Den hellige Jakob av Marche (1394-1475)

Den hellige Jakob Gangala [Gangali] (it: Giacomo) ble født som Dominikus (it: Domenico) den 1. september 1394 i den lille byen Montebrandone med utsikt over Adriaterhavet nær Ascoli Piceno i regionen Marche i Midt-Italia, det gamle Picenum. Han kom fra en fattig familie og var den nest yngste av 19 barn av Antonio Gangali og Antonia Tonna. Som 7-åring mistet han sin far, og dermed måtte han tjene til livets opphold ved å gjete sauer. Han ble imidlertid skremt av en ulv i nærheten, og brødrene ertet ham så voldsomt for det at han enten ble sendt eller flyktet til Offida til en slektning som var prest. Han sørget for at gutten fikk gå på skole, først i Offida og deretter i Ascoli.

På skolen ble hans høye intelligens oppdaget, så han fikk studere jus ved universitetet i Perugia. Der tok han doktorgraden i sivilrett. Han ble notarius publicus og ble ansatt hos borgermesteren i Firenze, men under en reise til hjemtraktene kom han til Assisi og bestemte seg for å bli fransiskaner. Som 22-åring sluttet han seg til fransiskanerne (Ordo Fratrum Minorum – OFM) i Assisi, og den 26. juli 1416 ble han opptatt i ordenen i Portiuncula-kapellet i Assisi. Han fikk ordensnavnet Jakob (it: Giacomo eller Jacopo), og i tråd med fransiskansk skikk fikk han tilnavnet «av Marche» (della Marca) etter provinsen han kom fra (lat: Iacobus de Marchia eller Iacobus Picenus).

Hans første ordensdrakt ble sydd til ham av den hellige Bernardin av Siena, noe han ikke skulle avsløre før langt senere. Etter novisiatet fikk han sin presteutdannelse under Bernardin i Fiesole utenfor Firenze. I 1422 ble han ansett å være ferdigutdannet, og han ble sendt til Firenze, hvor han i San Miniato begynte å preke mot tidens vranglærer. I 1423 ble han presteviet, 29 år gammel. Han ble en iherdig og populær predikant, og det sies at han brakte de salige Bernardin av Fossa og Bernardin av Feltre til fransiskanerordenen. Hans forkynnelse var basert på Bibelen, med referanser til verker av teologer og moralteologer, til de latinske klassikerne og til Dante – han kunne hele Divina Commedia utenat og kunne sitere lange avsnitt i sine prekener.

Jakob levde hele livet som omvandrende predikant og han prekte hver dag i førti år. Det var hans kall å gå, eller snarere løpe, langs veiene i kristenheten og prøve å være alle steder på en gang, hvor han trengtes overalt samtidig. Hans iver og plikttroskap var bemerkelsesverdig, og det fortelles at da pave Eugenius IV (1431-47) sendte bud til ham om å reise til Ungarn for å forkynne der, nådde det ham under kveldsmaten mens han løftet et glass vann mot munnen. Han satte straks fra seg vannglasset og la øyeblikkelig i vei mot Ungarn.

Jakob samarbeidet med den hellige Johannes av Capestrano for å spre observantreformen innen fransiskanerordenen i Sentral- og Nord-Europa. Han var blant annet i Italia, Tyskland, Bøhmen, Polen og Ungarn. I 1426 ble han og Johannes utnevnt av pave Martin V (1417-31) til inkvisitorer mot Fraticelli, som var et fellesnavn på flere avvikende fransiskanske grupper i Italia. De to inkvisitorenes metoder var harde og noen fraticelli ble brent, og 36 fraticelli-hus ble ødelagt, noe som førte til at flere biskoper protesterte.

I 1432 var Jakob i Bosnia, hvor kong Tuertko mottok ham med åpne armer, men dronningen prøvde å få ham drept. I Bosnia preket han mot bogomilenes kjetteri. I 1436 var han i Bøhmen, Ungarn og Østerrike, og grunnla i gjennomsnitt ett nytt ordenshus i måneden. I 1437 ble han utnevnt til inkvisitor Bøhmen og samme år ble han hovedalmisseinnsamler for det korstoget keiser Sigismund (1410-37) førte mot tyrkerne. I 1438 vendte han tilbake til Italia, forkynte som snarest i Bologna, deltok på et konsil i Ferrara og vendte deretter tilbake til Ungarn.

