Den hellige Klothilde av Frankrike (~474-545)

Den hellige Klothilde (Clothilde, Chlothilde, Chlotilde, Clotilda, Chlotilda, Chrodechilde, Chrotechildis, Chrodechild, Chrodchild, Chrodigild, Chrodegilde; fr: Clotilde; lat: Clotildis, Chlothildis) ble født rundt 474 i Lyon (?) i Burgund i det nåværende Frankrike. Hun var den yngste av to døtre av den burgundiske underkongen Kilperik II (473-93), som ikke må forveksles med den senere merovingiske kongen Kilperik I av Neustria (567-84), og hans hustru Caretena (Caratene; fr: Carétène).

Da kong Gundioc (Gundioch, Gundovic) av Burgund (436-73) døde i 473, ble hans rike delt mellom hans fire sønner. De fire underkongene delte de fire burgundiske sentrene mellom seg: Gundobad (Gondebad) fikk Vienne (473-516; konge av hele Burgund fra 501), hans bror Godegisel (Godegisil; fr: Godégisil) regjerte i Genève (473-501) Kilperik II regjerte i Lyon (473-90) mens Gundomars (473-86) hovedstad ikke nevnes. I syv år regjerte de sammen under det formelle overherredømmet til den gamle Kilperik I, Gundiocs bror, inntil han døde i 480. Kilperik og trolig Godegisel var katolikker, mens Gundobad var arianer.

Nå måtte brødrene bevise hva de var gode for. Den germanske retten forlangte av en prins at han erobret nytt land og dermed økte folkets rikdom. Fantes det flere prinser, skulle den som gjorde det best, bli ny konge. Dette var imidlertid ikke så enkelt i de betingelsene som burgunderne levde under i det kollapsende Vestromerriket. Gundobad hadde bare en sjanse, og han benyttet den: Han krysset Alpene og erobret Liguria med hovedstaden Pavia. Den kraftige liguriske befolkningen tok han med seg som slaver til sitt kongerike. Gundobad kunne bare gjøre dette fordi det hersket et maktvakuum i Nord-Italia, som først langsomt begynte å bli fylt av ostrogoterne, tidligere behersket av hunerne.

Klothilde fikk en religiøs oppdragelse av sin mor Caretena, som ifølge Sidonius Apollinaris og Venantius Fortunatus av Poitiers var en bemerkelsesverdig kvinne. Etter Kilperiks død ser Caretena ut til å ha slått seg ned hos svogeren Godegisel i Genève, hvor hennes andre datter, Sedeleuba eller Krona (Chrona), grunnla kirken Saint-Victor og ble ikledd som nonne. Det var snart etter Kilperiks død at Kong Klodvig ba om og fikk Klothildes hånd.

Fra 500-tallet ble giftermålet mellom Klodvig og Klothilde gjenstand for episke fortellinger hvor de opprinnelige fakta ble endret, og de ulike versjonene fant sin vei inn i arbeidene til ulike frankiske kronikører, som den hellige Gregor av Tours (538-94) (Historia Francorum), Fredegar, et pseudonym for en anonym munk i Burgund på 600-tallet (Chronicon Fredegarii), og «Boken om frankernes historie» (Liber Historiae Francorum), som ble skrevet i Neustria i 727. Disse beretningene har samme karakter som alle episke ekteskapsdikt funnet blant mange germanske folk.

De folkelige diktene gjorde kong Godegisel, Klothildes onkel og beskytter, til helten, mens hans bror Gundobad fremstilles som den onde forfølgeren av den unge prinsessen. I 486 gikk Gundobad og Godegisel sammen og drepte sin felles bror Gundomar, og deretter gikk de rundt 490 mot Kilperik og drepte ham med sverd, mens de kastet hans hustru i en brønn med en stein bundet rundt halsen.1 Men de lot hans døtre få leve. Godegisel tok seg av deres oppdragelse i Genève, fremfor alt av Klothilde, mens hennes eldre søster Krona ble sendt i kloster. Klothilde ble oppdratt av en gudfryktig kvinne som lærte henne opp i den katolske tro, selv om de fleste av hennes slektninger var arianere.

