Den hellige Gregor av Tours (539-594)

Gregors far hadde svak helse og døde tidlig uten noensinne å ha innehatt noe offentlig embete, og hans hustru Armentaria satt igjen med de tre barna Georgius, Peter, som ble diakon og senere myrdet av en misunnelig motstander, og en navnløs datter som giftet seg med en viss Justin. Etter mannens død flyttet moren til et sted nær Cavaillon i Burgund, hvor hun hadde en eiendom, mens sønnen fikk sin utdannelse hos sin fars bror, den hellige biskop Gallus I av Clermont (525-54).

Men da Gregor var rundt femten år i 554, døde hans onkel Gallus, og Gregor fikk også en alvorlig sykdom. Under den begynte han å tenke alvorlig på å vie sitt liv til Gud. Straks han uventet ble frisk, dro han for å studere Skriften under den hellige Avitus, en prest i Clermont og senere byens biskop som Avitus I (572-94). Den hellige biskop Niketius av Lyon (Saint-Nizier) (552-73) og den hellige biskop Eufronius av Tours (Saint-Euphrone) (554-73) var begge slektninger av Gregor, og han besøkte dem ofte.

Avitus ledet sin elev mot studiet av Skriften, og ifølge Gregor ble retorikk og profan litteratur sørgelig forsømt i hans tilfelle, en mangel han alltid senere oppriktig angret. I sine skrifter klager han over sin uvitenhet om grammatikkens lover og at han blander sammen ordenes kjønn, bruker feil kasus og ikke forstår den korrekte bruk av preposisjoner og setningenes syntaks, men disse selvbebreidelsene trenger man ikke ta for alvorlig. Gregor kjente grammatikken og litteraturen like bra som noen mann på denne tiden, og det er ren affeksjon fra hans side når han later som om han er ulærd, kanskje han med det håpet å vinne pris for sin lærdom (Catholic Encyclopedia, 1910). Det har blitt hevdet at hans ugrammatikalske og barbariserte versjon av sen latin var et overlagt knep for å sikre at hans bok ville få et stort publikum (Kathleen Mitchell og Ian Wood (eds.), The World of Gregory of Tours, Leiden, 2002).

Men han leste mye, fremfor alt historiske bøker, og fra sitater og reminisenser vi finner i hans verker er det mulig å slå fast at han hadde lest den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesareas (ca 260-340) Chronica, oversatt av den hellige Hieronymus (ca 342-420), og hans Kirkehistorie (Historia ecclesiastica), oversatt av Rufinus (ca 345-410), Recognitionum av Pseudo-Klemens, boken «Berømte menn» (De viris illustribus) av Hieronymus, martyrers lidelseshistorier og helgenbiografier, spesielt bøkene av Sulpicius Severus (d. 397) om St. Martin, og han hadde også lest Sidonius Apollinarius (ca 430-ca 480). Han hadde lest mye av Vergil (70-19 f.Kr.) og husket lange passasjer fra Aeneiden som han pleide å sitere, men han advarer oss og sier: «Vi bør ikke fortelle deres løgnaktige fabler, for at vi ikke skal dømmes til evig død». Kanskje hadde han også lest Sallust (86-34 f.Kr.) og Aulus Gellius (ca 130-80?) og Plinius den Yngre (61-ca 112), men han kjente ikke Cicero (106-43 f.Kr.) annet enn gjennom Hieronymus.

Han har lest og brukt noen apokryfe verk fra nytestamentlig tid og en samling apokryfe utdrag fra Apostlenes gjerninger. Han hadde også noen, men ikke omfattende kunnskaper om Hieronymus, den hellige Johannes Kassian (ca 360-433), Sedulius (400-t), Lucius Lactantius (ca 250-ca 320), Martianus Capella (400-t), den hellige Hilarius av Poitiers (ca 315-67) og Liber Pontificalis. Kirkefedrene har ikke mye plass i hans sitater, men av det kan vi ikke konkludere at han ikke hadde lest dem.

Gregor ble ordinert til diakon i 563, etter sigende av biskop Avitus, men han ble biskop først senere, så det må ha vært biskop Cautin (554-72). Etter diakonvielse ble han alvorlig syk, og han foretok da en valfart til Tours og fikk der den tilfriskningen han hadde håpet på ved graven til den hellige Martin. Deretter ble han værende en tid i Tours hos biskop Eufronius. Senere reiste han videre til Burgund og deretter til Lyon, hvor han tjente som diakon hos sin onkel Niketius.

Delingen av det frankiske kongeriket blant Klodvigs sønner i 511

Etter kong Karibert av Paris' død i 567 ble kong Sigebert I av Austrasia (561-75) herre i Tours. Han kjente Gregor fra før, og da biskop Eufronius døde i 573, insisterte kongen på at Gregor i henhold til ønske fra folket i Tours skulle bli deres biskop. Dermed ble han valgt til en av den store Martins (371-97) etterfølgere som den nittende biskop av Tours (573-95) (Liste des Évêques de Tours - catholique-tours.cef.fr). Valget skjedde atten dager etter forgjengerens død. Ved sin utnevnelse tok han navnet Gregor etter sin oldefar, og han dro til Reims for å bli konsekrert av biskop Egidius. Den hellige poeten Venantius Fortunatus (ca 530-ca 610) priste opphøyelsen av den nye biskopen i et dikt som var fullt av oppriktig entusiasme, uansett dets mangler (Ad cives Turonicos de Gregorio episcopo).

