Den hellige pave Johannes Paul II (1920-2005)

Se en lengre biografi med vekt på Johannes Paul IIs virke som pave.

Den hellige pave Johannes Paul II (it: Giovanni Paolo; pl: Jan Paweł) ble født som Karol Józef Wojtyła den 18. mai 1920 i Wadowice, en liten industriby med rundt 9 000 innbyggere fem mil sørvest for Kraków i Polen. Han ble døpt den 20. juni 1920 i Wadowice. Byen lå i den delen av Galicia som fra 1772 til 1918 var østerriksk, og hans far, som også het Karol Józef Wojtyła, hadde deltatt i Første verdenskrig som løytnant i den keiserlige og kongelige østerriksk-ungarske hær. Etter krigen var han gått over til administrative oppgaver i den gjenoppståtte polske hæren, men han ble tidlig pensjonert.

Karol Józef Wojtyła (senior) var født den 18. juli 1879 i Bielsko-Biała som sønn av Maciej Wojtyła og Anna Przeczek, mens Emilia Kaczorowska var født den 26. mars 1884 i Biała som datter av Feliks Kaczorowski og Maria Anna Scholz. Karol var den yngste av deres tre barn. Den eldste sønnen var Edmund Antoni Wojtyła, født den 27. august 1906 i Kraków. Den eneste datteren, Olga, døde som spedbarn før Karol ble født. Familien levde under enkle kår, og moren Emilia måtte spe på mannens inntekt ved å sy for folk. Hun led imidlertid av en kronisk nyresykdom og hjerteproblemer og døde i barselseng den 13. april 1929, bare 45 år gammel, etter å ha født en dødfødt jente.

Karols far var en intenst religiøs mann som gjorde det meste av husarbeidet, og etter Emilias død oppdro han Karol slik at han kunne studere. Som barn ble Karol kalt Lolek (en vanlig kortform av Karol) av familien og sine venner. Han begynte på den lokale folkeskolen i september 1926. Da han var ti, sendte faren ham på et offentlig gymnas, som var det billigste. Den fremtidige paven var en flittig og dyktig elev, både i teoretiske fag og i sport. Han utmerket seg spesielt i språk og litteratur, og dessuten elsket han poesi og viste store anlegg for drama, og han ble spådd en fremtid som skuespiller. Men han var også ivrig i fotball, svømming og padling; senere i livet skulle han også begynne med fjellklatring og å stå på ski. Lolek gikk til messe hver morgen og gjorde tjeneste som ministrant, men det var svært vanlig på den tiden, og ingen husket ham som noe spesielt fromt barn.

Etter morens død ble han nært knyttet til sin fjorten år eldre bror Edmund, som Karol hadde gitt kjælenavnet Mundek. Edmund tok eksamen ved Det jagellonske universitetet i Kraków og praktiserte som lege i Wadowice. Men vinteren 1932, mens han arbeidet som lege på Miejski-sykehuset i Bielsko, brøt det ut en epidemi av skarlagensfeber, og Edmund ble smittet med sykdommen av en av sine pasienter. Han døde fire dager senere, den 5. desember 1932, bare 26 år gammel. Karol, som da var tolv år gammel, ble dypt grepet, kanskje enda mer enn ved morens død tre år tidligere. Faren var nå alene med Karol, og de to ble sterkt knyttet til hverandre.

Karols ungdom var influert av mye kontakt med det levende og blomstrende jødiske samfunnet i Wadowice. Han spilte ofte fotball som keeper, og han var en tilhenger av den polske klubben Cracovia. Fotballkampene på skolen var ofte organisert mellom lag av jøder og katolikker, og på grunn av de anti-jødiske følelsene på denne tiden, var det et potensiale for at ting til tider kunne bli temmelig stygge. Men Karol tilbød seg gladelig som keeper på den jødiske siden dersom de hadde for få spillere. Det var rundt denne tiden at den unge Karol hadde sitt første seriøse forhold til en jente. Han ble nært knyttet til en jente som het Ginka Beer, som ble beskrevet som «en jødisk skjønnhet, med store øyne og kullsvart hår, spinkel, en fremragende skuespiller».

Da Karol var rundt femten år gammel, pekte en annen ungdom på spøk en pistol mot ham uten å vite at den var ladd. Da han presset inn avtrekkeren, gikk pistolen av og bommet så vidt på Karol. Han skulle komme til å unnslippe fra andre nær døden-hendelser som ung seminarist og senere som pave. På gymnaset sluttet han seg til legforeningen «Marias selskap» og ble snart dens president. I mai 1938 ble Karol konfirmert og tok sin avgangseksamen på gymnaset Marcin Wadowita i Wadowice.

Sommer4n 1938 flyttet far og sønn til Kraków, hvor den attenårige Karol begynte å studere ved Det jagellonske universitetet i byen. Det forkortes gjerne UJ, ble opprettet i 1364 og er Europas nest eldste, etter Praha (1348). Dets mest berømte student (før Karol) er astronomen Kopernikus. Karol skrev seg inn ved Fakultetet for litteratur og filosofi, og begynte å studere polsk språk og litteratur og filosofi. I tillegg deltok han i frivillige kurs, blant annet i retorikk og drama, og han ble beundret for sine dikt. I 1939 sluttet han seg til studentteatret «Studio 38», som var grunnlagt av Kudlinski.

Etter den tyske innmarsjen i Polen den 1. september 1939 falt Kraków den 6. september. Den 17. september sluttet Sovjetunionen seg til angrepet og okkuperte den østlige delen av Polen, etter avtalen mellom Stalin og Hitler. Snart ble professorene ved universitetet deportert til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen og studentene utkommandert til arbeid. Unge Wojtyła arbeidet først i kalksteinsbruddet til den kjemiske fabrikken Solvay i Zakrzówek utenfor Kraków, deretter fra våren 1942 i vannrenseavdelingen i firmaets sodafabrikk i Borek Falecki i Kraków. Disse opplevelsene skulle inspirere noen av hans beste dikt. Heldigvis var han robust, for mange andre studenter fant det vanskelig å henge med i kroppsarbeidet, og de ble gjerne flyttet til konsentrasjonsleirene Auschwitz (Oświęcim) og Birkenau.

Karol var naturlig nok sterkt knyttet til faren, og han ble dypt rystet over hans død den 18. februar 1941 i Kraków av det man tror var et hjerteattakk. Etter det begynte tyveåringen på et nytt avsnitt i livet. Han lot sin venn og tidligere tysklærer Mieczysław Kotlarczyk og hans hustru få flytte inn i sitt hus i august, etter at de var drevet bort fra sitt hjem av nazistene. Sammen grunnla de den 1. november 1941 Teatr Rapsodyczny («Rapsoditeateret»), som Karol arbeidet med til 1944. Under okkupasjonen forsøkte de å holde liv i kulturlivet under jorden med private oppførelser. I denne tiden startet også hans virksomhet som forfatter. Han fortsatte også å studere inkognito, og en tid var han også forelsket i en jente.

Unge Wojtyła ble også kjent med Jan Tyranowski, en from skredder som samlet unge mennesker omkring seg i en bønnegruppe. Her vokste Karols interesse for det åndelige liv, og hans bønneliv ble fordypet. Han studerte den store karmelitten Johannes av Korset (1542-91), den spanske mystikeren og dikteren som han senere skrev en doktoravhandling om. Nå begynte han å føle kallet til prestegjerningen, og han tenkte også på muligheten av å gå inn i karmelittordenen.

