Den hellige pave Markus ( - 336)

Den hellige Markus var i følge LP født i Roma som sønn av Priscus, men ingenting pålitelig er kjent om hans bakgrunn. Han kan muligens være identisk med den Markus som Konstantin den Store (305-337) nevner i sitt brev til pave Miltiades i 313 da han ba paven om å dømme i Caecilian av Kartagos sak. Hvis det stemmer, må han da ha vært en fremtredende mann blant det romerske presteskapet.

Hans korte pontifikat falt i begivenhetsrike tider, med Athanasius forvist fra Alexandria til Trier, Marcellus av Ancyra (død ca 374) og andre ledere for den nikenske ortodoksi avsatt, og erkekjetteren Arius på sitt dødsleie. Men det finnes ingen bevis for at Markus på noen måte var innblandet i striden som fulgte etter konsilet i Nikea (325). En brevveksling som er tillagt ham og Athanasius i en samling fra 800-tallet, kjent som De falske dekretaler, er ikke ekte.

LP hevder at han ga pallium til biskopene av Ostia og erklærte at de alltid skulle konsekrere biskopen av Roma. Det første utsagnet er tvilsomt, for selv om pavene begynte å bruke pallium på 300-tallet, finnes det ikke noe bevis på at de tildelte det til andre prelater så tidlig. Palliet er fortsatt i bruk, det er et hvitt skulderbånd med innsydde svarte kors, som paven bærer og gir til de nyutnevnte erkebiskoper som tegn på deres verdighet. Erkebiskoper kan ikke utøve noen metropolittrettigheter før han har mottatt palliet av paven. I kirken Sta Agnese i Porta Pia i Italia velsignes det hvert år to hvite lam, og av deres ull veves palliene av nonnene i Sta Agnese-klosteret.

Det andre utsagnet kan godt være riktig, siden Augustin, som skrev i 413, omtaler det som en etablert skikk at paven hadde biskopen av Ostia som den første av sine tre konsekratorer.

Det virker som Markus grunnla to kirker, begge basilikaer på Via Ardeatina, og keiser Konstantin ga ham de eiendommene som var nødvendig for å forsyne dem. Den ene var Titulus Marci (Markus' titularkirke), oppkalt etter ham. Det var antakelig et enkelt hus som han eide og gjorde om til kirke, senere viet evangelisten Markus. Den er for lengst inkorporert i det som nå er Palazzo di Venezia. Den andre var Sta Balbina, som overlevde som ruin helt til 1600-tallet, på kirkegården av samme navn mellom Via Appia og Via Ardeatina.

Det er bevist at under Markus' pontifikat ble den første kalenderen over kirkelige festdager påbegynt, Depositio episcoporum og Depositio martyrum, historisk verdifulle lister over årsdagene for romerske biskoper og martyrers død.

Markus styrte Kirken bare i ni måneder og døde den 7. oktober 336. Han ble gravlagt på St. Balbina-kirkegården ved Via Ardeatina, et sted han ser ut til selv å ha valgt. Hvis den gravskriften som pave Damasus komponerte viser til pave Markus (som arkeologen De Rossi tror), var han en mann som var «fylt med Guds kjærlighet, foraktet verden (?) vokter av rettferdighet, en sann venn av Kristus».

Hans minnedag 7. oktober sto i den romerske kalenderen til 1969.