Gregor tilbrakte nesten hele sin karriere i Tours, selv om han reiste så langt som til Paris. På denne tiden var Tours med den hellige Martins grav det religiøse midtpunktet i Gallia, og som biskop ble Gregor derfor en av de ledende prelatene i Gallia og en av de mest innflytelsesrike personlighetene i landet. Han levde i en periode som markerer overgangen mellom antikken og middelalderen, og han levde også på grensen mellom merovingernes frankiske kultur i nord og den gallo-romerske kulturen i det sørlige Gallia. Gregor kunne ikke ha vært på et bedre sted enn Tours for å høre alt og møte alle med innflytelse i den merovingiske kulturen. Tours lå ved en av hovedferdselsårene, den seilbare elva Loire, og fem romerske veier gikk ut fra byen, som lå ved hovedveien mellom det frankiske nord og Aquitania i sør. Som sentrum for Martins populære kult var Tours et valfartsmål, hospital og et politisk fristed hvor viktige ledere flyktet i perioder med vold og uro i merovingisk politikk.

I en turbulent og voldelig tidsalder i det merovingiske Gallia hadde Kirken gjennom sine biskoper siden kong Klodvigs tid hatt en fremtredende stilling i den frankiske verdenen og var dem som fortolket og forsvarte troen og den offentlige moralen. I folkets øyne var biskopene Guds direkte representanter og delte ut Hans himmelske nåde på samme måte som kongen delte ut jordiske tjenester. Dette skyldtes imidlertid ikke deres moralske eller religiøse stilling, men heller deres sosiale innflytelse. Den gamle romerske sivilisasjonen, spesielt i den sivile administrasjonen, var ikke i stand til å hamle opp med spredningen av den grove barbariske sivilisasjonen i Gallia. De sivile myndigheter var utilstrekkelige for de tidligere oppgaver de hadde påtatt seg og hadde snart glemt sine forpliktelser. Men de offentlige embeter som ble forsømt, skulle ha tatt seg av presserende sosiale behov som på en eller manne måtte stilles.

I dette kritiske øyeblikket gikk biskopene i bresjen og ble straks politisk viktigere under frankisk styre enn de hadde vært under romersk. De frankiske kongene anerkjente dem gladelig som uunnværlige hjelpere. De alene hadde vitenskap og lærdom, mens de utførte fremragende tjenester på ulike oppdrag som rikelig var betrodd dem og som de alene var i stand til å utføre. På den andre side var de sene med å irettesette sine barbariske herrer eller å motstå dem. Gregor selv sier i sitt svar til Kilperik: «Hvis en av oss skulle forlate rettferdighetens veier, ville det være for deg å korrigere ham, men hvis du skulle komme til å fare vill, hvem kunne korrigere eller stå imot?» Den eneste plikten som biskopene synes å ha forkynt for de frankiske kongene, var en samvittighetsfull oppfyllelse av de kongelige pliktene for sjelenes beste. Denne plikten benektet ikke kongene, selv om de ofte ikke utførte den eller tok tilflukt i en alt for liberal samvittighet.

Gregor av Tours. Statue i Louvre i Paris

Det tjener Gregor til stor ære at han under disse forholdene oppfylte embetet som biskop med beundringsmessig mot og fasthet. Hans skrifter og hans handlinger viser en øm omsorg for de åndelige og timelige interessene til sitt folk, som han beskyttet som best han kunne mot lovløsheten til den sivile makt. I sitt arbeid for den generelle velferd fremholdt han alltid det som var riktig og rettferdig med klokskap og mot. Gjennom sitt embete var han beskytter av de svake, og i den egenskap motsatte han seg alltid deres undertrykkere. I ham viser det merovingiske episkopatet seg på sitt beste. Den sosiale moral på 500-tallet har ikke en modigere eller mer intelligent eksponent en denne kultiverte herren. Gregor forklarer styringen av verden med den konstante inngripen av overnaturlig direkte hjelp fra Gud, forbønn fra helgener og de miraklene som ble utført ved deres graver.

Biskopene var også ansvarlige for byggingen og repareringen av kirker, inkludert gravene til martyrer og andre helgener. De visiterte klostre, grunnla skoler og administrerte store eiendommen. På alle disse områdene hadde Gregor et imponerende rulleblad. På slutten av 500-tallet gjenoppbygde og utvidet han domkirken i Tours, basilikaen over graven til sitt store forbilde Martin, som var ødelagt av brann under hans forgjenger. Han utsmykket også Martins lille kirke med malerier og dekorasjoner. Han bygde også et nytt baptisterium og utstyrte dette med relikvier av Martin, det samme gjorde han med det gamle baptisteriet og mange andre kirker og kapeller som han vigslet. Han restaurerte og dekorerte også kirken St. Perpetuus. Han gjenga med hengivenhet historien til sitt bispesete og spesielt de mange faster og vigilier som ble innført av hans forgjenger Perpetuus (Saint-Perpet), den sjette biskopen av Tours (464-94). Det er ikke overlevert mye om hans sjelesørgeriske virke, men han var en energisk biskop og reiste mye. Men han fikk også vanskeligheter og mektige fiender, som den beryktede dronning Fredegunda.

