Den salige Jordan av Sachsen (~1195-1237)

Skytshelgen for dominikanske kall

Den salige Jordan av Sachsen (lat: Iordanus de Saxonia, Jordanus Saxo, Jordanus de Alamania, Jordanus Teutonicus; fr: Jourdain) ble født rundt 1195 (ca 1177?) i Burgberg ved Dassel i Weserbergland i Niedersachsen i Tyskland. Han fikk navnet Gordanus eller Giordanus. Navnet Jordan var kommet i bruk etter korstogstiden etter elven i Det hellige Land. Til tross for at det finnes et relativt rikholdig biografiske materiale om ham, nevnes det aldri hvor gammel han var da han døde, selv om han beskrives som «en gammel mann». Dette antyder minst seksti år, noe som betyr at han ikke kan ha vært født senere enn 1177. Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum skriver imidlertid at han ble født rundt 1195. Bollandistene, som baserer seg på ordenens krøniker, skriver at han ble født på slottet «Borcberg» (Borgberge, Borgeberge, Burgberg, Boberge, Borgentreich) ved Paderborn, mens andre foreslår Padberg nær Westfalen.

Vi vet ingen ting om Jordans barndom, bortsett fra at han kom fra en velstående og landeiende adelsfamilie, trolig i slekt med grevene av Dassel (noen sier at han kom fra familien til grevene av Eberstein). Han studerte i Paris, hvor han kan ha levd i relativ velstand i den nasjonale «skolen» med lærere og andre studenter fra Tyskland. Han studerte de tradisjonelle syv «frie kunster», først trivium – grammatikk, retorikk og dialektikk, og deretter quadrivium – aritmetikk, geometri, musikk og astronomi. På et tidspunkt ble han studentforeleser på skolen for teologi. I 1218 ble han Magister artium. Selv om studentene var «klerikere», var det ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom akademisk fremgang og stadig høyere vielser. Jordan var fortsatt subdiakon i 1219.

Jordan så de første dominikanske studentene komme til Paris, og han ble imponert over deres askese og apostoliske glød. Han kjente til den hellige Dominikus’ grunnleggelser i Roma og Bologna, som da var det ledende senteret for juridiske studier i Europa. Dominikus tilbrakte flere uker i Paris våren 1219 og hadde da lange samtaler med Jordan. Han anbefalte ham å bli diakonviet, men han gjorde ikke noe forsøk på å overtale ham til å slutte seg til ordenen. Ordensgrunnleggeren satte Jordan til å studere under en av sine første lærde disipler, den salige Reginald av Orléans, tidligere dekan ved kollegiatskirken Saint-Aignan Orléans, som hadde betydelig ære for dominikanernes vekst i Bologna og var prior i klosteret der. Dominikus sendte ham til Paris for å oppmuntre utviklingen der, til tross for protestene fra studentene i Bologna.

Reginald skulle bare leve noen få måneder etter at han ble overført til Paris, men Jordan sluttet seg til dominikanerordenen (Ordo Fratrum Prædicatorum – OP) og avla sine løfter til ham i januar 1220, etter at han var både var diakonviet og fått graden Sacrae Theologiae Baccalaureus (STB). Senere ble han presteviet. Han forteller om en drøm han hadde hvor han så en fontene som tørket opp og ble erstattet av to klare strømmer. Han skriver at han hadde den dumdristighet å tolke dette som Reginalds død og det at han selv og hans livslange venn og medstudent, Henrik av Marbourg, sluttet seg til ordenen og ble ikledd drakten på askeonsdag den 12. februar 1220 i klosteret Saint-Jacques i Paris.

Jordan fikk raskt betydelig anseelse blant sine medbrødre, og bare to måneder etter at han var ikledd drakten og mens han fortsatt var novise, ble han valgt som en av fire «definitorer» fra Paris som ble sendt som delegater til ordenens første generalkapittel (Capitula generalissima) i Bologna pinsen 1220. Dominikus hadde sammenkalt kapittelet for å utarbeide ordenens konstitusjoner. Jordan reiste til Bologna via Provençe og Genova. Ordenens konstitusjoner ble skissert – de skulle få sin endelige utforming under den hellige Raimund av Peñafort, kirkerettseksperten som var generalmagister fra 1238 til 1240. Jordan ble sendt tilbake til Paris for å holde forelesninger om Lukasevangeliet i det akademiske år fra 14. september 1220 til 29. juni 1221, men antallet rekrutter som sluttet seg til ordenen fra de allmenne fakultetene, indikerer at hans aktiviteter strakte seg ut over det teologiske fakultetet.

