Den hellige Laurentius Ruiz (~1600-1637) og femten ledsagere (d. 1633-37)

Skytshelgen for Filippinene

Den hellige Laurentius Ruiz (sp: Lorenzo) ble født rundt år 1600 (noen kilder sier 1605 eller 1610) i Binondo, den kinesiske bydelen i hovedstaden Manila, verdens eldste Chinatown. Begge hans foreldre var katolikker, moren var filippinsk og fra Manila, mens faren var kineser. Hjemme lærte han kinesisk av faren og tagalog av moren, og av dominikanerne, som han tjente som ministrant, lærte han spansk. Etternavnet Ruiz fikk han ved dåpen etter sin gudfar, en ministrant (monaguillo) i kirken St Mikael Erkeengelen i Binondo.

Laurentius var selv en ung familiefar med hustruen Rosario og tre barn (to sønner og en datter) da han ble fast medarbeider for dominikanerne i Manila, både i deres kloster som skjønnskriver (escribano, kalligraf) av dokumenter og i kirken St Gabriel i Binondo som sakristan. Dessuten var han ivrig medlem av dominikanernes brorskap for Vår Frue av Rosenkransen (Cofradia del Santísimo Rosario). Men det er ikke så mye som er kjent om hans tidlige liv, ettersom arkivene i hjemsognet St Mikael ble ødelagt under krigen og bare klokketårnet og fasaden sto igjen.

Familien Ruiz levde et stort sett fredfullt, religiøst og tilfredsstillende liv. Men i 1636 kom Laurentius av uklare årsaker i konflikt med spanske soldater, og da han urettmessig ble anklaget for mord på en spanjol, flyktet han fra Filippinene for å unngå arrestasjon. Han ble den 10. juni 1636 med et skip som førte dominikanske misjonærer på en hemmelig misjonsreise til Japan. De forlot Manila i hemmelighet, siden generalguvernøren forbød reiser til Japan.

Laurentius kjente ikke til reisens mål, men ville søke jobb i utlandet, for eksempel i Macao, der han håpet de ville komme innom. Misjonærene var universitetets rektor og en annen professor samt to andre prester, de fire hellige dominikanerpatrene var spanjolene Antonius González (nr 12) og Mikael de Aozaraza (nr 14), franskmannen Vilhelm Courtet (nr 13) og japaneren Vincent Shiwozuka (nr 15). Dessuten var en spedalsk japansk legmann med som tolk, den hellige Lasarus av Kyoto (nr 16). Det lot seg ikke gjøre å komme til Macao, og Laurentius kunne ha dratt til Formosa (Taiwan), men han fryktet at spanjolene der ville henge ham, så han valgte å bli med til Japan. Han ble nå langsomt forberedt av dominikanerne på deres misjon – og martyrium.

I Japans kirkelige historie er det tre viktige årstall: 1549, 1600 og 1640. I 1549 kom den hellige jesuitten Frans Xavier (1506-52) til Japan, i 1600 innledet shogun (øverstkommanderende) Tokugawa Ieyasu det dynastiet som er knyttet til hans navn, og i 1640 stengte Japan dørene til den vestlige verden og isolere seg i to århundrer. Fra 1549 til 1614, i et relativt gunstig klima, bygde Frans Xaviers etterfølgere et blomstrende kristent fellesskap. De første var hans jesuittiske medbrødre, og senere kom fransiskanere, dominikanere og augustinere. I år 1600 hadde Japan allerede mer enn 300 000 kristne, inkludert flere medlemmer av de innflytelsesrike klassene. Men i motsetning til på Filippinene forsvant den japanske kristendommen nesten fullstendig under de voldsomme forfølgelsene i første halvdel av 1600-tallet. Dette falt sammen med shogunatets mest strålende periode, et regime som var resultat av ulike religiøse, politiske og sosiale faktorer.

