De hellige Gwynllyw og Gwladys (d. ~523)

Den hellige Gwynllyw (Gwenleue, Gunlyu; lat: Gundleus, Gundleius, Gundlacus, Gunthlaus, Guntlaus, Gunthlacus, Guthleus, Gundelus; eng: Woolo, Woollos, Woolloos; fr: Gonlay, Gnundlée) levde på slutten av 400-tallet i Wales. Han var sønn av kong Glywys Cernyw (lat: Gliuusus) eller Glywys ap Tegid ap Cadell av kongeriket Glywysing, som omfattet deler av østre Carmarthenshire, Glamorgan og Monmouthshire. Ifølge sønnen Cadocs biografi var Gwynllyw sønn av Gluiguis ap Solor ap Nor ap Ouguein ap Maximianus. Hans mor skal ha vært Gwawl (Guaul, Gwawr), datter av Ceredig ap Cunedda, grunnlegger av Ceredigion. Gwynllyw Filwr («krigeren») er hans vanligste navn på walisisk, men han kalles også Gwynllyw Farfog («den skjeggete»).

Gwynllyw var eldste sønn, men etter farens død delte han kongeriket med sine mange (seks?) brødre, som alle anerkjente ham som sin overkonge. Selv ble Gwynllyw regulus (lat: prins, liten konge) av den største østlige delen av riket, som grenset opp til Gwent. Dette riket ble kjent som Gwynllwg, det vil si «Gwynllyws land», et distrikt som lå mellom elvene Usk og Rumney. Det lå tidligere i Morganwg, men er nå i Monmouthshire. Det anglifiseres vanligvis til Wentloog (Wentlooge), nå sørvest i byen Newport (Casnewydd). Etelic fikk Edeligion i Monmouthshire, Paul fikk Penychen i Glamorgan, Seru fikk Seruguunid eller Senghenydd i Glamorgan, Gurai fikk Gurinid eller Gorwenydd i Glamorgan, Mar fikk Margam, Cettil fikk Kidwelly og Cornouguill fikk Carnwyllion i Carmarthenshire. En annen ved navn Metel fikk Crucmetil. Men en, Pedrog, som elsket Guds rike mer enn denne verdens rikdommer, flyttet til Cornwall og valgte den geistlige profesjon. John av Tynemouths biografi om den hellige Petroc bekrefter ikke denne opplysningen, den sier at Petroc var sønn av Clement, en regulus i Cornwall, og kronologisk er det mest sannsynlig at Petroc var nevø og ikke bror av Gwynllyw.

Vi har to hovedkilder for Gwynllyws biografi, nemlig biografien om hans sønn Cadoc, Lifris’ Vita sancti Cadoci, og en senere biografi om ham selv fra 1200-tallet. Denne siste er preget av middelaldersk hagiografi, hvor fakta bevisst ble endret for å skape en oppbyggelig historie. Forfatteren kalles gjerne «panegyristen». Biografien i sin nåværende form stammer fra 1100-tallet. Den inneholder noen interessante mirakelhistorier fra regjeringstiden til den hellige kong Edvard Bekjenneren (1042-66) og kong Vilhelm I Erobreren (1066-87).

De to biografiene avviker betydelig når det gjelder fortellingen om Gwynllyws giftemål. Gwynllyw hadde vært en bråkmaker som ung, men etter felles råd fra innbyggerne fant han det best å slå seg til ro i ekteskapet. Panegyristen forteller at han sendte utsendinger til den berømte, halvlegendariske hellige kongen Brychan av Brycheiniog (Brecknock) (500-t?), konge av det kristne kongeriket Brecknock i det sørlige Wales, ettersom han hadde hørt om hans eldste datters vennlighet og skjønnhet. Den hellige Gwladys (Gwaladys, Gwladus, Gladys, Gladus, Gladusa; lat: Claudia) var en av de mange barna av Brychan. I sin biografi om den hellige Keyne nevner John av Tynemouth Gwladys som Brychans primogenita filia («førstefødte datter»). Utsendingene ba om hennes hånd på Gwynllyws vegne, og dette ønsket ble innvilget, og de giftet seg.

Den andre versjonen om ekteskapsinngåelsen er svært annerledes. Gwynllyw sendte mange budbringere til Brychan, for han brant av begjær etter dette skjønne vesenet og ønsket å gifte seg med henne på respektabelt vis. Men da hennes far mottok delegasjonen, ble han indignert og fylt av raseri, og han nektet bestemt å gi ham datteren til hustru. Han behandlet budbringerne med forakt og sendte dem hjem. De dro tilbake og fortalte sin herre hva som hadde skjedd. Nå var det kong Gwynllyw som ble vill av raseri, og han bevæpnet så mange som 300 av sine leilendinger for å hente jenta med makt. De satte straks av sted og nådde Brychans hoff i Talgarth (Garthmadrun), hvor de fant frøkenen utenfor porten, hvor hun satt sammen med sine søstre og konverserte fredelig med dem. Straks tok de henne med seg med makt og returnerte i full fart.

Da Brychan fikk høre om dette, ble hans hjerte fullt av sorg, og han sørget over tapet av sin kjæreste datter. Han kalte sammen alle sine venner og naboer for å få barnet tilbake, og da de hadde samlet seg, fulgte de i all hast etter sin fiende og hans medskyldige. Da Gwynllyw så dem, ga han ordre om at jenta skulle bringes til ham for å ri sammen med ham på samme hest. Han red foran sine soldater med jenta bak seg mens han formante sine menn om å kjempe galant. Men Brychan og hans menn angrep kongen og hans ledsagere, drepte 200 av dem og fulgte etter dem til den høyden som markerte grensen mellom deres territorier Brycheiniog og Gwynllwg og som nå kalles Vochriw.

Nå hendte det seg slik at kong Arthur og hans to riddere Cai og Bedwyr (Bedivere) satt oppe på høyden og spilte terninger. Da de så hva som foregikk, foreslo Arthur, som hadde en amorøs karakter og ble betatt av den vakre jenta, å slå ned Gwynllyw og stikke av med jenta. Men hans ledsagere frarådet ham en så grov handling og sa at det var best at han først fant ut hvem denne mannen var. Da Gwynllyw oppga sitt navn og fortalte at han var på sitt eget land, ga Arthur og hans menn ham sin assistanse og drev Brychans soldater tilbake. [Dette er den tidligste referansen til kong Arthur i en helgenbiografi.] Deretter dro Gwynllyw med jomfruen Gwladys til sitt palass. Der inngikk han et lovformelig ekteskap med Gwladys. Dette skal ha skjedd rundt 497. Da tiden var inne, ble hun med barn.

Panegyristen forteller at Gwynllyw var en god og rettferdig hersker. Alle innbyggerne adlød hans lover, og ingen våget å skade andre. Hvis noen gjorde andre urett, ble de straffet, mens bestikkelser førte til tap av eiendom. Cadocs biograf forteller imidlertid at Gwynllyw var henfallen til kjødelige fristelser og ofte egget sine menn til røveri og plyndring. Han levde i strid med alt som var rett og riktig og vanæret sitt liv med forbrytelser.

Rundt denne tiden dro noen av Gwynllyws tyver (quidam ex Gundleii latronibus) med det formål å foreta et tyveri, til et sted hvor det bodde en irsk eremitt ved navn Tathai (Tathan, Tathyw, Tatheus, Meuthi), som tjente Gud hengivent. Gwynllyw elsket disse tyvene og egget dem til tyveri (eosque sepius ad latrocinia instigabat). Denne eremitten eide ikke annet enn en ku, den fineste i landet, og han og hans tolv ledsagere levde av dens melk. Denne kua tok tyvene med seg, i selvsamme natt som Gwladys ble mor til en sønn, som ble født på slutten av 400-tallet.

Neste dag skyndte eremitten Tathai seg sammen med sine disipler til Gwynllyws caer for å kreve sin ku tilbake. Kongen så ham komme og bestemte seg for å utsette ham for en practical joke. Han ga sine tjenere ordre om å sette en gryte med kokende vann på gulvet, dekke den med siv og trekke et klede over det hele. Straks eremitten kom inn, vinket Gwynllyw ham høflig til dette setet, men enten hadde den slu gamle mannen mistanke om noe fanteri eller så la han merke til at det steg opp damp fra under dekket, så han satte seg forsiktig på kanten for ikke å falle nedi og bli skåldet, som kongen hadde planlagt. Hagiografen forteller at sivet på mirakuløst vis ble stivt og holdt ham oppe.