På dominikanernes andre generalkapittel, som ble holdt i Bologna i slutten av mai 1221, ble ordenen delt opp i provinser, og Jordan ble i sitt fravær valgt til ordenens provinsial i Lombardia i Nord-Italia (han var ikke en av kapittelfedrene). Lombardia var på den tiden ordenens største provins, som hadde ti hus og omfattet universitetet i Bologna. Snart etter avslutningen av det akademiske år forlot han Paris til fots i retning Bologna, sammen med en av sine nyeste og mest fremtredende rekrutter til ordenen, Everard (Eberhard) av Langres. De fulgte de gamle romerske veiene gjennom Burgund og over Alpene, og de prekte på veien. Men Everard ble syk og døde i Lausanne, praktisk talt samtidig med at Dominikus døde i Bologna den 6. august 1221, så Jordan fortsatte alene til Bologna.

Han skulle senere beskrive Bologna som «en svært spesiell by og mitt hjertes kjæreste arv». I middelalderen betydde jus både sivil- og kirkerett, og på 1100-tallet hadde Gratian gjort benediktinerklosteret San Felice i Bologna til det fremste senteret for undervisning i kirkerett i Europa. Det var ingen skole for teologi der før midt på 1300-tallet. Jusstudenter kom fra fjern og nær, og fakultetet var delt i tretten «nasjoner». Dominikanerne etablerte seg nær jusskolene, i San Nicolò di Vigne («St Nikolas av Vinmarkene») i byens høyeste strøk. Huset tiltrakk seg snart studenter av fremste kaliber; noen av dem skulle bli helgener. Imidlertid ble noen ledet inn i merkelig personlig begeistring, kanskje på grunn av ordenens raske suksess, og Jordan måtte utøve klokt lederskap for å gjenopprette orden.

Deler av den medisinen han brukte, var gjennom liturgien. Han innførte syngingen av Salve Regina i en lysprosesjon ved slutten av kompletoriet, noe som hadde en roende effekt. Skikken ble fulgt i de andre husene i Lombardia, og etter generalkapitlet i 1228 ble den spredt til alle dominikanerklostrene. Senere ble den brakt av Jordans etterfølger Raimund av Peñafort til kirkene i Roma. Suksessen til San Nicolò gjorde det nødvendig med ekspansjon, og Jordan startet en serie av byggearbeider som var fullført i 1233.

Dominikus hadde bestemt seg for å etablere et kvinnekloster i Bologna, men hans død gjorde at Jordan ble ansvarlig for prosjektet, som hadde måttet tåle en rekke tilbakeslag. Dette brakte ham i kontakt med den salige Diana d’Andalò, som da trolig var rundt tyve år gammel, en livlig datter i en adelig familie i byen. Hun ble omvendt fra sitt verdslige liv av Reginald, og hun ble oppmuntret av Dominikus selv til å bli ordenssøster og gjøre kvinneklosteret i Bologna til sitt livsverk etter modell av klostrene i Prouille og San Sisto. Hennes far var først motstander av prosjektet, men han ble overtalt av Dominikus og ga til slutt en donasjon til dominikanerne, noe som gjorde dem i stand til å kjøpe et passende stykke land.

Den første beskjedne grunnleggelsen, kalt Sant’Agnese, ble foretatt av Diana og fire andre søstre, som i likhet med henne hadde forholdt seg avventende som ordenssøstre i et nærliggende kloster. Jordan hadde tilsyn med prosjektet og ble Dianas åndelige veileder. Han skrev til henne regelmessig, og brevene ble hengivent kopiert av søstrene i Sant’Agnese, noe som har ført til at rundt femti av dem er bevart. Disse brevene har gitt oss et uvanlig detaljert innsyn i hans personlighet. Dessverre er Dianas brev til ham gått tapt. Forholdet mellom dem utviklet seg til et dypt åndelig vennskap som minnet om det mellom de hellige Frans og Klara av Assisi, og foregrep det mellom de hellige Frans av Sales og Johanna Fransiska av Chantal. Hans overordnede tema var: «Gud er god mot dem som søker ham».