Fra uminnelige tider var den opprinnelige religionen i Japan shintoismen, basert på en kult for ånder knyttet til naturkreftene og konseptet med keiseren som en etterkommer av solgudinnen Amaterasu, som et synlig og permanent symbol. På 500-tallet kom buddhismen og konfutsianismen fra Kina og dannet dype røtter, mens shintoismen og keiserens prestisje forfalt betraktelig. Resultatet av denne nedgangen var føydalisme, mens keiseren ble redusert til en rolle av moralsk og religiøs karakter.

Den faktiske makten ble overført til en diktator som kaltes shogun, en øverstkommanderende av krigerklassen. I sin tur ble hans autoritet utvannet blant flere føydalherrer kalt daimyo, absolutte herskere i sine store territorier. I deres tjeneste var samuraiene, og på et lavere samfunnsnivå var de fattige som var fratatt sine menneskerettigheter, bønder, håndverkere, handelsmenn og arbeidere. Daimyoene viet seg ofte til krig med hverandre.

Denne situasjonen var merkelig nok en fordel for evangeliseringen som ankom med Frans Xavier og de andre misjonærene. Hvis de kristne ble utvist fra et føydalrike, kunne de flykte til et annet. I siste kvartal av 1500-tallet var det to shoguner som banet vei for en forening av riket, Oda Nobunaga (1568-82), en fiende av buddhistene og en støttespiller for kristendommen, og deretter Toyotomi Hideyoshi (1582-98). På en nesten uforklarlig måte ble sistnevnte en forfølger av kristendommen og beordret henrettelsen av de 26 protomartyrene av Nagasaki, den hellige Paulus Miki og ledsagere. Da shogun Hideyoshi døde, kunne kristendommen puste igjen mellom håp og frykt. I 1602 kom de første dominikanerne fra Filippinene til Japan. Da de var midt i sin fruktbare virksomhet, brøt den første forfølgelsen mot dem ut.

Seieren ved Sekigahara i 1600 ga i 1603 makten og shogunatet til Tokugawa Ieyasu (1603-16), som ble etterfulgt av sin sønn Hidetada (1616-22) og sin nevø Iemitsu (1622-51), og deretter en lang rekke etterkommere inntil 1868. Ieyasu overlot shogunatet til sin sønn allerede i 1606, men som «shogun emeritus» (ogosho) forble han i praksis Japans hersker til sin død i 1616. Ieyasu oppnådde en nasjonal forening og ga landet en solid juridisk og administrativ struktur. Japan begynte å bli styrt av en sentral autoritet uten å eliminere daimyoenes relative føydale autonomi. Politikken til herskerfamilien Tokugawa viste hvorfor det alltid var en viss skepsis når det gjaldt daimyoenes lojalitet, dempet, men aldri helt temmet. Denne mistanken økte med tilstedeværelsen av spanske handelsmenn og katolske geistlige, anklaget av nederlenderne for å være spydspiss for erobring og opprør. Dette skjedde faktisk aldri.

I 1614 bestemte Ieyasu at alle hans undersåtters tro skulle bygges på buddhismen og deretter omga han seg med statsråder som var nidkjære konfusianister, og han utstedte et edikt om en generell forfølgelse. I ediktet fra 1614, som i det vesentlige er lik dem fra 1633 og 1636, heter det:

«Tilhengerne av Kristus, som uventet ankom til Japan, kom ikke her bare med sitt gods, men har også uten noen tillatelse spredt og propagandert sin ondsinnede lov, ødelegge den gode og legitime loven og legge komplotter for å styrte autoriteten i landet. Dette er begynnelsen på store katastrofer, som vi må unngå med alle midler. Japan er et shintoistisk og buddhistisk land som tilber gudene, ærer Buddha og respekterer «velviljens vei» (Konfucius).

Tilhengerne av patrene (de kristne) har alle overtrådt de ordrene som allerede har blitt gitt av regjeringen og forakter religionen (...) og ødelegger det gode. De er overlykkelige når de ser dem som skal til å bli henrettet; de løper etter dem overalt hvor de går og forguder dem (...) Slik er det ypperste ideal i denne religionen. Dersom den ikke straks slås ned, vil uendelige ulykker falle på staten. I alle regionene i Japan må alle disse kristne elimineres umiddelbart (...) Hvis noen våger å overtre denne ordren, vil han bli drept.

