Den hellige Johanna Fransiska av Chantal (1572-1641)

Den hellige Johanna Fransiska Frémyot (fr: Jeanne-Françoise; lat: Joanna Francisca) ble født den 28. januar 1572 i Dijon i Øst-Frankrike. Hun kom fra en lavadelsfamilie og var datter av den burgundiske parlamentspresidenten Bénigne Frémyot, som var leder for det rojalistiske partiet i den ligaen som sto bak triumfen til kong Henrik IV (1589-1610). Hun mistet tidlig sin mor og ble sammen med sine søsken oppdratt av faren i en streng katolsk tro, i en tid da mange adelige hadde gått over til den kalvinistiske lære. Johanna, som ved fermingen tok navnet Fransiska, avviste flere rike friere fordi de ikke var katolikker: «Jeg ville heller dø tusen ganger enn å gifte meg med en fiende av Kirken...» Men som tyveåring giftet hun seg i 1592 med den 27-årige Christophe de Rabutin, baron de Chantal. Han var offiser i den franske hær og tidligere en dyktig duellant, som på morssiden stammet fra den salige Humbeline av Jully (ca 1092-ca 1136).

Detalj fra samtidig portrett (1636)

Bryllupet ble feiret i Dijon, og få dager senere reiste Johanna med sin mann til hans sete på slottet Bourbilly. Der fant hun at eiendommen og husholdningen hadde forfalt etter at mannens mor døde, og hun gjorde det til sin første oppgave å gjeninnføre orden og et godt styre. Ekteskapet var svært lykkelig og de fikk seks barn, men de tre eldste døde tidlig, mens en sønn og to døtre vokste opp. Johanna var en trofast hustru, hengiven mor og dyktig oppdrager av sine barn. Mannen var ofte borte på politiske oppdrag, og når hun ble kritisert for at hun ikke kledde seg standsmessig, svarte hun: «De øynene jeg vil behage, er akkurat nå mange mil borte».

Men i 1601, etter bare ni års ekteskap, var mannen på jakt sammen med vennen M. de Aulézy. Omstendighetene er ikke klare, men ved et uhell skjøt vennen baronen i låret. Han levde i ni dager mens han led store smerter under de mislykkede operasjonsforsøkene til en klossete kirurg, og han mottok sakramentene med oppbyggelig ro og resignasjon før han døde. Han tilga også sin venn M. de Aulézy og sa til ham: «Ikke begå den synd å hate deg selv når du ikke har gjort noe galt».

Johanna Fransiska satt nå alene igjen med fire barn, den yngste datteren var bare to uker gammel. Hun gikk deretter gjennom tre år med dyp depresjon og sorg. Hun forsøkte å skjule dette av frykt for å bli en byrde for andre. Hun overtok fadderskapet til de Aulézys barn etter sin mann. I løpet av sørgeåret hentet faren henne til huset i Dijon, hvor hun bodde sammen med barna. Men av hensyn til barnas arv måtte hun ta dem med og dra til Monthelon ved Autun for å bo sammen med svigerfaren, som da var 75 år gammel. Den gamle baron de Chantal behandlet henne ydmykende. Samme år som ektemannen døde, bestemte hun seg for å leve i evig kyskhet og vie seg til oppdragelsen av barna, mens hun lette etter en åndelig veileder.

Da en prest tilbød seg å bli hennes åndelige veileder, aksepterte hun takknemlig. Men han viste seg å være både hard og ufølsom. Han tynget henne ned med bønner, observanser, faste og askese som var helt upassende for en kvinne i hennes ulykkelige situasjon. Han tvang henne også til å love fire ting: At hun ville adlyde ham i alle ting, at hun aldri skulle gå til en annen veileder, at hun ville holde alt han sa til henne hemmelig og at hun ikke skulle snakke om sitt indre liv med noen andre. Hun slet med dette ulykkelige forholdet i tre år.