Gwynllyw skammet seg muligens, eller kanskje han så at han kunne ha fordel av eremitten dersom han dyrket hans vennskap, så han ga ham kua tilbake og bestilte ham til å døpe sin nyfødte sønn. Dette ble gjort, og gutten ble kalt Cathmael (den hellige Cadoc av Llancarfan). Senere ble gutten gitt til Tathai i Caerwent for å bli utdannet av ham. Cadoc ble senere en betydelig monastisk grunnlegger og regjerte som fyrsteabbed i Llancarfan. Det er mulig at også hans søsken fikk sin opplæring av Tathai.

De eldre genealogiene gir Gwynllyw tre sønner, Bugi, Catwg (Cadoc) og Cemmeu (Cynfyw, Cyfyw). Bugi var gift med Peren, datter av kong Lot (Llawdden, Greidal) ap Arthwys. Et senere dokument som ble trykt i Iolo-manuskriptene, angir følgende barn, alle helgener: Catwg, Cammarch, Hywgi (Bugi), Glywys Cernyw, Cynfyw, Gwyddlew, Cyflewyr, Cannen og Maches. I et annet manuskript som angir slektstavlen til den hellige Eigion, som kalles Egwen, sies det at han og den hellige Cynidr, som kalles Keniderus av Glesburia, var sønner av Gwynllyw og Gwladys og brødre av Cadoc. Men i begge versjoner av Cognatio de Brychan kalles den hellige Kenider de Glesbyri sønn av Brychans datter Ceingar (Ceingair, Kehingayr, Keyngair), men hans fars navn nevnes ikke. En versjon sier at Gwynllyw etter Gwladys’ død giftet seg med hennes søster Ceingar og ble far til den hellige Cynidr av Glasbury. Noen sier at også den hellige Keyne var Gwynllyws og Gwladys’ datter, men hun beskrives vanligvis som Gwladys’ søster som Brychans datter. Rice Rees (1804-39) sier i An essay on the Welsh saints at ut fra datoene for hennes mann og barn, som lett lar seg beregne, synes det som hun heller var et barnebarn enn en datter av Brychan.

Mye av Gwynllyws liv skal ha vært preget av væpnet makt, bandittvirksomhet og vold. Senere historier forteller om sjørøveri og hevder at hans skip, som var basert i sognet Pillgwenlly i Uskside som bærer hans navn, skapte terror i Bristol-kanalen. Det var vanlig for ham å ta med sine menn dit i en lang, hurtig båt og angrep passerende skip, drepte mannskapet og beslagla lasten.

Kongens omvendelse skjedde ikke før han var langt oppe i årene. Beretningen om denne omvendelsen er også svært ulik i de to biografiene. Ifølge panegyristen kom en engel til ham i en drøm og holdt en lang teologisk tale for ham og bød ham å oppgi sitt verdslige liv, og han så en visjon av en hvit okse med en svart flekk på toppen av pannen.

Men Cadocs biografi sier at da han så farens onde gjerninger, sendte han noen av sine trofaste disipler til ham, Finnian, Gnavan og hans elskede elev Elli, slik at de kunne omvende ham fra hans ville veier av ondskap og ondsinnethet. Dette gjorde de, og Gwladys støttet opp om deres formaninger. Hun sa til den gamle kongen: «La oss sette vår lit til vår sønn, og han vil bli en far for oss i himmelen».

Gwynllyw ble brakt til anger og bot og overga styringen over sitt fyrstedømme, og han bestemte seg for å bygge en kirke. På ekte keltisk vis så han etter et tegn, og en dag da han fant en hvit okse med en mørk flekk i pannen på en høyde, husket han visjonen og mente det var et betydningsfullt tegn på hvor han skulle bygge. Han fikk tillatelse fra biskop Dubricius (den hellige Dyfrig) og merket opp en kirkegård, og midt på den bygde han en kirke av planker og stokker (tabulis et virgis). Dette ble med tiden kirken St. Woolo’s i Newport. På 800-tallet ble trekirken erstattet av en ny i stein. Rundt 1050 ble denne angrepet av pirater og lagt i ruiner, men gjenoppbygd av normannerne. Kirken er i dag katedral for det anglikanske bispedømmet Monmouth.