Da kong Klodvig I (481-511), som hadde konvertert til kristendommen i 496, døde i 511, ble det frankiske kongeriket delt mellom hans fire sønner. Det ble samlet igjen for en kort periode under Klotar I (511-61), men så ble det delt igjen under Klotars fire sønner. Kong Klodvig hadde både brukt og misbrukt sin makt, men hans tjenester for den sosiale orden og hans bedrifters strålende ry gjorde at misforholdene i hans styre for en stor del ble glemt. Hans etterfølgere hadde derimot færre fortjenester, og da de søkte å øke sin autoritet med vold, var resultatet nærmest endeløse borgerkriger.

Livet ved hoffet var ofte voldelig, forrædersk og farlig. Mord, tortur og utplyndring var slett ikke sjeldne. Andre steder var det plyndring, flom, sult og epidemier. Gjennom alt dette måtte en biskop overleve med samvittigheten intakt som best han kunne. Han ble ofte sendt på diplomatiske misjoner til andre frankiske konger, og han reiste mye i mange deler av Gallia, men det ser ikke ut til at han dro utenlands. Makten overkom retten så ofte at selve forestillingen om siste syntes å forsvinne. Barbarisk villskap og grusomhet florerte overalt.

Tours var et av de vanskeligste bispesetene å styre fordi byen hele tiden skiftet herrer. Etter Klotar Is død i 561 havnet den i riket til kong Karibert av Paris, og da han døde i 567, gikk den over til kong Sigebert I av Austrasia (561-75), men ikke før etter en livlig konflikt. I løpet av sitt 24 år lange episkopat måtte Gregor forholde seg til fire sivile herskere i Tours. Da han kom på bispestolen i 573, lå Klotars to sønner Sigebert og Kilperik I (Chilperik, Chilperich, Hilperik; fr: Chilpéric) (567-84) i krig med hverandre, og Tours lå spesielt utsatt til. Samme år ble byen tatt av Kilperik, men han ble snart tvunget til å avstå den igjen. Han erobret den en gang til, bare for å miste den igjen. Da Sigebert ble myrdet i 575, ble Kilperik dens endelige herre og holdt den til sin død i 584. Senere herskere var Kildebert II av Austrasia (575-95) og den hellige Guntram av Orléans og Burgund (561-92), og med dem alle var Gregor nært, om ikke alltid hjertelig, forbundet, og han kjente personlig de fleste ledende frankerne.

Selv om Gregor ikke deltok direkte i kampen mellom fyrstene, har han beskrevet for oss de lidelsene de påførte folket. Under krigen mellom Sigebert og Kilperik kunne han ikke styre sin rettferdige harme ved synet av sitt folks ulykke. Gregor forteller at Kilperik «hjemsøkte og herjet Limoges, Cahors og alle disse provinsene, brente kirkene, stanset gudstjenestene, drepte klerikerne, ødela munkeklostrene og krenket nonneklostrene og la alt øde. Det var i denne tiden et større ramaskrik blant kirkene enn i tiden under keiser Diokletians forfølgelser» (Gregor av Tours, Historia Francorum, IV:47).

Og i Gallia kan dette godt ha vært tilfelle. De teutonske stammene som nylig var etablert i Gallia eller som løselig vandret rundt i hele det romerske imperiet, var godt klar over sin overlegne fysiske dyktighet, og de var lite villige til å anerkjenne andre rettigheter enn erobringens. Deres høvdinger gjorde krav på alt de begjærte, og hæren tok resten. Den sivilisasjonen som de så plutselig trådte inn i, var for dem en kilde til irritasjon og forvirring; grove materielle fornøyelser appellerte langt mer til dem enn de høyere idealene i det romerske livet. Drukkenskap var utbredt i alle klasser, og frankernes ordspråkaktige kyskhet var snart en glemt storhet. Hevnen kastet av alle religionens innskrenkninger; de mektige og de ringe, presteskap og legfolk var en lov til dem selv.

Den hellige dronning Klothilde (ca 474-545), som var en modell for kvinner, mente man at hadde næret hevntanker mot burgunderne i mer enn tretti år, mens Guntram av Burgund, en av de beste av de frankiske kongene, drepte to leger fordi de ikke klarte å få dronning Austregildis' helse tilbake. Når dette var det moralske temperamentet i overklassen, er det unødvendig å snakke om de gallo-frankiske mengdene.

Den hellige erkebiskop Gregor av Tours og den hellige biskop Salvius av Albi for kong Kilperik I. Fra Grandes Chroniques de France.

Da Tours i 576 kom under Kilperiks kontroll, kom Gregor snart i konflikt mot ham. Det er lett å se fra hans skrifter at han ikke akkurat elsket Kilperik, og til gjengjeld hatet kongen denne biskopen av Tours, og Gregor måtte lide mye under angrep fra kongens tilhengere. Da Kilperiks sønn Meroveus gjorde faren rasende ved å gifte seg med sin onkel Sigeberts enke, den berømte og beryktede dronning Brynhilda, ga Gregor Meroveus asyl og var den eneste biskopen som støttet sin kollega, den hellige biskop Praetextatus av Roen, som hadde foretatt vielsen. Selv om det kunne ha forbedret deres forhold, fikk ikke Gregor seg til å late som om han syntes at kong Kilperik var en god teolog, til tross for at kongen mente det om seg selv.

Kontroversen toppet seg da Gregor ble anklaget for forræderi av Leudastis (Leudot), som Gregor fikk fjernet som greve av Tours. Han beskyldte Gregor for ærekrenkende uttalelser om Kilperiks dronning Fredegunda. Beskyldningene ble undersøkt, og Gregor ble i 580 innkalt til en synode i Berny-Rivière som var innkalt for å granske dem. Der hevdet han sin uskyld under ed, og hans holdning under rettssaken var så full av verdighet og rettskaffenhet at han forbløffet sine fiender. Anklagene ble dømt som falske og Leudastis ble straffet for mened, og selv Kilperik var så imponert at han deretter var mer forsonlig i sin behandling av en slik motstander.

Situasjonen bedret seg etter Kilperiks død i 584, da Tours gikk over på kong Guntram av Burgunds hender. Med det begynte en periode med fred og nesten lykke for Gregor. Han hadde lenge kjent Guntram, som også stolte på ham. I 587 gjorde Andelot-pakten at Tours gikk over fra Guntram til Kildebert II, Sigeberts sønn. Både han og hans mor Brynhilda beæret Gregor med en spesiell tillit, kalte ham ofte til hoffet og betrodde ham mange viktige oppdrag. Denne velviljen varte helt til hans død.

Fra det tidspunkt Gregor ble valgt til biskop, begynte han å skrive, og hans mange lærerike skrifter forteller oss mye om det kristne og kirkelige liv på 500-tallet. I begynnelsen av hans litterære aktiviteter synes hans temaer å ha blitt valgt mindre for sin betydning enn for oppbyggelige formål. Den hellige Martins mirakler var da hans hovedtema, og han likte alltid best temaene til en hagiograf. Selv i hans rent historiske skrifter inntar biografiske detaljer en plass som ofte ikke står i forhold til deres betydning. Hans samlede verker behandler en rekke emner, og selv oppsummerer han dem på denne måten:

Decem libros historiarum, septem miraculorum, unum de vita patrum scripsi; in psalterii tractatu librum unum commentatus sum; de cursibus etiam ecclesiasticis unum librum condidi

(«Jeg har skrevet ti bøker med historier, syv med mirakler, en om Fedrenes liv, en kommentar i en bok om psalteret og en bok om kirkelig liturgi»).

Han nevner ikke «Boken om den salige apostel Andreas' mirakler» (Liber de miracles Beatae Andreae apostoli) og «Lidelseshistorien til de hellige martyrene De syv sovere i Efesos» (Passio Ss martyrum septem dormientium apud Ephesum), men de er utvilsomt også fra hans hånd. Hans hagiografiske skrifter må naturligvis leses på bakgrunn av ånden og smaken på hans egen tid. Et edikt fra kong Guntram som gjengis i Historia Francorum, viser begge deler: «Vi tror at Gud, som styrer alle ting ved sin makt, vil være tilfreds med våre bestrebelser på å opprettholde rettferdighet og rett blant alle folk. Siden Gud er vår Far og vår Konge, alltid rede til å hjelpe menneskelig svakhet ved sin nåde, vil han imøtekomme våre behov desto mer sjenerøst når han ser at vi er trofaste i overholdelsen av hans forskrifter og bud».

Kongens mentale holdning skilte seg naturligvis lite fra folkets. Nesten alle var dypt overbevist om at alle begivenheter var forutsett av Gud, men noen ganger til og med til det overtroiske ytterpunkt. Derfor var folket til tross for den sosiale degraderingen og forbrytelsene i samtiden alltid årvåken for overnaturlige manifestasjoner, eller det de trodde var slike. På denne måten ble det skapt en religiøs hengivenhet som ganske visst var både reell og aktiv, men også impulsiv og ikke skikkelig kontrollert av fornuften. Forsynet syntes å gripe så direkte inn i hver minste detalj at menneskene blindt takket Gud for en fiendes død på nøyaktig samme måte som de ville ha gjort for en vidunderlig nåde som hadde blitt skjenket dem. Den overnaturlige verdenen var alltid ganske nær for menneskene på den tiden; Gud og hans helgener syntes å alltid ta seg av menneskenes anliggender både inngående og omgående. Helgenenes relikvier og graver ble sentrene for deres mirakuløse aktiviteter. I samtidens hagiografiske fortellinger var det et unntak hvis det var noen som nektet å tro på mirakler, og de fremstilles vanligvis med en ulykkelig slutt dersom de ikke angret sin mangel på tro. Ved noen anledninger kan man se en reaksjon på denne omfattende godtroenheten, her og der våger enkeltpersoner å hevde at visse mirakler er fiktive, og noen ganger bedrageri. Fornuftige menn anstrenger seg for å roe ned den alt for store godtroenheten til mange. Gregor forteller oss om en abbed som ga en hard straff til en ung munk som trodde at han hadde utført et mirakel, og sa: «Min sønn, anstreng deg i all ydmykhet for å vokse i gudsfrykt i stedet for å blande deg bort i mirakler».

