Den hellige Genovefa av Paris (~422-~500)

Den hellige Genovefa (Genofeva; fr: Geneviève) ble født rundt 422 i landsbyen Nanterre nordvest for Paris i Gallia, nå en forstad til Paris. Sannsynligvis kom hun fra en adelig gallo-romersk familie. Foreldrene het Severus og Gerontia og hun var deres eneste barn, men legenden om at de var fattige bønder og at datteren som barn var hyrdinne ved siden av å hjelpe sin blinde mor med å spinne og veve, er av langt nyere dato. Det er mer trolig at familien var velstående og respektable byborgere.

Det er sagt at da den hellige Germanus av Auxerre var på vei til Britannia i 429 sammen med den hellige Lupus av Troyes for å bekjempe spredningen av pelagianismen, møtte han i Nanterre en liten jente som betrodde ham at hun ville leve bare for Gud. Det var Genovefa. Germanus oppmuntret hennes gode vilje, og hennes eldste biografi sier at han så hennes fremtidige hellighet og viet henne til Gud ved å legge sine hender på hodet hennes under en vigilie.

Da Genovefa var femten år gammel, mottok hun sammen med to andre jenter fra biskopen av Paris sløret som viet jomfru for et liv i kyskhet, forsakelse og fattigdom. Da foreldrene døde, dro hun for å bo hos sin gudmor i Paris – byen het da fortsatt Lutetia. Hun viet sine dager til bønn, askese og nestekjærlig arbeid både i Paris og i andre byer som Meaux, Tours og Orléans, hvor hennes ry som undergjører spredte seg. Hun spiste bare to ganger i uken, og da bare litt byggbrød og noen bønner. Slik levde hun helt til hun var femti år gammel, da hennes biskop ga henne ordre om å endre diett.

Men hun møtte også motstand og ondsinnet kritikk av årsaker som ikke er klargjort. Det er mulig at hun fikk fiender i sin egen klasse fordi hun fastet for å identifisere seg med de fattige, eller at de motsatte seg at hun som en nestekjærlig handling ga mat til de fattige – kjøpmenn liker ikke rivaler som gir bort gratis det de kunne selge. Kanskje var hennes oppførsel overentusiastisk og frastøtende, eller hun kunne ha vært forargelig som kvinne og sjefete – hun ble stemplet som fantast, hykler og løgner. En gang ble det til og med gjort et forsøk på å drepe henne. Men et nytt tegn på støtte fra Germanus, som sendte henne velsignet brød som tegn på sin aktelse og solidaritet han følte med hennes arbeid, fikk en slutt på forfølgelsene hun led under.

Genovefas popularitet økte ikke av hennes mange profetier om farene som truet Paris, som nådde sitt høydepunkt under Attilas og hunernes herjinger i 451 da de ville forsøke å ta Gallia fra visigoterne. Men Germanus' erkediakon Sedulius lyktes i å overbevise den panikkslagne befolkningen om at Genovefa ikke var en profetinne for undergang, og i stedet for å steine henne som de hadde tenkt, lyttet de til hennes råd om ikke å forlate sine hjem, men bli der og avverge trusselen ved bønn og faste. Da Attila forandret sin rute og dro til Orléans, var Paris spart slik Genovefa hadde spådd, og byens redning ble tilskrevet hennes bønner.

På denne tiden drev frankerne under kong Kilderik I (fr: Childéric) (458-82) et suksessrikt hærtog i Gallia og tok Paris etter en lengre beleiring som førte til at befolkningen sultet. Det fortelles at Genovefa personlig ledet en væpnet ekspedisjon som seilte opp Seinen og Aube til Troyes og Arcis-sur-Aube for å hente mat til de sultende innbyggerne. De vendte tilbake i triumf søkklastet med korn. Hvis denne historien er riktig, synes den å støtte antakelsen om at hun kom fra handelsklassen og kjente til Seinen som handelsrute.

Fra denne tiden spredte hennes berømmelse og ry for hellighet seg, ikke bare blant alminnelige mennesker, men også de herskende klasser. Hun inspirerte i 460 borgerne av Paris til å bygge en kirke over graven til den hellige Dionysius (Saint-Denis). Denne kirken ble ombygd med et kloster i 629 av kong Dagobert I (629-39). Selv om kong Kilderik var hedning, var han full av beundring over Genovefas mot og lyttet velvillig til hennes bønnfallelser på vegne av krigsfanger. Hennes ry var så stort at det til og med nådde Syria og den hellige Simeon Stylitten (ca 390-459), som ba om å bli husket i hennes bønner.