Et lite stykke fra kirken på Stow Hill var det en gammel caer eller festning, og der bodde Gwynllyw og hans hustru. Hele året, sommer som vinter, sto de opp midt på natten, og etter et bad i elven Usk vendte de tilbake til sitt kalde losji, tok på seg klærne og gikk til kirken, hvor de knelte og ba foran alterene inntil daggry. Slik levde de et eremittisk liv, levde av sine henders arbeid og tok ingenting som tilhørte andre personer.

Men det gamle parets lange spasertur nakne før og etter badet i elven Usk, samt det at de badet sammen og bodde sammen, ble for mye for den strenge Cadoc, og han insisterte på at de skulle separeres og leve som eremitter. Dette var hardt for det gamle ekteparet, men Cadoc var en streng rigorist, og han insisterte. Han fant et sted ved elven Ebbw, Pencarnau i Bassaleg, hvor det var en kilde med iskaldt vann, hvor hans mor kunne fortsette sine daglige rengjøringer. Da hun døde, ble hun gravlagt i nærheten. Den nåværende katolske kirken der er viet til henne.

Gwynllyw skal ha endt sitt liv som eremitt i Newport, hvor den anglikanske katedralen St. Woolo’s er viet til ham. Han levde i ensomhet ved en liten kirke han hadde bygd. Han var kledd i sekkestrie, spiste rugbrød overstrødd med aske og drakk vann. Han vekslet mellom konstant bønn og kontemplasjon og manuelt arbeid. Da han utslitt av høy alder og et asketisk liv følte at slutten nærmet seg, sendte han bud på sin sønn Cadoc og biskop Dyfrig, som ga ham Kirkens siste sakramenter. Han døde en 29. mars en gang på 500-tallet. Cadoc gravla sin far i hans egen kirke, Eglwys Wynllyw, det vil si St. Woolo’s.

Ifølge Gwynllyws biografi var det en rekke mirakler som ble tilskrevet ham etter hans død. Hans kilde helbredet dem som drakk av den og engler ble sett nær hans grav. Senere mirakler inkluderer beskyttelsen av en skald fra flomvann og ødeleggelsen av en vikingflåte til sjøs etter at de plyndret kirken som var full av rike offergaver til helgenen. Kong Harold Godvinsson skal ha blitt beseiret i slaget ved Hastings i 1066 som en hevn fra Gwynllyw fordi han og hans tropper hadde plyndret Gwynllyws kirke like før da de angrep det nærliggende kongeriket Gwent. Gwynllyw gjorde også en mann gal etter at han hadde stjålet fra hans kirke. Hans kult ble åpenbart delt også av sakserne og normannerne, som kom for å bo i området ved Newport. De normanniske lordene av Newport fortsatte å utvide kirken, en prosess som har pågått helt til våre dager.

Gwynllyws og Gwladys’ minne er bevart gjennom flere stedsnavn og kirkededikasjoner i distriktene. De har minnedag sammen 29. mars. Franske kilder sier at Gwynllyw dro over til Bretagne, hvor stedsnavnet Saint-Gonlay (35750) minner om ham.

Gwynllyw må ikke blandes sammen med den mindre berømte Gwynllyw (Gwynlleu) som var etterkommer av Cunedda og den angivelige grunnleggeren av kirken i Nantcwnlle i Cardiganshire. Han må også skjelnes fra den kvinnelige helgenen Gwenlliw, datter av Brynach eller Brychan.

Kilder: Attwater/Cumming, Farmer, Butler (III), Benedictines, Delaney, Bunson, Baring-Gould (5), KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, britannia.com, earlybritishkingdoms.com, zeno.org, Rees, ODNB, Dictionary of National Biography (1885-1900), Dictionary of Welsh Biography (yba.llgc.org.uk), ncronline.org, barbara-stevenson.suite101.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 29. oktober 2011