Den hellige Faro av Meaux (~590-~672)

Den hellige Faro (fr: Faron; Burgundofaro) ble født rundt 590 i Pipimisicum (i dag Poincy) nær Meaux i det nåværende departementet Seine-et-Marne i regionen Île-de-France i Frankrike. Han var sønn av den rike grev Agnerik av Meaux (Hagneric, Chagneric), som var en av de fremste hoffmennene til merovingerkongen Theodebert II (Thibert) av Austrasia (596-612), og hans mor var Leodegonda (Leodegondis). Han hadde tre søsken, søstrene Agnetrudis og den hellige Fara av Faremoûtiers (Fare, Burgundofara) og den hellige broren Cagnoald av Laon (Chagnoald, Chainoaldus) (d. ca 633). Familien var av burgundisk opprinnelse, derfor navnene Burgundofaro og Burgundofara. Tre av søsknene, Faro, Fara og Cagnoald, regnes blant Kirkens helgener. Meaux og Brie tilhørte da Austrasia, ikke Burgund, som noen kilder hevder.

På en av sine reiser rundt i de frankiske rikene bodde den store hellige Kolumban av Bobbio (ca 542-615) hos grev Agnerik av Meaux. Kolumban ga selvfølgelig grevens barn sin velsignelse, og han spådde dem en stor fremtid. Cagnoald ble så imponert av Kolumban at han umiddelbart ble med ham og vek aldri fra hans side før sin mesters død. Da kom han tilbake fra Bobbio i Nord-Italia til klosteret Luxeuil i Burgund, som var grunnlagt av Kolumban. Han overtalte abbeden, den hellige Eustasius av Luxeuil (ca 560-629), til å dra til hans far for å gå i forbønn for hans søster Burgundofara. Hun ønsket å bli nonne, men faren hadde i mellomtiden funnet en passende ektemann til henne. Eustasius lyktes i sitt oppdrag, og Fara mottok i 614 sløret som konsekrert jomfru av den lokale biskopen. Noen år senere skulle hun med farens hjelp grunnlegge klosteret Faremoûtiers (Farae Monasterium eller «Faras kloster»).

Faro fulgte i motsetning til sine søsken en verdslig karriere, og han tilbrakte noe av sin ungdom ved hoffet til kong Theodebert II av Austrasia, et kongerike som omfattet det østlige Frankrike og vestlige Tyskland. Etter at både kong Teodebert II og hans bror og etterfølger Theoderik (612-13) var døde, dro Faro i 613 for å tjene ved hoffet i det andre frankiske kongeriket, Neustria, hvor kong Klotar II (584-628) styrte (frankisk enekonge fra 613). Faro hadde like før giftet seg med Blidechild (Blidechilda). Det sies at mens han var i Neustria, grep han inn med suksess for å redde livet til noen saksiske diplomater som kongen hadde dømt til døden for deres uforskammethet.

Faro utviklet også noe av et ry for hellighet, og etter å ha besøkt sin søsters kloster Faremoûtiers, var han så imponert at han i en alder av 35 år bestemte seg for å bli kleriker dersom hustruen gikk med på det. Blidechild var åpenbart av samme mening og trakk seg tilbake til sine eiendommer. Senere ønsket Faro å vende tilbake til henne, men hun overtalte ham til å holde ut i sitt nye kall. Hun døde noen år senere. Til slutt mottok Faro tonsuren og ble også presteviet. Noen kilder hevder feilaktig at han sluttet seg til munkene i klosteret Luxeuil, som hans bror hadde tilhørt før han nå var blitt biskop av Laon, men han var sekularprest.

Da bispesetet i Meaux (Meldae) i det nåværende departementet Seine-et-Marne i regionen Île-de-France ble ledig rundt 626, gjorde hans ry at han ble valgt til ny biskop (626-72) etter Gondoald (Gundobaldus) (614-25), som trolig var en slektning av ham. Han ble den nittende biskop av Meaux. Han ble også kansler for den nye kongen Dagobert I (628-39), og han brukte sin innflytelse til å beskytte de fattige og uskyldige i kongens nesten kontinuerlige krigføring. Han utmerket seg for sin nidkjærhet for sjeler og arbeidet hardt for å omvende dem som ennå ikke var blitt kristne. Han hadde også ry som undergjører, og ved en anledning skal han ha helbredet en blind mann ved å tildele ham fermingens sakrament.

Kort etter at Faro ble biskop, fikk han besøk av den hellige Fiacre (ca 610-ca 670), den irske munken som ble berømt som eremitt i den delen av Frankrike. Det var Faro som ga ham land i Breuil til en eneboercelle. Lite er kjent om Faros lange episkopat eller hans liv generelt. Vi finner hans navn på en rekke chartre fra 660-tallet, og ifølge den hellige Beda den ærverdige (ca 673-735) tok han gjestfritt mot den hellige Hadrian av Canterbury (ca 630-710) da han var på vei fra Roma til England. Han deltok på en rekke regionale konsiler, blant annet på konsilet i Sens i 650. En tid før sin død grunnla han i en forstad til Meaux, hvor han hadde en eiendom, klosteret Det hellige kors, som etter hans død fikk hans navn (Saint-Faron) og fulgte den hellige Benedikts regel. Der huset han noen av de munkene som måtte forlate Luxeuil sammen med grunnleggeren Kolumban. I 637/38 signerte han sammen med biskop Acharius av Tournai en kontrakt der rettighetene til den nyopprettede klosteret Rebais ble fastlagt. Han bygde et kloster i Estrouanne nær Kanalen og havnebyen Wissant.

Faro døde den 28. oktober 672 i Meaux, rundt åtti år gammel og etter 46 år på bispestolen i Meaux og ble gravlagt i domkirken der. Han ble etterfulgt av den hellige Hildebert (Hildever; lat: Hildebertus) (672-ca 680). Hans relikvier ble oppbevart i Ferté-sous-Jouarre, og både de og hans minne æres fortsatt høyt i Meaux. Hans minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 28. oktober, og hans navn står fortsatt i den nyeste utgaven (2004). Det er bevart tre biografier på latin om Faro, en samlet av biskop Hildegaire (Hildegarius) av Meaux (ca 855-ca 875), en annen på vers, skrevet av subdiakonen Fulcoius i Meaux på 1000-tallet, og en tredje utgitt av Surius med endringer i stil.