I 1604 holdt den hellige Frans av Sales, biskop av Genève, fasteprekener i Sainte-Chapelle i Dijon, og Johanna dro for å bo hos sin far slik at hun fikk muligheten å høre en så berømt predikant. Hun gjenkjente ham som den personen hun en gang hadde sett i en visjon, og visste at han var den åndelige veilederen som hun lenge hadde tryglet Gud om å sende henne. Etter noen innledende vanskeligheter gikk han med på å være hennes åndelige veileder.

Nå fulgte det et vennskap mellom dem som er et av de mest fullkomne i helgenhistorien. De førte en livlig korrespondanse, men dessverre er bare biskopens brev bevart. De viser imidlertid hvilke åndelige høyder Johanna må ha nådd. Etter Frans' råd regulerte hun sine andaktsøvelser og andre øvelser slik at hun tilpasset seg det hun skyldte verden så lenge hun bodde i husene til faren og svigerfaren. Hun fulgte en streng leveregel, viet mye av sin tid til barna, besøkte de fattige som var syke i nabolaget og våket hele netter hos de som var døende.

Johanna viet seg totalt til Gud og ble svært inspirert av sine kontakter med karmelittnonnene i Dijon. Etter mange åndelige renselser oppnådde hun kontemplativ bønn. Hun fortalte Frans om sine planer om å gå inn i et karmelittkloster, og han brukte litt tid på svaret og forela saken for Gud. Men i 1607 Frans sa at han hadde en bedre ide. Han kom da med sin plan om en ny religiøs orden uten klausur for kvinner, og de inngikk et samarbeid.

Men først sørget hun for sine barn. Hennes eldste datter ble gift med Frans' bror, og en annen datter ble også gift, mens hennes bror, erkebiskopen av Bourges, tok seg av oppdragelsen av sønnen. Da hun skulle forlate hjemmet, skjedde en nokså melodramatisk episode med hennes eneste sønn, den 14-årige Celse-Bénigne. Han ville hindre henne i å dra, og la seg over dørterskelen. Hennes bror spurte: «Kan et barns tårer ikke endre din beslutning?» Hennes svar var: «Nei, men jeg er en mor.» Deretter tok hun et stort skritt over guttens kropp og forlot huset.

Deretter grunnla Johanna i 1610 etter Frans' råd Besøkelsesordenen eller «Ordenen av Marias gjesting hos Elisabeth» (Ordo de Visitatione Beatae Mariae Virginis – OVM), hvor søstrene ble kalt salesianerinner eller visitasjonssøstre, og de viet seg til pleie av de syke og omsorg for de fattige. Frans hadde skaffet et hus i Annecy i Savoia, sør for Genève. Det ble kalt Gallerihuset og lå ved bredden av innsjøen Lac d'Annecy. Han vigslet sitt kloster på Treenighetssøndagen i 1610.

Sammen med Johanna mottok samme år to andre søstre ordensdrakten fra Frans' hånd, Maria Favre og Charlotte de Bréchard, samt tjeneren Anne Coste, og ti andre sluttet seg snart til dem. Frans skrev regelen for den nye kongregasjonen, som utmerket seg ved sin spesielle mildhet. Besøkelsesordenen ble bestemt for enslige kvinner og enker, som på grunn av sin alder, helse eller andre grunner ikke var egnet til andre ordenssamfunns strengere liv. Han ville at de skulle leve uten klausur, slik at de friere kunne ta på seg arbeid for legeme og sjel.

Det at de levde blant de syke og fattige, vakte mye oppsikt, kritikk og anstøt. Opprøret i folket gikk så vidt at Frans i 1615 etter krav fra erkebiskop de Marquemont av Lyon så seg tvunget til å forandre ordenen, innføre streng klausur og foreskrive Augustins regel for den, med tilleggskonstitusjoner som var beundringsverdige i sin klokskap og moderasjon. Kongregasjonen måtte oppgi sykepleien som oppgave og i stedet gå inn for oppdragelse av ungdommen. Denne holdningen var forårsaket av lutherske angrep på slappheten i visse klostre, og de romerske myndighetene fant det nesten umulig å innrømme respektabiliteten til «uklausurerte» nonner. Den hellige Angela Merici og den ærverdige Maria Ward var to andre grunnleggere som møtte lignende vanskeligheter på denne tiden, men de hadde større suksess i å gjennomføre sine opprinnelige ideer. Frans skrev spesielt for Johanna og hennes mer erfarne søstre sin berømte avhandling «Om Guds kjærlighet».