Da den mektige frankerkongen Klodvig I (Chlodwig) (481-511) hørte om Klothildes skjønnhet, sendte han sin venn Aurelian, forkledd som tigger, for å besøke henne i hemmelighet og gi henne en gullring fra kongen. Deretter ba han Gundobad om den unge prinsessens hånd. Gundobad fryktet frankernes mektige konge og våget ikke å nekte, og Klothilde fulgte Aurelian og hans følge på hjemreisen. Klothilde vegret seg først mot ekteskapet fordi Klodvig var hedning, men hun samtykket da han garanterte at hun fritt kunne utøve sin tro.

De skyndte seg for å komme til frankisk territorium, for Klothilde fryktet at Gundobads trofaste rådgiver Aredius, som var sendt på et oppdrag til Konstantinopel, ville influere sin herre til å trekke tilbake sitt løfte når han kom tilbake. Hennes frykt var begrunnet. Kort etter prinsessens avreise kom Aredius tilbake og fikk Gundobad til å angre på ekteskapet. Tropper ble sendt for å hente Klothilde tilbake, men de kom for sent, ettersom hun var trygt på frankisk jord.

Detaljene i denne fortellingen er rent legendariske. Det er historisk bevist at Gundobad sørget over Kilperiks død, og en epitaf funnet i Lyon omtaler en burgundisk dronning som døde i 506, og dette var høyst sannsynligvis Klothildes mor. Caretena døde «mett av dager», sier hennes epitaf, og hun hadde hatt den glede å se sine barn oppdratt i den katolske religion. Aurelian og Aredius er historiske skikkelser, men det lille som er kjent om dem, gjør legenden høyst usannsynlig.

Kong Klodvig I

Klodvig I (ca 466-511) var den første frankiske kongen som forente alle de frankiske stammene under én hersker. Han etterfulgte i 482 sin far Kilderik I (458-82) som konge for de saliske frankerne. Den andre hovedgruppen av frankere blir kalt ripuariske (ripuarisk betyr elve-boende, mens saliske betyr salte, som assosieres med havet). De saliske frankerne bodde da i et område vest for nedre del av Rhinen, med sitt senter rundt Tournai og Cambrai langs dagens grense mellom Frankrike og Belgia, i et område kjent som Toxandria. Klodvig beseiret de frankiske nabostammene og etablerte seg som enekonge før sin død. Han utvidet sitt område til nesten hele den gamle romerske provinsen Gallia (grovt sett det moderne Frankrike). Han betraktes som grunnlegger av både Frankrike, som hans stat tilsvarte omtrent geografisk ved hans død, og det merovingiske dynastiet, som hersket over frankerne i de neste to århundrene.

Klodvigs navn finnes i en rekke varianter: Chlodwig, Chlodovech, Chlodowech, Chlovis, Clovis, Hlodowig. Det er et germansk navn som består av leddene hlod- («berømt») og -wig («slag»). Navnet betyr derfor «berømt i slag». Det ble latinisert til Chlodovechus og utviklet seg til Hludowicus, Hludovicus og deretter Ludovicus, og derfra kom det franske navnet Louis (Ludvig), som ble båret av atten franske konger i tillegg til de tre andre merovingerne med navnet Klodvig: Klodvig II av Neustria (639-58), Klodvig III av Austrasia (675-76) og Klodvig IV (691-95).

Med hjelp fra sin slektning Ragnakar bekjempet Klodvig i 486 Syagrius, den siste romerske herskeren i det nordre Gallia, som styrte området rundt Soissons i dagens Picardie. Denne seieren ved Soissons utvidet det frankiske herredømmet til det meste av området nord for Loire. Etter dette sikret Klodvig en allianse med ostrogoterne gjennom å gifte bort sin søster Audofleda til deres konge, Theoderik den Store. I 491 vant han en seier over en liten gruppe thüringere øst for sine territorier.

Klothilde og Klodvig

Bryllupet mellom Klodvig og Klothilde ble feiret i Soissons i 492 eller 493. Kongen hadde allerede sønnen Theoderik (f. ca 485) med en konkubine.2 Samtidig giftet Klodvig bort en datter av første ekteskap med ostrogoterkongen Theoderik i Ravenna, mens han på sin side ga sin datter Ariadne til kong Gundobad, Klothildes onkel. Dermed var de knyttet til hverandre, noe som bidro til at de ikke kriget mot hverandre.