I begynnelsen av 1942 fortalte Wojtyła til erkebiskopen av Kraków, fyrste og senere kardinal Adam Stefan Sapieha, om sitt ønske om å bli prest, og i oktober samme år var han en av ti studenter som begynte på det underjordiske presteseminaret som erkebiskopen startet. Han registrerte seg også på Det teologiske fakultetet på universitetet, og samtidig fortsatte han med arbeidet på fabrikken og med undergrunnsarbeidet. Kardinal Sapieha kom til å spille en stor rolle i Karol Wojtyłas liv. De hadde møtt hverandre da Karol tok studenteksamen og ble plukket ut for å holde tale for erkebiskopen. Sapieha ble så imponert over talen at han spurte om ikke Karol skulle studere teologi. «Nei, jeg vil lese filosofi», fikk han til svar, og kronikørene insisterer på at erkebiskopen sukket: «Så synd, denne unge mannen kunne nådd langt!»

Den 29. februar 1944 gikk Karol over gaten fra den blokken han bodde på Tyniecka-gaten, da ble han påkjørt av en trikk og fikk brudd på hjerneskallen. En stund hang livet i en tynn tråd, men han kom seg etter ulykken uten mén, og var ute fra sykehuset den 12. mars. Men bare et par måneder senere ble han utsatt for en ny og alvorligere ulykke, da han så vidt unngikk å bli klemt i hjel av en lastebil. Siden da var den ene skulderen høyere enn den andre, og ulykken gjorde ham varig rundrygget. Mange kronikører har villet ha det til at det var da han fikk prestekallet, men på dette tidspunktet leste han teologi på andre året.

I sluttfasen av nazi-okkupasjonen, fra august 1944 til 18. januar 1945, gjemte Karol og fire andre teologistudenter seg i erkebiskopens palass fordi de sto på Gestapos lister. Her mottok unge Wojtyła tonsuren den 9. september, og den 17. desember mottok han de to laveste vielsene. Etter at russiske tropper hadde frigjort Polen fra nazistene i januar 1945, ble universitetene åpnet igjen, og han kunne fortsette teologistudiene åpent ved Det jagellonske universitet. I august 1946 avla han sin eksamen i teologi.

Etter krigen ble det en hard maktkamp i Polen mellom eksilregjeringen i London og den Sovjet-støttede Lublin-regjeringen. I 1945 hadde Karol så vidt unngått å bli arrestert av russerne da han sammen med andre studenter samlet seg på markedsplassen i Kraków og sang opprørske patriotiske sanger om Polens frihetstrang. De kom seg unna i siste øyeblikk. Stalin hadde lovt at det skulle holdes frie valg i Polen, men valgene i 1947 ble en parodi med en overveldende seier for kommunistene.

Den 13. oktober 1946 ble Wojtyła viet til subdiakon og den 20. oktober til diakon. På Allehelgensdag, den 1. november 1946, ble han presteviet. Alle vigslingene ble foretatt i erkebiskopens private kapell av kardinal Sapieha selv, som hadde fått kardinalhatten i Roma tidligere samme år. Prestevielsen av 26-årige Karol Wojtyła skjedde egentlig før tiden. Neste morgen, på Allesjelersdag, leste han sin første messe i St. Leonard-krypten i Wawel-katedralen.

Den nyvigslete presten ba om tillatelse til å tre inn i karmelittordenen, men det ble avslått. I stedet ble han i november sendt til Roma for å avslutte sine studier, i erkjennelse av at de hemmelige studiene under krigen langt fra hadde kunnet bli fullverdige. Karol studerte filosofi og moralteologi ved Angelicum, dominikanernes pavelige universitet St. Thomas Aquinas i Roma. Hans studieveileder var den franske dominikaneren père Réginald Garrigou-Lagrange, en thomistisk filosof kjent for en jernhard tradisjonalistisk holdning. I denne tiden bodde Karol som gjest i det belgiske kollegiet, og på den måten lærte han både italiensk og fransk. Sommeren 1947 ble han også invitert til Belgia, Nederland og Frankrike, og her holdt han særlig kontakt med den katolske arbeiderungdommen. I Charleroi i Belgia arbeidet han som pastoral assistent for det polske flyktningmiljøet der.

Den 3. juli 1947 mottok Wojtyła en lisensiatgrad, og den 14. juni 1948 forsvarte han sin doktoravhandling om «Trosproblemer i den hellige Johannes av Korsets verker». I slutten av juni 1948 vendte han tilbake til Polen. Den 24. august 1948 tok han sin magistergrad i teologi ved Det jagellonske universitet i Kraków, og den 16. desember samme år ble han doktor i teologi samme sted. Han arbeidet først som kapellan i en menighet i Niegowice i nærheten av Tarnów, men allerede etter ett år ble han den 7. august 1949 flyttet til den store menigheten St. Florian i Kraków. Der fikk han ved siden av arbeidet som studentprest muligheten til å bruke en del av sin tid på videre studier. Da Wojtyła kom tilbake til Polen, var 400 prester enten i fengsel eller i fangeleirer i Sibir. Fire år senere var tallet av fengslede prester kommet opp i tusen, rundt 10 % av den samlede polske geistligheten.

Kardinal Sapieha reiste til Roma for å få Vatikanet til å utnevne residerende biskoper i stedet for apostoliske administratorer i de nye polske områdene ved Oder og Neisse, tidligere slaviske områder som hadde vært tyske i 600 år, men som Polen nå hadde overtatt da landet ble «flyttet vestover» som en del av krigsoppgjøret. Men det var ikke inngått noen fredsavtale mellom Tyskland og Polen, og pave Pius XII (1939-58) svarte at disse områdene ikke tilhørte landet folkerettslig sett og avslo å utnevne biskoper der. Kardinalen måtte reise med uforrettet sak. Forholdet til de polske myndighetene ble enda dårligere, og få måneder senere, den 23. juli 1951, døde Sapieha, 84 år gammel. Den gamle fyrstekardinalens begravelse ble en voldsom nasjonal manifestasjon.

Kardinal Sapiehas midlertidige etterfølger som apostolisk administrator ble erkebiskop Eugeniusz Baziak (1890-62), latinsk erkebiskop av Lviv i Ukraina, tidligere Lwów i Polen (1944-62), som den 20. april 1951 var blitt utnevnt til koadjutorbiskop av Kraków. Han sendte den 1. september 1951 Wojtyła til St. Katharina i Kraków for videre studier i filosofi ved Det jagellonske universitetet, og han lot ham få to års permisjon fra menighetsarbeid. Her studerte han Martin Buber, Gabriel Marcel, Emmanuel Mounier og fremfor alt den tyske filosofen Max Scheler, som han publiserte sin avhandling om i 1960 («Muligheten for å bygge opp et kristent etisk system på basis av Max Scheler») og fikk sin doktorgrad nummer to (i filosofi). I 1953 la Wojtyła frem sin habilitasjonsavhandling i Kraków.

Mellom 1952 og 1958 foreleste Wojtyła også i etikk ved seminaret og universitetet i Kraków. Men forholdet mellom kommunistregimet og kirken ble stadig dårligere. I begynnelsen av 1953 satt åtte biskoper (blant andre erkebiskop Baziak) og 900 prester i fengsel. Etter at kommunistene stengte det teologiske fakultet i Kraków i 1954, fikk Wojtyła fra 19. juli en stilling ved det katolske universitetet i Lublin og ble også studentprest der. Den 1. desember 1956 ble han professor i etikk ved universitetet. Men for ikke å la studentene i Kraków i stikken, fortsatte han å bo der og pendlet de 24 milene til Lublin. Han ble nå anerkjent som en av Polens mest fremtredende etiske tenkere.

