Den hellige Johannes Eudes (1601-1680)

Den hellige Johannes Eudes (fr: Jean) ble født den 14. november 1601 i den lille landsbyen Ri ved Argentan i Normandie i Nord-Frankrike. Hans foreldre var den selveiende bonden Isaac Eudes og hans hustru Marthe Corbin. Da paret etter to års ekteskap ennå ikke hadde fått barn, dro de på en pilegrimsreise til en Mariahelligdom i nærheten, og ni måneder senere ble det født en sønn som ble døpt Johannes. Senere fikk de ytterligere seks barn, blant dem den senere historikeren François Eudes de Nézeray.

Johannes viste tidlig tegn på religiøs bevissthet, og som tolvåring begynte han å motta kommunionen hver måned etter et generalskriftemål. På den tiden var det svært få som mottok kommunionen bortsett fra i påsken. Som 14-åring avla han kyskhetsløfte. Han fikk sin første undervisning i katekismen og grammatikk i en nabolandsby hos p. Jacques Blanette. Den 9. oktober 1615 sendte faren den 14-årige Johannes til jesuittkollegiet i Caen, fem mil unna. Han ble svært imponert over lærernes oppriktighet og fromhet, spesielt gjaldt det rektoren, p. Robin.

Foreldrene ønsket at Johannes skulle gifte seg og overta gården, men han hadde andre planer. I 1618 sluttet han seg til elevenes Maria-brorskap. Den 19. september 1620 mottok han tonsuren og de lavere vielser og vendte tilbake til Caen for å studere teologi. Han avsluttet studiene 22 år gammel i 1623. Han hadde tenkt å bli sekularprest, men fant presteskapet skuffende middelmådige. Likevel var han ikke tiltrukket av et ordensliv heller.

I 1611 hadde senere kardinal Pierre de Bérulle grunnlagt de franske oratorianerne i Paris, inspirert av den hellige Filip Neri. I 1622 åpnet oratorianerne et hus i Caen. De er ikke en orden, men et selskap av prester som lever i kommunitet uten løfter, og de var fast bestemt på å sette et eksempel som ville fremme den åndelige og pastorale fornyelse av det franske presteskapet. Bérulle hadde etablert en spirituell tradisjon som skulle bli så innflytelsesrik at den ble kjent som «den franske skolen». Hans Kristus-orienterte holdning var hentet fra de greske kirkefedrene, de flamske mystikerne og samtidig jesuittisk praksis.

Johannes bestemte seg for å slutte seg til oratorianerne, og han ble den 25. mars 1623 akseptert av generalsuperioren i Paris. Han gjorde et stort inntrykk på Bérulle, som tillot ham å preke selv om han bare hadde mottatt de lavere vielser. Etter et år i Paris ble Johannes sendt til Aubervilliers for å studere under Charles de Condren. Han ble presteviet den 20. desember 1625, 24 år gammel. Men plutselig ble han slått av en uforklarlig sykdom. Den gjorde ham så fysisk svak at han ikke kunne utføre noen plikter, men han tilbrakte to år i retrett mens han ba og leste.

Da han kom seg, hørte han at pesten herjet nær hans hjemlandsby. Han ba om tillatelse til å reise dit, og i to måneder utførte han både medisinsk og åndelig tjeneste for de syke, de døende og de som var i fare. Pesten forsvant i november 1627, og Johannes dro da til oratoriet i Caen som predikant, skriftefar og åndelig rådgiver. I 1630 angrep presten Caen, og nok en gang risikerte Johannes livet ved å pleie de syke, som var forlatt av de fleste av frykt for smitte. For å unngå faren for å smitte de andre brødrene, bodde han i denne perioden i en stor tønne midt på en åker. Tønnen hadde han fått av Madame de Budos, den benediktinske abbedissen som hadde blitt utnevnt i en alder av tretten år og nå kom inn under hans åndelige veiledning. Han fikk mat daglig fra hennes kloster. I april 1631 forlot han tønnen for å se etter de andre oratorianerne, hvor to nettopp var døde. Han ble selv alvorlig syk, men han kom seg.

Fra 1631 og i de følgende ti årene var Johannes hovedsakelig opptatt med misjonen. Han ble utnevnt til superior for oratorianerne i Caen, men fortsatte sitt apostolat som folkemisjonær ved å reise på prekenturer og å gi forelesninger for presteskapet i Normandie og Bretagne. Han fikk mye erfaring som han skulle få bruk for i sitt senere arbeid. Han holdt mer enn hundre misjoner i Normandie og andre steder, hver av dem varte fra to til seks uker. Disse misjonene var primært rettet mot voksne katolikker, og noen ganger uten hell til protestanter som ikke hadde flyktet fra landet, og hovedmålet for dem var omvendelse, noe som betydde et fullstendig nytt liv. Det er nå vankelig å forstå hvor originalt og inntrykkvekkende dette var i den eksisterende slappe atmosfæren.