Kong Klodvig holdt sitt løfte og Klothilde kunne fritt dyrke sin Gud, men hennes forsøk på å omvende ham lyktes ikke. Han tillot likevel at barna ble døpt. Deres første sønn Ingomer (Ingomir) ble født i 494, men døde allerede samme år, rett etter dåpen, fortsatt ikledd sine hvite dåpsklær. Den andre sønnen, Klodomir (Clodomir, Chlodomer, Clodomer), ble født i 495, og da han ble alvorlig syk rett etter dåpen, skyldte Klodvig på den kristne Gud.3 Klothilde gikk til kirken og ba inderlig om at sønnen måtte bli frisk. Det skjedde og kongen ble beroliget, men han holdt fast ved hedendommen. Senere fikk de sønnene Kildebert (Childebert) (f. ca 496) og Klotar (Chlothar, Chlotar, Clothar, Chloderic, Chlothachar, Chlotochar, Hlothar; fr: Clotaire) (f. ca 497), samt datteren Klothilde (Chlotilde) (f. ca 502).

I det nye systemet med germanske kongeriker på romersk jord passet alemannene, som hadde sitt kjerneområde i Schwarzwald, ikke inn. Men de ville også ha sin del, så de trengte øst- og vestover fra Schwarzwald. Men da de også forsøkte å trenge nordover langs Rhinen, kom de i konflikt med frankerne. Det kom til et voldsomt slag i 596 ved Zülpich, fire mil sør for Köln i nærheten av dagens Bonn. Stedet var da kjent som Tolbiac (Tolbiacum, Tulpiacum).

Klodvigs løfte i slaget ved Tolbiac. Detalj av et maleri av Paul-Joseph Blanc

Legenden forteller at kong Klodvig i slaget mot de overmektige alemannene svevde i livsfare, men da husket han oppfordringene fra sin fromme hustru og ba til «Klothildes Gud». Han lovte at om han ble reddet, ville han offentlig bekjenne sin kristne tro. Knapt hadde han avlagt dette løftet, før slaget vendte seg til hans fordel og han vant en stor seier og jagde fienden på flukt. Etter dette slaget betraktet frankerne alemannene som sine undersåtter.

En annen forklaring er at Klodvig nå så sin sjanse til å bli den egentlige sjefen blant germanerkongene på romersk jord. Men han manglet noe: Han var ikke katolikk, og romerne hadde siden 300-tallet hatt katolisismen som statsreligion. En ny romersk stat uten katolisisme lot seg knapt bygge, og derfor lot Klodvig seg døpe.

Klodvig døpes i Reims

Uansett forklaring, da Klodvig kom tilbake, holdt han sitt løfte, og dronningen ba den hellige biskop Remigius av Reims om å undervise kongen i troen. Biskopen underviste ham personlig, og da han fortalte om Kristi lidelseshistorie, utbrøt Klodvig: «Ha! Hadde jeg og mine trofaste frankere vært der, ville jødene aldri våget å gjøre det!» Deretter lot han seg døpe av Remigius i en praktfull seremoni i katedralen i Reims. Etter tradisjonen skjedde det i 496, men det kan godt ha vært i 498. Etter legenden brakte en Guds engel en liten oljeflaske fra himmelen til hans dåp, og de tre paddene i det kongelige våpen forvandlet seg til tre liljer. Nesten hele hoffet og en stor del av folket fulgte sin herskers eksempel, i alt 3.000 mennesker. Klodvig var den første germanske hersker som ble døpt katolsk. Den første døpte germanerfyrsten overhode var goterfyrsten Fritigern, som ble døpt rundt 374 av arianere. Hans dåp er overlevert i tre kilder: Gregor av Tours Historia Francorum, i et lykkeønskningsskriv fra biskop Avitus av Vienne og i et brev fra biskop Remigius av Reims.

Klodvig døpes i Reims

Det var første gang en germansk stamme hadde antatt den katolske tro. Denne julefesten i år 496 kalles den egentlige fødsel for den kristne middelalder, og Klothilde la grunnen for den. 1500-årsjubileet for denne begivenheten ble feiret i Reims med en pavemesse den 22. september 1996. Ved sin dåp ble Klodvig den eneste katolske herskeren i kristenheten, for den østromerske keiser Anastasios I (491-518) ble regnet som en fremmer av det monofysittiske kjetteri, og kongene i Italia (ostrogotere), Burgund, Spania (visigotere) og Nord-Afrika (vandaler) var alle arianere.