Hidetada og Iemitsu forsterket aversjonen mot kristendommen, som fikk uttrykk gjennom blodige forfølgelser. Resultatet var at Kirken var døende. Tokugawa Ieyasu hadde i 1603 utstedt et edikt som fordømte kristendommen, og det ble fulgt av et nytt edikt i 1623 som tvang alle japanere til å offentlig erklære seg som tilhengere av den offisielle statsreligionen. Kristne ble pålagt å trampe på fumie, plaketter med påtrykte bilder av Jomfruen med barnet. Å nekte ble straffet med døden. Shogun Tokugawa Iemitsu utstedte den 28. februar 1633 et edikt som sa at utlendinger som forkynte den kristne tro, og deres japanske medhjelpere i denne perverse virksomheten, skulle arresteres og sendes til fengselet i Omura på den sørlige øya Kyushu.

De kristne ble henrettet offentlig for å skremme andre fra å gå over til denne utenlandske religionen, men noen av de kristnes mot og glede når de sto overfor døden, hadde motsatt effekt, for tilskuerne forundret seg over deres indre styrke, som bare kunne tilskrives en guddommelig makt. Henrettelsesmetodene utviklet seg derfor i hele denne perioden i retning stadig mer barbari. De første henrettelsene ble eksekvert ved halshogging, noe som var vanlig på de tidlige henrettelsesstedene. Men dette ble snart ansett som en altfor kortvarig straff som ikke virket avskrekkende nok. Noen ble henrettet ved brenning over langsom ild, og korsfestelse ble også brukt.

Storinkvisitoren for Tokugawa-regjeringen var Inoue Masashige (1585-1661), og han fant opp en grusom form for tortur hvor målet var å få kristne til å falle fra sin tro. Offeret ble hengt opp etter føttene med hodet ned i en grop som ofte var fylt med søppel og avføring. Noen av ofrene kunne dø i løpet av noen timer, mens andre kunne holde ut i noen dager – dersom de da ikke ga opp og avsverget sin tro. For å lette blodtrykket mot hodet og forlenge pinselen, ble det noen ganger skåret en flenge i offerets panne så blodet kunne strømme ut. Denne nye og grusomme metoden ble kalt «graven», og den ble beskrevet som den verste form for tortur man kunne tenke seg. Den ble fullført med halshogging hvis ofrene fortsatt var i live etter noen dager.

Men også denne metoden kunne «forbedres». I 1633 innførte japanerne en ny grusom tortur- og henrettelsesmetode som den dømte gjennomgikk før han ble forlatt for å dø. Den ble kalt ana-tsurushi, det vil si «galge og grav» (sp: horca y hoya), hvor den dømte ble hengt opp etter midjen i en trebjelke med kroppen og hodet ned i en grop («grav») fylt med avfall og avføring. Gropen ble tildekket med planker, og der ble den dødsdømte forlatt i smerte og langsomt kvalt over flere dager. Men selv m offeret var bundet, ble alltid en hånd latt værende fri, slik at man kunne signalisere at man avsverget troen, noe som gjorde at de ble satt fri.

Dette var i egentlig forstand en religionskrig, og målet var ikke henrettelser, men frafall. Derfor spilte torturen en viktig rolle. Fra 1634 ble de kristne før de led martyrdøden på denne måten, utsatt for en fryktelig vanntortur og deretter stukket under neglene med spisse strå, som ble banket inn i fingrene. Vanntorturen besto at fangen måtte drikke store mengder vann til magesekken var på bristepunktet. Så ble han lagt mellom to plater, som ble tråkket på inntil blod og vann strømmet ut fra alle kroppsåpninger. Fra 1634 ble de kristne utsatt for denne fryktelige torturen før de ble henrettet ved korsfestelse.