Johanna Fransiska tok ledelsen av det første ordenshuset i Annecy med omtrent et dusin nonner. I begynnelsen var det lett nok å styre aspirantene som trådte inn i ordenen, men senere, da døtre fra adelsfamilier trådte inn, ble Madame de Chantals dyktighet og takt virkelig satt på prøve; mange av dem var overforfinede, sårbare og ignorante, og følte at deres høye byrd ga dem rett til å avvise alle kjedelige oppgaver. Mange av enkene var også irriterende selvsentrerte. Men Johanna Fransiska var fullt ut i stand til å klare dette og gikk videre med å grunnlegge flere klostre.

Johanna ble ofte tvunget til å forlate klosteret i Annecy på grunn av sine barns affærer og for å grunnlegge flere klostre. Året etter at hun ble ikledd døde hennes far, og hun dro til Dijon for å ordne opp i hans saker. Hun ble der i tre måneder, og fikk også sønnen inn på et kollegium. Etter at det hadde blitt grunnlagt klostre i Lyons, Moulins, Grenoble og Bourges, sendte Frans bud etter henne fra Paris for å grunnlegge et hus der. Med denne grunnleggelsen i 1619 kom vendepunktet, til tross for åpen fiendtlighet og skjulte intriger.

Johanna styrte klosteret i Paris i tre år, og i denne tiden var den hellige Vincent av Paul rådgiver for det etter ønske fra Frans av Sales. Johanna lærte å kjenne Angélique Arnauld, abbedisse i Port-Royal, som imidlertid ikke fikk tillatelse til å trekke seg fra sitt embete og slutte seg til Besøkelsesordenen som hun hadde ønsket. Før Johannas død var det 86 hus i Besøkelsesordenen. Fremgangen skyldtes Frans' undervisning og skrifter og hans understreking av ydmykhet og saktmodighet heller enn legemlig askese, samt Johannas klokskap og hengivenhet.

Frans av Sales' død den 28. desember 1622 ble et voldsomt slag for Johanna, men hennes overgivelse til den guddommelige vilje gjorde at hun bar sorgen med urokket standhaftighet. Etter dette var hun alene med ansvaret for å bygge ut og styrke ordenen, og hun sørget for å utgi Frans' skrifter. Et nytt slag kom da hennes 30-årige sønn Celse-Bénigne ble drept i kampen mot hugenottene og engelskmennene på Île de Ré i 1627. Han etterlot seg hustru og en datter som ennå ikke var fylt ett år. Datteren skulle bli kjent som den berømte Madame de Sévigné. Han hadde vært en uforbederlig duellant, og hun hadde bedt om at han ville få den nåde å dø en kristen død.

I 1628 herjet en fryktelig pest i Frankrike, Savoia og Piemonte, og den skapte store lidelser i flere av ordenens klostre. Da pesten nådde Annecy, nektet Johanna å forlate byen. I stedet stilte hun alle klosterets ressurser til de sykes disposisjon, noe som inspirerte de lokale myndighetene til å sette inn adekvate tiltak for de syke og etterlatte. I 1632 kom nyheten om at Celse-Bénignes enke var død, og deretter døde hennes høyt elskede svigersønn Antonius de Toulonjon og Mikael Favre, Frans' skriftefar og en nær og hengiven venn av visitasjonssøstrene. Men Johanna kom seg over både disse og andre tap, sykdom og religiøse prøvelser. For hun var i lange perioder plaget av indre kvaler, mørke og åndelig tørrhet, til tider i en fryktelig grad, noe som fremgår av flere av hennes brev. Men hun kjempet seg gjennom prøvelsene og var aktiv til det siste, og ingen så på hennes glade ansikt hvor mye hun led i sjelen.