På dominikanerordenens tredje generalkapittel i Paris i 1222 ble Jordan enstemmig valgt til Dominikus’ etterfølger som ordenens generalmagister (Magister Ordinis), et embete han skulle ha i femten år. Hans valg skjedde bare to år og noen måneder etter at han ble ikledd drakten. I følge den logikken som ble forklart innledningsvis, må han nå ha vært over førti år gammel, og spørsmålene reiser seg om hva han hadde gjort i de mellomliggende årene og hvorfor han steg så raskt i gradene i ordenen. Noen historikere har hevdet at han var den Jordanus Nemorarius, eller Jordan de Nemore, som skrev strålende matematiske avhandlinger som skulle stå seg i 300 år og bli prist og brukt av Leonardo da Vinci. Identifikasjonen diskuteres fortsatt, men begge de mulige fødestedene hans var i skogsregioner, så tilnavnet Nemorarius, «av skogene», er ganske sannsynlig. Straks han ble dominikaner og forlot matematikken ville det vært nødvendig med et navn som var lettere å identifisere, og «av Sachsen» var det enkleste.

Rundt åtti år etter Jordans død hevdet den engelske dominikanske kronikøren Nicolas Trivet tidlig på 1300-tallet at Jordan også var en berømt matematiker som senere hadde begynt å studere teologi. Han skulle være forfatteren av to svært nyttige bøker, De Ponderibus og Lineis Datis. Selv om identifikasjonen ikke er sikker, etterlates vi uten den med en periode på 10-15 år uten opplysninger, noe som virker usannsynlig, fulgt av en relativt obskur persons plutselige opphøyelse til ordenes leder i løpet av to år. Hvis han var en berømt rekrutt, er denne lynkarrieren mye mer forståelig. Det store antall universitetsstudenter han trakk til ordenen, tyder også på akademisk berømmelse.

Som generalmagister var et av hans første store prosjekter å etablere et dominikanerkloster i Padova, en annen stor universitetsby, hvor misfornøyde lærere ofte dro sin vei og tok studentene med seg. Klosteret ble etablert i 1223. I Paris vokste antallet studenter fort, fra tretti i 1219 til 120 i 1223, og dette krevde utvidelser i Saint-Jacques. Dette ble gjennomført, men alt for raskt og slurvete, så den nye bygningen falt sammen.

Etter hvert sikret de seg en bygning der hvor den nåværende Boulevard Saint-Michel går, og det ved hjelp av en donasjon fra dronningen, den hellige Blanka av Castilla (1188-1252), som også skulle overtale sin mann, kong Ludvig VIII (1223-26) til å dra i korstog mot katarene. Hun bidro i tillegg til gjenoppbyggingen av katedralen i Chartres etter at den gamle var ødelagt i brann. Senere ga hun et nytt hus til dominikanerne i byen, som hadde et universitet der misfornøyde lærere fra Paris hadde en tendens til å flytte. Biskopene og kannikene motsatte seg en grunnleggelse utenfor deres kontroll, men ble dempet av en kategorisk bulle fra pave Gregor IX (1227-41), som gjorde dominikanerne i stand til å grunnlegge et kloster, en kirke og en skole der.

Jordan var tilbake i Bologna for å delta på generalkapitlet som ble holdt i juni 1223 og kunne se Diana d'Andalò og de fire andre søstrene installert i det som ble begynnelsen til klosteret Sant’Agnese. De avla sine høytidelige løfter på festen for de hellige Peter og Paulus. Fra Bologna reiste han til Ravenna og derfra med båt til Venezia for å overvåke grunnleggelsen av et nytt kloster der. Han returnerte via Padova, hvor han tilbrakte noen uker med å preke for å vinne nye rekrutter ved universitetet, riktignok uten særlig suksess i begynnelsen. Men de ble oppglødd av hans prekener, og innen slutten av august hadde han 33 nye rekrutter. Han tilkalte bror Ventura fra Bologna for å overvåke grunnleggelsen av et kloster der. Hans neste oppdrag var å dra til Brescia for å overvære den høytidelige translasjonen av relikviene til byens skytshelgener. Der ble han syk av «sumpfeber», trolig malaria, som skulle vende tilbake resten av hans liv.