Wojtyłas første diktsamling ble utgitt i mars 1946: Piesn o Bogu ukrytym (Sangen om den skjulte Gud). Deretter kom i 1950 Piesn o Blasku Wody (En sang om glitrende vann) under pseudonymet Andrzej Jawien. I 1960 kom Przed Skeplem Jubilera (Foran gullsmedens vindu), igjen under hans favorittpseudonym Andrzej Jawien. Andre pseudonymer han brukte var Piotr Jasien og Stanislaw Andrzej Gruda.

Den 15. august 1956, på festen for Marias opptakelse i himmelen, samlet tusener av mennesker seg, som de gjorde hvert år på denne dagen, ved klosteret på høyden i Czestochowa i bispedømmet Kraków. Dette året var noe spesielt, idet det var 300-årsjubileet for kong Kasimirs løfte til Den hellige Jomfru:

I 1655 feide Karl X Gustav av Sverige over Polen med sin hær, og den polske kong Johan Kasimir måtte flykte. Men ved Czestochowa samlet de stolte polakkene seg til en siste desperat motstand. Fienden var sterk og overlegen i antall, 9 000 utvalgte menn, men bøndene, byfolkene og adelsmennene flokket seg om forsvaret av Czestochowa. Johan Kasimir sverget til Jomfru Maria at hvis freden kunne bli gjenopprettet, ville han arbeide for å oppheve all urettferdighet og all undertrykkelse av folket. Et par dager senere, like før jul, trakk de svenske troppene seg tilbake, og deretter – heter det – våknet Polen og fant sin identitet som nasjon. Kongen kunne vende tilbake til sitt land, og den 1. april 1656 kåret han selv, i nærvær av tusener av sine landsmenn, den salige Jomfru Maria til Polens evige dronning.

Czestochowa var blitt symbolet på Fedrelandets enhet, og halvannen million mennesker samlet seg ved klosteret. De kom for å be om Jomfru Marias forbønn igjen, først og fremst for frihet, men også for kardinal Wyszynski, som stadig satt i husarrest i et kloster i Bieszzady-fjellene. Kardinalen, som hadde etterfulgt kardinal Hlond som Kirkens primas i 1948, hadde den 26. september 1953 blitt arrestert og satt i husarrest. Hans tomme trone, med en kjempebukett i de polske nasjonalfargene rødt og hvitt, ble båret i prosesjon høyt over folkehavet.

Seks uker senere satte det politiske tøværet inn, og mange ga Jomfru Maria æren for det. Kardinalen ble sluppet fri fra husarresten, og svarte med å appellere til sine katolske troende om å vise «lojalitet mot republikken». Nå ble det inngått en avtale mellom Kirken og regimet. Biskoper og prester skulle løslates, religionsundervisningen skulle tas opp igjen i skolene og frihet og toleranse skulle grunnfestes. Kirken på sin side måtte akseptere den bestående politiske situasjonen og dens økonomiske fundament, inkludert konfiskeringen av Kirkens eiendommer, unntatt kirkene og prestegårdene. Under valgene i 1957 oppfordret Kirkens ledere de troende til å avgi stemme, for første gang siden kommunistene overtok regjeringsmakten. Alt dette så tilsynelatende ut som en seier for Kirken, men da kardinal Wyszynski reiste til Roma for å forklare situasjonen for paven, var den sterkt antikommunistiske ærverdige pave Pius XII (1939-58) så misfornøyd at han lot kardinalen vente i flere dager før han ga sin audiens.

Under en kajakktur med sine studenter den 4. juli 1958 fikk Karol Wojtyła vite at pave Pius XII hadde utnevnt ham til titularbiskop av Ombi og hjelpebiskop i Kraków. Etter tre dagers betenkningstid aksepterte han utnevnelsen, og den 28. september 1958 ble han bispeviet i Wawel-katedralen av erkebiskop Baziak. Med sine 38 år var han Polens yngste biskop. I Kraków var folk svært glade for utnevnelsen, noe de viste ved å forære ham et bispekors og en bispestav sammen med en mitra fra det gamle Tyniec-klosteret fra 1100-tallet. I 1960 utga han Milosc i Odpowedzialnosc (Kjærlighet og ansvar), en pastoral avhandling om seksualitet med en grundig fremstilling av katolsk etikk, med ny utgave i 1962. Den 15. april 1962 ble han medlem av de polske biskopenes kommisjon for utdanning.

Da den apostoliske administratoren av Kraków, erkebiskop Baziak av Lviv, døde den 15. juni 1962, ble hjelpebiskop Wojtyła den 16. juli valgt til kapittelvikar, det vil si stedfortreder. Den 13. januar 1964 utnevnte den ærverdige pave Paul VI (1963-78) ham til erkebiskop av Kraków, det nest høyeste kirkelige embetet i Polen etter erkebiskopen av Warszawa. Etter tretten år, siden kardinal Sapieha døde, hadde Kraków igjen en erkebiskop – for øvrig den første innehaver av dette embetet som ikke var adelig av fødsel. Erkebiskop Karol Wojtyła ble innsatt i Wawel-katedralen den 8. mars 1964. Han ville egentlig fortsette å bo i sin toroms leilighet, men han ble tvunget til å flytte til bispepalasset. Det ble et gjensyn med stedet hvor han som undergrunnsstudent hadde ligget i dekning for Gestapo. Det ble sagt at han ankom med et par ski på skulderen, til stor forvirring for husholdersken som trodde det var en ny slags bispestav.

Til Andre Vatikankonsil i 1962-65 fikk kardinal Wyszynski og seksten av hans biskoper utreisetillatelse og kunne delta på første sesjon som startet den 11. oktober 1962. Wojtyła ble medlem av forberedelseskommisjonen og var til stede på alle de fire sesjonene. Han ble nå en fremtredende skikkelse internasjonalt og ble valgt inn i kommisjonene for liturgireform, for presteskap og for den kristne oppdragelse. På konsilet var han talsmann for liberale synspunkter på samfunnsfilosofi og menneskerettigheter, og kjempet for at Kirken måtte gi til andre den samme tanke-, handlings- og talefrihet som den krevde for seg selv, men han tilhørte ikke de progressive biskopene. Han var en av hovedkreftene bak Lumen gentium, dokumentet som betydde en nyorientering av hele Kirken. Etter konsilets tredje sesjon dro han på en to ukers pilegrimsreise til Det hellige Land. Etter konsilet var erkebiskop Wojtyła aktiv i gjennomføringen av dets beslutninger i Roma og Polen. Han ønsket å innkalle en synode i erkebispedømmet, som han ikke ville at skulle bli en engangsaffære, men være permanent. Offisielt ble den imidlertid begrenset til åtte år, det vil si fra mai 1971 til mai 1979, som var 900-årsjubileet for den hellige Stanislas’ martyrdød.

Den 29. mai 1967 gjorde pave Paul VI det kjent at han ville kreere 27 nye kardinaler, blant dem erkebiskop Karol Wojtyła av Kraków. Han reiste til Roma for å motta den røde hatten, og den 28. juni ble han kreert til kardinalprest i Det sixtinske Kapell, 47 år gammel. Han fikk som titularkirke San Cesareo in Palatino. Den 6. juli ble han innsatt i Wawel-katedralen. På mottakelsen etterpå sa han spøkefullt til prestene: «Det er siste gang jeg skal bli til besvær for dere. Høyere enn dette kan jeg ikke komme».

Sammen med den gamle kardinal Wyszynski var den nye kardinalen talsmann for kirkelig frihet i Polen, og han var en politisk kløktig forhandler med de kommunistiske myndighetene. Sammen klarte de to å sikre Kirken en slags akseptabel legal status. Kardinal Wyszynski var kjent som en streng og konservativ mann, og da den tyve år yngre erkebiskop Wojtyła ble utnevnt til kardinal, mente mange at han skulle virke som en motvekt mot den gamle. Wyszynski var svært skeptisk til de nye ideene som sprang ut fra Andre Vatikankonsil, og på konsilet hadde han gått mot messe på folkespråket, mens Wojtyła hilste de nye ideene med glede. Imidlertid passet han seg vel, av respekt og kjærlighet, for å handle på en måte som den gamle kardinalen ikke kunne godta. I virkeligheten sto de hverandre nær både åndelig og personlig, og det de var uenige om, var stort sett bare småting.

