Den hellige Malo av Aleth (~520-~640)

Den hellige Malo (Malon, Maclovius, Machlovus, Mac Low, Mac'h Low, Mclou, Maclou, Machlou, Maclob, Mahou eller feilaktig: Machutus, Machutes, Macout) ble født rundt 520 (kilden infobretagne.com sier at han ble født i 501) i Wales eller Sør-England. Ifølge tradisjonen ble han født nær Llancarfan (Llancarvan, Llancahvan) i det sørvestre Wales, angivelig under påskevigilien i klosteret, og han skal ha fått sin utdannelse på klosterskolen der, som ble grunnlagt av den hellige Cadoc. Han skal ha kommet fra en adelig slekt, hans far skal ha hett Guent og hans mor Darval, og han skal ha vært fetter av de hellige Samson og Maglorius. Da han ble voksen, ble han munk i kommuniteten, men siden det var mot hans foreldres ønsker, tilbrakte han noe tid i skjul på en av øyene i Severn Sea (Bristol-kanalen) for å slippe unna dem. Imidlertid heter det at historiene om hans tidlige liv i Gwent i virkeligheten tilhører den hellige Machudd (Machell), grunnlegger og første abbed av klosteret i Llanfechell på Anglesey.

Malo skal ha blitt døpt og opplært av den hellige Brendan Sjøfareren (av Clonfert). En versjon sier at han som ganske ung ble sendt til Irland for å få sin utdannelse i dyder og humanistiske fag, mens andre sier at han var disippel av Brendan da denne var i klosteret Llancarfan i Wales. Legendene forteller at Malos tid i klosteret var preget av en rekke slående mirakler. En dag gikk Malo og hans medelever en tur på stranden. Gutten sovnet der, og ingen merket hans fravær før lenge etterpå. Da det neste morgen ble sendt ut letemannskaper etter ham, trodde de at han var tatt av det stigende tidevannet, men til sin overraskelse fant klosterkommuniteten unge Malo båret av bølgene mens han sang salmer, og det uten å bli det minste våt.

Det heter at Malo ble Brendans favorittdisippel og var en av dem som ble spesielt utvalgt av den hellige mannen som deltaker på hans berømte og ofte omtalte reise på jakt etter «De lykksaliges øy», hvor de blant annet feiret påske på ryggen av en hval. Han skal ha reist sammen med Brendan i syv år, men hans angivelse deltakelse i Navigatio Brendani er rent legendarisk.

Da han var blitt presteviet, bestemte han seg for å forlate Britannia, muligens fordi pesten hadde herjet landet midt på 500-tallet, og han er hovedsakelig kjent som Bretagnes apostel. En versjon sier at han ble valgt til biskop før han dro, men at han avslo denne verdigheten. Han slo seg ned på øya Cesambre (Cizambra, Cizembra, Caesabre; fr: Cézembre) ved munningen av elva Rance, hvor han ble en av flere disipler av den hellige abbed Aaron, og han ble ønsket varmt velkommen. Aaron døde en gang etter 552 (543/44?) og ble etterfulgt som abbed av Malo.

Det sies at også Brendan arbeidet på Cesambre, hvor han skal ha hatt en eremittcelle i en bratt klippe mot sjøen, hvor han ofte trakk seg tilbake. Dette kan ha vært opprinnelsen til forbindelsen mellom de to helgenene, selv om hagiografen Sabine Baring-Gould (1834-1924) mener at Brendan i dette tilfellet er en forveksling med den hellige Branwalader av Jersey.1

Malo begynte å forkynne evangeliet for urbefolkningen i området Aleth (Alet), som ligger på fastlandet rett sør for øya Cesambre og skilt fra den med et sund, som ble tørrlagt ved lavvann to ganger om dagen. Øya het Saint-Aaron helt til Jean de la Grille rundt 1150 ga den navnet Saint-Malo. Denne øya ble utgangspunktet for byen Saint-Malo (35400), hvor Aleth nå er bydelen Saint-Servan (Saint-Servan-sur-Mer). Området rundt Saint-Malo (de gamle kommunene Saint-Malo, Saint-Servan-sur-Mer, Paramé, Saint-Coulomb, Cancale, Saint-Père-Marc-en-Poulet og Saint-Jouan-des-Guérets) kalles fortsatt Clos-Poulet, hvor «Poulet» er en deformasjon av det latinske Pagus Aletis (bret: Pou-Alet; fr: «pays d'Alet).