Selv om Gregor selv gjengir svært mange mirakler, ser det ut til at han noen ganger tvilte på noen av dem. Han visste at skruppelløse menn var tilbøyelige til å misbruke de troendes godtroenhet, og mange var enige med ham. Ikke alle var villige til å betrakte en drøm som en overnaturlig manifestasjon. Denne mistilliten gjeldt imidlertid bare spesielle saker, som en regel var troen på mangfoldigheten av mirakler generell.

Gregors forfatterskap hadde blant annet det praktiske aspekt å gjøre kjent den svært organiserte kulten for Martin av Tours. Gregors første verk var en redegjørelse i fire bøker om miraklene til Martin, Gallias berømte undergjører (thaumaturgus) (Liber de Virtutibus sancti Martini). Den første boken ble skrevet i 575, den andre etter 581, den tredje ble fullført rundt 587, mens den fjerde aldri ble ferdig. Etter å ha gjort ferdig de to første bøkene, begynte han en beretning om miraklene til en helgen fra Auvergne som da var berømt, den hellige Julian av Brioude (av Auvergne) (d. ca 250?) (De passione et virtutibus sancti Juliani martyris). Julian hadde lidd martyrdøden nær Clermont-Ferrand og hans grav i Brioude var et velkjent valfartsmål. I 587 begynte Gregor på sin hagiografiske serie i syv bindsom består av «Boken om martyrenes heder» (Liber in gloria martyrum), som nesten utelukkende handler om miraklene som ble utført i Gallia av martyrene fra de romerske forfølgelsene, og den lignende «Boken om bekjennernes heder» (Liber in gloria confessorum), et livfullt bilde av samtidige eller nær samtidige skikker og vaner. Disse bøkene er mer en samling av undere som forbindes med martyrene og bekjennerne enn egentlige biografier.

Den viktigste og mest interessante av Gregors hagiografiske verker er hans bok om de galliske kirkefedrene (Liber Vitae Patrum). Den inneholder tyve hagiografier om de mest prominente menn fra generasjonen før ham og viser et vidt spekter av det åndelige samfunnet i Gallia i tidlig middelalder. Han skriver om biskoper, klerikere, munker, abbeder, hellige menn og eremitter. I tittelen er Vita brukt i entall ettersom samlingen av biografier er ment å danne et bilde av den enhetlige naturen av glorverdige kristne livsstiler, med hver individuell biografi strukturert slik at den fremstiller spesielle aspekter av idealet. For eksempel prises den hellige biskop Illiduis (Saint-Alyre) (II) for sitt hjertes renhet, den hellige abbed Brachio (Saint-Braque) (d. 576) (XII) for sin disiplin og sin besluttsomhet i studiene av Skriften, den hellige Patroclus av Troyes (Saint-Parre) (ca 200-ca 259?) (IX) for hans urokkelige tro til tross for svakhet og den hellige Niketius av Lyon (Saint-Nizier) (d. 573) (VIII) for hans rettferdighet. Men det er biografien om den hellige Niketius av Trier (d. ca 566) (XVII) som dominerer boken. Hans store autoritet og sans for biskoppelig ansvar som er fokus for Gregors beretning, [as] hans skikkelse, forutbestemt til å bli stor, spenner over biografiene til de andre. Det fortelles at han følte en vekt på sitt hode, men var ikke i stand til å se hva det var da han snudde seg, men ved å kjenne dens søte lukt forsto han at det var vekten av biskoppelig ansvar (Gregor av Tours, Vita Patriae, XVII:1). Han overgår de andre i sine miraklers prakt, og han ble utvalgt av Gud til å få hele listen over tidligere og fremtidige frankiske konger avslørt for seg.

Et annet aspekt man noterer seg ved dette verket er at Gregor selv opptrer i visse deler av det, spesielt i biografien om den hellige Leobardus. Dette trekket har to grunner. For det første skaper det en distinkt sammenheng mellom den jordiske og den åndelige verden og plasserer fortellingene i biografien solid i en verden som er forståelig og gjenkjennelig. Sett fra en annen synsvinkel stadfester det miraklenes nærvær i den jordiske verden. Den andre grunnen er at Gregors forbønn tjener til å få Leobardus på rett kjøl igjen etter at han hadde blitt fristet av djevelen (Gregor av Tours, Vita Patriae, XX:3), og dermed forsterker denne handlingen ytterligere autoriteten til biskopene under ett.