Pave Paul VI kalte kardinal Wojtyła til generalsekretariatet i den bispesynoden han grunnla i 1965. De polske biskopene valgte ham som deres representant til alle fem synodene mellom 1967 og 1977. Men han deltok bare på fire av dem, for på den første, som pågikk fra 29. september til 29. oktober 1967, deltok ingen polske biskoper. Kardinal Wyszynski fikk ikke utreisetillatelse, og dermed avslo også Wojtyła og de andre polske biskopene å forlate Polen.

Synoden i oktober 1969 var ekstraordinær, innkalt på grunn av reaksjonene etter pave Paul VIs berømte encyklika Humanae vitae. Pave Paul VI hadde lest Wojtyłas «Kjærlighet og ansvar», og i april 1966 utnevnte han kardinal Wojtyła til medlem av den kommisjonen som først Den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) og deretter Paul selv hadde nedsatt for å diskutere spørsmålet om prevensjon. Kommisjonen møttes nå til sin femte sesjon. Møtet avga en flertallsinnstilling som brøt med Kirkens tradisjonelle forbud mot prevensjon, og en mindretallsinnstilling som gikk ut på at det ikke skulle skje noen endring. Da de seksten biskopene og kardinalene i kommisjonen møttes i juni for å votere over utkastet til uttalelse, var Wojtyła av en eller annen grunn ikke med. Stemmetallet ble ni for flertallsinnstillingen, tre mot og tre avholdende. Kardinal Wojtyła ville helt sikkert stemt mot om han hadde vært til stede. Som kjent valgte pave Paul VI å se bort fra ekspertenes råd. Den 5. januar 1969 skrev Wojtyła en artikkel i L’Osservatore Romano med tittelen: «Sannheten om encyklikaen Humanae Vitae».

På den andre ordinære bispesynoden i 1971 ble kardinal Wojtyła den 5. oktober valgt til synodens generalsekretær. Under synoden ble også Maximilian Kolbe saligkåret den 17. oktober. Det var en gledens og forsoningens dag mellom Polen og Tyskland, nesten alle de tyske biskopene deltok, og det viste at de gamle sår var leget og tilgivelse funnet sted. Da Vest-Tyskland til slutt undertegnet en grenseavtale med Polen, utnevnte Vatikanet øyeblikkelig nye biskoper for de vestlige provinsene. Pave Paul VI holdt den tredje ordinære bispesynoden i 1974 (21. september-26. oktober) og den fjerde i 1977 (30. september-29. oktober).

Etter hvert ble restriksjonene for utreise fra Polen mindre strenge, og kardinal Wojtyła begynte på en utstrakt reisevirksomhet. I 1960- og 70-årene var han blitt en kjent skikkelse på verdensarenaen, og han var medlem av flere av Vatikanets kongregasjoner. I 1970 besøkte han Leuven/Louvain (Löwen) i Belgia, Luxembourg og Fribourg i Sveits, i 1973 Australia, Manila på Filippinene, Ny-Guinea, Belgia og Frankrike, i 1975 DDR og i 1976 Canada og USA. Der deltok han på den eukaristiske kongress i Philadelphia. Han reiste også til Midtøsten, Afrika og Sør- og Øst-Asia.

Under synoden i 1974 besøkte Wojtyła klosteret San Giovanni Rotondo i Sør-Italia, hvor han i studietiden hadde møtt den hellige stigmatiserte kapusinermunken Padre Pio (1887-1968). Den gangen skal munken ha forutsagt pavevalget og ha meddelt unge Wojtyła at han «så ham kledd i en blodstenket hvit drakt», noe man nå anser for å være en forutsigelse av attentatet på Petersplassen i 1981. Pater Pio menes også å ha forutsagt at pavens embetsperiode skulle vare i sytten år, men i tilfelle bommet han med nesten ti år. Johannes Paul II saligkåret Padre Pio i mai 1999 og helligkåret ham den 16. juni 2002.

I den første fasteuken i 1976 inviterte pave Paul kardinal Wojtyła til å lede den årlige retretten for medlemmene av den romerske kurie. Disse fasteprekenene under tittelen Segno di Contraddizione («Tegn på motsigelse») ble senere utgitt på engelsk (Sign of Contradiction; New York 1979). Den 23. juni 1977 ble Wojtyła utnevnt til æresdoktor («honoris causa») på det teologiske fakultetet ved Johannes Gutenberg-universitetet i Mainz. Den høytidelige kreeringen kunne skje da han mellom 19. og 25. september 1978 sammen med kardinal Wyszynski og biskopene Stroba og Rubin dro på en «forsoningsreise» gjennom Vest-Tyskland.

Den 6. august 1978 døde pave Paul VI, åtti år gammel, og han ble gravlagt den 12. august. Den 26. august samlet 111 av 114 valgbare kardinaler seg til konklave i Roma, flere enn noen gang. De seksten kardinalene over åtti år som etter pave Paul VIs nye regler ikke fikk være med på valget, spilte en aktiv rolle bak kulissene før konklavet trådte sammen.

Et parti besto av de høyreorienterte kritikerne av Paul VI, som betraktet den avdøde paven som nølende og vankelmodig. I tillegg kom de polske biskopene som var svært kritiske til Pauls østpolitikk, som de fant alt for svak og kompromitterende. Pauls kritikere ble kalt «Det romerske partiet». Deres kandidat var kardinal Giuseppe Siri, som siden 1946 hadde vært erkebiskop av Genova og var motstander av endringene på Andre Vatikankonsil. Kuriekardinalene visste at de ikke hadde noen sjanse, for etter konsilet var vekten heller lagt på pastoral enn byråkratisk erfaring. Siri kunne vise til betydelig pastoral erfaring fra Genova.

Men pave Paul VIs høyre hånd, Giovanni Benelli, som siden 1977 hadde vært erkebiskop av Firenze og kardinal, opptrådte som grande elettore («pavemaker»). Han kjente kardinalkollegiet bedre enn de fleste og var en uforsonlig motstander av Siri. Han arbeidet for patriark Luciani av Venezia, og hans kandidatur kom i forgrunnen straks det ble klart at flertallet av kardinalene ønsket en pave av et fullstendig annet slag enn Paul, uten tilknytning til det kuriale establishment.

I første avstemming om morgenen den 26. august fikk Siri 25 og Luciani 23 stemmer, Sergio Pignedoli 18, Sebastiano Baggio 9, Franz König (1905-2004) av Wien 8. I andre avstemming fikk Luciani 53, Siri 24, Pignedoli 15, Karol Wojtyła av Kraków 4. Men i tredje avstemming klokken 16.30, etter bare åtte timer, fikk Luciani mer enn de 75 stemmene som var nødvendig. Hans første ord til kardinalene da han tok plass i sin stol foran alteret, var: «Måtte Gud tilgi dere det dere har gjort mot meg». Etter valget var den fremherskende stemningen blant valgmennene uhemmet glede; mannen de hadde valgt var «Guds kandidat». Selv hadde han før konklavet sagt at det var på tide å velge en pave fra Den tredje Verden, og tenkte da først og fremst på den brasilianske kardinal Lorscheider.

