De hellige Kosmas og Damian (d. ~287?)

De hellige Kosmas og Damian (gr: Κοσμας και Δαμιανος; lat: Cosmas et Damianus; it: Cosma e Damiano) ble født en gang på 200-tallet i Syria (?). De var høyt æret i øst allerede i begynnelsen på 400-tallet, noe som kan tas som bevis på at de virkelig har levd. Mye tyder på at det var to tidlige martyrer som het Kosmas og Damian som ble slått i hjel i kristenforfølgelsene under keiser Diokletian (284-305), enten rundt 287 eller rundt 303.

Når og hvorfor de led martyrdøden er ikke kjent, men de tidligste referansene indikerer at de ble drept i Kyrros (Kyrrhos; lat: Cyrrhus; i dag Killiz) nord for Antiokia i Syria. For eksempel nevner erkediakonen og Jerusalem-pilegrimen Theodosius rundt 530 dette stedet, og en rik hedning ved navn Rabboula er kjent for å ha bedt der rundt 400. Biskop Theodoret av Kyrros (d. 458) refererer til dem som «lysende atleter og sjenerøse martyrer». En basilika der til deres ære var senteret for deres enormt populære kult, og derfra spredte den seg til hele den kristne verden. Andre kilder snakker om Aigai (Aegea) i Kilikia i Lilleasia (i dag Ajas i det sørøstre Tyrkia).

Ut fra disse få faktaene ble det utviklet en enorm hagiografisk litteratur med en tilhørende ikonografi som samlet styrke med tiden. Deres lidelseshistorie (passio) ble omarbeidet og oversettelser ble gjort, sammen med samlinger av mirakler som var assosiert med de to mennene. Det er ikke klart nøyaktig hvordan kildene forholder seg til hverandre, og situasjonen forvirres ytterligere av at det i øst er minst tre par helgener med disse navn, selv om det nå er allment akseptert at disse tre er de samme.

Legenden forteller at Kosmas og Damian var tvillingbrødre og født i Arabia. De studerte medisin i Syria, og da de hadde tatt eksamen, dro de straks for å utøve legekunsten på Guds Sønns Hospital i Pheremma ved Kyrros (i dag ruiner ved A'zaz i Syria). De var svært dyktige, men var nøye med ikke å ta seg betalt for sine velgjerninger, og ble kalt anargyroi («de hellige uten sølv»). De mente at som kristne var dette den beste form for nestekjærlighet de kunne drive. De gjorde ingen hemmelighet av sin tro og skal ha utført mange helbredelser og gjennom det også omvendt mange til kristendommen. Det blir fortalt hvordan de to legene, assistert av engler, tok av et bein som var oppspist av kreft og satte på et nytt i stedet, som Damian hadde tatt fra en mann som akkurat var død. Under keiser Carinus (283-285) ble de drept av en sjalu kollega.

En gresk variant av legenden forteller at en kamel som gikk forbi, plutselig fikk talens bruk og befalte med høy mørk stemme at de to måtte gravlegges sammen, en ordre som ble etterkommet.

En tredje legende, som er overlevert på arabisk, oppsto i Egypt. Den forteller at prefekt Lysias i den lilleasiatiske byen Aegea (nå Ayash, Ajas) ved Iskenderun-bukta i Kilikia, som hatet de kristne, arresterte Kosmas og Damian i kristenforfølgelsene under keiser Diokletian. Da brødrene modig bekjente sin tro, ble de torturert på det mest djevelske vis og alle slags henrettelsesmetoder ble prøvd. Prefekten lot dem kaste i havet med lenker rundt livet, men en engel reddet dem. En ild hvor de skulle tilintetgjøres, brente dem som sto omkring, men etterlot brødrene uskadet. De ble da bundet opp på kors og fikk piler skutt og steiner kastet mot seg, men de snudde i luften og rammet dem som hadde sendt dem. Til slutt ble de halshogd sammen med tre ledsagere som stammet fra Arabia, Anthimus, Leontius og Euprepius. Det skjedde en 27. september, trolig i 287. Den salige Jakob av Voragine tok den arabiske formen av legenden opp i sin Legenda Aurea.

Overleveringen i tre parallelle legender kan trolig forklares med indre kirkelige stridigheter: Kopterne forklarte forfølgelsen av de to legene som praktiserte gratis der under Diokletian, med et forræderi fra biskopen av Antiokia. Bak dette sto konflikten mellom kirken i Alexandria og Paulus av Samosata. De greske synaksariene gjengir de tre legendene uavhengig av hverandre og opptrer dermed med tre helgenpar ved navn Kosmas og Damian med tre minnedager: 1. juli: («romerske martyrium»), 1. november: («asiatiske» vita) og 27. september («arabiske» martyrium).

Martyrenes jordiske rester ble gravlagt i byen Kyrros i Syria, og keiser Justinian I (527-65) skal angivelig ha restaurert byen til deres ære. Kulten for Kosmas og Damian begynte ved deres grav, bredte seg til Edessa (i dag Sanliurfa), Aleppo (i dag Halab), Jerusalem og Konstantinopel, hvor det allerede i 443 fantes to kirker som var viet til dem. Etter å ha blitt kurert av en farlig sykdom på Kosmas’ og Damians forbønn, gjenoppbygde og utsmykket keiseren deres kirke i Konstantinopel som takk for deres hjelp, og den ble et berømt valfartssted. I 569 ble kulten offisielt innført i Konstantinopel av keiser Justinos II (565-78), og senere fantes det fire kirker viet til dem i byen. Fra Konstantinopel bredte kulten seg til Balkan, Italia og Russland. Bare få martyrers ry spredte seg så hurtig og så langt.

