Jesu hellige navn

Grunnen til at vi ærer Jesu hellige Navn, er ikke fordi vi tror at det finnes noen makt skjult i bokstavene som utgjør navnet, men fordi det minner oss om alle velsignelsene vi får gjennom vår Frelser. For å takke for disse velsignelsene ærer vi Det hellige Navn, på samme måte som vi ærer Kristi lidelse ved å ære hans Kors.

Andakten for Jesu hellige navn synes å ha begynt med utviklingen av en mer emosjonell spiritualitet på 1000-tallet, selv om «navnet» har blitt påkalt siden tidlige kristne tider, noen ganger i en nesten magisk form som et middel for å drive ut ånder eller som en generell beskyttelse. Selv om den hellige Anselm av Canterbury (1033-1109) ikke var den første til å bruke Jesu navn i andaktsform, var hans meditasjon skrevet ca 1070, hvor han dveler ved selve navnet, spesielt viktig i utviklingen av denne andaktsformen. Hans meditasjon, som ofte feilaktig tilskrives andre, finnes ofte i senere bønnebøker og andre håndbøker.

Den ble tatt opp av den hellige Bernhard av Clairvaux (1090-1153), og fromheten overfor navnet spredte seg raskt, spesielt synes det som om det gjaldt England, hvor det var et officium for Det hellige Navn i Salisbury ca 1260, og blant cistercienserne. Fra samme bakgrunn kom den velkjente hymnen eller «Iubilus», ofte feilaktig tilskrevet Bernhard, Iesu dulcis memoria («So sælt er, Jesus, minnet ditt») Se Lov Herren nr 328 (1300-t, fra et rosarium til Jesu Navnefest).

Skikken med å bøye hodet ved navnet Jesus var vanlig allerede på midten av 1200-tallet, og det ble bestemt ved et dekret på Det andre konsil i Lyon i 1274. En av deltakerne på konsilet var fransiskaneren Guibert av Tournai (ca 1200-1284), og det var så vidt vi vet han som skrev den første komplette «Avhandling om Jesu hellige Navn». Det er betydningsfullt at Guibert var fransiskaner. Både de og dominikanerne var aktiv i å spre denne fromheten og i å oppmuntre andre til å følge påbudet fra Lyon II om å bøye hodet.

Hengivenhet til Jesu navn var et sentralt motiv i de mystiske skriftene til både Richard Rolle av Hampole (ca 1295-1349) og den salige Henrik Suso (ca 1295-1366). Men den nådde nye høyder i prekenene til den hellige fransiskaneren Bernardin av Siena (1380-1444). På Bernardins kampanje som vandrepredikant i Nord-Italia holdt han på slutten av sine prekener alltid opp en tavle med det hellige monogrammet IHS - de tre første bokstaver i Jesu navn på gresk (IHΣOYΣ). På latin ble det tydet til Iesus Homnium Salvator, «Jesus, menneskenes frelser». Monogrammet og et kors var omringet av solstråler.

Det fortelles at en mann som levde av å lage spillkort, ble ruinert da Bernardin så sterkt fordømte gambling. Men den samme mannen kom seg ovenpå igjen ved å lage tavler med IHS-monogrammet! Mange av disse kan ses i italienske kirker og museer i dag. Bernardin er i dag skytshelgen for reklamebransjen!

Men Bernardin ble anklaget for kjetteri og hans oppmuntring til andakt for IHS-symbolet ble av en dominikaner anklaget for å være overtroisk. Med støtte fra en annen fransiskaner, den hellige Johannes av Capestrano, slo han tilbake disse anklagene, og han ble frikjent for kjetteri av pave Martin V (1417-31) i 1427. Fra da av ble andakten for Jesu hellige navn bare sterkere og sterkere. IHS-symbolet opptrådte overalt - selv som vannmerke i papir - og den hellige Jeanne d'Arc satte «Jhesus Maria» på sin fane.

Flere ulike messer for Jesu hellige Navn ble satt sammen på 1400-tallet, selv om det ikke var noen fast dato for feiring av festen. I Salisbury ble den feiret 7. august, mens andre steder skjedde det den 15. januar. Et officium ble godkjent for bruk av fransiskanerne den 14. januar i 1530, og litanier for Det hellige Navn begynte å opptre fra 1500-tallet og utover.

Flere ordener og bispedømmer hadde fester for Jesu hellige Navn i sine kalendere, først feiret i noen bispedømmer i Tyskland, Skottland, England, Spania og Belgia. Men det var ikke før i 1721, på anmodning fra keiser Karl VI (1711-40) at pave Innocent XIII (1721-24) utvidet festen til hele Kirken og fastsatte dagen til Andre søndag etter Epifani. I 1913 forandret den hellige pave Pius X (1903-14) dette til den søndagen som faller mellom 2. og 5. januar, eller den 2. januar, dersom det ikke falt noen søndag mellom de to datoene. På denne datoen ble dagen feiret som fest frem til kalenderrevisjonen i 1969, da den falt helt bort, selv om også den etter-konsiliære messeboken inneholder en votivmesse for Jesu hellige Navn.

Da den tredje reviderte utgaven av det romerske missale (Editio Typica tertia) ble utgitt i mars 2002, var imidlertid dagen kommet tilbake, nå som en valgfri minnedag den 3. januar.

Brorskap for Det hellige Navn er blitt etablert fra 1200-tallet og utover, men de ekspanderte voldsomt på 1500-tallet under dominikanernes ledelse. The Holy Name Society har hat spesiell stor suksess i USA. Jesuittenes offisielle navn, Jesu Selskap (Societas Iesu - SJ), reflekterer grunnleggerens, den hellige Ignatius av Loyolas, personlige hengivenhet til Jesu Navn, og IHS-symbolet finnes i stor grad på fasadene til jesuittkirker med hovedkirken Gesù i Roma i spissen.

På andre søndag etter epifani har festen for Jesu Navn overlevd på Filippinene, om enn under et noe annet navn og til dels nytt innhold: Fiesta de Santo Niño (det hellige guttebarn). Dette knytter an til en statue av Jesusbarnet i byen Cebu - da det ble opprettet bispedømme der i 1595, fikk det navnet Santisimo Nombre de Jesús.

Kilder: Walsh, CE - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden