Den hellige Hildegard av Bingen (1098-1179)

Kirkelærer (fra 7. oktober 2012); Skytshelgen for naturvitenskapsmenn, språkforskere og esperantister

Den hellige Hildegard (lat: Hildegardis Bingensis) ble født en gang på sommeren 1098 (mellom 1. mai og 17. september) i Bermersheim vor der Höhe ved Nahe, en sideelv til Rhinen, nær Alzey i dagens delstat Rheinland-Pfalz i det vestlige Tyskland. Der befinner i alle fall hennes dåpskirke seg, mens hennes fars bosted da hun ble født var i Niederhosenbach. Verken den eksakte fødselsdagen eller det nøyaktige stedet nevnes av henne selv eller i samtidige biografer. Ettersom store eiendommer i Hildegards families eie i Bermersheim vor der Höhe inngikk i hennes senere klostergrunnleggelse og en Hiltebertus av Vermersheim og hans sønn Drutwin (som er kjent som navn på Hildegards bror) nevnes i et dokument, er en fødsel eller i det minste en barndom der sannsynlig.

Vi vet lite om Hildegard ut over de skriftene hun etterlot seg, samt noen biografiske fakta. Lite er kjent om hennes familiebakgrunn, bortsett fra at hun kom fra en familie av frie adelige riddere som tjente grevene av Sponheim. Hennes far var grev Hildebert av Bermersheim (Hildebrecht von Hosenbach), som muligens var i tjeneste hos biskopen av Speyer, og som skildres som «en kjærlig far» (etter tidens målestokk). Hennes mor het Mechtildis eller Mathilda og beskrives som en litt grov og vakker kvinne av finere bondeslekt. Hildegard var deres tiende og yngste barn.

Hildegard var et sykelig barn, og da hun ble født, var hun nesten gjennomsiktig, uten en lyd og nesten uten pust. Hun skulle alltid ha vankeligheter med å gå og å se. Moren sverget at om datteren fikk leve, skulle hun gis til Kirken som «tiende» (hun var jo det tiende barnet). Hildegard levde opp og ble et følsomt, fjernt barn som fikk sin første visjon som treåring. Moren var redd for at synene skulle bli kjent, ettersom de kunne være fra djevelen selv, og for å beskytte henne, brakte foreldrene i 1106 den åtteårige Hildegard som oblata til hennes sekstenårige slektning, den salige Jutta av Sponheim, den fromme datteren av grev Stefan II av Sponheim og søster av grev Meginhard av Sponheim. Det å sende barn til et kloster var for øvrig ikke så uvanlig på den tiden. Jutta hadde samme år slått seg ned som inkluser (lat inclusio = innesperring), det vil si frivillig innemurt nonne i en celle inntil kirken i klosteret som var grunnlagt av den hellige Disibod på Disibodenberg (Diessenberg) i Pfälzerwald, og der levde hun resten av livet med en tung lenke om livet.

Hildegard delte først celle med enken Uda av Göllheim, men fra den 1. november 1112 ble hun muret inne sammen med Jutta, som fra da av var hennes læremester, og en tredje ung kvinne i et inklusorium ved eller i klosteret Disibodenberg, som siden 1108 var bebodd av benediktinermunker (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Mens Jutta denne dagen også avla sine løfter til abbed Burchard (1108-13), gjorde Hildegard det samme senere som femtenåring i 1113 for den hellige biskop Otto av Bamberg (ca 1062-1139), som fra 1112 til 1115 representerte den fengslede erkebiskop Adalbert av Mainz. Jutta lærte henne å lese og skrive, litt latin, håndarbeid og musikk. Med årene kom flere unge jenter og sluttet seg til dem, og stedet utviklet seg snart til et benediktinsk dobbeltkloster med Jutta som abbedisse for nonnene.

Det finnes ingen skriftlige opplysninger om de 24 årene av Hildegards liv da hun var i klosteret sammen med Jutta. Det er mulig at Hildegard kan ha vært kantor og ha arbeidet i herbariet og infirmariet. Jutta var en visjonær i likhet med Hildegard, og derfor tiltrakk hun seg mange disipler som kom for å besøke henne i hennes celle. Hildegard forteller oss at Jutta lærte henne å lese og skrive, men at hun var ulærd og derfor ute av stand til å lære Hildegard bibeltolkning. Det de gjorde sammen, var høyst sannsynlig å be, meditere, leste Bibelen (spesielt Salmenes bok) og et eller annet håndverk. Det kan også ha vært i denne perioden at Hildegard lærte å spille på det tistrengede psalteret. Volmar, en hyppig besøkende, kan ha lært Hildegard enkel salmenotasjon. Den tiden hun studerte musikk, kan også ha vært begynnelsen på de komposisjonene hun senere skapte.

Grevinne Jutta døde den 22. desember 1136 på Disibodenberg, 44 år gammel. Nonnene valgte da enstemmig Hildegard til sin nye abbedisse (magistra). Abbed Kuno av Disibodenberg ba også Hildegard om å bli priorinne. Men flere ganger kom det til motsetninger med abbeden fordi Hildegard modererte askesen, et av munkevesenets prinsipper. For eksempel løsnet hun på spisebestemmelsene i sin kommunitet og kortet ned på de svært lange bønnene og gudstjenestene som Jutta hadde fastlagt.