Det ble sagt at Kilderiks sønn Klodvig, frankernes konge 481-511 og grunnlegger av merovingernes dynasti, holdt Genovefa høyt og på hennes bønner løslot fanger og var mild overfor ugjerningsmenn. Han ble døpt i 496, og Genovefa oppmuntret ham til å begynne byggingen av en kirke viet til de hellige Peter og Paulus i Paris. Han hadde giftet seg med en katolsk burgundisk prinsesse ved navn Klothilde, som selv æres som helgen og som var delvis ansvarlig for hans omvendelse. Den skjedde etter et slag med alemannene, hvor han påkalte den Jesus som hans hustru mente støttet ham. Han vant slaget og ble døpt. Før han døde i 511, kalte han sammen Synoden i Orléans, den første nasjonale synoden i det som da hadde blitt Regnum Francorum.

Da Genovefa døde rundt år 500 (etter en tradisjon den 3. januar 502), var hun nesten åtti år og mett av dage. Pariserne holdt henne så hellig at hennes relikvier ble skrinlagt i kirken Ss Peter og Paulus av kong Klodvig, så hun til evig tid kunne hjelpe sin by når farene truet. For pariserne så sin beskytterinnes hånd bak mange mirakler lenge etter hennes død, og kirken ble kjent som Sainte-Geneviève og ble berømt over hele Frankrike som et valfartsmål.

Spesielt Peters kult ble på denne måten ofte overskygget i den sene merovingiske perioden av kulten for helgener som ble gravlagt lokalt. De sikret lokal besittelse av «førsteklasses» relikvier – det vil si faktiske levninger, mens alt som kunne skaffes fra apostelgravene i Roma, var «andreklasses» relikvier – vanligvis tøystykker som var firt ned for å komme i kontakte med apostelgravene.

Elisabeth Louise Vigée Le Brun: St. Genovefa (1821)

I middelalderen ble Genovefas helgenskrin båret i prosesjon under katastrofer. Mest berømt er en epidemi i 1129 av ergotisme (meldrøyeforgiftning) eller «brennesyke», også kalt «hellig ild» i middelalderen. Disse epidemiene feide over Frankrike og Storbritannia på 1100- og 1200-tallet. Sykdommen var forårsaket av rugbrød som var infisert av en mørk fiolett sopp, og den fikk sitt folkelige navn av den brennende følelsen den ga. Den forårsaket også krampeanfall og koldbrann, som førte til døden. Verken leger eller bønn og faste klarte åpenbart å stanse epidemien, og den hadde krevd over 14.000 ofre da den plutselig stanset da skrinet med Genovefas relikvier ble båret i en høytidelig prosesjon gjennom byens gater til katedralen. Da pave Innocent II (1130-43) besøkte Paris året etter (1130), innførte han en årlig fest den 26. november for å markere miraklet. Den feires fortsatt hvert år i kirkene i Paris.

Igjen og igjen har pariserne påkalt Genovefa i katastrofenes stund, og hennes skrin har vært båret i prosesjon til katedralen ved store nasjonale kriser eller katastrofer. Hun er hovedskytshelgen for Paris, og hennes betydning økte da Paris ble landets hovedstad. Siden de hadde hennes relikvier, følte folket i Paris seg svært nær henne, og de vendte seg til henne og omtolket hennes legende i lys av samtidige problemer. Det ble dannet brorskaper til hennes ære, med det privilegiet å bære hennes skrin i prosesjoner, og hun inspirerte utallige kunstverk. I 1741 kom kong Ludvig XV (1715-74) til hennes kirke for å takke for en helbredelse som var skjedd på hennes forbønn.

