Lørdag etter Jesu Hjertefest: Jomfru Marias rene hjerte
 |
Minnedagen for Jomfru Marias rene hjerte springer ut av moderne fromhet, men den har en lang historie. På mange måter er historien om andakten for Marias hjerte knyttet til historien om andakten for Jesu hellige hjerte, men den har også sin egen historie. Hovedforskjellen mellom andaktene til Jesu og Marias hjerter er at andakten for Jesu Hjerte legger vekt på hans guddommelige hjerte som full av kjærlighet til menneskeheten, mens denne kjærligheten for det meste blir ignorert eller avvist, mens andakten til Marias hjerte er hovedsakelig opptatt av den kjærlighet hennes hjerte har for Jesus, for Gud.
De kristnes oppmerksomhet ble tidlig rettet mot Marias hjertes kjærlighet og dyder. Bibelsk grunnlag finnes særlig i den hellige Lukas' evangelium: «Maria gjemte på det alt sammen og grunnet på det i sitt hjerte» (Luk 2,19) og «Hans mor gjemte minnet om alt dette i sitt hjerte» (Luk 2,51), samt den hellige Simeons profeti: «Men også ditt hjerte skal bli rammet av et sverd! Og hva menneskene bærer i sitt indre, skal da komme for en dag». (Luk 2,35).
Men det var først på slutten av 1000-tallet og begynnelsen av 1100-tallet at vage indikasjoner på en regulær andakt finnes i en preken av den hellige Bernhard av Clairvaux, De duodecim stellis. Sterkere indikasjoner finnes i de fromme meditasjonene over Ave Maria og Salve Regina, vanligvis tilskrevet enten den hellige Anselm av Lucca (d. 1080) eller Bernhard, og også i den store boken De laudibus Beatae Mariae Virginis av Richard de Saint-Laurent og i et pønitentiarium fra Roen, begge fra 1200-tallet. Litt tidligere var den inkludert av den hellige Thomas Becket i andakten til Marias gleder og smerter.
Historikere ser spor av kulten for Marias hjerte hos den hellige mystikeren Mechtilde av Helfta (av Hackeborn) (1241-98) og spesielt hos den hellige Gjertrud den Store av Helfta (1252-1302). Andre åndelige forfattere på 1200- og 1300-tallet nevner Marias hjerte, som den salige Hermann (d. 1245) og den hellige Birgitta av Sverige (ca 1303-1373). Tauler (d. 1361) ser Maria som mønsteret på en mystiker. Den hellige Bernardin av Siena (1380-1444) har blitt kalt «Marias hjertes lærer» på grunn av hans skrifter om Marias hjerte. Kulten ble svekket på 1400-tallet, men den ble styrket igjen i skriftene til karteuseren Lanspergius (1489-1549), benediktineren Lois de Blois (1505-66) og dominikaneren Luis de Granada (1505-88). I siste halvdel av 1500-tallet og første halvdel av 1600-tallet dvelte flere mystikere ved denne fromheten.
Men den virkelige apostelen for feiringen av Marias rene hjerte var den hellige Johannes Eudes (1601-80), en fremstående apostel for andakten til Jesu og Marias hjerter. I årene 1641-43 utviklet Johannes Eudes en overbevisning om at han skulle organisere en offentlig kult for Marias hjerte. Han skrev og fikk trykt en messe og officium, og den 8. februar 1646 feiret han for første gang denne festen for Marias hjerte i katedralen i Autun. Hans liturgi ble godkjent av flere biskoper som anbefalte den for privat bruk. Eudes fortsatte med å skrive litanier, trykke og distribuere bilder, vie kirker i sin kongregasjon og grunnlegge brorskap, som han søkte og fikk innvilget avlat for hos paven.