Klodvig døpes i Reims

Etter sin dåp drev Klodvig dobbeltspill overfor burgunderne. I hemmelighet forhandlet han med Gundobad og Godegisel hver for seg og lot overfor begge som om han ville erobre byen Dijon sammen med dem. Begge tok stilling foran byen i den tro at Klodvig var forbundet med dem. Men så innså Gundobald at Klodvig hadde valgt Godegisel, som vendte sine tropper mot broren. Gundobad flyktet til Avignon, helt sør i sitt rike, men der fikk han støtte fra sine allierte visigoterne, og det lyktes ham å jage frankerne på flukt. Knapt var disse borte før han vendte seg mot sin svikefulle bror, som holdt byen Vienne. Gundobad trengte overraskende inn i den beleirede byen via akvedukten og gjorde kort prosess med Godegisel. Dette var i 501.

Nå hadde Gundobad tre brodermord på samvittigheten, men han var enekonge av Burgund. Etter germansk skikk hadde han nå rettferdiggjort sitt krav på å være burgundisk konge. Dermed ga han sitt folk den første loven, og han lot sine 32 stedfortredere avlegge ed på den med rang av grever. Denne loven fikk navnet Lex Romana Burgundionum, bedre kjent som Lex Gundobada eller Loi Gombetta.

Klodvig døpes i Reims

I slaget ved Vouillé i 507 beseiret Klodvig det visigotiske kongeriket Toulouse, noe som begrenset visigoterne til Spania og la det meste av Aquitania til Klodvigs kongerike. Deretter etablerte han Paris som sin hovedstad. Gregor av Tours forteller om Klodvigs systematiske kampanjer etter sin seier ved Vouillé for å eliminere de resterende frankiske reguli eller underkonger. Blant disse var Sigebert den Lamme av Köln og hans sønn Klotar Fadermorderen, Kararik, en annen konge av de saliske frankerne, Ragnakar av Cambrai, hans bror Ricchar og deres bror Rigomer av Le Mans.

I Paris lot Klodvig etter Klothildes råd bygge den mektige kirken Ss Peter og Paulus på sørbredden av Seinen. Kirken ble senere viet til den hellige Genovefa (Geneviève), og den ble revet i 1802. Kort før sin død innkalte Klodvig en synode av galliske biskoper til Orléans for å reformere Kirken og skape et sterkt bånd mellom kronen og det katolske episkopatet. Dette var det berømte Første konsilet i Orléans (511).

Delingen av det frankiske kongeriket blant Klodvigs sønner i 511

Kong Klodvig I døde allerede i 511 i Paris, og Klothilde gravla ham i Apostelkirken (Peter og Paulus) på Mons Lucotetius (Mont de Lutèce, senere Montagne Sainte-Geneviève), som de hadde planlagt sammen som mausoleum og som Klothilde nå måtte fullføre alene. Hans levninger ble senere overført til Saint-Denis, gravkirke for de franske kongene. Deretter reiste Klothilde gjennom hele Frankrike og grunnla mange klostre og kirker. Hun fikk som enke enorme rikdommer, men hun klarte ikke å kontrollere sine sønner, som hadde blitt barnekonger ved farens død.

Riket ble delt mellom Klodvigs fire sønner. Den eldste, den 26-årige Theoderik (Theoderik; fr: Thierry), som han hadde med en konkubine før han giftet seg med Klothilde, ble kong Theoderik I av Austria (511-33). Klothilde skulle få lide mye på grunn av stridighetene mellom sine tre sønner, den 16-årige Klodomir av Orléans (511-24), den 15-årige Kildebert av Paris (511-58) og den 14-årige Klotar I av Soissons (511-61). Klotar ble senere kalt «den gamle» (le Vieux) og var frankisk enekonge fra 558. Hans rike besto opprinnelig av byen Soissons, som han gjorde til sin hovedstad, byene Laon, Noyon, Cambrai og Maastricht og nedre del av elva Meuse. Men han var svært ambisiøs og søkte å utvide sitt område.