I Paris lot Klodvig etter Klothildes råd bygge den mektige kirken Ss Peter og Paulus på Mons Lucotetius (Mont de Lutèce, senere Montagne Sainte-Geneviève) på sørbredden av Seinen, i det nåværende femte arrondissement, midt i hjertet av Latinerkvarteret. Kirken hadde de planlagt sammen som mausoleum, men Klothilde måtte fullføre den alene etter at kong Klodvig I døde allerede i 511. Klothilde gravla ham i Apostelkirken (Peter og Paulus), som senere ble viet til Genovefa. Klodvigs levninger ble senere overført til Saint-Denis, gravkirke for de franske kongene. Kirken Sainte-Geneviève ble senere overtatt av benediktinerne, men på 800-tallet ble de erstattet av sekularkanniker, og den ble klosterkirke for l'Abbaye Sainte-Geneviève. Den ble plyndret av normannerne i 847 og ble delvis gjenoppbygd, men den ble ikke fullført før i 1177. Da Bastillen falt i 1789, gikk folket dit for å takke henne.

Hennes gamle kirke forfalt stadig mer, og en ny neoklassisk kirke med en stor kuppel ble påbegynt i 1746. Men den ble sekularisert i 1791 under revolusjonen, ble kalt Panthéon og ble begravelsesplass for Frankrikes store menn og kvinner. På fasaden ble det plassert en inskripsjon foreslått av Pastoret: Aux grands hommes, la patrie reconnaissante. Bygningen ble tilbakeført til katolsk bruk igjen i 1821, og inskripsjonen ble fjernet. Men etter julirevolusjonen i 1830 ble bygningen i 1831 igjen sekularisert som et nasjonalt mausoleum, og inskripsjonen kom opp igjen. Napoleon III (president 1848-52; keiser 1852-70) gjenåpnet bygningen som kirke i 1851, og inskripsjonen ble igjen fjernet. I 1885 ble bygningen sekularisert igjen for godt da forfatteren Victor Hugo ble gravlagt der, og inskripsjonen kom opp igjen, denne gang for å bli. Den gamle kirken Sainte-Geneviève ble revet i 1802 for å gi plass for Rue Clovis.

Châsse de Sainte-Geneviève (Genovefas skrin) i kirken Saint-Étienne-du-Mont i Paris

Genovefas helgenskrin og relikvier ble for en stor del ødelagt under revolusjonen, og skrinet ble brent på samme tid som relikviene ble brent offentlig på Place de Grève i 1793. De få relikviene som var blitt berget, ble spredt for alle vinder av mobben under Pariserkommunen i 1871. Heldigvis var en stor relikvie blitt oppbevart i Verneuil-en-Halatte i Oise på 1700-tallet, og denne eksisterer fortsatt. Men tapet av relikviene fikk på ingen måte slutt på hennes kult i Frankrike. Etter at den gamle kirken ble revet, flyttet senteret for hennes kult seg til kirken Saint-Étienne-du-Mont like ved Panthéon. Der står fortsatt et glasskrin med noen deler av Genovefas originale sarkofag. Der står også hennes rekonstruerte skrin, som imidlertid er tomt. Flere kirker er viet til Genovefa i hennes egen by Paris, men også andre steder.

Genovefas navn står i den hellige Hieronymus' martyrologium, produsert i Auxerre i 592, og i den hellige Gregor av Tours' historie, så hennes kult er svært gammel, særlig i Frankrike, England og Sør-Tyskland. Det meste av informasjonen om henne stammer fra en biografi som hevder å være samtidig, men nok er skrevet noen århundrer etter hennes død. Dens autentisitet og verdi er tema for mye diskusjon.

Hennes minnedag er 3. januar, mens hennes translasjonsfest feires den 28. oktober i Paris. Hennes navn står i Martyrologium Romanum. I tillegg til å være hovedskytshelgen for Paris anropes hun mot tørke, voldsomt regn eller flom og andre katastrofer. Hennes innsats for Paris' sikkerhet førte også til at hun ble utropt til skytshelgen for de franske sikkerhetsstyrkene, en tittel som ble bekreftet av den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) i et apostolisk brev av 18. mai 1962 etter anmodning fra erkebiskop Feltin, erkebiskop av Paris og biskop for den franske hæren.

Genovefa elsket å be i kirkene alene om natten. En gang blåste et vindkast ut hennes talglys, og hennes konklusjon var at det var djevelen som prøvde å skremme henne. I kunsten fremstilles hun derfor oftest med et lys, med eller uten en djevel som prøver å blåse det ut, og eventuelt en engel som sørger for å holde det tent. Andre attributter er brød, buskap og gjeterstav eller byen Paris' to nøkler.