I stedet for å vende tilbake til Bologna først, slik han hadde planlagt, måtte han reise til Paris via Milano og Besançon, hvor biskopen, Gerard de Rougemont, hadde etablert et dominikanerkloster. Der fikk Jordan et nytt feberanfall og måtte gå med på å tilbringe en periode som rekonvalesent i betydelig komfort i bispepalasset. I mellomtiden vokste klosteret Sant’Agnese i antall og hadde tilknyttet «utenforstående venner», og dette var starten på tredjeordenen (dominikanertertiarer). Han skrev til Diana at nonner fra Prouille snart ville bli sendt for å gi dem veiledning og støtte, men senere endret han mening om overføringen. I Paris, hvor han fikk i oppdrag å holde prekenserien i advent, gikk førti nye noviser inn i ordenen, inkludert Hugo av St. Cher og den salige Humbert av Romans, som skulle bli den femte ordensgeneralen (1245-63). Hugo ble til slutt kardinal og skrev den første fullstendige kommentaren til Bibelen.

Året etter reiste Jordan videre til Lille, Brussel og Trier. Han ble kjent med og hengiven til den hellige mystikeren Lutgardis av Tongeren. Han ble hennes åndelige veileder og startet på en ny lang korrespondanse. Hans rundreise fortsatte sørover gjennom Provençe og endelig tilbake til Bologna våren 1225. Pave Honorius III (1216-27) sendte til slutt noen nonner fra San Sisto i Roma til Sant’Agnese. Etter generalkapitlet i 1225 reiste Jordan til Tyskland. På veien skrev han til Diana for å trøste henne etter at hennes bror Brancaleone døde, han var borgermester i Genova.

Sent i september kom Jordan til Magdeburg etter å ha krysset Alpene gjennom Brennerpasset til tross for et nytt feberanfall, som holdt ham i Verona en tid. Magdeburg hadde et blomstrende dominikanerkloster, grunnlagt året før sammen med Trier og Strasbourg, mens det i Köln var grunnlagt i 1221. Hans elskede ledsager Henrik av Köln døde i hans armer i Magdeburg i oktober. Dianas søster Otha var også død, og han skrev for å trøste henne igjen. Før jul var han tilbake i Paris og fikk gode nyheter om enda 21 rekrutter til ordenen, alle fra universitetskretser.

Jordan fortsatte å reise utrettelig hele det neste året, besøkte Tyskland og Venezia, åpnet nye klostre, gjennomsøkte universitetene for å finne passende lærere til å undervise novisene i de nye klostrene, sendte egnede unge kvinner til Sant’Agnese med instruksjoner om at de skulle ha ledsagere som kunne snakke deres morsmål. Men spenninger og frafall viste seg i Sant’Agnese, og for å få disse under kontroll, fikk Jordan ordnet det slik at en bulle ble adressert til ham av pave Honorius III (1216-27) som beordret ham til å bringe klosteret under direkte dominikansk autoritet.

Vinteren og våren 1226-27 reiste Jordan rundt i Italia og skaffet rekrutter. Han var i Roma i slutten av 1226, og der mistet han nesten livet. En tiggermunk som ble betraktet som gal, var blitt bundet, men Jordan bedømte ham rolig nok til å bli løslatt. Men mens Jordan tok sin siesta, skar munken ham i halsen med en barberkniv. Heldigvis var såret ikke dypt, og innen få dager prekte Jordan igjen som vanlig. Fra Roma sendte han Diana pavens stadfestelse av regelen for Sant’Agnese. Dette gledet Diana så stort at hun erklærte seg ivrig etter å dø, men Jordan bønnfalt henne om å være tålmodig.