Gregors uttalte mål med å skrive denne boken var å «opptenne i andre den entusiasmen som gjorde at helgenene velfortjent klatret opp til himmelen», selv om dette ikke var det eneste formålet, og han forventet garantert ikke hele hans leserskare å ha utsikter til en slik fromhet som å bevitne Guds kraft flyte gjennom dem på samme måte som den gjorde i fedrene. Mer umiddelbare anliggender var fremst i hans tanker ved at han søkte å skape enda et lag av religiøs hengivenhet, ikke bare til Kirken i Roma, men til lokale kirker og katedraler over hele Gallia.

Sammen med hans andre bøker, spesielt i dem om martyrenes og bekjennernes heder og i biografien om St. Martin, er nøye oppmerksomhet rettet mot den lokale i motsetning til den universelle kristne erfaring. Innen disse høystemte biografiene er det eventyr og anekdoter som knytter mirakler, helgener og deres relikvier til et stort mangfold av lokale områder, og han utstyrer sitt publikum med større kunnskaper om deres lokale helligdom og gir dem bevis på Guds verk i deres umiddelbare nabolag og på den måten utvider deres forbindelse med og forståelse av sin tro. Angrep på kjetteri opptrer også gjennom alle hans hagiografier, og arianismen blir tatt for å være kjetteriets vanligste ansikt over hele Europa og blir utsatt for stor latterliggjøring. Ofte fokuserer scenene som avslører kjetteriets svakheter (Gregor av Tours, Liber in gloria martyrum, 79, 80), på bilder av ild og brenning, mens katolikkene bevises å ha rett gjennom beskyttelse som øses over dem av Gud.

Dette var av stor relevans for Gregor selv, ettersom han presiderte over det viktige bispesetet Tours, hvor det ble gjort utstrakt bruk av St. Martins kult i etableringen av bispedømmets autoritet over menigheten og i sammenheng med den frankiske Kirken. Gregors hagiografi var en essensiell komponent i dette. Dette må imidlertid ikke ses på som et egositisk grep etter makt på vegne av biskopene som trer frem så triumferende fra Vita Patriae, men heller som et forsøk på hegemoni over doktrinen og kontroll på praktiseringen av tilbedelsen, som de mente å være i den beste interesse for både deres menighet og for den videre Kirken.

Hele listen over hellige som omtales i Liber Vitae Patrum: I: Om Romanus og Lupicinus, abbeder. II: Om St. Illidius, en biskop. III: Om St. Abraham, en abbed. IV: Om St. Quintianus, en biskop. V: Om St. Portianus, en abbed. VI: Om St. Gallus [av Clermont], en biskop. VII: Om St. Gregor [av Langres], en biskop. VIII: Om St. Niketius, biskop av Lyon. IX: Om St. Patroklus, en abbed. X: Om St. Friard, en eneboer. XI: Om St. Caluppa, en eneboer. XII: Om St. Emilian og Brachio, abbeder. XIII: Om St. Lupicinus, en eneboer. XIV: Om St. Martius, en abbed. XV: Om St. Senoch, en abbed. XVI: Om St. Venantius, en abbed. XVII: Om St. Niketius, biskop av Trier. XVIII: Om Ursus og Leobatius, abbeder. XIX: Om Monegundis, en nonne. XX: Om Leobardus, en eneboer.

Det er hans «Frankernes historie» som er mest berømt, men hans helgenbøker i det siste har tiltrukket seg mer oppmerksomhet, og det med rette. I dem viser Gregor seg som en nøyaktig observatør med en sans for både humor og ironi, og han var verken mer eller mindre godtroende enn de fleste av sine samtidige. Hans verk om de galliske fedrene gir oss mye kuriøs informasjon om overklassen på den tiden.

Gregors hovedverk er den berømte «Ti bøker med historier», Decem Libri Historiarum (Libri Historiarum eller Historiarum libri X), oftest kalt «Frankernes historie» (Historia Francorum), en tittel som ble gitt av senere krønikeforfattere. Verket består av ti bind og representerer den første nasjonale historieskrivning. Det er skrevet med kraft og entusiasme for å vise sine frankiske samtidige deres ville veier. Gregors verk er den viktigste samtidige kilden for studiene av den merovingiske perioden, og hans ry som historiker hviler på den.

I forordet forteller forfatteren at boken er ment å gi ettertiden kunnskaper om hans egen tid. Bok I inneholder en oppsummering av verdens historie fra Adam til frankernes erobring av Gallia og derfra til den hellige Martins død i 397. Bok II behandler Klodvig, grunnleggeren av det frankiske riket. Bok III kommer frem til regjeringstiden til Theodebert (548). Bok IV slutter med Sigebert (575) og inneholder historien om mange hendelser som historikeren har personlig kjennskap til. Ifølge Arndt ble disse fire bøkene skrevet i 575. Den andre delen, som omfatter bok V og VI, ble skrevet i 585 og behandler hendelser som fant sted mellom 575 og 584 og slutter ved Kilperiks død. Den mest veltalende delen av Historia er avslutningskapitlet i bok VI, hvor Kilperiks karakter oppsummeres som usympatisk. Den tredje delen består av d resterende fire bøkene (VII-X) og dekker årene mellom 584 og 591. Denne stadig mer personlige beretningen ble skrevet i intervaller som ikke kan fastslås nærmere. En epilog ble skrevet i 594, det året hvor Gregor døde.

