Den hellige Jomfru Maria, Guds Mor (~20 f.Kr.-1. årh)

Skytshelgen for Kirken og hele menneskeheten; for Amerika, Argentina, Australia, Bolivia, Brasil, Chile, Cuba, Den dominikanske Republikk, Ecuador, Filippinene, Frankrike, India, Corsica, Malta, Mexico, New Zealand, Paraguay, Polen, Portugal, Slovakia, Sør-Afrika, Uruguay, USA, Venezuela; for mange bispedømmer og byer; for moderskap; for gjestgivere, kokker, pepperkakebakere, eddikbryggere, buntmakere, silkearbeidere, tekstilarbeidere, pottemakere, skippere og flygere; mot torden og lyn, mot alle sykdommer, i all nød; for flyktninger (sammen med Den hellige Familie)

Den hellige Jomfru Maria (Mirjam på hebraisk) ble sannsynligvis født ca 20 f.Kr, hvis vi går ut fra de moderne forskernes antakelse om at Jesus ble født i år 6 eller 7 f.Kr og tradisjonen at Maria var svært ung da hun fødte Jesus. Tradisjonen sier at hun var av Davids ætt, men intet er kjent om hennes foreldre, selv om de tradisjonelt kalles Anna og Joakim. Det stammer fra et tidlig apokryft skrift kalt Jakobs Protoevangelium fra 100-tallet, som foregir å fortelle om Marias komme til verden og andre begivenheter i forbindelse med det.

St. Anna, Sancta Mater Sanctissimae Virginis Mariae, «den allerhelligste jomfru Marias hellige mor», var gift med Joakim, og de stammet begge fra Davids slekt. De førte et gudfryktig og rettskaffent liv, men til deres sorg var deres ekteskap ufruktbart, og det ble regnet for en skam på den tid. Men etter tjue år fikk de svar på sine bønner ved at en engel forkynte at de skulle få en datter ved navn Maria, som ville bli æret i hele verden. Og Anna ble gravid kun gjennom et kyss fra Joakim.

Denne historien har stor likhet med den bibelske fortellingen i 1. Sam 1 om den barnløse Hanna som unnfanget Samuel (Anna er det samme navnet som Hanna).

Maria var født «full av nåde» (Luk 1,28). Men også Maria er født på naturlig måte som barn av sine foreldre, og har mottatt all nåde gjennom Jesus Kristus. Men allerede den tidlige kirke og middelalderens kirke lærte at hun var blitt gjenløst allerede da hun ble unnfanget; fra den første stund av sin unnfangelse hadde Gud bevart henne ubesmittet av arvesyndens plett. Dette er en katolsk trossannhet, men ble først høytidelig proklamert av den salige pave Pius IX i 1854. Den 8. desember feirer vi In Conceptione Immaculata Beatae Mariae Virginis, Jomfru Marias uplettede unnfangelse.

Legenden forteller at Joakim og Anna hadde lovt Herren at deres barn skulle gis til templet for å tjene Ham. Den apokryfe beretningen forteller at jomfru Maria derfor som barn ble gitt til tempelet i Jerusalem som et offer til Gud og tjente der i 11 år.

Maria var trolovet med en håndverker, tømmermannen Josef. Igjen forteller Jakobs Protoevangelium hvordan det gikk til:

Tolv friere konkurrerte om Marias hånd. De tolv gikk til ypperstepresten, for at han skulle dømme mellom dem. De betrodde sine staver til ypperstepresten, og på Josefs stav skjøt det ut friske skudd for å vise at han var den utvalgte. Apokryf er også fortellingen om at Josef var en gammel mann som hadde vært gift tidligere, og at Jesu «brødre» som omtales i evangeliene, er Josefs barn fra første ekteskap.

Maria var bosatt i Nasaret da hun ved bebudelsen ved Den hellige ånds kraft unnfanget Jesus Kristus, den annen person i Den hellige Treenighet, og Han ble «inkarnert», ble kjød. Hun fødte Jesus i Betlehem, sann Gud og sant menneske, og feires derfor med rette som «Guds Mor». At Maria var jomfrumor til den guddommelige Kristus, fremgår klart av Bibelen, og fra begynnelsen av har det vært en kristen sannhet at hun forble jomfru hele sitt liv, slik som kirkefedrene og konsilene bevitner, og at hun var absolutt syndfri hele sitt liv, noe som ble slått fast av konsilet i Trient.

