellige Flannan (lat: Flannanus) levde på 600-tallet. Han har en kult både i Irland og i Skottland på samme dag, noe som gjør det sannsynlig at det er snakk om samme person. Men Flann betyr rød, og Flannan var et vanlig navn i begge land, så det er mulig at det fantes to rødhårede helgener og at deres tradisjoner senere er blandet sammen.

Den irske Flannan skal ha vært sønn av en høvding ved navn Turlough i distriktet Thomond i det vestlige Irland. Han skal i følge en sen og upålitelig legende ha vært disippel av den hellige Molua, som grunnla klosteret Killaloe, og han skal ha blitt sin mesters etterfølger som abbed der. I ungdommen skal han ha vært fast bestemt på å foreta en valfart til Roma til tross for motstand fra sine venner og slektninger, og legenden forteller at han utførte denne reisen på en mirakuløs måte som er vanlig i irsk hagiografi, nemlig flytende på en møllestein. Det har vært antydet at de møllesteinene som fulgte irske munker på deres reiser, var svært små, og at de ble brukt til altere når de feiret messen.

Mens Flannan var i Roma, ble han bispeviet av pave Johannes IV (640-43), og deretter vendte han tilbake til sin fars område som den første biskop av Killaloe, et bispedømme som omfatter nesten nøyaktig samme område som distriktet Thomond, der hans far Turlough var høvding. Da Flannan nådde Killaloe, samlet hele folket seg for å høre instruksjonene og budskapene han hadde med fra Den hellige Stol.

Flannans eksempel fikk hans far til å bli munk på sine gamle dager under den hellige Colman i klosteret i Lismore. Det var trolig den hellige Colman av Kilmacduagh, selv om Colman er et vanlig navn. Ifølge en biografi som ble skrevet etter 1162, ba Turlough Colman om en særlig velsignelse av sin familie fordi tre av hans sønner var blitt drept. Da tok Colman syv lange skritt og sa: «Fra deg skal det springe ut syv konger». Og slik ble det, blant Turloughs etterkommere var det syv konger, og alle het Brian.

Flannan var redd for at kongekronen også skulle falle på ham, og derfor ba han om at han skulle bli få et fysisk lyte som gjorde ham uaktuell som kongsemne. Hans biograf forteller at det da «begynte å komme til syne arr og utslett og byller på hans ansikt, slik at det ble svært skremmende og frastøtende».

Som så mange munker før ham var Flannan en misjonær som vandret rundt på landsbygda og forkynte evangeliet. Hans legende gir ham æren for ham kirker i Lough Corrib og i Inishbofin og en hendelse på Isle of Man. Flannan skal også ha virket på Hebridene og ga navn til Flannan Isles, vest for Lewis og Harris i Skottland. De kalles også «The Seven Hunters». På en av dem, hvor det står et fyrtårn, finnes klosterruiner som kalles «Flannans kapell». Så sent som 1678-79 fortelles det om menn som besøkte disse øyene for å jakte på de utallige fuglene der og betraktet dem som et hellig sted.

Til tross for alt sitt harde arbeid klarte Flannan å resitere hele psalteret hver dag. Mange store mirakler tilskrives ham, i tillegg til en slik keltisk praksis som å resitere officiet nedsenket i iskaldt vann.

Han ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 19. juni 1902 (gruppen «Albert, Asicus og Carthagus, biskoper, og deres 22 irske ledsagere») av pave Leo XIII (1878-1903). Hans minnedag er 18. desember og den feires over hele Irland. Han er skytshelgen for bispedømmet Killaloe, hvor hans relikvier tidligere hvilte i katedralen. Ved siden av den er det bevart et oratorium i stein, som man tror er hans.