I september 1636 ankom båten med misjonærer fra Manila til Okinawa, den største øya i den japanske øygruppen Ryukyu, som strekker seg fra den sørligste av de japanske hovedøyene og mot Taiwan. På dette tidspunkt hadde myndighetene besluttet å utrydde kristendommen totalt. Den lille ekspedisjonen fra Manila ble arrestert rett etter ankomsten, og de satt i fengsel i ett år før de ble ført videre til domstolen i Nagasaki. Denne byen var grunnlagt av jesuitter 1571-87, en kjent handelsby og nesten helt kristen med 50 000 troende og mange katolske kirker og institusjoner da forfølgelsene satte inn i 1614. De vokste i intensitet, så byen var full av kryptokatolikker (hemmelige katolikker) og apostater (frafalne som hadde unngått martyriet ved å avsverge sin tro). Forhørsdommerne brukte apostater som tolker og sekretærer, som tok seg av forhørsprotokollen.

Under forhøret sa misjonærene: «Vi er kommet til Japan kun for å forkynne troen på Gud og undervise om frelsen, både de små og uskyldige og voksne og frafalne». To japanere blant dem, dominikanerpateren Vincent Shiwozuka og legmannen Lasarus av Kyoto, bukket under for torturen og avsverget sin tro, men de lot seg omvende igjen av sine ledsagere i fengselet og forsonte seg med Gud. Laurentius Ruiz nølte et øyeblikk og spurte tolken: «Hvis jeg fornekter min tro, vil de da skåne mitt liv?» Men uten å vente på svar erklærte han: «Jeg er kristen, og dette bekjenner jeg inntil min dødstime. Og skjønt jeg ikke kom til Japan for å bli martyr, men fordi jeg ikke kunne bli i Manila, så vil jeg som kristen gi mitt liv til Gud. Så gjør med meg hva dere vil». Etter torturen gjentok han sin korte historie i nøye overensstemmelse med sannheten og avsluttet i henhold til misjonærers beretninger som ble sendt tilbake til Manila:

Ego Catholicus sum et animo prompto paratoque pro Deo mortem obibo. Si mille vitas haberem, cunctas ei offerrem.

Jeg er katolikk og rede til å dø for Gud. Om jeg så hadde tusen liv ville jeg gi dem alle til Ham.

De seks fra Manila-ekspedisjonen gjennomgikk da vanntortur før de ble dømt til døden ved «galge og grav». En uke senere ble de ført til henrettelsesstedet i Nishizaka (martyrhøyden) på et høytliggende platå mellom byen og bukten. Her var også de første martyrene i Japan blitt korsfestet i 1597, den hellige Paulus Miki og hans 25 ledsagere. Her på martyrhøyden i Nagasaki var også 57 kristne blitt brent eller halshogd i 1622, og senere 67 kristne i 1634.

Dommerne hadde avgjort at det å føre dem offentlig gjennom gatene i Nagasaki, ville få innbyggerne i byen til å distansere seg fra misjonærene og det budskapet de forkynte, og å angi dem som bekjente troen. Dødsprosessen var langsom og strakte seg over tre dager. Men selv om de dødsdømte var hengt med hodet ned i den tildekkede «graven», fortsatte prestene likevel uforstyrret sin korbønn fra fengselet: Te Martyrum candidatus laudat exercitus, «Deg priser martyrenes hvitkledde hær!» (fra Te Deum).

Dominikanerpateren Antonius González (nr 12) døde allerede den 24. september 1637, mens Laurentius Ruiz og de fire andre (nr 13-16) døde den 29. september ved til slutt å bli halshogd. Deres legemer ble øyeblikkelig brent for å hindre japanske kristne i å skaffe seg relikvier og ære dem. Asken ble strødd på havet i Nagasaki-bukten. Da nyheten om deres martyrium nådde Manila den 27. desember 1637, ble et høytidelig Te Deum sunget i kirken Santo Domingo.

De seksten martyrene hørte på ulik måte til dominikanernes ordensprovins Rosario (Den hellige Rosenkrans), som også ble kalt provinsen Filippinene. Den var grunnlagt i 1587 for misjon i Kina og hadde rundt år 1600 opprettet en viseprovins i Japan. Martyrgruppen besto av en filippiner, ni japanere, fire spanjoler, en franskmann og en italiener, både kvinner og menn, legfolk og prester. De var alle tilknyttet dominikanerordenen på en eller annen måte: Ni av dem var prester, to var legbrødre, to ordenssøstre og tre legmenn. Noen av dem var knyttet til dominikanernes kollegium Santo Tomas i Manila, som i 1645 ble opphøyet til det nåværende pavelige universitet, det eldste og største katolske universitetet i Det fjerne Østen. Filippinene er det eneste landet i Asia som er overveiende katolsk.