Hildegard forteller at allerede fra hun var tre år gammel, hadde hun regelmessig fått visjoner, eller «sett skyggen av det levende lys», som hun kalte dem, og fra hun var fem år gammel begynte hun å forstå at det var visjoner hun opplevde. Hun brukte uttrykket visio på latin om dette trekket ved sine erfaringer, og hun innså at det var en gave hun ikke kunne forklare til andre. Hildegard forklarte at hun så alle ting i Guds lys gjennom de fem sansene: syn, hørsel, smak, lukt og berøring. Hun nølte med å fortalte noen i klosteret om visjonene av frykt for å bli gjort til latter. Hun betrodde seg bare til Jutta, som igjen fortalte det til Volmar, Hildegards lærer og senere sekretær.

Gjennom hele livet fortsatte hun å ha mange visjoner, som blant annet handlet om Kristi kjærlighet, varigheten av Guds rike, de hellige engler, djevelen og helvete. Men i 1141, da hun var 42 år gammel, ble visjonene ifølge hennes egen fremstilling uimotståelig sterke. Hun fikk da en visjon som hun mente var en instruksjon fra Gud om «å skrive ned det du ser og hører». Hun var fortsatt nølende til å skrive ned sine visjoner, og Hildegard ble da fysisk syk. Illustrasjonene i hennes første bok var visjoner som Hildegard erfarte og som ga henne store lidelser og prøvelser. Hun forteller at hun til slutt, tvunget av mange sykdommer og bevitnet av en viss «fornem jomfru av god oppførsel» (nonnen Richardis av Stade) og «den mannen jeg i hemmelighet hadde lett etter og funnet» (Volmar), begynte hun å skrive ned visjonene. Dette verket brukte hun ti år på.

Men først, usikker på om hennes visjoner kom fra Gud, søkte hun støtte i et brev til den hellige Bernhard av Clairvaux (ca 1090-1153), som beroliget henne. Disse to brevene er den eneste korrespondansen som er bevart mellom dem, til for deres gjensidige høye aktelse for hverandre. En episode hvor Bernhard skulle ha avlagt et forgjeves besøk i Rupertsberg da Hildegard dessverre ikke var til stede, er fiktiv. Til slutt åpnet hun sitt hjerte for sin skriftefar, munken Godfred, og fortalte ham om åpenbaringene, og hun ga ham tillatelse til å fortelle det videre til sin abbed, Konon. Etter nøye overveielse beordret abbeden Hildegard til å skrive ned noen av de tingene hun sa at Gud hadde gjort kjent for henne.

Abbed Konon ga hennes skrifter til erkebiskopen av Mainz, Heinrich I Felix von Harburg (1142-53), som undersøkte dem sammen med sine teologer og avga en positiv kjennelse. Fordi Hildegard ikke behersket latin så godt, fikk hun fra 1141 hjelp til å skrive ned visjonene som hun dikterte. Som hennes sekretær utnevnte abbeden den unge munken Volmar, prost (Propst) i Disibodenberg. Sammen med ham og sin fortrolige, nonnen Richardis av Stade, begynte Hildegard straks å skrive ned sine visjoner og sine teologiske og antropologiske ideer på latin. Ettersom hun selv ikke behersket latinsk grammatikk, lot hun alle tekstene bli kontrollert av sin skriver og i de to siste årene av sitt liv av sin siste sekretær, Wibert av Gembloux (Wilbert).

Hun begynte straks å diktere sitt hovedverk, det store mystiske verket «Scivias» (egentlig Liber Sciens Vias Domini, «Boken om den som kjenner Herrens vei», eller Liber Scivias Domini, «Boken om viten om Herrens veier»). Denne boken skrev hun mellom 1141 og 1147 sammen med prost Volmar, som hun kalte symmista, «den medinnvidde». Boken, som er vanskelig å forstå, er profetisk og manende som profeten Esekiel og Johannes’ åpenbaring. Den består av 26 visjoner som behandlet forholdet mellom Gud og mennesker i skapelsen, frelsen og Kirken, blandet med apokalyptiske profetier, advarsler og lovprisninger uttrykt i en symbolsk og allegorisk form. Hun kom stadig tilbake til at han så disse tingene i en visjon, og de var inspirasjonen til alt hennes aktive arbeid. Boken inneholdt 35 miniatyrer med teologisk innhold, ytterst kunstfullt malt i lysende farger, som hovedsakelig tjener for å anskueliggjøre de kompliserte og dypsindige tekstene. Originalmanuskriptet regnes som forsvunnet etter Andre verdenskrig, men i klosteret Eibingen kan man studere en illuminert kopi fra 1939.

Man mente at Hildegard hadde evnen til å se inn i fremtiden, og hun beholdt denne evnen hele livet. Hun kalte sine fargerike og mystiske visjoner Umbra lucis viventis – «Det levende lys’ skatter». Mens mange trodde fullt og fast på henne, var det andre som betraktet henne som en svindler. På bakgrunn av hennes svært maleriske beskrivelser av sin egen kroppslige tilstand og sine visjoner, har nevrologen Oliver Sacks beskrevet dem som symptomer på en alvorlig migrene, spesielt på grunn av de lysåpenbaringene (auraer) hun skildrer. Sacks og andre moderne (snusfornuftige) naturvitenskapsmenn mener at Hildegard led av et skotom (flekk i synsfeltet), som fremkalte disse hallusinatoriske lysfenomenene.