Men det oppsto ofte friksjon mellom misjonærene og sognegeistligheten. Folket klagde ofte over sine vanlige presters ineffektivitet og griskhet. De var motvillige til å hjelpe til med å finansiere misjonene, ettersom de statlige skattene allerede var høye, så støtte måtte søkes fra rike velgjørere. Johannes' dagbok viser at han baserte seg på rundt femti personer av god vilje – kjøpmenn eller enkeltpersoner med arvede formuer.

All slags tiltak ble brukt for å trekke så mange mennesker som mulig: prosesjoner, andakt for korset, skuespill og pantomime brakte menneskene til arbeidets kjerne: opplæring i troens prinsipper. Dette betydde trosbekjennelsen, sakramentene, samvittighetsgranskning og det rette sinn for en god kommunion. Ukene med hardt arbeid ble avrundet med et generalskriftemål – «forkynnerne slår i buskene mens skriftefedrene fanger fuglene!» sa Johannes.

På slutten av 1600-tallet begynte disse misjonene å flytte sitt fokus fra å konsentrere seg om å innprente en rudimentær tro i de fullstendig uvitende til å fornye den allerede vakte troens ånd. På slutten av 1700-tallet hadde arbeidet til Johannes Eudes og andre skapt en sterk gruppe av et mer kunnskapsrikt, motivert og nidkjært sognepresteskap, som med sin egen katekeseundervisning og prekenvirksomhet kunne gjøre det viktigste arbeidet. I 1637 ga Johannes ut «Jesu liv og kongedømme i kristne sjeler», som oppsummerer essensen i hans fromhetstenkning. Boken kom i 16 opplag i hans levetid.

I 1641 møtte Johannes et menneske som var helt annerledes enn Bérulle. Marie des Vallées (1590-1656), «den hellige fra Coutances», var en svært uvanlig ung kvinne av beskjeden opprinnelse. Hun fortalte om interessante og muligens genuine mystiske erfaringer, i hovedsak inspirert av hennes entusiastiske lesning av de noe abstrakte verkene til den engelske kapusinske mystikeren Benet Canfield (d. 1611) og andre usedvanlige forfattere. Hun led også av epileptiske anfall og utvilsomt nevrologiske, men likevel ganske fascinerende syndromer. Disse hindret henne i å motta kommunion, og hun og hennes ledsagere tolket dem som faser av diabolsk besettelse. Johannes, som var lidenskapelig interessert i alle fenomenene hun fortalte om, ble hennes åndelige veileder og skrev tre upubliserte arbeider om hennes liv.

Blant de tingene som bekymret Johannes på hans reiser, var den vanskelige situasjonen for jenter og kvinner som ved Guds nåde ble brakt på rett kjøl igjen etter et umoralsk liv. En stund prøvde han å ta seg av problemet ved å finne midlertidige hjem for dem hos fromme mennesker, men dette ble snart sett på som utilstrekkelig. En kvinne fra beskjedne kår, Madeleine Lamy, hadde tatt hånd om flere av disse jentene. Hun forsto klart hvor utilfredsstillende situasjonen var og ønsket at Johannes skulle finne en mer permanent løsning. I 1641 leide Johannes et hus i Caen hvor han grunnla et hjem som skulle være et tilfluktssted for «falne» kvinner som skulle resosialiseres etter et umoralsk liv inntil de kunne få et arbeid. Han dannet en uoffisiell Kongregasjon, «Ordenen av Vår Frue av Nestekjærligheten» under ledelse av Madame Morin, en konvertitt fra protestantismen. Men han så snart at det var nødvendig at arbeidet var i hendene på en regulær religiøs kongregasjon, så i 1644 spurte han en gruppe nonner av Besøkelsesordenen i Caen, og de aksepterte.

Etter mye bønn, overveielser og konsultasjon med sine overordnede og høytstående kirkelige representanter forlot Johannes oratorianerne i 1643. På denne tiden var Kirken i Frankrike desperat behov for reform. Blant folk uten utdannelse florerte overtroen, underklassen ble undertrykt, det hersket uvitenhet blant det lavere presteskap og pompøsitet og spesielle privilegier blant Kirkens prelater. I løpet av sine prekenturer hadde Johannes erfart at presteskapet trengte reform mer enn sine hjorder, og han ble overbevist om at den første nødvendigheten var å opprette seminarer. Før det var gjort, kunne ikke Oratonianerkongregasjonen håpe på full effekt. Hans synspunkter ble delt av pater De Condren, som var blitt ordensgeneral, men hans etterfølger pater Bourgoing ville ikke akseptere planen om et seminar i tilknytning til oratoriet i Caen.