Luciani tok navnet Johannes Paul I til minne om begge sine forgjengere, Johannes XXIII og Paul VI. Valget av navn ble sagt å uttrykke hans ønske om å kombinere de progressive og tradisjonelle kvalitetene hos Johannes og Paul. Han var den første paven som valgte et dobbeltnavn, og den første med ordenstall I siden Marinus I (882-884). Også det å ta ordenstallet I var for øvrig noe helt nytt. Tidligere ble ordenstallet I føyd til en avdød paves navn idet en annen pave tok samme navn med ordenstallet II. Den nye paven tålte ikke pomp og ytre prakt og var tvers igjennom ydmyk. Derfor ga han avkall på den tradisjonelle pavelige kroningen og ble innsatt i sitt embete med en enkel seremoni den 3. september 1978. Han mottok ganske enkelt palliet som et tegn på sitt hyrdeembete.

Velinformerte kilder kunne snart fortelle at paven ikke fant seg helt til rette i Vatikanet. Han følte at Vatikanet ikke var som hjemme i Venezia, han savnet en mer direkte kontakt med folk, et liv med færre formaliteter. Men han manglet krefter til å sette sin vilje gjennom. «Paven har vært åtte ganger på sykehus og er blitt operert fire ganger», sa han på en av sine audienser. Den 28. september 1978 døde pave Johannes Paul I uventet etter bare 33 dager på Peters Stol. Det var det korteste pontifikat siden Leo XIs sytten dager i 1605. Den 4. oktober ble han bisatt i krypten i Peterskirken. Han fikk også et gravmæle, selv om skikken tilsa at det skulle bekostes av de kardinalene han hadde kreert, og han hadde ikke rukket å kreere noen.

Den 14. oktober samlet 111 kardinaler seg igjen til konklave i Roma. For første gang var det flere ikke-europeere (56) enn europeere (55). Av europeerne var 26 italienere. Konklavet begynte søndag den 15. oktober. Stemningen var helt annerledes enn i konklavet i august. Det var en krisestemning i luften, L’Osservatore Romano skrev om muligheten for en tredje verdenskrig, raketter regnet ned over de kristne i Libanon og i Italia var De røde brigader igjen en faktor å regne med.

De som deltar på et konklave, må sverge taushet under trussel om ekskommunikasjon, derfor må alle historier fra konklavet tas med forbehold. Men noen informasjoner lekker likevel alltid ut, og på bakgrunn av dette kan vaticanisti («vatikanologer») tolke og sette sammen en troverdig fremstilling.

Flere av dem som hadde vært favoritter ved forrige valg, var nå uaktuelle. Det gjaldt kardinalene Pironio, Baggio, Pignedoli, Lorscheider og noen andre. De tilhørte nå fortiden, ettersom den avdøde paven på kort tid hadde maktet å gi pavedømmet en mer pastoral stil. Kardinal Siri av Genova var fortsatt kandidat for de mest konservative, mens kardinal Benelli av Firenze var liberalernes kandidat. Da valget nærmet seg, begynte verdenspressen å spekulere om Siris og Benellis sjanser, men også andre ble nevnt blant favorittene, som kardinal Basil Hume av London.

I et intervju ble kardinal Siri spurt om hva han mente om kollegialitet i Kirken, og uklokt nok utbrøt han: «Kollegialitet? Jeg har ingen anelse om hva det er for noe». Intervjuet hadde sperrefrist til 15. oktober – da skulle kardinalene være låst inne i Det sixtinske kapell uten tilgang på aviser. Men sperrefristen ble brutt og intervjuet trykket lørdag den 14. oktober – det het seg at intervjueren var en venn av kardinal Benelli. Nådestøtet ga sannsynligvis kardinal Franz König, erkebiskop av Wien. Han ble spurt om kardinal Siri, hvis han ble valgt til pave, ville komme til å gjeninnføre den store triumferende og praktfulle innsettelsesseremonien. König svarte: «Nei, han ville ha en enkel og ydmyk seremoni på Petersplassen, men etterpå ville han helt privat ha en fantastisk kroning med alle sine venner til stede og skyer av røkelse over hele huset».

Etter første avstemming ledet italienerne Benelli og Siri, begge med litt over tretti stemmer, og kuriekardinalen Felici med litt under tretti. Resten av stemmene var spredt på noen andre italienere og noen få utlendinger, blant dem Wojtyła. I andre avstemming gikk mange av Felicis stemmer over til Benelli, som nå lå svært nært det magiske tallet 75, som var det nødvendige 2/3 flertall + 1 stemme. I tredje avstemming holdt dette seg, men i fjerde valgomgang gikk Benelli tilbake etter Siri-fløyens blokkeringstaktikk. Det var kanskje italienernes rivalisering som førte til valget av en utlending.

Stemningen var åpenbart dramatisk, noe som blir tydelig av en replikk fra kardinal Enrique y Tarancón: «Gud gjorde bruk av menneskelig ondskap og splittelse blant italienerne». Ved dagens slutt innså kardinalene at de måtte se seg om etter en ikke-italiener, og om kvelden ble det mange diskusjoner og samtaler i konklavet. Kardinal König sto frem som den mest sannsynlige kandidaten. Men etter Johannes Paul Is tidlige død var det kanskje viktig med en fysisk sterk pave, og da hadde en 58-årig skiløper og fjellklatrer en god sjanse.

Mandag den 16. oktober var det to avstemminger på morgenen, men utfallet av dem er ikke kjent. Ved lunsjtid gjorde kardinal König det klart at han ikke ville akseptere et valg, men foreslo at de som hadde stemt på ham, i stedet skulle gi sin støtte til hans venn Wojtyła. De andre tyskspråklige kardinalene pluss kardinal Jubany av Barcelona gikk også inn for Wojtyła, og det gjorde også en Siri-tilhenger, den polsk-amerikanske kardinal Krol av Philadelphia. Ingen er helt sikre på om det var i syvende eller åttende valgomgang, men til slutt ble Karol Wojtyła valgt til pave med en overveldende majoritet på 103 av 109 stemmer. Det skjedde rundt klokken 17.15. Han aksepterte valget, og den gamle kardinal Wyszynski gikk frem og omfavnet ham, og de sto der i tre minutter med tårene rennende ned over kinnene. Endelig braket applausen løs i Det sixtinske kapell.

Etter Johannes Paul Is død hadde det kommet opp plakater i Roma som imøteså «pave Johannes Paul II». Til tross for at den nye paven først tenkte på å kalle seg pave Stanislas, ga han etter for det folkelige krav og tok navnet Johannes Paul II etter sin forgjenger. Med sine 58 år var han den yngste paven siden den 54-årige salige Pius IX (1846-78) ble valgt i 1846.

Klokken 18.18 kom den hvite røyken fra den provisoriske skorsteinen over Det sixtinske kapell. En halv time senere, klokken 18.43, trådte camerlengo, kardinal Pericle Felici ut på balkongen, og proklamerte som det tradisjonelle ritualet for kunngjøringen av et pavevalg foreskriver: «Jeg forkynner dere en stor glede. Habemus Papam – vi har en pave». Klokken 19.22 gikk den nye paven ut på balkongen og ga den tradisjonelle velsignelsen Urbi et Orbi – byen og verden, ikke på latin, som den alltid var gitt, men på et flytende og nesten aksentfritt italiensk. Den 17. oktober talte den nye paven til sine kardinaler, og han lovte uten reservasjoner å fremme oppfyllelsen av Andre Vatikankonsils bestemmelser. Selv om han understreket Peters primat, la han stor vekt på kollegialiteten. Han la også vekt på økumenikken: Den 18. oktober sa paven til ambassadørene at hans rolle var å være «et vitne om universell kjærlighet.» Politisk søkte Den hellige Stol ingenting for seg selv, bare at de troende måtte bli gitt reell frihet til gudsdyrkelse.