Johanna forente et dypt religiøst liv med stor administrativ dyktighet og karakterstyrke. Hun var kompromissløs, følsom og temmelig intens. Frans sa at han i henne hadde funnet «den perfekte kvinne, som Salomo lette etter, men ikke fant i Jerusalem». Vincent av Paul, som kjente henne personlig og godt, sa om henne at hun var «et av de helligste mennesker jeg noensinne har møtt på denne jord».

I 1635 og 1636 foretok Johanna systematiske besøk til alle klostrene i sin orden. Antallet var nå oppe i 65, og mange av dem hadde aldri sett sin grunnlegger og åndelige mor. I 1641 dro hun til Frankrike i et veldedig ærend for Madame de Montmorency. Det ble hennes siste reise. Hun ble invitert til Paris av dronningen, Anna av Østerrike, og til hennes bedrøvelse ble hun der møtt med store hedersbevisninger.

På tilbakeveien ble hun syk i Besøkelsesklosteret Moulais i departementet Allier, og der døde hun den 13. desember 1641, 69 år gammel, etter å ha skrevet et avskjedsbrev til søstrene. Hun hadde da deltatt i grunnleggelsen av 86 klostre i ordenen. Hennes legeme ble ført til Annecy og bisatt i ordenskirken i Monastère de la Visitation ved siden av Frans av Sales. Hennes hjerte og øyne ble gitt til klosteret i Nevers.

Hennes saligkåringsprosess ble svært forsinket, og ikke før 81 år etter hennes død ble hennes grav beordret åpnet for å foreta den foreskrevne identifikasjonen av relikviene. Den 1. desember 1722 samlet biskopen av Genève, de apostoliske kommisjonærene, prinsesse Eléanor-Philippine og søstrene i kommuniteten i Annecy seg for å bevitne åpningen av graven.

Senere ble det foretatt en rekke translasjoner av relikviene. Den uvanligste var i 1793 under Den franske revolusjon, da søstrene fikk ordre om å forlate klosteret. For å beskytte relikviene av Johanna og Frans gjemte søstrene dem i all hast i en madrass og fraktet den i en båt over innsjøen til Château de Duingt, som tilhørte familien til en av søstrene. De religiøse myndighetene ble varslet om at de urnene som tidligere hadde inneholdt de helliges relikvier, nå inneholdt andre skjeletter. I 1806 da freden var gjenopprettet, ble Frans' relikvier flyttet til katedralen og Johannas til kirken Saint-Maurice. I 1912 ble begges jordiske rester overført til nye graver. Både hennes og Frans' relikvier hviler nå i koret i Besøkelseskatedralen.

Salesianerinnenes ordens drakt er svart med et hvitt bryststykke, et brystkors av sølv og to tøybånd hengende fra beltet foran. Besøkelsesordenen har særlig utmerket seg i utbredelsen av Jesu-Hjerte-andakten. En som også tilhørte ordenen, var den hellige Margareta Maria Alacoque, og hennes høyeste anliggende var tilbedelsen av Jesu helligste hjerte.

Johanna Fransiska ble saligkåret den 21. november 1751 (dokumentet (Breve) var datert den 13. november) av pave Benedikt XIV (1740-58) og helligkåret den 16. juli 1767 av pave Klemens XIII (1758-69). Hennes navn står i Martyrologium Romanum. Hennes festdag ble skrevet inn i den romerske kalenderen i 1769 og lagt til 21. august, som er dagen for grunnleggelsen av ordenen. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble hennes fest flyttet til 12. desember, ikke dødsdagen den 13. desember fordi det er festdagen for den hellige Lucia. I 2002 ble hennes minnedag flyttet til 12. august, men vi har ikke klart å finne ut hvorfor dette skjedde og hvorfor den datoen ble valgt.

Johanna fremstilles som ordenskvinne i Besøkelsesordenens drakt, i høyre hånd et hjerte med navnet Jesus, i venstre en bok. Hun er skytshelgen for sin orden og for en lykkelig forløsning.

Se også «Frans av Sales og Jesu-Hjerte-fromheten» (Hjertet som religiøst bilde i utvalgte tekster av Frans av Sales – Hovedoppgave i kristendomskunnskap av Susanne Anette Kjekshus Koch, Universitetet i Oslo, Det teologiske fakultet, våren 1996).