Malo bygde kirker og grunnla klostre i området rundt Aleth. Det synes som om det hadde vært en liten gallo-romansk menighet der allerede på 400-tallet med en kirke viet til den hellige apostelen Peter (Saint-Pierre). Da de keltiske innvandrerne kom dit på 500-tallet, er det mulig de fant en kirkelig organisasjon der, kanskje til og med en biskop, men dette er bare en gjetning.

Malos evangelisering brakte ham til Corseul nær Dinan, hvor han skal ha brakt en død ungdom tilbake til livet. På den tiden var usurpatoren Conmor (Conomor) konge av Dumnonia (Domnonée) (ca 550-60), og Malo traff tilfeldigvis på ham i denne landsbyen på påskedag. De to feiret messe sammen. Senere virker det imidlertid som om Malo fant det klokest å få stadfestelse fra en høyere autoritet på ulike landområder han hadde fått i gave, så han reiste til det frankiske kongehoffet i Paris sammen med syv andre biskoper for møte kong Kildebert I (511-58).

Rundt 560 ble kong Conmor drept i et slag mot frankerkongen Klotar I (511-61), som hadde samlet frankerriket igjen etter at broren Kildebert I av Paris døde i 558. Dermed kom den rettmessige kong Judual (Judwal, Judikaël, Iudwal ap Ionas) (540-ca 550/560-85) igjen tilbake på tronen, og Malo ble valgt til biskop av Aleth. Når og hvor han mottok prestevielsen og senere bispevielsen, kan bare bli gjenstand for gjetninger. Mye taler for at han ble presteviet i Llancarfan og bispeviet i Sør-Wales, men Tours er også mulig for bispevielsen. Det heter at han rundt 541 (?) ble konsekrert til den første biskop av Aleth. Han var nok ikke den første biskopen der, men han nøt en så høy anseelse at bispedømmet senere fikk hans navn.

Da kong Juduals sønn kong Judhael (Iudhael ap Iudwal) (585-607), døde bestemte en viss kongelig tjenestemann ved navn Redwal seg for å ta makten ved å myrde alle Judhaels sønner unntatt Haeloc (Haelog ap Iudhael) (607-ca 615), som han ville gjøre til sin marionett. En av kong Haelocs lillebrødre søkte tilflukt i Aleth mens Malo var borte. Men han ble grepet av Redwal, som til tross for Malos bønnfallelser om å gi ham tilbake, drepte barnet for biskopens øyne. Haeloc forfulgte Malo og hans munker i mange år, men til slutt ble de to venner. En variant av historien forteller at forfølgeren Haeloc ble blind, men at han ble helbredet av Malo. Etter hans død var klosteret upopulært i en hel generasjon.

Han omvendte mange der han reiste på hesteryggen fra sted til sted, og han skal ha resitert eller sunget salmene med høy stemme der han red. I sin stilling som biskop gjorde han hva han kunne for å beskytte folket mot voldsbruken til de lokale herskerne. Men han var også en puritansk mann og skaffet seg også fiender, og ofte fant han seg «ristende støvet av sine føtter» etter han hadde skaffet seg fiender så vel som venner i et distrikt («Og er det noen som ikke vil ta imot dere og heller ikke vil høre deres budskap, da skal dere forlate det huset eller den byen og riste støvet av føttene», Matt 10,14).