I mars 1227 døde pave Honorius III og ble etterfulgt av kardinal Ugolino, som hadde vært en nær venn av Dominikus og viste seg å bli ordenens store velynder og beskytter. Han tok det lovende reformnavnet Gregor IX (1227-41). Han så dominikanerne snarere enn de hovedsakelig lite lærde fransiskanerne som sitt hovedvåpen i å bekjempe kjetteri og etablere fred og sann lære over alt. Han hadde studert i Paris og trolig også i Bologna, og åndelig sto han Jordan svært nær. Som pavelig legat i Lombardia hadde han overvåket og beskyttet den raske veksten i ordenen der. Den 29. mars 1227 ga han i en bulle dominikanerne rett til å preke overalt, uavhengig av biskoppelig jurisdiksjon (den bullen som tidligere nevnt som biskopen av Chartres motsatte seg).

Jordan reiste til Roma for å motta dette privilegiet, og der diskuterte han med paven dagsordenen for det viktige generalkapitlet i 1228, som skulle holdes i Paris. Dette sørget for ordenens ekspansjon ved å etablere fire nye misjonsprovinser: i Det hellige Land, Hellas, Dacia (det nordlige Sentral-Europa) og Polen. Den i Det hellige Land samsvarte med Gregors opprop til et nytt korstog, som han kom med bare fire dager etter at han var valgt. Nærværet av tiggermunker der skulle sikre en sikker støtte til, og til en viss grad kontroll over, korsfarerne. Det hadde allerede vært spredte grunnleggelser i de andre nye provinsene, men nå skulle deres nærvær sikres og bli mer effektivt.

Midt blant all ekspansjon og sine egne reiser var Jordans viktigste anliggende studiehusene. Dominikanernes undervisning var offentlig og med det mål å utdanne hele presteskapet, ikke bare sine egne medlemmer. Et dominikanerkloster i et bispedømme var i praksis en skole i teologi, og av den grunn ble de vanligvis ønsket velkommen av biskopene, til tross for sin uavhengighet. I september 1228 fikk dominikanerne tildelt en professorstol i teologi ved universitetet i Paris. Den første innehaveren var Roland av Cremona, forfatteren av periodens viktigste Summa.

Den utrettelige Jordan var tilbake i Milano for å preke foran fasten i 1229, og han fortsatte til Bologna for å holde fasteprekenene der, og han ble i byen for det årets generalkapittel. Det var nye problemer ved Sant’Agnese, åpenbart på grunn av hvor lett de «utenforstående vennene» fikk anledning til å bli opptatt og avlegge løftene – disse «vennene» kan ha inkludert noen temmelig overfladisk botferdige prostituerte. Men Jordan ser ut til å ha glattet over disse motsetningene uten å gripe til noen av de harde midlene som noen av hans ledsagere gikk inn for.

Jordan dro ut på nye reiser i Italia og Tyskland, og stadig flere noviser sluttet seg til fra universitetskirker. Jordan fikk tilnavnet «Skolenes sirene» for sin evne til å trekke akademikere til ordenen. Noen gjorde forgjeves hva de kunne for å slippe, slik som Walter av Strasbourg, en stor «fangst», selv beskriver. Det ble sagt at menn ba om styrke til å motstå Jordans glødende veltalenhet, og mødre gjemte sine sønner når mester Jordan kom til byen. Studenter og lærere advarte hverandre mot den fatale magnetismen i hans prekener. Hans prekener drev unge menn motstandsløst til det idealet som han selv hadde viet sitt liv. Hans prekener blant professorene og studentene ved universitetene i Paris, Oxford, Bologna, Vercelli og Montpellier utløste mange ordenskall, og også den senere pave Innocent V ble opptatt i ordenen av ham. Under hans ledelse bredte ordenen seg raskt over hele Tyskland og helt til Danmark. Rundt 250 klostergrunnleggelser går tilbake til ham, og han ikledde personlig rundt tusen menn.

Han ble betraktet som en trussel av professorene ved de universitetene hvor han rekrutterte noviser, for han tømte klasserommene for deres mest talentfulle studenter og stjal deres beste professorer. Unge menn i hundrevis strømmet til ordenen for å bli opptatt. Noen var bare barn, mens noen var berømte advokater og lærere, og noen var de rike unge bærerne av de mest berømte navn i kristenheten. I Jordans seksten år med forkynnelse skal han ha trukket mer enn tusen noviser til ordenen, blant dem var to fremtidige paver, to hellige – det var en av hans prekener som gjorde den hellige Albert den Store interessert i dominikanerordenen – mange salige og utallige intellektuelle begavelser.