Ved en enkel, men høytidelig seremoni på Petersplassen den 22. oktober 1978, ble Johannes Paul II innsatt i embetet som «Kirkens universelle hyrde», en karakteristisk ny tittel. Han ga også som sin forgjenger avkall på kroning med pavelig tiara. Paven hadde bedt om at seremonien måtte bli holdt klokken ti i stedet for senere på dagen for at ikke de italienske fotballtilhengerne skulle gå glipp av fjernsynskampen om ettermiddagen. For første gang i historien ble det overført en høymesse i polsk fjernsyn, og hele landet satt benket foran fjernsynsskjermene – unntatt de stakkars prestene som måtte lese 10-messe for tomme kirker. Paris-Match skrev: «På den første dagen som pave klarte han å tømme Polens kirker i høymessetiden på en søndag. En merkelig skjebnens ironi – å forårsake noe som 33 års totalitært styre, forfølgelser og polititerror ikke hadde klart å gjennomføre».

Med valget av kardinal Wojtyła til pave hadde Kirken fått et nytt tegn på sin universalitet, da det for første gang på 455 år var valgt en ikke-italiensk pave. Den forrige var nederlenderen Hadrian VI (1522-23). Johannes Paul II ble også den første slaviske pave. At det ble den første polakken i pavehistorien, kunne også ses som en frukt av den avspenningspolitikken pave Paul VI hadde ført overfor kommunistregimene i Øst-Europa.

Det ble hvisket om at den nye paven hadde protestert mot maten i Vatikanet og at han hadde installert en polsk nonne på kjøkkenet for å steke pølse og skinke til ham til frokost. Han hadde også sløyfet ettermiddagssiestaen, tok morgengymnastikk hver dag klokken fem på den takterrassen som pave Paul VI hadde latt bygge, satte tennisbanen i Vatikanhagene i stand igjen (den var bygget om til landingsplass for helikopter) og erstattet de fine italienske vinene med øl. En polsk venn mumlet: «Hvis italienerne hadde visst noe om hans smak når det gjelder vin, hadde de tenkt seg om to ganger før de stemte på ham».

Den 12. november tok Den nye paven Lateranbasilikaen i besittelse – hans domkirke som biskop av Roma. Hans ærbødighet for Jomfru Maria var allerede kommet til uttrykk i det valgspråk han tok ved bispevielsen i 1958: Totus tuus – helt din. Det hentet han fra den salige Ludvig Maria Grignion de Montfort. Den store M-en i hans bispevåpen viser til Maria som står under korset. Noen mener at pavens sterke hengivenhet for Maria skriver seg fra at han mistet sin mor så tidlig. Den nye paven snakket åtte språk. Til sin «teologiske høyre hånd» kalte paven den 25. november 1981 fra erkebispestolen i München kardinal Joseph Ratzinger (senere pave Benedikt XVI) til prefekt for Troslærekongregasjonen – den direkte fortsettelsen av det gamle Sanctum Officium – «Inkvisisjonen».

Men før dette hadde det sett ut som om Johannes Paul IIs pontifikat skulle være over nesten før det var begynt. Før den ukentlige generalaudiensen på Petersplassen onsdag den 13. mai 1981 gikk paven som han pleide rundt blant folket på Petersplassen. Da løsnet tyrkeren Mehmet Alì Agca klokken 17.19 flere skudd mot paven. Hardt såret ble han ført til Gemelli-klinikken, og man fryktet først for hans liv. Men ved hjelp av god fysikk og dyktige leger overlevde han. Den 3. juni var han tilbake i Vatikanet igjen. Men han måtte inn igjen på sykehuset den 20. juni og ble operert på nytt den 5. august. Han vendte tilbake til Vatikanet den 14. august. Et drøyt halvår etter attentatet var han i full sving igjen, men hans helse ble aldri helt den samme. Det er fortsatt ikke helt klart om det sto mektigere krefter bak mordforsøket; det har vært antydet at KGB kunne ha gjort bruk av den bulgarske etterretningstjenesten DIGOS. Alltid siden ble pavens umiddelbare kontakt med folkemassene begrenset av gigantiske sikkerhetstiltak ved hans reiser. Det gjorde også at det ble konstruert en ny Mercedes – den karakteristiske hvite Papamobilen med høye skjermer av skuddsikkert glass.

Attentatforsøket på Petersplassen i 1981 skjedde på festen for Vår Frue av Fatima (13. mai). På ettårsdagen i 1982 dro paven til Fátima i Portugal for å takke Jomfru Maria for at hennes hånd stoppet kulene slik at han overlevde attentatet. Han brakte med seg den ene kulen til henne. Den andre brakte han til Den svarte Madonna i Czestochowa. De er allerede relikvier. I 1987 kom attentatmannens mor fra Tyrkia for å hilse på sønnen. Da ba hun også om å få treffe paven for å be ham om forlatelse for det sønnen hadde gjort. Paven forklarte straks at han for lengst hadde tilgitt sønnen hennes, noe han også hadde fortalt ham da han besøkte ham i Rebibbia-fengslet den 27. desember 1983. Johannes Paul II ga deretter Alìs mor sin velsignelse, og hun falt på kne og ba til Allah for paven.

I tidligere tider var det vanlig å sette fri fanger i jubelåret, og den 13. juni i det store Jubileumsåret 2000 uttrykte paven sin tilfredshet over at den italienske presidenten benådet Mehmet Alì Agca. Han ble sluppet ut av italiensk fengsel og sendt til Tyrkia, hvor han imidlertid straks ble satt i fengsel for å sone dommen for et drap han begikk før attentatforsøket mot paven.

Valget av Johannes Paul II betydde en tilbakevending til tradisjonell teologi og fromhet. Læren til progressive teologer som Hans Küng og Edward Schillebeeckx ble fordømt, mens den latinamerikanske frigjøringsteologien og dens forkjempere, som Leonardo Boff, ble skarpt avvist. Men paven grep også inn på Kirkens motsatte ytterfløy. Den 2. juli 1988 ekskommuniserte han erkebiskop Marcel Lefèbvre (1905-91). Den franske erkebiskopen forkastet Andre Vatikankonsil, og håpet om at splittelsen ville leges uten skisma, ble brutt etter at erkebiskopen vigslet fire biskoper uten Romas samtykke. Paven kalte spesifikt bispeordinasjonene en skismatisk handling (som utløser automatisk ekskommunikasjon). De fire nye biskopene ble også ekskommunisert.

Etter grundige og vanskelige forhandlinger med de polske myndighetene om opplegget, besøkte paven fra 2. til 10. juni 1979 sitt hjemland Polen. Her tok han del i 900-årsfeiringen av skytshelgenen Stanislas. Han la konsekvent opp besøket som en religiøs manifestasjon og «pilegrimsferd» til Polens nasjonale helligdommer og minnesteder, deriblant Czestochowa, sitt gamle bispesete Kraków og Auschwitz (Oświęcim). Det ble en triumfartet hjemkomst, og både i Warszawa og i resten av landet ble han fulgt av millionoppbud og enorm begeistring. Pinseaften den 2. juni var det en million veldisiplinerte tilskuere til stede på Seiersplassen i Warszawa. En massedemonstrasjon mot kommunistregimet lå hele tiden like under overflaten, uten at paven mistet kontrollen.

I desember 1981 var situasjonen i Polen svært kritisk etter fagbevegelsen Solidaritets voldsomme oppslutning og trussel mot kommunistregimet. Det endte med at general Wojciech Jaruzelski erklærte unntakstilstand, og sparte antakelig dermed landet for en verre skjebne. For muligheten for en sovjetisk invasjon lå i luften, og sovjetiske stridsvogner sto oppstilt ved den polske grensen og ruset med sine dieselmotorer. Det ble sagt at paven truet sovjetledelsen med at hvis de gikk inn i Polen, ville han abdisere som pave og dra tilbake til sitt hjemland for å stille seg i spissen for motstandskampen.