Fra 1636 til 1637 ble det avholdt to bispedømmeprosesser i Macao og Manila for å granske martyriet til de ni dominikanske prestene i denne gruppen, som ble drept i 1633, i 1634 og i 1637. Aktene fra disse prosessene gikk imidlertid tapt tretti år senere. Men på begynnelsen av 1900-tallet ble det funnet en autentisk kopi i arkivene til dominikanerne Manila, noe som gjorde det mulig for Den hellige stol å gjenoppta prosessen. Det ble også samlet omfattende dokumentasjon om hele gruppen, ikke bare prestene.

I 1977-78 ble den historiske Positio (Positio Super Introductione Causae) om deres martyrium gjort ferdig av den respekterte historikeren p. Fidel Villarroel OP, og den ble utgitt i 1979 og var grunnlaget for de historiske og teologiske undersøkelsene som Helligkåringskongregasjonen foretok mellom 30. oktober 1979 og 1. juli 1980. Saken ble formelt åpnet den 26. november 1979.

Den 11. oktober 1980 undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». For martyrer trengs ikke noe mirakel for å bli saligkåret, og de seksten martyrene ble saligkåret av pave Johannes Paul II den 18 februar 1981 i den store Rizal Park (fil: Liwasang Rizal), også kjent som Luneta National Park eller bare Luneta, i Manila på Filippinene. Saligkåringen ble lagt dit ettersom gruppens leder Lorenzo Ruiz var Filippinenes første martyr. Denne saligkåringen var den første som fant sted utenfor Roma i moderne tid, mens saligkåringer i middelalderen ofte ble delegert til pavelige legater. Da han saligkåret martyrene, siterte paven den linjen fra Te Deum som prestene fortsatte å resitere under henrettelsen: Te Martyrum candidatus laudat exercitus.

For at saligkårede martyrer skal kunne helligkåres, er det nødvendig med et mirakel. Den 1. juni 1987 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på Nagasaki-martyrenes forbønn. Helbredelsen skjedde i Manila i 1983 med den toårige Cecilia Alegria Policarpio:

Perfecta et duratura sanatione infantis Cæciliæ Alegriæ Policarpio a paralisi cerebrali anatomico-functionali, omissa qualibet therapia die prima mensis Maii 1983 in civitatem Maniliensem, convaluisse annis 1985 et 1986.

En fullstendig og varig helbredelse av barnet Cecilia Alegria Policarpio av anatomisk-funksjonell cerebral parese, som sluttet med alle former for terapi den 1. mai 1983 i byen Manila, og var helt frisk i årene 1985 og 1986.

Dermed var veien åpnet for en snarlig helligkåring. Gruppen ble helligkåret av pave Johannes Paul II på misjonssøndagen den 18. oktober 1987 på Petersplassen i Vatikanet, under bispesynoden som da pågikk. Også til stede ved seremonien var den seks år gamle filippinske jenta Cecilia Alegria Policarpio, som ble helbredet på mirakuløst vis gjennom forbønn fra denne martyrgruppen. Laurentius Ruiz ble dermed den første filippinske helgenen. De nye hellige sluttet seg til de 231 andre katolikkene som var martyrdrept på 1500- og 1600-tallet i Japan og allerede saligkåret (205 i 1867) eller helligkåret (26 i 1862).

I den offisielle romerske kalenderen står det under 28. september: S. Lauréntii Ruiz et sociórum, mártyrum, men ved helligkåringen het gruppen offisielt «De hellige Dominikus Ibáñez, Jakob Kyushei Tomonaga, dominikanere, Laurentius Ruiz, legmann, og tretten ledsagere». Ordet sociorum («ledsagere») betyr i denne sammenheng ikke at martyrene fysisk ledsaget hverandre, bare at de ble salig- og helligkåret sammen.