En høvding beskyttet Malo, men da han døde, var biskopen ikke lenger i stand til å stå imot sine fiender, som hadde støtte fra en stor del av befolkningen. Da gikk Malo om bord på et skip sammen med 33 andre munker, fordømte høytidelig bråkmakerne og seilte nedover langs kysten. Han slo seg ned nær Saintes ved Biscayabukta, hovedstad i den tidligere provinsen Saintonge mellom Aquitania og Poitou, nå i departementet Charente-Maritime i regionen Poitou-Charentes. Der ble han venner med den hellige biskop Leontinus av Saintes (fr: Leonce), som beskyttet ham i hans eksil.

Han ble værende i noen år inntil en deputasjon ankom fra Aleth og ba ham om å komme tilbake. De fortalte at Aleth var herjet av en voldsom tørke, og dette ble tilskrevet byens behandling av sin biskop.

På dette punktet har de ulike versjonene av historien forskjellig fortsettelse. Noen skriver at Malo døde i landsbyen Archingeay nær Saintes (dominikanerpateren og hagiografen Albert den Store2 kaller landsbyen Archambiac) før han kunne reise. Andre skriver at han vendte tilbake til Aleth, og at det samtidig med hans ankomst der startet et voldsomt regnvær. Ifølge denne versjonen ble han ikke værende lenge i Aleth, men på veien tilbake til Saintes døde han. Malo hadde forutsett sin død og ba om at den hellige Gudwall (Gurval) skulle bli hans etterfølger.

Malo døde en 15. november, sannsynligvis rundt 640, men mange kilder angir 621 (eventuelt 618, 620 eller 622), og andre igjen 612 (eller 630), mens de mest ytterliggående sier 565. Han skal ha vært 110 år gammel (eller 133 år ifølge tradisjonen). Kilden Infocatho sier at han døde i 460, men dette er trolig en trykkfeil for 640.

Det finnes minst fire middelalderske biografier om Malo, men de er av liten verdi. Den best kjente ble skrevet mot slutten av 800-tallet av en diakon ved navn Bili. Men forskere tror at det fantes en tidligere primitiv biografi fra rundt år 800 som ikke er bevart, men som de andre bygger på. Selv om disse biografiene gir et slags portrett av denne barske misjonæren, er det også mye som ikke er overbevisende. Blant annet skal han ha dratt ut på en andre sjøreise etter den sammen med Brendan, og på den skal han ha evangelisert Orknøyene og de nordlige øyene i Skottland.

Enkelte tror at det egentlig er snakk om to forskjellige personer som har fått sine biografier slått sammen, en Machutus fra Saintonge og en Maclovius fra Aleth. 15. november 621 skulle da være dødsdatoen for Machutus.

Malos minnedag er 15. november med en translasjonsfest den 11. juli. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans minnedag ble feiret mange steder i England både i flere sørlige klostre og i kalenderne i Sarum, York og Hereford. Det har blitt påstått at hans kult ble oppmuntret av biskoper av Winchester fordi det latinske ordet for Gwent ligner svært på ordet for Winchester. Det gamle kongeriket Gwent har sitt navn fra den romerske byen Venta Silurum (i dag landsbyen Caerwent) («silurenes by», etter den keltiske stammen silurene som levde i den sørlige del av dagens Wales), mens Winchester het Wintonia på latin. Uansett om denne teorien er riktig, hevdet Bath og andre kirker at de hadde relikvier av Malo, mens geografisk kontakt med hans by må ha vært nær.

Malo ble gravlagt der han døde i Saintonge. Biskop Leontius sørget sjenerøst for å betale utgiftene til hans begravelse, og han betalte også byggingen av et vakkert kapell over hans grav. Der skjedde det store mirakler. Da presteskapet og folket i Aleth hørte at deres hellige hyrde var død, sendte de to representanter til biskop Leontius for å be om å få utlevert Malos legeme så de kunne gravlegge det i hans katedral. Men de oppnådde ingenting, for folket ville ikke gi slipp på sin dyrebare skatt.

