Den hellige Felix av Trier (d. ~400)

Den hellige Felix levde på slutten av 300-tallet i det nåværende Tyskland. Dette var en tid hvor Kirken kjempet med en hel rekke vranglærere om den rette forståelsen av Kristi person. Arianerne og nestorianerne lærte for eksempel at Jesus bare tilsynelatende var et menneske. Men den verste vranglæren var likevel priscillianismen, oppkalt etter biskop Priscillian av Ávila i Spania, som lærte at alt materielt, selv menneskenes og dermed også Kristi legeme, var skapt av djevelen. Derfor kunne det heller ikke finnes noen oppstandelse, for det skulle innebære djevelens endelige seier.

Priscillianerne var en ekstremt asketisk sekt, som med raffinerte psykologiske triks og falske påstander klarte å vinne en stor tilhengerskare i Nord-Spania og Sør-Frankrike, særlig blant kvinner. De ble fordømt av den hellige pave Damasus I (366-84) og den hellige erkebiskop Ambrosius av Milano, og på det første konsilet i Zaragoza i Spania i eller rundt 380 av spanske og franske biskoper ble det vedtatt åtte kanoner rettet mer eller mindre direkte mot priscillianismen. Priscillian og hans tilhengere ble fordømt som kjettere (heretikere).

Priscillianerne ble fordømt på nytt på en synode som ble holdt i Bordeaux i 384 under beskyttelse av tronrøverkeiseren Maximus Magnus (383-88). Priscillian appellerte vedtakene på synoden til keiseren, men han ble angrepet av noen spanske biskoper under ledelse av biskop Ithacius av Ossanova, som også appellerte til keiseren og krevde Priscillian henrettet. Den hellige Martin av Tours inntok i likhet med Ambrosius en mer moderat linje, delvis fordi han var motstander av å ta livet av vranglærere og mente at det var nok å erklære dem for kjettere og la biskopene ekskommunisere dem, og delvis fordi han mislikte å se keiseren blande seg inni kirkelige spørsmål.

Martin skyndte seg i 384 til keiser Maximus Magnus’ hoff i Trier og appellerte dødsdommene, selv om han dermed selv risikerte anklager om kjetteri. Keiseren gikk med på å spare livene til Priscillian og hans tilhengere, men straks Martin hadde forlatt Trier, ga Maximus Magnus etter for presset fra Ithacius og hans tilhengere og overlot saken til prefekt Evodius. Prefekten kjente dem skyldig i trolldom, noe som medførte dødsstraff, og han fikk dem halshogd i januar 385 i Trier. Dette var den første kjetterhenrettelsen i kirkehistorien, og den hadde nesten splittet den vestlige Kirken. Martin sørget dypt og nektet å kommunisere med biskop Ithacius.

Både keiser Maximus og biskop Ithacius ble refset av den hellige pave Siricius (384-99) for sine roller i saken. Martin dro enda en gang til Trier for å bønnfalle keiseren om å stanse blodbadet som skulle til å settes i gang mot priscillianerne i Spania. Keiseren gikk med på det på den betingelse at Martin forsonet seg med biskop Ithacius, noe han gjorde ved å delta i konsekrasjonen av en av hans menn til biskop av Trier (Treviri), nemlig Felix, som var valgt til biskop etter Britto i 386. Men resten av livet skulle han bebreide seg selv bittert at han ga etter i dette spørsmålet.

Biskop Felix av Trier var en hellig mann og ekstremt gavmild mot de fattige. Men pave Siricius nektet å anerkjenne hans rett til bispesetet i Trier, fordi han var valgt av dem som var ansvarlige for Priscillians død. Han prøvde med alle midler å bilegge striden etter henrettelsen, en strid som truet med å utvikle seg til skisma. Men da et konsil i Milano i 398 med Ambrosius i spissen fordømte priscillianismen, ble flere biskoper, blant dem Felix, refset fordi de ikke hadde bekjempet en så farlig vranglære tilstrekkelig. Derfor ble han ansett å være en «sympatisør» og ble fordømt som «mistenkt for kjetteri». Da han fikk vite at konsilet i Milano hadde fordømt ham, forlot han i 398 sitt bispeembete og trakk seg tilbake til et kloster han hadde grunnlagt. Sine siste år tilbrakte han i bot og bønn, og dermed beviste han sin lydighet og ydmykhet.

Felix døde den 26. mars rundt år 400 i Trier. Samtidige forfattere, særlig Martin av Tours’ biograf Sulpicius Severus, omtaler ham med stor respekt. Det skjer svært sjelden at en biskop som mens han levde ble dømt som heretiker, etter sin død blir æret som helgen. Men Kirken erkjente sin feiltakelse og erkjente Felix’ hellighet. Hans minnedag er 26. mars, og hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans kult begrenses stort sett til bispedømmet Trier.

Han avbildes i bispedrakt med en kirkemodell. Han regnes som den som bygde kirken St. Paulin i Trier, og dit lot han på slutten av 300-tallet overføre relikviene til den hellige Paulinus, tidligere biskop av Trier som ble forvist til Frygia. Han bygde også en kirke viet til Maria og martyrene fra Den tebanske legion, og han overførte relikvier av de sistnevnte dit.