I de tretti år som gikk før Jesus trådte frem, levde Maria i det ytre et liv som andre alminnelige jødiske kvinner. Hun deltok ved bryllupet i Kana, og det var hun som fikk Jesus til å foreta det første underet. Hun var til stede ved korsfestelsen, da Jesus overlot henne i apostelen Johannes' varetekt. På pinsedag steg Den Hellige Ånd ned over henne og disiplene i nattverdssalen i Jerusalem. Hun var med på å grunnlegge den første menigheten i Jerusalem, og resten av sitt jordiske liv tilbragte hun antagelig for det meste der. Hun hadde ikke en aktiv rolle som forkynner og lærer, så derfor var hun så mye i bakgrunnen at det er vanskelig å vite hva hun gjorde og hvor.

Vi vet ikke når og hvor Maria døde; både Jerusalem og Efesos gjør krav på å være stedet, ettersom det var der Johannes bodde, og han hadde overtatt ansvaret for henne av Kristus selv. Men etter gammel tradisjon regnes «Dormitio Mariae» på Sionfjellet i Jerusalem i nærheten av stedet for den siste nattverd som hennes dødssted. Som begravelsessted regnes en klippegrav ved Getsemanehagen i Kidron-dalen. I den katolske Kirke er det en trossannhet at da Marias liv her på jorden var slutt, tok Gud henne opp i himmelen med både sjel og legeme, hennes opptagelse, og slik ble også kjødets oppstandelse foregrepet i henne. Denne trossannheten hevdes også vanligvis av kristne i de gamle østlige kirker. Dogmet ble ikke offisielt erklært før av pave Pius XII den 1. november 1950, men fra gammelt av er festen for Marias død og opptagelse i himmelen den 15. august, Assumptio Beatae Mariae Virginis, den største Mariafesten.

Legenden forteller at da tiden for Jomfru Marias død var kommet, samlet apostlene seg rundt hennes seng. Et himmelsk lys fylte rommet, apostlene falt på kne og himmelen åpnet seg. Der så de menneskesønnen stå på en lyssky, og mens Marias ansikt strålte av morskjærlighet sprang hennes sjel inn i sønnens armer. Neste dag hyllet man hennes legeme i en kostbar linduk, og apostlene bar henne på sine skuldre til Getsemanehagen og senket henne i graven. I tre dager våket og ba de sammen med de troende ved graven. Da viste Herren seg med en hærskare engler og hilste dem. Marias sjel forente seg med legemet, hun sto opp av graven og fór opp til himmelen ledsaget av engleskaren. I tilbedelse for Den hellige Treenighet mottok Maria en strålende stjernekrone og ble kronet til himmeldronning.

Kirken feirer alle disse begivenheter, og i tillegg hennes fødsel, hennes fremstilling i templet, hennes besøk hos Elisabeth, hennes smerter, hennes rene hjerte og hennes dronningverdighet. Kirken minnes også en rekke Maria-åpenbaringer, som for eksempel i Guadalupe, Lourdes og Fátima. Det er også flere minnedager med tilknytning til Maria, som Vår Frue av Karmel, patronatsfesten for karmelittordenen, Vår Frue av Rosenkransen og andre.

(Denne oversikten over Mariafester vil senere bli supplert).

Som «Den andre Eva» er Maria den åndelige mor for alle levende, og hun er gjenstand for en venerasjon (å bli æret) som overgår alle andre helgener. Den blir av St. Thomas Aquinas kalt hyperdulia. Men å tilbe henne (latria) ville være blasfemisk og avgudsdyrkelse, for tilbedelse tilkommer bare Gud, og Maria er en skapning som resten av menneskeheten, selv om Thomas Aquinas kaller henne «den høyeste av alle skapninger», og all hennes verdighet kommer fra Gud.

De viktigste Mariahelligdommene i dag utenfor Det hellige Land er Lourdes i Frankrike, Fátima i Portugal, Loreto i Italia, Czestochowa i Polen, Guadalupe i Mexico og (mer omstridt) Medjugorje i Hercegovina.