Malos legeme ble værende i Saintonge til under hertug Alan I den Store (fr: Alain le Grand), greve av Vannes og hersker over Bretagne (877-907) som hertug (dux Brittonium) og konge (rex Brittaniae), en tittel han trolig fikk av keiser Karl den Tykke (881-88). På denne tiden, forteller Albert den Store, var det fire brødre fra en fornem familie i bispedømmet Aleth som ble uenige om en arv. De tre yngste bestemte seg for å drepe den eldste og dele hans arv, men han ble kjent med deres planer så de bestemte seg for at det var tryggest å forlate området.

I Saintonge ble de kjent med sakristanen i kirken hvor Malo var gravlagt, og en av brødrene fikk bo hos ham. Sakristanen hadde alltid på seg nøklene til relikviene og skattkammeret i kirken. Etter et par år ba den unge adelsmannen om lov til å reise hjem for å treffe familie og venner, og da han kom til Aleth, oppsøkte han biskopen, som da var den hellige Bili (rundt 880). Han fortalte at han kunne skaffe relikviene av Malo tilbake til katedralen, og etter å ha diskutert saken med sine kanniker, ga biskopen grønt lys til hans planer.

Etter at adelsmannen var kommet tilbake til Saintonge, skulle sakristanen ut på en reise, og han overlot da nøklene til sin gjest. Han så dette som sin gylne anledning og kastet ikke bort tiden. Etter en tre dagers faste, fulgt av skriftemål og kommunion, sto han opp en natt, og etter full av ærefrykt å ha åpnet skrinet tok han ut relikviene og la dem ærbødig i et hvitt klede, lukket skrinet og la nøklene på sin plass i sakristiet. Om morgenen red han så fort han kunne mot Bretagne. Da sakristanen kom hjem, var han forbauset over at bretoneren ikke var der, men han fikk ingen mistanke om at relikviene var borte, siden alt var i orden i sakristiet.

Da adelsmannen kom til Rennes, sendte han ilbud til biskopen og kapitlet i Aleth, som forberedte en høytidelig ankomst for relikviene av sin hellige hyrde og sørget for at byer og sogn på veien gjorde det samme. Dermed ble relikviene mottatt med stor glede i Bécherel i département Ille-et-Vilaine, derfra ble de brakt til Dinan i departementet Côtes-d'Armor og videre til Châteauneuf (siden 1890 Châteauneuf-d'Ille-et-Vilaine), hvor biskopen av Aleth og presteskapet møtte dem og mottok relikviene fra den unge adelsmannen.

Relikviene ble høytidelig brakt til katedralen Saint-Pierre i Aleth, og derfra ble en del av dem brakt til klosteret Saint-Vincent på Isle Saint-Aaron (fra rundt 1150 Isle Saint-Malo). Der var de bevart i lang tid, inntil de i 975 ble brakt i sikkerhet til Paris. Der anbrakte kong Lothar (954-86) dem i sitt kapell, som senere ble kalt Saint-Michel inne i kongepalasset. Derfra ble de brakt til klosteret Saint-Magloire og derfra til kirken Saint-Jacques du Haut-Pas. Når det gjaldt den unge adelsmannen som hadde beriket sitt land med denne uvurderlige skatten, ble han anerkjent, og den striden han hadde med sine brødre, ble løst i minnelighet, og han kunne ta sin eiendom i besittelse.