Den salige pave Eugenius III (1145-53) kom til en synode i Trier, som varte fra november 1147 til februar 1148, og der benyttet erkebiskopen av Mainz anledningen til å referere Hildegards skrifter for ham. Paven utnevnte en kommisjon under ledelse av Albero av Chiny, biskop av Verdun, for å undersøke både Hildegard og hennes skrifter. Etter å ha mottatt en positiv rapport, leste han selv skriftene og diskuterte dem med sine rådgivere, blant dem sin medbror Bernhard av Clairvaux, som ønsket at paven skulle godkjenne visjonene som genuine. Paven skrev da til Hildegard og uttrykte undring og lykke over de tjenester som himmelen ga henne, men advarte henne mot hovmod. Deretter ga han henne tillatelse til å publisere alt som Den Hellige Ånd ba henne om å publisere. Han formante henne til å leve med sine søstre på det stedet hun hadde sett i en visjon i trofast observans av den hellige Benedikts regel. Hildegard skrev et langt svarbrev, fullt av parabolske lignelser om tidens problemer og advarte pave Eugenius mot ambisjonene til noen medlemmer av hans eget husholdning.

Det stedet som paven refererte til som «hun hadde sett i en visjon», var det nye stedet som Hildegard hadde valgt for sin kommunitet, etter at tilstrømmingen til klosteret på Diessenberg hadde blitt så stor at det ikke var plass til flere. Hildegard ba abbed Kuno om å la dem få flytte til Rupertsberg ved Bingen, en flytting fra et steinkompleks som var godt etablert til en provisorisk bolig i fattigdom. Men flytteplanene møtte sterk motstand fra munkene i klosteret St. Disibod, for mye av deres klosters betydning kunne de takke det nærliggende nonneklosteret for, med Juttas relikvier og Hildegards voksende ry. Abbeden beskyldte Hildegard for å handle ut fra hovmod, men hun selv hevdet at Gud hadde avslørt for henne at hun skulle flytte sine nonner og vist henne stedet de skulle flytte til. Da abbeden avslo å gi sin tillatelse, gikk Hildegard over hans hode og fikk tillatelse fra erkebiskop Henrik I av Mainz. Men abbed Kuno ga ikke etter før Hildegard ble slått av en sykdom som lammet henne og gjorde henne ute av stand til å komme seg ut av sengen. Denne sykdommen tilskrev hun Guds misnøye over at hun ikke fulgte Hans ordre om å flytte nonnene til Rupertsberg. Det var først da abbeden selv ikke kunne bevege seg, at han bestemte seg for å la nonnene flytte til sitt eget kloster.

Hildegard flyttet i 1147 sammen med atten nonner til Rupertsberg, en værhard og ufruktbar høyde på venstre side av Nahe ovenfor Rhinen, ved den nåværende jernbanestasjonen Bingerbrück. Der bygde hun et stort kloster over den hellige Rupert av Bingens grav. Volmar tjente der som prost i tillegg til å være Hildegards skriftefar og skriver. De bevarte kunstgjenstandene fra Rupertsberg, fremfor alt antependiet i gull og purpur, er et vitnesbyrd om klosterets daværende rikdom.

Pavens tillatelse til Hildegard til å offentliggjøre sine skrifter, styrket også hennes politiske betydning. I tillegg ble hun på dette tidspunkt høyt skattet for sine visjoner og korresponderte med mange geistlige og verdslige maktpersoner.

Allerede i 1151 kom det til nye motsetninger med høytstående geistlige. Erkebiskop Henrik I av Mainz og hans embetsbror i Bremen forlangte at Richardis av Stade forlot det nye klosteret. Richardis var søster av erkebiskopen av Bremen og skulle bli abbedisse for klosteret Bassum. Hildegard nektet først å la sin nærmeste medarbeider å få reise og koblet inn pave Eugenius. Men til slutt klarte de to erkebiskopene å få gjennomslag, og Richardis forlot klosteret Rupertsberg.

Etter denne seieren stadfestet erkebiskop Henrik til slutt i 1152 overføringen av klostereiendommene, som på grunn av Hildegards ry var blitt svært omfangsrike. Denne økende rikdommen virket også inn på klosterlivet og skapte kritikk. Av den grunn ble Hildegard angrepet av mange geistlige, men også av ledere for andre kvinneklostre, for eksempel Tengswich av Andernach, fordi hennes nonner angivelig levde luksuriøst i strid med det monastiske fattigdomspåbudet og bare ville ta opp kvinner fra adelige familier. Hildegard besvarte det spottende brevet fra den asketiske Tengswich temmelig kjølig, uten å gå inn på de enkelte anklagene. Bare til spørsmålet om skillet mellom adelige og ikke-adelige nonnene bemerket hun at et konfliktfritt samliv mellom ulike stender var vanskelig.