Den hellige Klothilde (t.h.) og hennes mann Klodvig I, statuer tidligere ved inngangen til kirken Notre-Dame i Corbeil i Frankrike

Visigoteren Amalarik var bare barnet da hans far, kong Alarik II, falt i et slag mot kong Klodvig i 507. Han ble erklært konge i 522, og fire år senere fikk han full kongelig makt i Spania og den delen av Languedoc som ble kalt Septimania. Han forlangte å få gifte seg med Klothildes eneste datter Klothilda i bytte mot fred. Men han var arianer og Klothilda var katolikk, så deres disputter førte til at han behandlet henne grusomt. Da invaderte hennes bror Karibert av Paris landet. Amalarik trakk seg tilbake bak Barcelonas murer, hvor han ble myrdet av sine egne tropper i 531. Hans hustru Klothilde døde imidlertid samme år på vei hjem til Frankrike, utslitt av de prøvelsene hun hadde gjennomlevd.

Den hellige Gregor av Tours antyder at Klothilde fikk sine sønner til å hevne mordet på sine foreldre,4 men dette tror man nå er usannsynlig. Faren Kilperiks morder Gundobad var død i 516 og hans sønn (Klothildes fetter), den hellige Sigismund av Burgund (516-23), hadde overtatt som konge. I 523-24 dro i alle fall Klothildes sønner på en ekspedisjon mot Burgund under ledelse av kong Klodomir av Orléans (511-24), Gundobads svigersønn. De knuste Sigismunds hær, og på ordre av Klodomir ble Sigismund, hans hustru og deres sønner Gisald og Gondebaud myrdet av frankerne den 1. mai 524. De ble druknet i en brønn ved landsbyen Coulmiers ved Orléans. Martyrologium Romanum kaller Sigismund for martyr.

Deretter ledet Klodomir en ny ekspedisjon mot burgunderne, men han ble drept samme vår eller sommer av kong Gondemar (Gondomar, Godomar) av Burgund (524-34), Sigismunds bror og etterfølger, i slaget ved Veseruntia (Vézeronce). Men Klothildes gjenværende to sønner Kildebert og Klotar beseiret og drepte Gondemar i 534.

Etter Klodomirs død tok Klothilde til seg sine forviste barnebarn,5 hans tre sønner Theodebald (Théobalde, Théobald) (f. 520), Gunther (Gonthier, Gontaire) (f. 523) og den hellige Klodewald (Clodoalde, Chlodoald) (f. 522), og hun oppdro dem i Paris mens deres kongerike Orléans ble styrt av deres onkel, kong Kildebert I (Childebert, Hildebert) av Paris (511-58). Klotar giftet seg i 525 med Klodomirs enke Gunteuka (Guntheuca, Gontheuque, Gondioque).

Mordet på Klodomirs barn

Men Klothilde kunne ikke forhindre at de tre guttene ble brikker i maktkampen. Rundt 532 begynte deres onkler Kildebert og Klotar å legge planer om å bli kvitt guttene og dele deres territorier mellom seg. En av Kildeberts bødler ble sendt til Klothilde for at hun skulle velge om guttene skulle drepes eller om de med makt skulle motta tonsuren og stenges inne i et kloster. Han forvrengte hennes svar så det virket som om hun valgte døden for dem, og Klotar stakk straks selv ned den eldste, den tolvårige Theodebald, med kniv. Den andre broren, den niårige Gunther, flyktet i skrekk til Kildebert, som i avsky mot brorens fremferd prøvde å beskytte ham. Men Klotar foraktet en slik bløtaktighet, tok gutten og drepte ham. Den eneste som ved et under unnslapp, var den yngste, den åtteårige Klodewald, som venner brakte til et trygt sted, muligens i Provençe. Klodewald ble eneboer i Nogent ved Paris. Han grunnla i 555 klosteret som fra 811 het Saint-Cloud etter ham.

Den hellige Klothilde deler ut almisser

Onklene erobret Orléans, og deretter beseiret og drepte de kong Gondemar, og kongeriket Burgund ble i 534 innlemmet i frankernes rike. Ostrogoterne avsto Provençe til frankerne. I 542 marsjerte Klotar sammen med sin bror Kildebert I mot visigoterne i Spania. Da hans grandnevø Theodebald I (Theudebald; fr: Théodebald) av Reims (548-55) døde i 555, annekterte Klotar hans territorier. Da Kildebert I av Paris døde i 558, ble Klotar frankernes enekonge og hele riket var samlet igjen.

