Den hellige Maurontus av Douai (634-~701)

Skytshelgen for Douai (med Amatus av Sion)

Den hellige Maurontus (Maurontius, Mauruntius, Maurantius, Morandus, Mauront, Maurand, Mauron, Maurant) ble født i 634 i Ostrevant (fr: Ostrevent: lat: pagus Ostrebantinsis; nl: Oosterbant), et tradisjonelt landskap nord i det nåværende Frankrike mellom fransk Flandern og fransk Hainaut. Han var sønn av den hellige Adalbald av Ostrevant (d. 652), en berømt frankisk adelsmann av kongelig blod, og hans hellige hustru Rictrudis av Marchiennes (612-87) fra en adelsfamilie i Gascogne eller Aquitania. Også hans tre søstre Adalsindis (d. ca 715), Klotsindis av Marchiennes (ca 635-714) og Eusebia av Hamage (637-ca 680) telles blant de hellige. Han ble døpt av den hellige Richarius av Celles (fr: Riquier) (d. ca 645).

Da hans far ble myrdet på en ekspedisjon til Gascogne i 652 (645?), var Maurontus bare femten år gammel. Han overtok farens eiendommer og hans tittel som jarl av Douai – poeten som lovpriste Rictrudis, kaller ham hertug Douai (Duci Duwacorium) – og dro til hoffet til kong Klodvig II av Neustria (639-58) og hans hellige dronning Bathild (ca 630-80). Han ble forlovet med en rik ung kvinne ved navn Ermengarda, og ekteskapskontrakten var allerede undertegnet. Men da hørte han en preken av den hellige biskop Amandus av Maastricht (ca 584-ca 676), som da levde et tilbaketrukket liv i sitt kloster i Elnon (Elnone, Elno) ved Tournai/Doornik i Flandern, nå kjent som Saint-Amand-les-Eaux, som han grunnla i 639. Temaet for prekenen var verdens tomhet og farer. Han brøt da forlovelsen og forlot det verdslige liv for å tjene Gud.

Han ble benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i morens dobbeltkloster i Marchiennes ved byen Lille i den historiske provinsen Artois (nå Ostrevant) og bispedømmet Arras i Neustria, nå i Nord-Frankrike. Innen kort tid mottok han tonsuren av biskop Amandus. Noen år senere ble han vigslet til diakon – det virker ikke som han noen gang ble presteviet – og ble prior i klosteret Hamage (Hemaye, Hamaige), to-tre kilometer fra Marchiennes ved elven Scarpe. Senere grunnla han rundt 686 et kloster på en familieeiendom i Breuil-sur-Lys ved Douai i bispedømmet Thérouanne. Der ble han selv den første abbeden.

Maurontus’ far Adalbald hadde to brødre, grev Sigfrid av Ponthieu, og Erkinoald (Erchinoald, Archenald; fr: Archambaut), hushovmester (major domus) ved palasset til frankerkongen Klodvig II, sønn av kong Dagobert I (629-39), som de var i slekt med. Hushovmesterne var opprinnelig forvaltere av kongsgodset, men etter hvert ble de delrikenes ledende størrelser som en slags pseudo-arvelige førsteministre og de facto herskere; i oversettelser gjerne omtalt som fyrster eller hertuger. Etter sin bror Adalbalds død gjenoppbygde Erkinoald borgen Douai, som ble senter for byen av samme navn, og han grunnla kirken Notre-Dame, som nå kalles Saint-Amé.

Maurontus ga husly til den hellige biskop Amatus av Sion i Sveits, som var landsforvist av kong Theoderik III av Neustria (675-91) og Austrasia (679-91) etter en falsk anklage. Amatus hadde først funnet tilflukt i klosteret Péronne, hvor den hellige Ultan (ca 600-86) var abbed. Maurontus hadde stor glede og nytte av de fromme samtalene med den hellige bekjenneren. En versjon sier at Maurontus respekterte biskopen så høyt og lærte så mye av ham, at han trakk seg som abbed til fordel for Amatus og levde i lydighet til ham. Da den hellige biskopen døde i 690, gjenopptok Maurontus sitt virke som abbed. En annen versjon sier at biskopen levde som en av munkene til han døde. Etter at Maurontus’ mor Rictrudis døde i 687, styrte han de siste årene av sitt liv to klostre, sitt eget i Breuil samt munkene i dobbeltklosteret i Marchiennes, mens søsteren Klotsindis var abbedisse for nonnene. Han bygde også en kirke til ære for Vår Frue, som ble vigslet av biskopen av Thérouanne.

Maurontus døde den 5. mai 701 (702?) i Marchiennes (hagiologen Alban Butler sier 5. mai 706) og ble gravlagt i klosterkirken ved siden av sin mor. Merville ble plyndret av vikingene på slutten av 800-tallet, og i 870 gjorde vikinginvasjonene at munkene ble tvunget til å føre hans relikvier til et trygt sted. Kong Karl III den Enfoldige av Frankrike (898-922) flyttet munkekommuniteten i Breuil til kirken Notre-Dame i Douai, som var grunnlagt av Maurontus’ onkel Erkinoald. Samtidig bestemte kongen at relikviene av Maurontus og Amatus skulle føres til den samme kirken, som nå er Saint-Amé (St Amatus) i Douai. Maurontus’ relikvier oppbevares i et rikt utsmykket skrin i denne kirken, hvor det er et kapell viet til ham og hans foreldre. Der er det en statue av ham mellom foreldrene. Kirken ble en kollegiatskirke med kanniker etter sekulariseringen av klosteret i 940. Klosteret Saint-Guislin i grevskapet Hainaut/Henegouwen (Hennegau; lat: Hannonia; eng: Hainault) har hans hodeskalle i et forgylt sølvskrin. Katedralen i Arras og noen andre kirker har også deler av hans relikvier.

Maurontus ble skytshelgen for Douai. Han ga også navn til byen Merville (Maurontii villa), det gamle Minariacum, som ble bygd ved siden av hans eget kloster. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 5. mai:

Marciánæ in Gállia Bélgica, sancti Maurónti, abbátis et diáconi, qui sancti Amándi discípulus fuit.

I Marchiennes i Gallia Belgica [nå Frankrike], den hellige Maurontus, abbed og diakon, som var disippel av den hellige Amandus.

Hans kult var sterk i områdene rundt Lille og Cambrai. I kunsten fremstilles han som adelsmann med en lilje på skjoldet og en klostermodell i hånden. Statuen i hans kapell viser ham med et septer i høyre hånd og en bygning med tårn i den venstre.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (V), Benedictines, Bunson, Gorys, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Butler 1866, zeno.org, st-maurand-st-ame.cathocambrai.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 25. april 2004 – Oppdatert: 29. desember 2017