Gregor forteller oss historien om sin tid, men i fremstillingen spiller han selv alltid en fremtredende rolle. Kunsten å fortolke, å spore virkningenes årsaker, å oppdage motivene som influerte skikkelsene han beskrev, var ukjent for Gregor. Han gir oss en likefrem og usminket beretning om hva han så og hørte. Bortsett fra det som angår ham selv, prøver han alltid å fremstille sannheten upartisk, og enkelte steder forsøker han til og med på en viss kritikk.

Frimerke med Gregor av Tours fra 10. juni 1939

Dette verket er unikt i sitt slag. Uten det ville den historiske opprinnelsen til det frankiske monarkiet være så å si ukjent for oss. Det er imidlertid et åpent spørsmål om Gregor vurderer sin tids ånd og tendenser på en korrekt måte. Hans sinn var alltid opptatt av ekstraordinære hendelser: forbrytelser, mirakler, kriger, utskeielser av alle slag, for ham var ordinære hendelser for dagligdagse til å ta med. Men for å få et begrep om et folks religiøse og verdslige historie er det viktigere å kjenne folkets dagligdagse liv enn å høre om de mektige dådene til det regjerende kongehuset. Folkets moral er ofte høyere enn den i de herskende klasser. På Gregors tid må store moralske og religiøse krefter, elsket av folket, ha gjennomsyret landet og oppveid de frankiske kongenes brutale styrke og umoral og reddet den sterke nye rasen fra å gå under i borgerkrig. Fra Gregors fortelling kan man knapt konkludere med at folket var fullstendig fornøyde med sin religion. Det som Gregor lar være å notere på en analyserende måte, kanskje fordi det faller utenfor verkets ramme, har hans samtidige, grekeren Agathias, observert og skrevet ned.

Det som skiller Gregor fra den hellige Beda den Ærverdige og mange middelalderske historikere, er at han hadde førstehånds kjennskap til hofflivet på den tiden. Herskerne i det merovingiske Gallia var da også både en prøvelse og en utfordring for den samvittighetsfulle biskopen. Men han påtok seg med stor nidkjærhet den tunge oppgaven som var tvunget på ham.

Når man leser Historia Francorum, må man spørre seg om dette er en kongelig historie og om Gregor skrev for å glede sine beskyttere, for det er sannsynlig at det ene frankiske kongehuset blir behandlet mer sjenerøst enn det andre. Gregor var også en katolsk biskop, og hans skrifter avslører synspunkter som var typiske for en i hans stilling. Hans syn på det han oppfattet som farer fra arianismen, som fremdeles var sterk blant visigoterne, fikk ham til å ta med et forord til Historia med en detaljert utlegging av hans ortodokse syn på Kristi natur. Hans harde kritikk av hedninger og jøder må sees i sammenheng med den tiden han levde i.

Men vi må huske på at Gregor synes å ha studert grundig den lange og komplekse Vulgata-bibelen, religiøse verker og en rekke historiske avhandlinger, som han siterer fra temmelig ofte, spesielt i de første bøkene av Historia Francorum. Det hovedinntrykket som historikere en gang hadde av Historia, fokuserte på de voldelige anekdotene som Gregor gjengir. Inntil nylig har historikerne hatt en tendens til å konkludere at det merovingiske Gallia var et kaotisk, brutalt rot, men nyere forskning har tilbakevist dette synet. Gjennom mer omhyggelig lesing har forskere konkludert med at Gregors underliggende formål var å avsløre det verdslige livets tomhet og kontrastere det med helgenenes mirakler (Se spesielt Walter Goffart, The Narrators of Barbarian History (A.D. 550-800), Princeton, 1988, samt Kathleen Mitchell og Ian Wood (eds.), The World of Gregory of Tours, Leiden, 2002). Selv om Gregor formidler politiske og andre budskap gjennom Historia, og disse er studert svært nøye, er historikere generelt enige om at denne kontrasten er det sentrale og alltid nærværende fortellerverktøyet.

Historia Francorum er av fremtredende historisk interesse siden verket beskriver en overgangsperiode mellom det romerske og det middelalderske samt etableringen av den franske staten, som skulle forbli bemerkelsesverdig stor både når det gjelder befolkning og territorium, og heldig når det gjelder velstand, stabilitet og enhet etter sin tids mål gjennom hele middelalderen sammenlignet med andre europeiske stater. Gregors hagiografier er også en uvurderlig kilde for anekdoter og historier som beriker vår forståelse av livet og troen i det merovingiske Gallia, mens det er fascinerende å studere verk som dette som må ha betatt sitt publikum i så stor grad. Gregors omfattende litterære produksjon er i seg selv et vitnesbyrd om bevaringen av lærdom og om den langvarige kontinuiteten i den gallo-romanske sivile kulturen gjennom den såkalte «mørke middelalder».