Det nye klosteret hadde plass til femti nonner. For deres rekreasjon sørget den allsidige Hildegard for et stort antall nye hymner og sanger, og hun skrev både tekst og melodi. Hun skrev også Ordo Virtutum, et slags moralsk skuespill med musikk (en slags opera), og for lesning i kapittelhuset og refektoriet skrev hun femti allegoriske prekener. Fra Rupertsberg førte hun en omfattende korrespondanse. I likhet med så mange visjonære følte Hildegard seg kalt til å irettesette herskere, og hun korresponderte med fire paver – blant dem Eugenius III (1145-53), to keisere – blant dem Fredrik I Barbarossa (1152-90), kong Henrik II av England (1154-89) og andre. Hun korresponderte også med fremstående geistlige som Bernhard av Clairvaux og mange andre.

Hildegards helse var alltid dårlig, og hun hadde et temmelig oppfarende temperament. Men til tross for sin dårlige helse reiste hun mellom 1152 og 1162 rundt i hele Tyskland og prekte uredd for folk og presteskap. Hun oppsøkte Fredrik Barbarossa og «prekte» for ham, dro til Trier og Köln og talte til domkapitlene. 300 av hennes brev er utgitt, og de grep også inn i dagsaktuelle hendelser. Det er uttrykt en del tvil til autentisiteten av noen av hennes brev og noen av dem hun mottok. I sin levetid ble hun kalt «Rhinens sibylle».

Hennes selvbevisste og karismatiske opptreden førte til hennes store berømmelse. Hun prekte som første nonne offentlig folket omvendelse til Gud (blant annet på prekenreiser til Mainz, Würzburg, Bamberg, Trier, Metz, Bonn og Köln). Fra et i sin ekthet omstridt brev fra keiser Barbarossa til henne, som er overlevert i Wiesbadener Riesenkodex, blir det sluttet at keiseren hadde møtt henne som rådgiver i keiserpalasset i Ingelheim. Også i høy alder foretok hun fortsatt reiser til ulike klostre. Hennes moralske lære fascinerte ikke bare nonnene på hennes tid, men også munker, adelige og legfolk. Med sterk selvbevissthet satte hun sine interesser gjennom mot andre, både av overbevisning

Hun reiste også selv til mange tyske byer når hun ble oppfordret til det, for å formane presteskap og folk til omvendelse. Hun var i Köln, Trier, Metz, Würzburg, Bamberg, Kitzingen, Andernach, Zwiefalten, Ingelheim (hvor hun hadde et møte med keiser Friedrich I), Hirschau, Maulbronn og andre steder. På en skriftlig anmodning fra abbeden og kommuniteten i den lille byen Kirchheim i Württemberg, om å sette ned på papir de profetiene som hun hadde kommet med muntlig overfor ham og andre i Kirchheim, for bedre å kunne reflektere over dem, forutsa hun i svarbrevet vanskelige tider, hvor man, spesielt fra fyrstenes side, ville forgripe seg på kirkelige eiendommer og jage bort prestene.

Hildegards ry i samtiden bygde fremfor alt på hennes tre teologiske verker. Hennes hovedverk Scivias («Viten om veien») er en troslære hvor verdensbildet og menneskebildet er uatskillelig sammenvevd med Gudsbildet. Det filosofisk-teologiske totalsynet, som på alle vesentlige punkter var i samsvar med den daværende offisielle kirkelæren, fremstilles i 26 visjoner. De to andre bøkenw med visjoner er Liber vitae meritorum («Boken om livets belønninger») og Liber divinorum operum («Boken om guddommelige arbeider»). Liber Vitae Meritorum kan man beskrive som visjonær etikk, hvor 35 laster og dyder blir stilt mot hverandre. Liber Divinorum Operum er Hildegards syn på verden og mennesket. Hun beskriver her skapelsesordenen i henhold til den middelalderske mikrokosmos-makrokosmos-forestillingen som noe som i kropp og sjel, verden og kirke, natur og nåde blir gitt som menneskenes ansvar.

Hun skrev også bøkene Physica og Causae et Curae som sammen utgjør Liber subtilitatum diversarum naturarum («Boken om de naturlige skapningers finhet»). Hennes skrifter viser at hun var en begavet mystiker, visjonær og botspredikant. Hun skrev kommentarer til evangeliene, den athanasiske trosbekjennelse og Benedikts regel, skrev noen helgenbiografier, hun komponerte og illustrerte egne verker. I tillegg skrev hun dikt, hymner og mysteriespill. Hun var godt bevandret i datidens naturvitenskap og medisin, og hun skrev medisinske og andre naturvitenskapelige skrifter, for eksempel om mineralogi, botanikk, fysikk og astronomi. Bøkene om naturvitenskapen og om det menneskelige legeme og dets sykdommer vitner om omhyggelig iakttakelse. Innen naturvitenskapen studerte hun elementene, planter, trær, mineraler, fisker, fugler, firbeinte dyr og reptiler, en bemerkelsesverdig prestasjon på den tiden, spesielt for en klausurert nonne. Det medisinske verket behandler blodsirkulasjonen, hodepine, melankoli og svimmelhet, anfall, galskap og besettelse.

Til hennes samlede teologiske verker hører også hennes omfangsrike korrespondanse med høye geistlige og verdslige rangpersoner, som er bevart i rundt 300 dokumenter. I dem viser hun sin usedvanlig sterke karakter og gudstro. For hennes tid virker hennes åpne tale og formaninger til konge og pave spesielt bemerkelsesverdige. Hennes opphav samt at slektninger satt i de høyeste kirkelige embeter, blant andre hennes bror Hugo som domkantor av Mainz, skaffet henne den nødvendige innflytelse til å bli lyttet til.