Til tross for motstand fra oratorianerne grunnla Johannes da den 25. mars 1643 «Kongregasjonen for Jesus og Maria» (Congregatio Jesu et Mariae – CJM) eller «Eudistene» for å preke i byområder og å drive seminarer for å utdanne ivrige og dyktige sognegeistlighet. Kongregasjonen ble oppbygd etter modell av oratorianerne, ved at den besto av sekularprester som ikke var bundet av løfter. De første medlemmene var Johannes Eudes og fem andre. Merket de skulle kjennes ved, var Jesu og Marias hjerter, betraktet som på mystisk vis ett, som symboliserte Jesu evige kjærlighet.

Den nye kongregasjonen møtte straks kritikk og opposisjon, særlig fra de franske oratorianerne og fra jansenistene. De sistnevnte var Kirkens store plage på denne tiden, «katolske kalvinister» med en dyster og gledeløs åndelig lære, som tilsynelatende var streng i sin moral, men som i sitt åndelige hovmod holdt menneskene borte fra sakramentene. Da Johannes i 1646 sendte sin betrodde venn pater Maunoury til Roma for å prøve å få pavelig godkjennelse av kongregasjonen, var motstanden så stor at dette ikke lyktes.

I 1650 inviterte biskopen av Coutances Johannes til å etablere et seminar i byen, og året etter ble han invitert av M. Olier å preke i ti uker i sognekirken Saint-Sulpice i Paris. I løpet av denne tiden kom det beskjed om at søstrene ved huset i Caen, som hadde gått ut av Besøkelsesordenen, var anerkjent av biskopen av Bayeux som en egen kongregasjon under navnet «kongregasjonen Søstre av Vår Frue for Kjærlighet og Tilflukt». Senere ble den hetende «Den gode Hyrdes Institutt».

Johannes grunnla et seminar i Lisieux i 1653 og et i Rouen i 1659. Først den 2. desember 1657 ble Johannes utnevnt til superior i Caen som et bispedømmeseminar med fulle biskoppelige, kongelige og lokal parlamentarisk godkjennelse. Deretter dro han til Roma, hvor han personlig forsøkte å få godkjent sin kongregasjon. Men ikke engang helgener gjør alt riktig, og Johannes mislyktes, mye takket være sin egen ignorering av forsiktighet og takt. Men et år etter at han kom tilbake ble «Tilfluktssøstrene» ved en bulle fra pave Alexander VII (1655-67) av 2. januar 1666 opprettet som et godkjent institutt for å arbeide for rehabilitering av ukyske kvinner og å ta seg av botferdige blant dem. Dette arbeidet som var påbegynt av Johannes og Madeleine, hadde nå pågått i tretti år.

Johannes fortsatte med sine lange og suksessrike prekenturer; noen har regnet ut at han i alt var på 110 slike misjonsreiser. Han grunnla også to seminarer til, et femte i Evreux i 1666 som falt mindre heldig ut, og et sjette i Rennes i 1670. I 1672 forsøkte han å etablere et seminar i Paris, men hans fiender overtalte parlamentet i Paris til å avvise prosjektet.

Invitasjoner til å lede misjoner ved hoffet i 1671 og 1673 viste imidlertid at eudistene hadde høytstående venner, og dronningen var svært imponert over Johannes' glød. Men i 1673, da det så ut til at den kongelige støtten skulle sikre pavelig godkjennelse av eudistene, viste Johannes' fiender kongen en kopi av et dokument fra 1662 som, ukjent for Johannes, hadde lovt ugjenkallelig at kongregasjonen alltid ville støtte autoriteten til den romerske paven, selv i usikre saker. På grunn av den alltid flytende demarkasjonslinjen mellom pavelig og kongelig myndighet fant kongen dette illojalt, og i 1674 trakk han tilbake sin lovede beskyttelse. Johannes fikk ordre om å dra fra Paris til Caen og forbli innen dens grenser. Paradoksalt nok hadde kongens misnøye en lignende effekt i Roma.

En fryktelig periode med rykter, anklager og bakvaskelser fulgte. En cisterciensisk abbed sirkulerte en 127-siders pamflett mot Johannes. Notater som var tatt av en av Johannes' tidligere sekretærer og noen av hans private skrifter om Marie des Vallées og hennes merkelige oppførsel ble omarbeidet og overdrevet for å vise at p. Eudes var en farlig heretiker, skyldig i tretten kjetterier, inkludert arianisme, nestorianisme, monoteletisme og jansenisme. Cistercienserabbeden konkluderte med at noen av Johannes' tanker om Marias hjerte var tilstrekkelig uortodokse til å få ham henrettet i ethvert land hvor inkvisisjonen hadde passende innflytelse. Forfatteren gjorde det klart at han håpet at Johannes ville lide denne skjebnen så snart som mulig.