Paven møtte i 1979 den ortodokse patriark Demetrius I (1972-91) i Istanbul, hvor de deltok ved hverandres gudstjenestefeiringer, men uten å dele kommunion. Paven satte også raskt ned interkonfesjonelle samtalegrupper for dialog med de ortodokse (Istanbul 1979) og den anglikanske kirken (Canterbury 1982). Hans besøk i Tyskland i 1981 resulterte i en ny felleskommisjon for de katolske og protestantiske kirkene i landet. Paven tok også initiativet til den første Verdensbønnedag for Fred hvor han ba sammen med representanter for de fleste religioner i Assisi den 27. oktober 1986.

I det apostoliske brevet til biskopene Ordinatio sacerdotalis av 22. mai 1994 understreker paven at presteembetet er reservert for menn alene: «Med sikte på at enhver tvil må bli tatt bort vedrørende en sak av stor betydning, en sak som knytter seg til selve Kirkens guddommelige konstitusjon, erklærer jeg i kraft av mitt oppdrag å styrke brødrene (jf Luk 22,32) at Kirken overhodet ikke har myndighet til å gi den prestelige ordinasjon til kvinner, og at dette standpunkt skal fastholdes definitivt av alle Kirkens troende».

Den 20. juni 1997 utnevnte pave Johannes Paul II p. Georg Müller ss.cc. til biskop-prelat av Trondhjem.

Den 6. august 2000 ble erklæringen Dominus Iesus fra Troslærekongregasjonen undertegnet, den handler om det unike og universelle i frelsen gjennom Jesus Kristus og Kirken. Den skapte en viss oppstandelse i protestantiske kretser, som mente at den utgjorde et tilbakeslag for økumenikken. Da Vatikanet den 11. februar 2002 opprettet en kirkeprovins i Russland og oppgraderte de fire apostoliske administraturene i Den russiske føderasjon til rang av bispedømmer, ble det en ny isfront i forholdet mellom de russisk-ortodokse og Vatikanet.

Missale Romanum er den offisielle teksten som inneholder de autoriserte bønner og tekster for liturgien i den latinske ritus, som de aller fleste katolikker tilhører. Etter Andre Vatikankonsil ble liturgien revidert, og i 1969 kom et nytt Missale Romanum, som i løpet av få år var oversatt til et stort antall språk. I 1975 kom Roma med en lett revidert utgave av Missalet, Editio Typica altera. Etter 25 år uten revisjoner var det tid for en tredje utgave av Missale Romanum, Editio Typica tertia. Det nye missalet ble approbert av pave Johannes Paul II allerede den 11. januar 2000, og den nye «Generelle orientering» (Institutio Generalis Missalis Romani) ble promulgert og offentliggjort den 28. juli samme år. Vatikanet regnet da med at selve missalet skulle bli publisert i løpet av høsten, og det ble da også lenge kalt «Missale 2000». Men det ble stadig utsettelser, og først den 22. mars 2002 var Missalet ferdig.

Den 10. november 1994 undertegnet paven det apostoliske brevet Tertio millennio adveniente, til biskoper, presteskap og legfolket i forberedelsen til Det hellige år 2000. Den 24. desember 1999 ble Det store jubileumsåret 2000 innledet med åpningen av Den hellige dør i Peterskirken. I anledning Jubelåret la paven ut på en valfart i flere etapper til stedene som er knyttet til frelseshistorien. Den 24. februar dro han på valfart til Sinaifjellet, og den 20. mars begynte han på sin store Jubileumsvalfart til Det hellige Land. Den 4. mai 2001 avsluttet han Jubileumsvalfarten ved å dra til Hellas, Syria og Malta i den hellige apostelen Paulus’ fotspor. Den 6. januar 2001 ble Den hellige dør i Peterskirken lukket og den store takksigelseshymnen Te Deum avsunget. Dermed var det store jubileumsåret 2000 avsluttet og paven undertegnet det apostoliske brevet Novo millennio ineunte.

Johannes Paul IIs mest karakteristiske pastorale virksomhet var hans imponerende og dyktig organiserte reiser med fly over hele verden. Gjennom sitt omfattende reiseprogram oppnådde han en hittil ukjent grad av kirkelig nærvær i den moderne verden. Hans store og nesten forbausende popularitet sikret ham tilgang til alle medier på sine reiser, noe han visste å bruke til kristen forkynnelse. I januar 1979 dro han på sin første utenlandsreise da han dro til Sør-Amerika for å åpne den Latinamerikanske bispekonferansen i Puebla i Mexico. Siden foretok han hvert år slike pilegrimsreiser. De var en stor belastning på Vatikanets administrasjon, men understreket pavedømmets globale misjon og gjorde det i stand til å vise kollegialitet i praksis. Pavens reiser var gigantiske begivenheter og samlet millioner av mennesker. Johannes Paul II var kanskje den første TV-paven, og han visste å benytte seg av de moderne mediene og deres voldsomme gjennomslagskraft. Han fikk også bruk for sin erfaring som skuespiller.

Da Johannes Paul II startet sitt pontifikat i 1978, var han en ungdommelig 58-årig skiløper og fjellklatrer. Men så kom attentatet i 1981, som nesten kostet ham livet, og han kom seg aldri 100 % etter det. Om kvelden den 28. april 1994 falt paven på det glatte badegulvet og brakk lårhalsen. Han ble innlagt på Gemelli polikliniske hospital og gjennomgikk en operasjon, hvor han fikk innsatt et kunstig hofteledd. Fra begynnelsen eller midten av 1990-tallet led paven av en sykdom som ifølge massemediene var Parkinsons sykdom. I september 1996 ble det bekreftet fra Vatikanet at han led av et «ekstrapyramidalt syndrom», en betegnelse som kan omfatte Parkinsons sykdom, men ordet Parkinsons ble ikke brukt. På grunn av denne sykdommen tok han muskelavslappende medisiner for å dempe skjelvinger, og dette førte til utydelig tale samt at han fikk vanskelig for å stå og gå, og ble sittende i en sammensunket stilling. Mange ga uttrykk for at han skulle abdisere, men Johannes Paul selv gjorde det klart at paveembetet var på livstid og at han ville bli sittende inntil han døde.

Da han i februar 2005 ble lagt inn på sykehus på grunn av pustebesvær i forbindelse med influensa, utløste det stor bekymring i noen land. Paven fikk operert inn en slange i luftrøret for å åpne luftveiene og fikk problemer med å snakke. Den 31. mars 2005 ble paven akutt verre, og hans privatsekretær, erkebiskop Stanislaw Dziwisz, ga ham sykesalvingens sakrament.

Pave Johannes Paul II døde den 2. april 2005 klokken 21.37 norsk tid. Dødsårsaken ble oppgitt å være hjerte- og nyresvikt. Han var 84 år gammel. Hans død utløste det som må ha vært den største pilegrimsferd i kristendommens historie. Det er beregnet at opp mot fem millioner mennesker ankom til Roma i tiden mellom dødsfallet og begravelsen, mange av dem fra Polen.

Selve begravelsen fant sted den 8. april med rekviemmesse på Petersplassen og deretter en lukket seremoni i krypten i Peterskirken. Messen ble ledet av kardinal Joseph Ratzinger i egenskap av dekanus for kardinalkollegiet. Rundt 300 000 mennesker var til stede, blant dem omkring 200 statsleder og politikere samt en rekke ledere for andre kirkesamfunn. Norge var representert ved dronning Sonja og statsminister Kjell Magne Bondevik. For første gang siden reformasjonen deltok også en sittende erkebiskop av Canterbury i en pavelig begravelse. Etter begravelsen begynte en ni dagers sørgeperiode, etterfulgt av det konklavet som valgte en ny pave.