Tusener av menn og kvinner fra alle samfunnslag kom til Hildegard for å få råd i åndelige og medisinske spørsmål, og fra paver, keisere, fyrster, biskoper, abbeder og abbedisser kom det bud for å få svar på sine spørsmål. Hun hadde ansvaret for klosterets apotek og urtehage. I sine lyse øyeblikk oppfant hun et språk som i virkeligheten var en blanding av tysk og latin med et blandet alfabet. Hun var en av de mest fremtredende kvinner i middelalderen, og visse trekk i hennes skrifter har ført til sammenligninger med Dante og William Blake. Blant hennes venner var den hellige Elisabeth av Schönau (d. 1164), en annen visjonær som bidro, tilsynelatende uten skyld, til den videre utarbeidelse av «Legenden om den hellige Ursula».

Ettersom antallet nonner i Rupertsberg stadig økte, kjøpte Hildegard i 1165 augustinerklosteret i Eibingen og grunnla der et filialkloster hvor ikke-adelige kunne tre inn. Hun innsatte en priorinne der og forbeholdt seg selv verdigheten som abbedisse.

Mot slutten av livet kom Hildegard og hennes kloster i vanskeligheter med kapitlet i Mainz fordi de hadde gravlagt en ekskommunisert velstående ung mann på sin kirkegård. Generalvikaren i Mainz krevde at liket skulle fjernes, men Hildegard nektet med den begrunnelse at mannen hadde mottatt de siste sakramentene og at hun hadde mottatt en visjon som rettferdiggjorde det hun hadde gjort. Da ble kirken satt under interdikt. Hildegard skrev da et langt brev til kapitlet i Mainz om hellig musikk – «et halvt glemt minne om en primitiv tilstand som vi har mistet siden Eden» – «symbol på harmonien som Satan har brutt, som hjelper mennesket med å bygge en bro av hellighet mellom denne verden og verdenen av all skjønnhet og musikk. De som derfor, uten god grunn, pålegger stillhet i kirker hvor man pleier å høre sang til Guds ære, fortjener ikke å høre det herlige englekoret som priser Herren i himmelen». Åpenbart var hun usikker på effekten hennes rørende veltalenhet ville ha på kannikene i Mainz, for samtidig skrev hun svært inntrengende til erkebiskopen i Mainz, som var i Italia. Han opphevet interdiktet, men til tross for at han lovte det, oppfylte han ikke Hildegards andre anmodning om at han skulle forlate kampene og intrigene og komme tilbake og styre sitt bispedømme.

Hildegards helse var nå knekket av sykdom og botsøvelser, og hun måtte bæres fra sted til sted. Men det ødelagte instrumentet, som hennes venn og kapellan Martin Guibert kalte henne, kunne fortsatt spille melodier, og til det siste var hun til disposisjon for alle, ga råd til dem som søkte det, ga svar på innviklede spørsmål, skrev, ga instruksjoner til sine nonner, oppmuntret syndere som kom til henne og hvilte aldri. Men hun levde bare kort tid etter vanskelighetene med kapitlet i Mainz.

Hildegard av Bingen døde fredelig den 17. september 1179 i Rupertsberg, 81 år gammel, etter å ha ledet kommuniteten i over førti år. Hun ble gravlagt foran høyalteret i klosterkirken, og de mange miraklene som hadde skjedd mens hun levde, fortsatte ved hennes grav. Hildegards Vita (biografi) ble påbegynt av Godfrey av Disibodenberg under Hildegards overoppsyn.

Klosteret Disibodenberg ble oppløst som en følge av den såkalte reformasjonen og forfalt. I dag kan man der se omfattende ruiner. Klosteret Rupertsberg ble ødelagt av svenskene i 1632 under Trettiårskrigen (1618-48), så det finnes ikke lenger. De fordrevne ordenssøstrene flyttet til klosteret Eibingen ved Rüdesheim i bispedømmet Limburg, og ruinene på Rupertsberg ble senere overbygd. I dag befinner det seg der rester av fem arkadebuer fra den tidligere klosterkirken. Stedet Bingerbrück som oppsto rundt klosteret Rupertsberg, tilhører i dag Bingen am Rhein. Klosteret Eibingen ble oppløst i 1803 som en følge av sekulariseringen og delvis revet ned. En fløy av klosteret er bevart. Klosterkirken ble sognekirke for stedet Eibingen, men den har i dag også betydning som valfartskirke, ettersom skrinet med Hildegards relikvier befinner seg der. Relikvier ble flyttet fra Rupertsberg etter at klosteret ble ødelagt, først til Köln og senere til Eibingen Klosteret St. Hildegard overfor Eibingen er en nygrunnleggelse fra 1904, som imidlertid i dag besitter rettighetene til de to stedene hvor Hildegard virket, Rupertsberg og Eibingen. Abbedissene av Eibingen står dermed som Hildegards offisielle etterfølgere.