Kulten for Kosmas og Damian i Roma har spor tilbake til 300-tallet, og allerede under ikke-pave Felix II (355-65) rundt 350 fantes det trolig en kirke viet til dem der. Den hellige pave Symmachus (498-514) bygde et oratorium for de to i kirken Santa Maria Maggiore. Deres relikvier ble tatt med til Roma, og pave Felix IV (III) (526-530) bygde rundt 528 om to antikke templer ved Forum til kirken Santi Cosma e Damiano. Der finnes mosaikker av de to hellige med innskriften: Martyribus medicis populo spes certa salutis. Under alteret i krypten ble det den 24. mai 1924 funnet to kister av orientalsk tre som inneholdt helgenenes relikvier.

Kosmas og Damian er de viktigste og best kjente av de helgenene som ble dyrket i øst som anargyroi (ἀναργυροι), «pengeløse», det vil si at de ikke tok betaling for sine tjenester. Mange berømte syke personer, blant dem keiser Justinian I, drømte at Kosmas og Damian viste seg for dem og ga dem medisinske råd. På et tidspunkt ble det gjort forsøk på å bevise at Kosmas og Damian aldri hadde eksistert, at de bare var en kristen utgave av de hedenske Dioskurene Castor og Pollux, Zevs’ tvillingsønner. Selv om dette ikke er riktig, vet vi at den folkelige overtro noen ganger satte dem i forbindelse med Dioskurene. Denne teorien ble knust av den belgiske bollandist-pateren Hippolyte Delehaye SJ (1859-1941) i hans Helgenlegender (1927). Jf. også de hellige Florus og Laurus.

En side av deres kult var således en tillemping av den hedenske skikk som kaltes «inkubasjon»: At et sykt menneske sov i helgenenes kirke i håp om å få en drøm som kunne føre til helbredelse. Dette er en skikk kjent fra andre ikke-kristne religioner, blant annet i hedensk tid i Dioskurenes tempel på Forum, ikke langt fra deres kirke, og på sentre viet til andre kristne helgener. På torsdag etter den tredje fastesøndagen, «Midtfaste», blir også i dag holdt en stasjonsgudstjeneste i deres kirke i Roma, og da leses evangeliet om helbredelse av syke.

I vest har Kosmas og Damian vært feiret siden 600-tallet. Den hellige Gregor av Tours hadde relikvier av dem begge og sa at disse to legene helbredet flere med sine bønner enn med sine medisinske kunnskaper, og når de nå er i himmelen, fortsetter de å helbrede syke på mirakuløst vis. Den første samlingen av mirakelberetninger daterer seg fra 500-tallet. Deres relikvier kom rundt 850 til Europa og ble spredt til hele kristenheten. Benediktinerne fremmet deres kult. Den hellige biskop Altfrid av Hildesheim brakte relikvier til Hildesheim og Essen i Tyskland. Andre relikvier kom i 965 til Bremen og derfra på begynnelsen av 1400-tallet til München, hvor de i 1649 ble overført til kirken St. Mikael.

Historiene i legenden appellerte til kunstnere, som ikke bare lagde individuelle portretter, men også sykluser fra deres liv. En av de viktigste ble laget av den salige Fra Angelico. På kirkebilder opptrer Kosmas og Damian med salvekrukker og uringlass eller slangestav. En av de mest takknemlige scenene for kunstnere har vært de helliges fremste medisinske resultat: å sy på ett nytt maurisk bein på en levende hvit mann, som hadde fått det ene beinet oppspist av kreft. Dermed fikk han ett hvitt og et brunt bein! En annen som de helbredet etter sin død, var en bonde som en slange hadde krøpet ned i buken på mens han sov.

Kulten ble oppmuntret av Medici-familien i Firenze, som tok dem som skytshelgener, og de ble spesielt populær i renessansen. Mange av Mediciene ble døpt Cosimo, temmelig uventet når man tar i betraktning disse helgenenes rykte for å mangle interesse for økonomisk velstand. De er fortsatt blant Firenzes skytshelgener.

Kosmas og Damian ble tidligere minnet i vest den 27. september, som var vigselsdagen for kirken Ss Cosma e Damiano i Roma. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble deres minnedag flyttet til 26. september, siden 27. september nå opptas av den hellige Vincent de Paul. I øst feires de den 1. juli, 17. oktober eller 1. november. Armenerne feirer dem den 6. september, 14. mars, 1. juli, 17. oktober og 1. november med liturgisk feiring på mandag etter femte adventssøndag. Kopterne minnes dem den 16. juni, 18. november og 26. november, som er dagen for kirkevigslingen. De nevnes i Canon Romanus eller Den romerske kanon (Eukaristisk bønn I), i den ambrosianske messens kanon og i forberedelsene til den bysantinske liturgien. De ble gjort til skytshelgener for alle leger og apotekere.