Under begravelsen var det spontane krav om at Johannes Paul II skulle helligkåres straks, Santo subito. Pave Benedikt XVI åpnet formelt saligkåringsprosessen den 28. juni 2005. Dette var et brudd på regelen om at det skal gå fem år fra en persons død til en prosess formelt åpnes. Forrige gang regelen ble fraveket, var da Johannes Paul II selv åpnet en saligkåringsprosess for den salige Mor Teresa av Calcutta (1910-97). Paven benyttet seg da av sin suverene rett til å se bort fra egne regler og ga dispensasjon slik at prosessen kunne åpnes mindre enn to år etter hennes død.

Arbeidet med Johannes Paul IIs saligkåringsprosess ble ledet av promotor iustitiae for bispedømmet Roma, Giuseppe D’Alonzo. Den 19. desember 2009 anerkjente pave Benedikt XVI sin forgjengers «heroiske dyder» og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 14. januar 2011 undertegnet pave Benedikt dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Dette skjedde etter at det først var reist tvil om ektheten av det miraklet som ble undersøkt. Det dreide seg om den franske ordenssøsteren Sr. Marie Simon-Pierre, som i 2001 fikk Parkinsons sykdom. Legene bekreftet det uforklarlige i hennes helbredelse i juni 2005, men senere het det at ikke alle symptomene på sykdommen var forsvunnet. Men etter en ny undersøkelse var det klart at symptomene på Parkinsons fra 2001 faktisk ikke lenger var til stede.

Johannes Paul IIs plass i historien er trygg, men skandalen med p. Marcial Maciel Degollados misbruk av barn, etter sigende også hans egne, er en skamplett på hans pontifikat. Postulatoren i helligkåringssaken sier at det ikke finnes bevis for at Johannes Paul II visste om skandalen, men det er ikke tvil om at han holdt sin hånd over p. Maciel lenge etter at andre skjønte at noe var galt, blant dem «troens vokter» Joseph Ratzinger (den senere pave Benedikt XVI). Men dette bare understreker det viktige punktet at ingen blir helgener fordi de har levd et feilfritt liv. De var mennesker som alle andre, med både gode og dårlige sider.

Johannes Paul II ble saligkåret søndag den 1. mai 2011, søndag etter påske, som han i år 2000 utropte til «Den guddommelige miskunns søndag» (Miskunnssøndagen). Seremonien foregikk på Petersplassen i Roma og ble ledet av pave Benedikt selv. Dette var andre gang denne paven foretok en saligkåring selv – den første var saligkåringen av den salige John Henry Newman den 19. september 2010 i Cofton Park i Rednal under pavebesøket i England.

Dagen før saligkåringen ble marmorsarkofagen med Johannes Pauls IIs jordiske rester brakt fra grottene under Peterskirken opp til selve kirken. Men sarkofagen ble ikke åpnet og pavens legeme ble ikke ekshumert eller utstilt, slik det for eksempel skjedde ved saligkåringen av Den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) i september 2000. Etter saligkåringen fant den polske paven sitt siste hvilested i Sebastian-kapellet, det andre sidekapellet på høyre side, bare noen meter fra Michelangelos Pietà. Der befant seg tidligere glasskrinet med relikviene av den salige pave Innocent XI (1676-89), men det ble i Den stille uke flyttet til et annet kapell i kirken.

Johannes Paul IIs minnedag ble fastsatt til 22. oktober, den dagen i 1978 da han ble innsatt i embetet som Kirkens universelle hyrde. Minnedagen ble feiret i Roma og de polske bispedømmene. Andre bispekonferanser, bispedømmer eller ordener som ønsker å sette Johannes Paul II i sine kalendere, kan søke Liturgikongregasjonen om dette. Den 11. juni 2011 ble en Johannes Paul II-kirke vigslet i Kraków, og samtidig ble en ampulle med en blodrelikvie av den nye salige overført dit. Paveblodet stammer fra en medisinsk undersøkelse få dager før Johannes Paul IIs død. Etter initiativ fra daværende talsmann for Den hellige stol, dr. Joaquin Navarro-Valls, ble blodampullen overlevert til pavens sekretær, erkebiskop Stanislaw Dziwisz, nå kardinalerkebiskop av Kraków.

Den 5. juli 2013 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på pave Johannes Paul IIs forbønn. Det dreier seg om helbredelsen av en kvinne fra Costa Rica, Floribeth Mora Diaz. Da hun fikk en kraftig hodepine i april 2011, gikk hun til legen og fikk vite at hun hadde en aneurisme i hjernen. Et aneurisme er en lokal dilatasjon eller utvidelse av en arterie og forekommer hyppigst i aorta (hovedpulsåren) og i blodårene under hjernen.

Legene i Costa Rica sa at kirurgi kunne hjelpe, men da måtte hun dra til Mexico eller Kuba for en operasjon, og det hadde hun ikke penger til. De lokale legene kunne ikke gjøre mer for henne, så de sendte henne hjem og fortalte at hun bare hadde en måned igjen å leve. Hennes mann prøvde å forberede barna på morens død og ba dem innstendig om å be for henne.

Floribeth Mora Diaz forteller at hun lenge hadde hatt en hengivenhet for pave Johannes Paul og så på hans saligkåring på fjernsynet den 1. mai 2011, og deretter falt hun i søvn. Noen timer senere hørte hun den avdøde pavens stemme: «Stå opp! Ikke vær redd». Deretter følte hun en stor fred som forsikret henne om at hun var helbredet. Etter Helligkåringskongregasjons overbevisning skjedde den uforklarlige helbredelsen av den alvorlig syke kvinnen på den avdøde pavens forbønn.

Den 30. september 2013 kalte pave Frans sammen et konsistorium av kardinaler i Det apostoliske palass for å fastsette en dato for helligkåringen av pavene Johannes Paul II og Johannes XXIII. Paven annonserte da at helligkåringen skulle skje på Miskunnssøndagen den 27. april 2014. Messen ble feiret på Petersplassen i Roma av pave Frans. Til stede var også den femtiårige Floribeth Mora Diaz, som hadde fløyet til Roma sammen med sin mann og deres fire barn. Hun bar frem en blodrelikvie av Johannes Paul II til alteret.

Helligkåringsmessen ble feiret på Petersplassen av pave Frans. Til stede blant koncelebrantene på første rad blant kardinalene var også pave emeritus Benedikt XVI (2005-13), Johannes Paul IIs etterfølger og pave Frans’ forgjenger. Alle kardinalene hilste på ham da de kom inn i prosesjonen, og pave Frans omfavnet hem både ved inngangsprosesjonen og utgangsprosesjonen. De fem koncelebranter ved pavens side ved alteret var Romas kardinalvikar Agostino Vallini, den polske kardinalen og mangeårige pavesekretær Stanislaw Dziwisz samt biskop Francesco Beschi av Bergamo, Johannes XXIIIs hjembispedømme, samt de to kardinalbiskopene Angelo Sodano og Giovanni Battista Re.

På Petersplassen søndag den 27. april 2014 var det altså to levende og to hellige paver, en temmelig enestående begivenhet!

Et dekret fra Helligkåringskongregasjonen som ble offentliggjort i Vatikanets avis L’Osservatore Romano den 12. september 2014, satte offisielt inn den hellige pave Johannes XXIII i helgenkalenderen den 11. oktober og den hellige pave Johannes Paul II den 22. oktober.

Kilder: Kathpress, Zenit, Catholic News Service, diverse kilder 1990-2014 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 29. april 2011