Albert den Store forteller at Malos relikvier ble overført til klosteret Saint-Magloire i Paris, og dette stadfestes av Dom Guy-Alexis Lobineau,3 som legger til at de ble flyttet fra Saint-Magloire og at de i 1582 var i et kopperskrin i klosteret Saint-Victor. «Legemet var nesten intakt, bortsett fra hodet, en arm som var returnert til katedralen i Saint-Malo, noen knokler som var gitt til kirken Saint-Maclou i Pontoise og et ribben som var gitt til byen Bar-sur-Aube [i departementet Aube i regionen Champagne], hvor en kollegiatskirke var bygd til ære for den hellige biskopen. I 1706 fikk sognet Saint-Maclou i Moiselles [i departementet Val d'Oise i regionen Île-de-France] nær Versailles et skulderbein av sin skytshelgen, som fortsatt er bevart» (1725). Abbé Tresvaux legger til (1836):4 «Dette er kanskje den eneste relikvien som nå finnes av helgenen. De som var i Saint-Victor, ble ødelagt eller forsvant da klosteret ble oppløst i 1791. Forfølgelsene var så fryktelige i byen Saint-Malo under revolusjonen, at denne kirken også mistet de den hadde».

Men noen av relikviene fra klosteret Saint-Magloire kunne ha blitt overført på et ukjent tidspunkt til Montreuil-sur-Mer i departementet Pas-de-Calais, og delvis til Longpont sør for Paris, hvor bretonere i hovedstaden fortsatt ærer dem. Relikviene fra kirken Saint-Jacques du Haut-Pas i Paris ble gitt til klosteret i Boquen i 1954, og der er de fortsatt, sammen med relikvier av seksten andre bretonske helgener. En del er også bevart i Saint-Malo.

En av Malos biografier ble skrevet fem århundrer etter hans død av en stillferdig lærd ved navn Sigebert av Gembloux, og han har med denne historien om Malo og gjerdesmetten.

«Og han utførte et annet mirakel lik dette, som er verdt å ta med bare for den medfølelse det viser. Han var en etterfølger etter den hellige apostelen Paulus, som arbeidet med sine egne hender hvis det var noe han manglet, og når han hadde fri fra sin oppgave å forkynne evangeliet, livnærte han seg ved sine egne henders verk.

En dag var han travelt opptatt sammen med brødrene på vinmarkene, hvor de beskar vinstokkene, og for å få fart på arbeidet tok han av seg kappen og la den fra seg ute av syne. Da han var ferdig med arbeidet og kom for å ta kappen, fant han at en liten fugl som vanlige mennesker kaller gjerdesmett (eng: wren), hadde lagt et egg på den.

Malo visste at Guds omsorg ikke er langt fra fuglene, siden ikke én av dem faller til jorden uten ham som er Far (Matt 10,29), lot han kappen sin ligge der til egget var klekket og gjerdesmetten tok med seg sitt avkom. Miraklet var at så lenge kappen lå der, falt det ikke noe regn på den. Og alle som fikk høre om dette, lovpriste Guds makt, og de priste Guds egen medynk med menneskene».

En annen historie forteller om Malo og en purke:

En gang da Malo reiste opp og ned i Bretagne for å så det guddommelige ords såkorn i Guds åker, kom han over en svinegjeter i en eng, sammenkrøpet i bitter sorg. Han hadde passet på en flokk griser da en grådig og ubehøvlet purke blant dem hadde gått løs på en åker med modent korn. I et forsøk på å redde naboens avling hadde han kastet en ukontrollert stein mot purka og drept den, og nå fryktet han sin herres vrede over hans forseelse. Det som han visste ville gjøre det enda verre, var de syv grisungene som løp omkring og forgjeves prøvde å suge melk som vanlig fra sin døde mors patter.

Den hellige Malos hjerte hadde bare plass for medfølelse, så han klarte ikke å betrakte svinehyrdens tårer uten å bryte ut i gråt selv. Så mens han sendte opp en bønn til Gud la han staven sin på øret til den døde purken, og ved hans berøring brakte han den tilbake til livet, noe som ga den sørgende gjeteren stor glede. Han fortalte historien til sin herre, og alle menn priste Guds tjener høylydt. Mesteren svingte seg opp på hesten og dro for å takke helgenen ansikt til ansikt, og han ga en av sine gårder til Kirken for Guds tjeneres bruk under ham.