I 1440 ble han syk mens han var på Kypros. I 1444 skjedde noe sjeldent, for da tilbrakte han tre dager med å hvile i et lite kloster ved Trasimenersjøen, sammen med Johannes av Capestrano og Bernardin av Siena, som døde én måned senere i Siena med Jakob til stede. Seks år senere var han til stede ved Bernardins helligkåring i Roma. Jakob etterfulgte Johannes som pavelig legat i 1456, et embete han hadde i fire år, og han dro til Østerrike og Ungarn for å bekjempe husittene. I 1460 ble han tilbudt bispestolen i Milano, men han avslo fordi han foretrakk å fortsette med sin forkynnelse. De siste 18 årene av sitt liv fra 1858 reiste han på kryss og tvers i Italia og forkynte.

2. påskedag 1462 holdt Jakob en preken i Brescia hvor han hevdet et omstridt teologisk synspunkt om Kristi dyrebare blod, nemlig at det av blodet som falt på jorden under hans lidelse, ikke ble gjenforent med hans legeme ved oppstandelsen. For dette ble han trukket for den lokale inkvisisjonen av den dominikanske inkvisitoren Jakob av Brescia og anklaget for uortodokse meninger. Saken var kontroversiell, og Jakob nektet å møte for den lokale inkvisisjon og appellerte til Roma. Dette førte til en disputt i full skala for pave Pius II (1458-64). De påla både hans dominikanske anklagere i inkvisisjonen i Brescia og hans fransiskanske allierte å tie om saken, og noen formell avgjørelse ble aldri tatt. Men denne hendelsen kastet skygge over Jakobs siste år.

Innenfor ordenen ble han kontroversiell. Han tilhørte reformatorene og fornyerne, men han hadde ikke hell med seg i forøket på å gjenforene observantene og konventualene, som fransiskanerordenen hadde delt seg i. Striden ble verre av kjetterske elementer som hadde sneket seg inn blant småbrødrene, de var allerede fordømt av pavestolen. Noen kritiserte Jakob for å være for streng mot dem.

Jakob var en sterk forkjemper for karitative pantelånerforretninger for fattige (Montes pietatis eller Monti di pietà) for å hjelpe dem til å unngå økonomisk katastrofe ved å tilby dem lån til fornuftige renter. Han deltok på konsilene i Basel i 1431 og Firenze i 1438, som for en kort stund forsonte den katolske og den ortodokse kristenheten. Han brakte mange kjettere tilbake til den katolske tro ved sin forkynnelse, og de mer moderate husittene kom han i møte ved å akseptere deres preferanse for nattverd under begge skikkelser (brød og vin), og dette fikk han vedtatt på konsilet i Basel i 1431. Han fikk guelfer og ghibelliner til å stifte fred. Men fremfor alt fikk han mange mennesker til å forsone seg med Gud.

Han levde asketisk og påla seg strenge botsøvelser, nektet seg mer enn tre timers søvn om natten og bar en tynnslitt kappe. Han fastet hver dag og hadde i følge sin biograf «dårlig mage og en alvorlig betennelse i leveren». Mot slutten av livet forbød paven ham å faste, for hans helse var «i offentlighetens interesse».

I 1473 ble Jakob flyttet til Napoli, hvor han døde den 28. november 1476 i Napoli. Hans intakte legeme hviler i den eldste fransiskanerkirken i Napoli, Santa Maria la Nuova fra 1200-tallet, hvor et kapell er viet til ham, San Giacomo della Marca. Han ble saligkåret den 12. august 1624 av pave Urban VIII (1623-44) og helligkåret den 10. desember 1726 av pave Benedikt XIII (1724-30). Hans minnedag er dødsdagen 28. november og hans navn står i Martyrologium Romanum.

I Louvre henger et berømt maleri av ham laget av maleren Carlo Crivelli. Hans attributt i kunsten er en kalk og en slange. Det er bevart noen prekener og brev etter ham. Hans trofaste følgesvenn i mange år, Fra Venanzio da Fabriano, skrev hans biografi.