Gregors teologiske ideer kommer ikke bare til syne i introduksjonene til hans ulike verker, spesielt i Historia Francorum, men også glimtvis gjennom alle hans tekster. Hans teologiske utdannelse var ikke spesielt dyptgående, og han skrev bare ett verk som var av direkte teologisk karakter, nemlig hans kommentar til Salmenes bok. Boken med tittelen «Om stjernenes løp» (De cursu stellarum ratio) var skrevet for det praktiske formål å bestemme tiden, ifølge stjernenes stilling, når nattofficiet skulle synges. Åpningssidene av Historia Francorum gjør kjent Gregors teologiske synspunkter. Læren fra konsilet i Nikea i 325 var hans rettesnor, og Kirkens doktrine var hevet over enhver diskusjon. Gud Fader kunne aldri ha vært uten visdom, lys, liv, sannhet og rettferdighet, Sønnen er alt dette, og derfor var Faderen aldri uten Sønnen. I Jesus Kristus så Gregor den evige herlighetens Herre og menneskehetens dommer. Han snakker noen ganger om Kristi død og blod som midler til frelse, men det er ikke klart om han fattet den indre betydningen av denne doktrinen. Han så i Kristi død en forbrytelse begått av jødene, mens det på den andre siden i oppstandelsen syntes for ham som han så menneskehetens frelse. Fra salmene hadde han lært at Jesus hadde frelst verden med sitt blod, men Gregors ide om Kristus var ikke den av lammet som var ofret for «verdens» synder, det var heller den av en stor konge som hadde etterlatt en arv til sitt folk. Generelt sagt viser hans teologiske skrifter innflytelsen fra den frankiske ideen om kongelighet. Han ser ikke ut til å ha vært godt bevandret i Kirkefedrenes lære og skrifter om Kristi inkarnasjon og død. Dette er åpenbart fra en historie han forteller om en diskusjon han en dag hadde i nærvær av kong Kilperik med en jødisk kjøpmann. Jøden hadde stilt spørsmålstegn ved muligheten av det faktiske i Jesu inkarnasjon og død, og uten å svare direkte fortsatte Gregor med å hevde at Guds Sønns inkarnasjon og død var nødvendig ettersom det syndige mennesket var i djevelens makt og kunne bare frelses av en inkarnert Gud. Jøden lot som om han var overbevist og svarte: «Men hvor var nødvendigheten for Gud å lide for å frelse mennesket?» Gregor minnet ham om at synd var en forseelse og at Jesu død var det eneste middelet for å formilde Gud. Jøden spurte da hvorfor ikke Gud kunne ha sendt en profet eller en apostel for å vinne menneskeheten tilbake på frelsens vei i stedet for å ydmyke seg selv ved å iføre seg menneskelig kjød. Gregor kunne bare svare ved å klage over mangelen på tro hos dem som ikke ville tro på profetene og som drepte dem som forkynte bot. Og dermed forble jøden ubesvart. Denne kontroversen viser Gregors mangel på dialektisk og teologisk dyktighet.

På slutten av Frankernes historie lister ikke Gregor opp sine diplomatiske suksesser, men heller sine resultater som biskop av Tours og som forfatter. Selv om han var beskjeden om sin stil, henstilte han sine etterfølgere om å videreformidle hans skrifter i sin helhet. Han samlet et bibliotek som den hellige poeten Venantius Fortunatus ikke foraktet å låne fra. All hans skriving ble gjort etter at han ble biskop, en bemerkelsesverdig prestasjon når man tenker på at dårlig helse kom i tillegg til hans episkopale arbeid.

Gregor var en nær venn av den hellige Magnerik av Trier (ca 520-96?), som var av frankisk avstamming og den første av sitt folk som ble erkebiskop av Trier (Trèves) (ca 566) i det nåværende Tyskland.

Gregor døde den 17. november 594 (593?) i Tours. Han ble gravlagt i sin katedral i Tours, og på 600-tallet bygde den hellige Audoenus (Ouen) et rikt gravmæle for ham ved siden av Martin. På 800-tallet ble det ødelagt av vikinger, det ble gjenoppbygd på 1000-tallet, men i 1562 ble det igjen ødelagt, denne gang av hugenottene. En biografi tilskrevet den hellige Odo av Cluny forteller om undrene som skjedde ved hans grav. Gregor huskes hovedsakelig som historiker, mens hans festdag som helgen feires i Tours og noen andre franske bispedømmer på dødsdagen den 17. november. I Tours feires overføringen av hans relikvier den 6. november.

Legenden forteller at han vekket et barn opp fra de døde og at han helbredet sin blinde far ved hjelp av leveren fra en fisk. I kunsten fremstilles han derfor ofte med en fisk. Fordi han var en stor historiker, avbildes han noen ganger med en penn og en bok.

Se Gregors Historia Francorum i original på latin.

Se en engelsk oversettelse