I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) står det under 28. september:

Sanctórum Lauréntii de Maníla Ruiz et quíndecim sociórum*, mártyrum, qui tum presbýteri cum religiósi vel láici, postquam fidem christiánam per ínsulas Philippínas, Formósam et Iapónicas disseminavérunt, ex decréto suprémi ducis Tokugawa Iemitsu Nagasákii in Iapónia separátis diébus pro Christi amóre martýrium consummárunt, sed una celebrántur commemoratióne.

De hellige Lorenzo Ruiz av Manila og femten ledsagere*, martyrer, som på den tiden prester med ordensfolk og legfolk, etter å ha sådd den kristne tro på Filippinene, Taiwan og Japan, etter ordre fra øverstkommanderende [shogun] Tokugawa Iemitsu led i flere dager i Nagasaki i Japan martyriet for Kristi skyld, men feires nå i en felles markering.

*Quorum nomina: sancti Dominicus Ibáñez de Erquicia, Iacobus Kyuhei [trykkfeil for Kyushei] Gorobioye Tomonaga, Antonius González, Michael de Aozaraza, Gulielmus Courtet, Vincentius Shiwozuka, Lucas Alphonsus Gorda, Iordanus (Hyacinthus) Ansalone et Thomas Hioji Rokuzayemon Nishi, presbyteri ex Ordine Prædicatorum; Franciscus Shoyemon, Michael Kurobioye et Matthæus Kohioye, religiosi ex eodem Ordine; Magdalena de Nagasakio, virgo e Tertio Ordine Sancti Augustini, Marina di Omura, virgo e Tertio Ordine Prædicatorum; Lazarus de Kyoto, laicus.

De enkelte martyrene er i tillegg oppført i Martyrologium Romanum på sine respektive dødsdatoer. 28. september er obligatorisk minnedag i bispedømmet San Sebastián og i dominikanerordenen (her for Laurentius Ruiz, Jakob Kyushei Gorobioye Tomonaga og Dominikus Ibáñez de Erquicia), valgfri minnedag i erkebispedømmet Pamplona y Tudela (for Laurentius Ruiz, Dominikus Ibáñez de Erquicia og Mikael de Aozaraza) og valgfri minnedag den 26. september i Polen, i erkebispedømmet Milano og den ambrosianske delen av bispedømmet Lugano.

Laurentius Ruiz nevnes også på dødsdagen 29. september sammen med de fire andre som døde sammen med ham:

Nagasákii in Iapónia, pássio sanctórum Michaélis de Aozaráza, Guliélmi Courtet, Vincéntii Shiwozuka, presbyterórum ex Ordine Prædicatórum, Lázari de Kyóto et Lauréntii de Maníla Ruiz, patrisfamílias, mártyrum, qui, annum ámplius in cárcere deténti propter nomen christiánum, supplícium crucis subiérunt, dein decolláti sunt. Eórum memória, una cum áliis sóciis, prídie huius diéi acta est.

I Nagasaki i Japan, lidelsen til de hellige Mikael av Aozaráza, Vilhelm Courtet, Vincent Shiwozuka, prester i dominikanerordenen, Lasarus av Kyoto og Laurentius av Manila Ruiz, familiefedre, martyrer, som året før ble satt i fengsel på grunn av kristennavnet, de led korsets tortur og ble deretter halshogd. Deres minne, sammen med andre ledsagere, feires dagen før.

Dette er listen over de seksten martyrene:

1) Den hellige Laurentius Ruiz (sp: Lorenzo), gift legmann i erkebispedømmet Manila, medlem av Brorskapet av Rosenkransen, født rundt 1600 i Binondo i Manila på Filippinene, død den 29. september 1637 i Nishizaka i Nagasaki i Japan.

2 og 3) Den hellige Dominikus Ibáñez de Erquicia Pérez de Lete (sp: Domingo), prest OP, født i februar 1589 i Régil (ba: Errezil) i Guipúzcoa i Baskerland i Spania, og den hellige Frans Shoyemon, legbror OP, født på ukjent tidspunkt og ukjent sted i Japan, begge døde den 14. august 1633 i Nishizaka i Nagasaki i Japan.