Som en av de betydeligste kvinnene i middelalderen samlet Hildegard et stort antall relikvier som hun fikk som gaver. Disse kalles Eibinger Reliquienschatz og befinner seg i likhet med Hildegards skrin i sognekirken St. Hildegard und St. Johannes der Täufer i Eibingen. Relikvieskatten oppbevares i et glassalter i den sørlige delen av hovedskipet. Hildegards skrin befinner seg i en grav i kirkens alterrom.

Hildegard av Bingens betydning er vanskelig å plassere i noen enkeltkategorier, ettersom verdensbildet har endret seg sterkt etter opplysningstiden. På hennes tid var betydelige personer universallærde. Hildegard regnes vanligvis som en person som gjennom egne innstillinger setter en ny kurs og dermed muliggjør en omfattende synsvinkel. Hennes verker befatter seg med teologi, visjoner, naturvitenskap, medisin, musikk, etikk og kosmologi. Hildegard regnes som den første, men ikke typiske representant for den tyske mystikken i middelalderen. I tillegg har vi bevart hennes skarpe formaninger overfor selv høyt rangerte samtidige og beretninger om omfattende sjelesørgeriske reiser inkludert offentlig prekenvirksomhet. At dette var mulig for en kvinne i det middelalderske samfunnet, lar seg bare forklare med at hennes profetiske selvforståelse ble delt av hennes omverden.

Hildegard av Bingen har lenge tiltrukket seg interesse som en av de mest allsidige kulturpersonlighetene i middelalderen, og forskningen på Hildegard har etter hvert fått verdensomfattende betydning. I Tyskland og Europa er det utallige diplomarbeider, forskningsgrupper og Hildegard-selskap som befatter seg med hennes skrifter og hennes virke. I de siste årene har hennes verker også vakt stadig større interesse i USA og Asia. Hildegard-kongresser i USA eller Asia vitner om verdensomfattende interesse for temaet nonneklostre allment og Hildegard spesielt.

Rundt åtti av Hildegards komposisjoner er bevart, uvanlig mange for en komponist fra 1100-tallet. Særlig de siste tiårene har interessen for denne sengregorianske komponisten vært stigende. Hildegards samling av åndelige sanger, som er bevart under navnet Symphonia armonie celestium revelationum («De himmeliske åpenbaringers harmonis symfoni»), inneholder 77 liturgiske sanger med melodier i diastematisk neumenotasjon. I tillegg kommer det liturgiske drama (Geistliches Spiel) Ordo Virtutum (Spiel der Kräfte), bevart i tekst og musikalsk notasjon. Dette moralske syngespillet er det første verket en kjenner til i sitt slag, og mellom hennes mest fremførte. Det finnes i to versjoner, uten noter i visjonsskriftet Scivias og med noter i det senere såkalte Rupertsberger Riesenkodex (Wiesbaden), og bringer til uttrykk Hildegards visjonære tanke- og billedverden i reneste form. Stykkene omfatter antifoner, responsorier, hymner, sekvenser, et Kyrie, et Halleluja samt to Symphoniae.

Hildegards betegnelse om seg selv som indocta eller illiterata (ungebildet) («ulærd») blir i dag ofte misforstått. Det hun mener, er en avgrensning overfor et nytt konsept av dannelse.

Det er også kjent at Hildegard på 1150-tallet også skrev medisinske avhandlinger. I motsetning til de religiøse skriftene er det ikke bevart noen samtidige eksemplarer av disse. Alle siterte tekster stammer fra senere tider (1200-1400-tallet). I dette tidsrommet ble det foretatt mange avskrifter, tilføyninger og omskrivninger. I dag er tretten skrifter kjent som angir Hildegard som forfatter, selv om identifiseringen med abbedissen trekkes i tvil. Begrepet Hildegard-medisin ble først innført på 1900-tallet som et markedsføringsbegrep.

Interessant for biologien og medisinen er hennes avhandlinger om planter og sykdommer. Etter 1150 skrev Hildegard med Causae et Curae («Årsaker og behandlinger») en bok om forskjellige sykdommers oppståelse og behandling. Det andre av de naturhistoriske verkene heter Liber subtilitatum diversarum naturarum creaturarum («Boken om de ulike skapningenes innerste vesen»), noe som gjør at Hildegard i dag delvis betegnes som første tyske kvinnelige lege. Diese naturhistoriske verkene regnes blant annet blant standardverkene innen den mer esoterisk orienterte alternative naturmedisinen. På hennes tid var leger klostermedisinere og angivelige mirakelhelbredere, og det fantes ikke noe vitensskapelig medisinstudium. Hildegards betydning ligger blant annet i at hun brakte sammen den daværende viten om sykdommer og planter fra den gresk-latinske tradisjon med folkemedisinen og for første gang benyttet de folkelige plantenavnene.

Hun utviklet fremfor alt et eget syn på oppståelsen av sykdommer, kroppslighet og seksualitet, og i Scivias befinner seg formodentlig den første beskrivelsen av en orgasme fra et kvinnelig synspunkt. Videre fordømmer hun alle seksuelle handlinger som etter den daværende teologiske forståelsen støtte mot den guddommelige skaperorden. Til disse hørte mannlig og kvinnelig homoseksualitet, heteroseksuell analkoitus, selvtilfredsstillelse og seksuell omgang med dyr etc. Egne medisinske metoder utviklet hun ikke, men brakte sammen allerede kjente behandlingsmetoder fra ulike kilder. Også edelsteiner og metaller trakk hun inn i sine behandlingsanbefalinger. Tanken om enhet og helhet er også en nøkkel til Hildegards natur- og medisinske skrifter. Disse er fullstendig preget av at frelse og helbredelse av syke mennesker bare kan utgå fra en henvendelse til troen, som alene kan frembringe gode gjerninger og en måteholden levemåte.