Dypt rystet over blodsutgytelsene klarte Klothilde ikke lenger å bo i Paris, så hun trakk seg tilbake til Tours og den hellige Martins grav. Der førte hun et liv viet til bot og barmhjertighet mot fattige og syke, grunnla kirker og klostre og ba for sitt land. I Tours grunnla hun et nonnekloster viet til apostelen Peter.6 I Chelles ved Paris grunnla hun et nonnekloster viet til den hellige Georg, hun bygde om og utsmykket basilikaen som inneholdt levningene av den hellige Germanus av Auxerre, og i Andelys grunnla hun et kloster underlagt det i Chelles. Kirker i Laon og Rouen hevder å ha blitt bygd av henne.

 Til hennes store sorg røk hennes to gjenværende sønner Kildebert og Klotar uklar. Klotar ble forfulgt av Kildebert, som hadde slått seg sammen med Theodebert, sønn av Theoderik I, og søkte tilflukt i skogen i Brotonne i Normandie, hvor han fryktet at han og hans hær ville bli utslettet av motstandernes overlegne styrker. Da forteller Gregor av Tours at Klothilde kastet seg på kne foran Martins grav og tryglet ham gråtende hele natten om at han ikke måtte tillate at Klodvigs familie ble rammet av et nytt brodermord. En kraftig haglstorm dagen etter tvang de to hærene til å trekke seg tilbake akkurat da de var i ferd med å begynne slaget. slik, forteller kronikøren, svarte den hellige på bønnene til den fortvilte moren.

Dette skulle bli Klothildes siste prøvelse. En måned senere åpenbarte en engel seg for henne, og hun visste at hennes dødsdag var kommet. Hun delte straks alt hun eide ut til de fattige og forberedte seg sorgløst på døden. En heftig feber satte slutten for hennes liv den 3. juni 545 (544?) i Tours i nærvær av hennes to gjenværende sønner Klotar og Kildebert.7 I dødsøyeblikket skal rommet ha blitt fylt av et blendende lys og en himmelsk duft. Hennes legeme ble brakt fra Tours til kirken St. Peter og Paulus (senere Sainte-Geneviève) i Paris, hvor hennes sønner, forent i sorgen, gravla henne ved siden av mannen Klodvig.

Den hellige Klothilde. Skulptur av Jean-Baptiste-Jules Klagmann (Jardin du Luxembourg, Paris)

På 800-tallet tvang normannerinvasjonene pariserne til å bringe Klothildes skrin til slottet Vivières i Aisne. Da relikviene ble brakt tilbake til Paris, ble hodet og en arm værende igjen i Vivières, noe som førte til at kulten for Klothilde ble svært populær i dette området. I 1656 ble et av hennes ribben brakt til kirken Notre-Dame i Andelys, som alltid hadde forblitt trofaste i sin ærbødighet for sin grunnlegger. I 1793 ble de revolusjonæres raseri rettet mot kirken Sainte-Geneviève, men man klarte å redde Klothildes relikvier og bringe dem til et trygt sted. De hviler i dag i den lille sognekirken Saint-Leu i Paris.

Klothildes oldebarn, den hellige Bertha av Kent (eneste datter av Klotars sønn Karibert av Paris), giftet seg med den hellige kong Ethelbert av Kent (560-616) i England og forberedte hans hjerte for omvendelsen til den kristne tro. Deres hellige datter Ethelburga av Kent brakte sin hellige mann Edwin til troen. Klothildes sønnedatter Klodosinda (Klotars datter) giftet seg med Alboin, langobardenes første konge i Italia, og omvendte ham fra arianismen.

Klothildes minnedag er 3. juni, men hun feires den 4. juni i bispedømmet Lausanne-Genève-Fribourg. Hennes minnedag i den ortodokse kirke er 23. juni. Hennes navn står i Martyrologium Romanum. Etter hennes død vokste det opp legender som ga henne en aktiv rolle i tidens voldsomheter. Disse har imidlertid vist seg å ikke ha noen historisk substans. Hennes biografi ble skrevet på 900-tallet av en anonym forfatter på basis av de viktigste episodene i hennes liv, både faktiske og legendariske, som finnes spredt i Gregor av Tours krønike. Hun avbildes som dronning med krone, septer og slør, ofte sammen med mannen Klodvig, gjerne ved hans dåp. Hun bærer en kirkemodell og deler ut almisser, og ved siden av henne er det en engel, som holder et våpenskjold med de tre franske liljene. I Normandie var hun skytshelgen for de lamme og ble påkalt mot død og lastefulle ektemenn.