Eudes skrev bøker om emnet: «Andakten til Jomfru Marias hellige hjerte og hellige navn», som ble først utgitt i 1648, og hans viktigste avhandling «Guds Mors beundringsverdige hjerte» (Coeur Admirable), som ble utgitt først etter hans død i 1681. Men til tross for hans entusiasme klarte han ikke å få aksept i Rituskongregasjonen i Roma. Derfor spredte denne fromheten seg bare langsomt etter gjentatte anmodninger og gjentatte avslag mellom 1669 og 1729.
I 1699 utga p. Pinamonti (d. 1703) sitt vakre lille verk om Marias hellige hjerte på italiensk, og i 1725 kombinerte père de Gallifet sakene til Jesu hjerte og Marias hjerte for å oppnå Romas approbasjon av de to andaktene og innføringen av de to festene. Men i 1729 ble hans prosjekt bekjempet, og i 1765 ble de to sakene skilt fra hverandre for å sikre at den viktigste av dem hadde suksess.
På slutten av 1700-tallet ga pave Pius VI (1775-99) tillatelse til at denne festen ble feiret hos karmelittene og i Fontrevrault-ordenen, og i 1799, da han satt som fange i Firenze, ga han biskopen av Palermo tillatelse til å feire festen for Marias reneste Hjerte i noen kirker i bispedømmet. I 1805 utvidet pave Pius VII (1800-23) denne tillatelsen til å gjelde alle bispedømmer som ba om det. På 1800-tallet ble fromheten spredt gjennom Maria-brorskapene, spesielt etter at abbé Desgenettes ved Notre-Dame-des-Victoires i 1836 konsekrerte sin krike til Marias hjerte og etablerte «Erkebrorskapet av Marias rene Hjerte, Synderes tilflukt», som spredte seg raskt over hele verden. En annen faktor i spredningen var åpenbaringen av Den undergjørende medalje for den hellige Katarina Labouré i 1830. Senere fremmet den salige Vilhelm Josef Chaminade (1761-1850), grunnlegger av Marias selskap eller marianistene (Societas Mariae – SM), og den hellige Antonius Maria Claret (1807-1870), grunnleggeren av misjonskongregasjonen «Sønner av Marias uplettede Hjerte» (Cordis Mariae Filii – CMF), kalt Claretinere eller Claretfedrene, andakten til Marias hjerte.
Den 21. juli 1855 approberte Rituskongregasjonen officiet og messen for Marias hjerte, men det ble ikke innført noen minnedag for hele Kirken. På 1800-tallet startet Jules Chevalier MSC (1824-1907) andakten for «Vår Frue av Jesu Hjerte», med minnedag den siste lørdagen i mai. Andre steder ble festen feiret på søndagen i oktaven for Marias opptakelse i Himmelen, andre steder på tredje søndag etter pinse eller i begynnelsen av juli. Eudistene feiret sin fest den 8. februar, og i Notre-Dame-des-Victoires feiret de den like før fastetiden.
Andakten for Marias rene Hjerte fikk en oppsving etter åpenbaringene i Fátima i 1917. Pave Pius XII (1939-58) viet den 8. desember 1942, i en hjerteløs tid, Kirken og hele menneskeheten til Marias rene (uplettede) hjerte, i anledning 25-årsdagen for åpenbaringene i Fátima. Den 4. mai 1944 bestemte Rituskongregasjonen at festen for «Marias uplettede Hjerte» skulle feires den 22. august, oktavdagen for Marias opptakelse i Himmelen, og den ble utvidet til hele den latinske Kirken som en dobbel fest av andre klasse. Den ble i forbindelse med liturgireformen etter Andre Vatikankonsil (1962-65) i 1969 flyttet til lørdagen etter festen for Jesu Helligste Hjerte på andre fredag etter pinse, og den ble en valgfri minnedag.
Kilder: Lodi, Schnitzler, Schauber/Schindler, Walsh, Adam, CE, Heiligenlexikon, campus.udayton.edu, ewtn.com, catholicculture.org, theotokos.org.uk, religion-cults.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden - Opprettet: 1999-10-13 12:37 - Sist oppdatert: 2007-03-29 15:54