Allerede mens Hildegard av Bingen levde, ble hun æret som helgen, men den offisielle helligkåringen lot vente på seg, selv om det ble gjort mislykkede forsøk på 1200- og 1300-tallet. Allerede i 1223 ble det satt i gang en helligkåringsprosess, men fire ulike paver unnlot å fullføre den. I 1228 ble det rettet en første anmodning til Vatikanet, og pave Gregor IX (1227-41) begynte en offisiell prosess ved å gi ordre om å begynne undersøkelser, men saken ble aldri avsluttet. På grunn av motstanden fra bispestolen i Mainz varte prosessen så lenge at selv det siste kjente forsøket på en ordinær helligkåringssak under pave Innocent IV (1243-54) i 1244, ble resultatløst på grunn av denne motstanden fra domkapittelet i Mainz.

Den biskoppelige motstanden synes ikke å gjelde Hildegards person, men var begrunnet i kompetansespørsmålet om en helligkåring. Tidligere kunne de skje lokalt, men først på 1100-tallet reserverte Roma retten til helligkåringer til Den hellige stol. Vi vet ikke i dag om den da ikke tvingende helligkåringsprosessen noensinne ble avsluttet, men helgenkulten for Hildegard var like fullt i gang lokalt, og det katolske folk i Tyskland har i århundrer ansett Hildegard som hellig. Hennes kult som hellig ble godkjent for de tyske bispedømmene i 1324 av den salige pave Johannes XXII (1316-34). Hildegard kan uansett regnes som kanonisert (opptatt i kanon) senest i 1584, da hun ble satt inn i Martyrologium Romanum da det ble revidert av den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker. Martyrologium Romanum er den offisielle, men ufullstendige listen over hellige som er anerkjent av Den katolske kirke.

Men en offisielt kunngjort helligkåring av Hildegard av Bingen forelå ikke, og den formelle helligkåringsprosessen fortsatte. I Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum fra 1999 står hun oppført som Sancta nuncupata, «muntlig helgen», med Cultus liturgicus ab immemorabili, «liturgisk kult i uminnelige tider». Det ble oppnevnt en relator i hennes helligkåringssak i 1988. Siden 1940 har Hildegard hatt en avgrenset status som «St. Hildegard» innenfor benediktinerordenen. Det er stadig kommet forslag om å utnevne henne til kirkelærer, blant annet rettet Arbeitsgemeinschaft Katholischer Frauenverbände und -gruppen i 1979 en anmodning til Roma om å anerkjenne Hildegard som kirkelærer. Det er ikke spesielt mange av kirkens mange fremtredende tenkere som har fått denne ærestittelen, og før 2012 æret Den katolske kirke 33 kirkelærere. Tittelen gis til hellige menn og kvinner som gjennom sine liv og sine skrifter har gitt fremragende bidrag til katolsk lære, gjerne fremtredende teologer, men også andre forbilder på troens vei. Tittelen «kirkelærer» tildeles av paven.

Også Joseph Ratzinger, den senere pave Benedikt XVI (2005-13) beskjeftiget seg i sin tid som professor i Bonn (1959-63) intensivt med Hildegards liv og skrifter. Pave Benedikt XVI har omtalt Hildegard offentlig ved flere anledninger, blant annet har han uttalt at hun «tok med seg kvinnelig innsikt i møte med troens mysterier».

Den 10. mai 2012 mottok paven Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB, i en privat audiens. Under audiensen ga paven kongregasjonen autorisasjon til å promulgere i alt atten nye dekreter om ulike stadier i helligkåringssaker. Under audiensen utvidet paven den liturgiske kulten til ære for den hellige nonnen Hildegard av Bingen til hele Universalkirken og skrev henne inn i katalogen av helgener.

I desember 2011 meldte «vatikanisten» Andrea Tornielli i den italienske avisen La Stampa at paven ville utnevne Hildegard av Bingen til kirkelærer i oktober 2012. I tillegg offentliggjorde pave Benedikt under Verdensungdomsdagen i Madrid i august 2011 at han snart kom til å utrope den hellige Johannes av Ávila (1499-1569) til kirkelærer. På pinsedag den 27. mai 2012 kunngjorde paven etter messen at han den 7. oktober, ved starten på bispesynoden i Vatikanet, ville utrope Johannes av Ávila og Hildegard av Bingen til kirkelærere.

De tre nyeste kirkelærerne før dette er alle kvinner: de hellige Teresa av Ávila (1515-82) og Katarina av Siena (1347-80), utropt av den hellige pave Paul VI (1963-78) henholdsvis den 29. september og 4. oktober 1970, og den hellige Teresa av Lisieux (1873-97), utropt av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) den 19. oktober 1997. Hildegard ble den fjerde kvinne og andre tysker som fikk denne ærestittelen. Den eneste tyske kirkelæreren fra før var den hellige Albert den store (ca 1200-80).