Selv om tradisjonen forslår flere navn, er det vanskelig å slå fast med sikkerhet hvem som etterfulgte Malo som biskop. Det er trolig at bispedømmet ikke eksisterte som sådant før 800-tallet, men var avhengig av klosteret etter keltisk skikk. På 700-tallet eksisterte det mange abbed-biskoper, noe et ekskommunikasjonsformular synes å stadfeste med sin frase Lan-Aletensis monasterii episcopus. Bispedømmet het Aleth til 1100-tallet, da det skiftet navn til Saint-Malo fordi han nøt en så høy anseelse der. Før Den franske revolusjon var dette et av de største bispedømmene i Bretagne. I 1780 hadde det nesten 236.500 troende spredt på et område som var uendret siden 800-tallet.

Kart som viser de ni historiske provinsene i Bretagne

Bispedømmet fikk denne størrelsen like før år 850 under Nominoe (Nomenoe; fr: Nominoë; bret: Nevenoe) (d. 851), den første hertugen av Bretagne i 846. Han ønsket å bli salvet til konge, men møtte motstand fra prelatene i Bretagne. Da forsøkte han å bli kvitt dem ved å anklage dem for simoni, men den hellige pave Leo IV (847-55) bestemte at anklagen om simoni måtte avgjøres av et kompetent tribunal av tolv biskoper og attesteres av 72 vitner, og dermed bestred han Nomenoes krav på kunne avsette biskoper. Men Nomenoe avsatte likevel de fire biskopene av Vannes, Aleth, Quimper og Saint-Pol-de-Léon, og det på en brutal måte, og av deres bispedømmer skapte han syv nye, et av dem hadde sete i klosteret i Dol og ble umiddelbart et erkebispedømme. De øvrige to nye bispedømmene fikk sine seter i klostrene i Saint-Brieuc og Pabu-Tutual (Tréguier). På slutten av 850 eller begynnelsen av 851 skrev biskopene i de fire provinsene Tours, Sens, Reims og Rouen et reprimandebrev til Nomenoe og truet ham med ekskommunikasjon. Han brydde seg imidlertid ikke om brevet og døde dessuten den 7. mars 851.

Kart over Tro Breizh («Bretagne rundt»)

Med loven av 12. juli 1790 ble bispedømmegrensene revidert for å overensstemme med de nye departementene, og i 1801 ble grensene stadfestet gjennom konkordatet mellom Napoleon og Den hellige Stol. Siden da har Bretagne bestått av fem bispedømmer med samme grenser som departementene, nemlig Quimper et Léon (departementet Finistère), Saint-Brieuc et Tréguier (departementet Côtes d'Armor), Vannes (departementet Morbihan), Rennes (departementet Ille-et-Vilaine) og Nantes (departementet Loire-Atlantique). Bispedømmene Cornouaille og Léon ble slått sammen (Quimper et Léon), det samme ble bispedømmene Saint-Brieuc og Tréguier (Saint-Brieuc et Tréguier), bispedømmet Dol ble innlemmet i Rennes og Saint-Brieuc og bispedømmet Saint-Malo i bispedømmene Rennes, Saint-Brieuc og Vannes.

Fra 447 til 632 ble syv munker betraktet av befolkningen i Armorica som de viktigste helgenene og grunnleggerne av det bretonske landet (De syv hellige grunnleggerne av Bretagne). I tillegg til Malo var det de hellige Brioc av Bretagne (ca 420-520), Tudwal av Tréguier (fr: Tugdual) (ca 528-ca 564), Paulus Aurelian av Léon (fr: Pol) (ca 480-ca 573), Paternus av Vannes (fr: Patern) (ca 440-ca 500), Corentin av Quimper (ca 375-ca 460) og Samson av Dol (ca 490-ca 565).