I 1229 var Jordan i Genova, og derfra reiste han til Montpellier på vei til den formelle åpningen av universitetet i Toulouse, en av de viktigste fruktene av den (i det minste) politiske freden i Languedoc. Pave Gregor IX hadde gitt dominikanerne i oppgave å undervise i historie der, og Jordan hadde sørget for at Roland av Cremona ble flyttet fra Paris for å overta den første professorstolen. Ronald snakket langue d'oc og var bemerkelsesverdig krigersk i sine argumenter med heretikere og andre opponenter. Jordan valgte ham med overlegg som et bidrag til det fortsatte korstoget mot enhver gjenoppblomstring av katarenes lære.

I karnevalet i Paris før fasten i 1229 brøt det ut opptøyer og slåssing mellom byen og universitetet, det som på engelsk kalles «town and gown» [by og kappe]. Denne striden ble endemisk, og de neste to årene var det en betydelig utflytting av lærere og studenter til roligere provinsuniversiteter og til så fjerne læresteder som Oxford. Roen ble ikke gjenskapt før etter to år, og i 1230 reiste Jordan for å holde fasteprekener i Oxford. Han kom til England i januar, men hans ry hadde løpt foran ham, Etter å ha foretatt noen besøk i London, fortsatte han til Oxford. Hans opphold der er dokumentert i et brev til ham fra Robert Grosseteste, som da var biskop av Lincoln, skrevet i 1235. Hans besøk resulterte i åpningen av klostre i Arundel, Chichester og Salisbury i England, og i Edinburgh, Perth og Ayr i Skottland i løpet av de neste fem år.

Jordan var tilbake i Paris i mai og ble der til september. Han ikledde John av St. Giles drakten som dominikaner – han var engelsk av fødsel og allerede berømt for sin lærdom i klassiske fag og medisin, som han aldri sluttet å praktisere. Han skulle bli innsatt i den andre lærestolen i teologi som ordenen fikk i 1233. Viktige grunnleggelser ble foretatt i Bordeaux og deretter i Napoli, hvor universitetet rivaliserte med Bologna, til tross for motstand fra keiseren, Fredrik II (1212-50).

Jordan holdt fasteprekenene i 1231 i Padova, hvor tretti nye noviser avla løftene. I mai vendte han endelig tilbake til Bologna for generalkapitlet, til stor glede for Diana og de andre nonnene i Sant’Agnese. De klaget imidlertid over at hans besøk ble så kort og uttrykte engstelse for hans helse. Men han satte igjen ut på en prekenreise. Han planla å reise til Tyskland via det nylig åpnede Gotthardpasset, men han fikk feber igjen og ble tvunget til å bli i Milano vinteren over. Selv om han innrømmet at han var utslitt, fant han likevel energi til å megle i den kompliserte striden som pågikk mellom borgerne i Genova og Alessandria (mellom Genova og Milano), noe som innebar en streng fordømmelse av minst en av hans brødre som var innblandet i de ulike intrigene. Han skulle reise til Paris til det generalkapitlet som fant sted i pinsen 1232, men hans sykdom hindret ham.

Etter det er det et hull i vår viten om hans bevegelser, selv om han ser ut til å ha vært i Lausanne om høsten, holdt adventsprekenene i Padova og dro til Reggio før han vendte til Bologna til generalkapitlet året etter. Under dette kapitlet skjedde den høytidelige translasjonen av Dominikus’ relikvier, som Jordan beskrev i et sirkulære til alle klostre og som er bevart. Det synes som om han endelig foretok reisen til Tyskland over Gotthardpasset sommeren 1233. Reisen og de tilliggende mirakler beskrives i Vitae Fratrum, men er ikke datert. Etter å ha tilbrakt en tid i Zürich, besøkte han provinsene i Rhinland i 1234. Han mottok nyheten om Dominikus’ helligkåring i Strasbourg i august. Han tilbrakte vinteren i Paris, hvor 72 nye noviser avla løftene. Den fortsatte tilstrømningen av studenter skulle gi ham stadig økende glede etter hvert som han ble eldre.