Johannes ble også beskyldt for å ha brent en anti-heretisk bok av en eudist, to ganger superior for seminaret i Rouen, som sa at Maria ikke fortjente mer ære enn noen annen helgen og ikke burde kalles Guds Mor, men Jesu Mor. Det forvirrende med hele denne episoden vises av det faktum at boken faktisk var kvasi-jansenistisk og at Johannes' tenkning om Maria og andakten for Jesu og Marias hjerter var måteholden og tilbakeholden sammen med andre tendenser i tiden. Johannes' tilhengere publiserte en tilbakevisning av de falske anklagene, men de fortsatte og ble gjentatt i mange bøker, inkludert ordlister, på 1700-tallet og senere.

I 1670 ga Johannes ut en bok med tittelen «Andakten for Jesu hellige Hjerte». Han hadde allerede gitt sin kongregasjon en fest for Marias hjerte i 1646, og i denne boken var det en messe og et officium for Jesu hellige Hjerte. Den 31. august 1670 ble denne festen først feiret i seminarkapellet i Rennes, og andre bispedømmer tok den opp. I 1674, året før den hellige Margareta Maria Alacoque hadde sin «store åpenbaring», utstedte pave Klemens X (1670-76) seks avlatsbrev for brorskapene av Jesu og Marias hjerter som var opprettet i Eudist-seminarer. Det er liten tvil om at den endelige seieren over jansenismen delvis skyldtes forkynnelsen av hengivenhet til Jesu og Marias hjerter. Johannes' tenkning rundt Jesu hjerte var mer teosentrisk enn Margareta Marias mer fysiske versjon. Festen for Jesu hellige Hjerte ble ikke approbert før i 1765 av pave Klemens XIII (1758-69).

De siste årene av sitt liv brukte Johannes mye tid på sin avhandling «Den hellige Guds Mors hellige hjerte», som han arbeidet på i mange år og fullførte bare noen måneder før sin død. Han sluttet aldri med sine kraftfulle prekenturer, og han søkte spesielt dem som var utenfor kirkene. I 1675 prekte han utendørs hver dag i ni uker i det kalde vinterværet i Saint-Lô. Men dette slet ham ut, og hans dager med aktivt arbeid var praktisk talt over.

I 1678 skrev Johannes en rørende desperat appell til kongens samvittighet, hvor han insisterte på at han «heller ville gi tusen liv enn å gjøre den minste ting i strid med kongens interesser». Vi vet ikke om denne nådde kong Ludvig, men senere, spesielt under helligkåringsprosessen, ble den sitert som bevis på Johannes' anti-pavelige «gallikanisme». Til slutt førte biskoppelige anmodninger til en audiens hos kongen den 16. juni 1679. Ludvig refererte ikke til fortiden, men sa at han visste at Johannes' arbeid var prisverdig og at han kunne være sikker på kongelig beskyttelse. Dette var likeverdig med å forsikre om at kongregasjonen ville overleve.

Ordenens konstitusjoner krevde et generalkapittel hvert tredje år. Johannes hadde ignorert dette, men nå innkalte han det første i juni 1680. En ny superior ble utpekt. Johannes døde fredfullt den 19. august 1680 i Caen, nesten 79 år gammel. Johannes Eudes regnes med til École Française og var en av de viktigste reformatorene i den franske kirken på 1600-tallet. Ingen vet hvor han ligger gravlagt, men i Caen er kirken Saint-Jean viet til ham.

I 1903 ble Johannes' «heroiske dyder» anerkjent av pave Leo XIII (1878-1903) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 3. mai 1908 undertegnet den hellige pave Pius X (1903-14) dekretet som godkjente de nødvendige miraklene på hans forbønn. Han ble saligkåret den 25. april 1909 (dokumentet (Breve) var datert den 11. april) av pave Pius X og helligkåret den 31. mai 1925 av pave Pius XI (1922-39). I 1928 ble hans minnedag tatt inn i Kirkens generalkalender. Hans minnedag er dødsdagen 19. august.

Etter Johannes' død blomstret hans verk, og husene ble langt flere. I bispedømmene i Bretagne og Normandie var det 17 seminarer da kongregasjonen ble oppløst etter 1789 i Den franske Revolusjon, hvor fire av dens medlemmer ble henrettet. Kongregasjonen forsvant nesten, men den ble reetablert i 1826. I 1880 og 1903 ble ordenen utvist fra Frankrike og viet seg da til store misjonsoppgaver, særlig i Nord- og Sør-Amerika, Vestindia og Europa. I 1835 ble Søstrene av Vår Frue av Nestekjærligheten av Den gode hyrde» etablert som en orden for å drive reformskoler.