Hildegard minnes på dødsdagen 17. september som en valgfri minnedag i det tyske språkområdet samt i benediktiner- og cistercienserordenen, mens hun har en translasjonsfest den 25. august. Hun er skytshelgen for naturvitenskapsmenn, språkforskere og esperantister.

Den 26. januar 2021 satte pave Frans hennes navn inn i Kirkens universalkalender med en valgfri minnedag den 17. september.

Den religiøst katolsk pregete Hildegardisfest feires årlig den 17. september i Eibingen. Den starter med en pontifikalmesse om morgenen og fortsetter med relikviefesten ved middagstid og relikvieprosesjonen som siden 1857 har blitt arrangert på den tradisjonelle prosesjonsveien i Eibingen. Denne dagen er relikvieskrinet tilgjengelig for de troende, og døren på skrinets forside blir utelukkende åpnet denne dagen. Festen avsluttes med Hildegardisvesper i klosteret St. Hildegard i Eibingen.

På avbildninger av Hildegard ser man over hennes bilde tre tårn i stråler, noe som sannsynligvis henviser til de tre klostrene Disibodenberg, Rupertsberg og Eibingen, som hun fylte med glansen av sin hellighet.

I danske almanakker sto under 28. februar navnet Øllegård (Øllegaard). Presten Niels Heldvad eller Nicolaus Heluaderus (1564-1634), kongelig calendarius som ga ut almanakker, skrev i 1618 en nøkkel til almanakken hvor han identifiserte denne Øllegård som mystikeren Hildegard av Bingen. Denne slutningen er imidlertid usikker, og andre har foreslått den salige keiser Karl den stores (742-814) salige hustru Hildegard (756 -783). Men navnet Øllegaard er snarere en fordanskning av det oldhøytyske navnet Odalgart, som også kjennes som helgennavn, men ikke på denne dato.

I 1982 ble Hildegard for første gang utgitt på engelsk. Den moderne entusiasmen for tidlig musikk har ført til en populær gjenoppdagelse av Hildegard av Bingen, som en kvinne og komponist hvis ord og musikk blir studert, sunget og gitt ut. Hun har nå fått en renessanse, delvis på grunn av økt interesse for kvinner i middelalderen. Hun er også forutsigbart nok til dels «kuppet» av New-Age-bevegelsen.

Den tyske regissøren Margarethe von Trotta (f. 1942) filmatiserte i 2008 Hildegard av Bingens liv med tittelen Vision – Aus dem Leben der Hildegard von Bingen. Hildegard blir fremstilt av den tyske skuespilleren Barbara Sukowa (f. 1950). Den siste tiden har Hildegards livshistorie fått en del oppmerksomhet også i Norge på grunn av den danske forfatteren Anne Lise Marstrand-Jørgensens roman (eller «litterær fantasi», som hun selv kaller den) «Hildegard» (2009), som ble en bestselger i Danmark og høsten 2011 kom ut på norsk. Senere kom oppfølgeren «Hildegard II».

I sin anmeldelse i Dagbladet da den «litterære fantasien» Hildegard ble utgitt på norsk, skriver Cathrine Krøger:

Det slår meg – og det ligger for så vidt i underteksten – at i dag ville både Jutta og Hildegard fått en diagnose: Jutta som selvplager og anorektiker. Hildegard som schizofren. Men er det dermed sagt at middelaldermenneskene var uopplyste, overtroiske og naive? Sjansene er store for at Hildegard i dag ville blitt medisinert til taushet. Kirkens tak den gang var muligens også i billedlig forstand høyere enn i våre dagers asyler.

Hildegard av Bingens verker:

Liber Scivias Domini (1141-51) («Boken om viten om Herrens veier») (visjoner)

Liber Vitae Meritorum (1148-63) («Boken om livets belønninger») (flere visjoner)

Liber Divinorum Operum (1163-74) («Boken om guddommelige verk») (enda flere visjoner)

Liber subtilitatum diversarum naturarum («Boken om de naturlige skapningers innerste vesen»), som består av:

* Liber Simplicis Medicinae eller Physica (1151-58) ("Naturkunde") og

* Liber Compositae Medicinae eller Causae et curae («Årsaker og behandlinger»)

Boken om:  - Dyr, - Fugler, -Fisker, -Steiner, -Elementer, -Trær, -Planter

Carmina («Lieder»), deriblant syv sekvenser og Symphoniae harmoniae caelestium revelationum

Epistulae («Brevveksling»)

Vita sancti Ruperti confessoris («Biografi om den hellige Rupert [av Bingen], bekjenner»)

Vita sancti Disibodi episcopi («Biografi om den hellige Disibod, biskop»)

Se en liste på tysk Wikipedia over kirker som er viet til Hildegard.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Bentley, Butler, Butler (IX), Benedictines, Delaney, Bunson, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, Index99, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, de.wikipedia.org, en.wikipedia.org, zeno.org, sokaren.se, fordham.edu, uni-mainz.de, mugi.hfmt-hamburg.de, landderhildegard.de, ettnet.se, pub.asmu.dk, religion.dk, Kathpress 15.12.2011, nrk.no 20.12.2011 («Blir kanonisert etter 800 år»), «Dagbladet 2.1.2012 (anmeldelse av boken «Hildegard») - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 16. februar 2001 - Oppdatert: 8. mars 2021