4 og 5) Den hellige Jakob Kyushei Tomonaga Gorobioye (Jakob av St Maria), prest OP, født i 1582 i Kyudetsu i Nagasaki i Japan, og den hellige Mikael Kurobioye, legmann i erkebispedømmet Nagasaki; kateket, født på ukjent tidspunkt og ukjent sted i Japan, begge døde den 17. august 1633 i Nishizaka i Nagasaki i Japan.

6 og 7) Den hellige Matteus Kohioye (Matteus av Rosenkransen), novise OP, født i 1615 i Arima i Hyogo i Japan, og den hellige Lukas Alonso Gorda (sp: Lucas) (Lukas av Den Hellige Ånd; Lucas del Espíritu Santo), prest OP, født den 18. oktober 1594 i Carracedo de Vidriales i Zamora i Spania, begge døde den 19. oktober 1633 i Nishizaka i Nagasaki i Japan.

8) Den hellige Magdalena av Nagasaki, ung legkvinne i erkebispedømmet Nagasaki, medlem av legdominikanerne og de sekulære augustiner-rekollektene, født ca 1610 i Nagasaki i Japan, død den 15. oktober 1634 i Nishizaka i Nagasaki i Japan.

9) Den hellige Marina av Omura, legkvinne i erkebispedømmet Nagasaki, legdominikaner, født på et ukjent tidspunkt i Omura i Nagasaki i Japan, død den 11. november 1634 i Nagasaki i Japan.

10 og 11) Den hellige Hyacint Jordan Ansalone (it: Giacinto Giordano) (Jordan av Santo Stefano), prest OP, født den 1. november 1598 i Santo Stefano Quisquina i Agrigento i Italia, og den hellige Thomas Hioji Nishi Rokuzayemon (Thomas av St Hyacint), prest OP, født i 1590 i Hirado i Nagasaki i Japan, begge døde den 17. november 1634 i Nishizaka i Nagasaki i Japan.

12) Den hellige Antonius González (sp: Antonio), prest OP, født i 1593 i León i Spania, død den 24. september 1637 i Nagasaki i Japan.

13-16) Den hellige Vilhelm Courtet (fr: Guillaume) (Thomas av St Dominikus), prest OP, født ca 1590 i Sérignan i Languedoc i Frankrike, og den hellige Mikael González de Aozaraza de Léibar (sp: Miguel), prest OP, født i februar 1598 i Oñate i Guipúzcoa i Spania, og den hellige Vincent Shiotsuka [Shiwozuka] (Vincent av Korset), prest OP, født ca 1576 i Nagasaki i Japan, og den hellige Lasarus av Kyoto, legmann i erkebispedømmet Nagasaki, født på et ukjent tidspunkt i Kyoto i Japan, alle fire døde den 29. september 1637 i Nishizaka i Nagasaki i Japan.

Den hellige Laurentius Ruiz av Manila (fil: San Lorenzo Ruiz ng Maynila; sp: San Lorenzo Ruiz de Manila; lat: Laurentius Ruiz Manilensis) er Filippinenes protomartyr og også Filippinenes første helligkårede helgen. Han fremstilles gjerne med en rosenkrans, som fortsatt spiller en stor rolle i filippinernes fromhetsliv, for eksempel i den utbredte bruken av familierosenkransbønnen om kvelden. Kirken i Binondo i Manila ble vigslet til ham (Saint Lorenzo Ruiz and Our Lady of the Most Holy Rosary) og opphøyd til Basilica minor, en av fire i Manila.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Lodi, Butler (IX), Benedictines, Bunson, Holböck (1), Resch (ST1), Index99, MR2004, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, vatican.va, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, es.wikipedia.org, de.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Butler 1866, es.catholic.net, franciscanmedia.org, catholicfire.blogspot.com, deipraesidiofultus.blogspot.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 27. januar 1999 – Oppdatert: 30. august 2017