Jordans helse begynte nå å svikte, og på et tidspunkt mistet han et øye, noe som førte til det uvennlige oppnavnet «enøye». Han holdt fasteprekenene 1235 i Napoli og var i Paris til «hovedgeneralkapitlet» i 1236. Det bestemte at han skulle foreta en visitasjon av klostrene han hadde etablert i Det hellige Land. Han prekte for Tempelridderne i Jerusalem, noe vi vet fra en anekdote i Vitae Fratrum hvor han ber om unnskyldning for sitt middelmådige fransk. Det var trolig fra Palestina han skrev sitt siste brev til Diana. Hun kan godt ha vært død før brevet kom frem.

På vei hjem fra Palestina ble skipet som han var om bord i, tatt av en storm utenfor kysten av Syria, og det forliste med alle mann den 13. februar 1237. Jordan druknet sammen med to medbrødre. Hans lik ble skylt i land ved Acre i Palestina, i dag Akko i Israel, og han ble gravlagt i dominikanernes klosterkirke der. Men like etter ble byen herjet og plyndret av tyrkerne, og alle spor av Jordans relikvier forsvant for alltid. Jordan har blitt overskygget av Dominikus’ dynamiske skikkelse og til en viss grad av etterfølgeren Raimunds resultater, og selv om han ble hyllet som helgen fra like etter sin død, ble han ikke saligkåret før den 10. mai 1826, da hans kult ble stadfestet av pave Leo XII (1823-29). Han har aldri blitt helligkåret. Han regnes som den eneste betydelige katolske salige fra Niedersachsen.

Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 13. februar:

Prope Ptolemáidem in Palæstína, tránsitus beáti Iordáni de Saxónia, presbýteri ex Ordine Prædicatórum, qui sancti Domínici succéssor et imitátor, summo stúdio Ordinem dilatávit et in naufrágio óbiit.

I nærheten av Ptolemaios i Palestina [nå Akko i Israel], transitt av den salige Jordan av Sachsen, prest i prekenbrødrenes orden, som etterfulgte den hellige Dominikus og imiterte ham, og spredte ordenen med stort engasjement og døde i et skipbrudd.

15. februar nevnes også som minnedag.

I Jordans periode som ordensgeneral vokste ordenen kraftig, og han regnes som den som fullførte grunnleggelsen av ordenen. Under hans ledelse spredte ordenen seg til Danmark, Polen, Hellas og Palestina aus, slik at de tidligere åtte provinsen ble til tolv, Ved Dominikus’ død var det rundt seksti klostre, men antallet var nesten fordoblet ved Jordans død. Han bygde også ut dens organisasjon videre og sørget dermed for dens store blomstring og dens posisjon i fremste rekke i det intellektuelle liv på 1200-tallet. Det var han som sentraliserte autoriteten i generalkapitlene og etablerte kommunikasjon mellom dem og det stadig voksende antallet nye klostre. Han etablerte også dominikanernes andreorden, det vil si nonnene, og gjennom dem også tredjeordenen (tertiarene), det vil si legfolket. Han opprettet fire nye provinser i tillegg til de åtte som fantes fra før. Han var trolig forfatteren av ordenskronikken (Libellus de principiis ordinis Prædicatorum), den første biografien om Dominikus og historien om de tidlige årene i ordenen.

Jordan var en manifestering av ordensidealene. Han hadde mange begavelser, men først og fremst var han en dyktig predikant. På en eller annen måte fikk han tid i sitt travle liv til å skrive flere bøker, inkludert en biografi om Dominikus. For å bringe fred til de brødrene som var plaget av djevelen, etablerte Jordan den vakre skikken med å synge Salve Regina etter kompletoriet hver kveld.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (II), Benedictines, Schauber/Schindler, Melchers, Index99, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, de.wikipedia.org, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, kathpedia.com, deutsche-biographie.de, dominikaner-proprium.de, Neue Deutsche Biographie (NDB) (Berlin 1974), Allgemeine Deutsche Biographie (ADB) (Leipzig 1881), oasedesfriedens.at - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 25. juni 2000 – Oppdatert: 28. november 2016