Den hellige Marianne Cope (1838-1918)

Den hellige Marianne ble født som Barbara Koob (senere amerikanisert til Cope) den 23. januar 1838 i Heppenheim i storhertugdømmet Hesse-Darmstadt (nå delstaten Hessen) i det vestlige Tyskland. Hun var datter av bonden Peter Koob (1787-1862) og hans andre hustru Barbara Witzenbacher Koob (1803-72), som levde i beskjedne kår. I 1840 flyttet familien til USA, og Barbara og hennes fire søsken ble senere amerikanske statsborgere da deres far fikk statsborgerskapet. Familien fikk etter hvert ti barn. De slo seg ned i Utica i staten New York, hvor de ble medlemmer av sognet St. Joseph's og hvor barna gikk på menighetens skole. Familien amerikaniserte sitt etternavn fra Koob til Cope.

Barbara følte seg tidlig kalt til ordenslivet, men hennes kall ble forsinket med ni år på grunn av familieforpliktelser. Hun var det eldste barnet i hjemmet, så etter å ha fullført åttende klasse, dro hun for å arbeide i en fabrikk i Utica for å hjelpe til med å forsørge familien da hennes far ble syk. Han døde våren 1862.

Da var hennes søsken blitt voksne nok, og en måned senere kunne Barbara sommeren 1862 i en alder av 24 år endelig tre inn hos «Søstrene av St. Frans» (Sisters of the Third Order of St. Francis – OSF) i Syracuse i New York. Den 19. november 1862 mottok hun ordensdrakten og tok navnet Sr. Maria Anna. Hun ble snart kjent under navnet Marianne. Nøyaktig ett år senere avla hun sine løfter og begynte å tjene som lærer og rektor på flere grunnskoler i staten New York. Hun sluttet seg til kongregasjonen med den intensjon å undervise, men hennes liv ble snart en serie av administrative utnevnelser.

Syv måneder etter sin løfteavleggelse ble hun medlem av styret for sin kongregasjon, og i denne egenskapen deltok hun i 1860-årene i etableringen av to av de første hospitalene i det sentrale New York-området, St. Elizabeth's i Utica (1866) og St. Joseph's i Syracuse (mai 1869). Hun ble også utnevnt til generalsuperiorens assistent. I 1869 ble hun utnevnt til superior for klosteret St. Teresa's i Oswego i New York. Syv måneder senere begynte hun i 1870 en ny tjeneste som sykepleieadministrator på det nyopprettede hospitalet St. Joseph's i Syracuse. Der tjente hun som sjefsadministrator i seks år. I denne perioden fikk hun god bruk for sine intellektuelle evner og sin menneskekunnskap og demonstrerte energien til en kvinne som var motivert av Gud alene.

Begge de to sykehusene var unike for sin tid ved det at de mottok alle pasienter for behandling uansett religion eller rase. Selv om sr. Marianne ofte ble kritisert for å akseptere utstøtte personer som alkoholikere, som andre institusjoner avviste av «moralske» grunner, ble hun velkjent og elsket i det sentrale New York-området for sin vennlighet, klokskap og jordnære praktiskhet. I 1877 ble hun valgt til provinsial i Syracuse og ble Moder Marianne. I 1881 ble hun gjenvalgt for en ny periode.

I den egenskap mottok hun i 1883 et brev fra den katolske presten Leonor Fouesnel, som ba om hjelp til å bemanne hospitaler og skoler på Hawaii (da Sandwich-øyene) og hovedsakelig arbeide med spedalske (spedalskhet kalles Hansens sykdom i de fleste andre land enn Armauer Hansens hjemland Norge).

I 1864 hadde lepra blitt et så alvorlig arbeid på Hawaii at kongeriket vedtok isolasjonslover. Sykdommen, som mest trolig var kommet til øyene med kinesiske innvandrere, spredte seg raskt blant lokalbefolkningen som hadde liten eller ingen immunitet mot eksotiske utenlandske virus. Regjeringen fikk panikk og var desperate etter å stanse pesten med alle mulige midler. Politiet arresterte og brakte alle som var mistenkte for å være smittet, til Kalihi-hospitalet i Honolulu.

I januar 1865 ble den første gruppen pasienter fraktet til den isolerte halvøya Kalaupapa på øya Molokai, et geografisk fengsel avskåret fra resten av øya av høye klipper og fra resten av verden av det enorme Stillehavet.

I 1883 begynte medlemmer av regjeringen på Hawaii under kong David Kalakaua (1874-91) å se mot USA i jakt etter en religiøs orden for å pleie ofrene for spedalskhet. Over femti religiøse superiorer ble kontaktet, men bare Moder Marianne svarte ja. For brevet hun fikk berørte hennes hjerte og hun svarte entusiastisk: «Jeg hungrer etter dette arbeidet og jeg ønsker av hele mitt hjerte å bli en av de utvalgte, med det privilegium å ofre seg selv for de stakkars øyboernes sjeler (…) Jeg er ikke redd for noen sykdom, derfor ville det være min største glede til og med å gjøre tjeneste for de forlatte spedalske».

I den unge kongregasjonen var det 36 søstre som meldte seg frivillig til å dra, og av dem valgte Moder Marianne ut seks. De ankom til Honolulu med S.S. Mariposa den 8. november 1883, og klokkene i katedralen Our Lady of Peace ringte for å ønske dem velkommen. Under hennes ledelse var deres hovedoppgave å bemanne filialhospitalet i Kaka'ako i Honolulu på øya Oahu. Det tjente som mottaksstasjon for pasienter med spedalskhet samlet fra hele øya. De alvorligste tilfellene ble sendt til øya Molokai for å isoleres i Kalawao, senere på halvøya Kalaupapa. Søstrene satte straks i gang med å rengjøre hospitalet og ta seg av de 200 pasientene. Innen 1885 hadde de gjort store forbedringer i leveforholdene og behandlingen av pasientene.

I november 1885 grunnla de også Kapi'olani Home inne på hospitalsområdet, etablert for å ta seg av de friske døtrene av spedalske pasienter i Kaka'ako og Kalawao. Den uvanlige beslutningen å åpne et hjem for friske barn på et leprahospital ble tatt fordi bare søstrene ville ta seg av dem som var så nært knyttet til mennesker med den fryktede sykdommen.

I løpet av sine første fem år på Hawaii grunnla også Moder Marianne et allmennhospital på Oahu, og hun utvidet også søstrenes arbeid i 1885 til å drive skolen St. Anthony i Wailuku på Maui, det som nå er Maui minnesykehus. I 1900 skulle hun åpne skolen St. Joseph i Hilo på Big Island (Hawaii). To år etter sin ankomst ble hun tildelt den kongelige Kapiolani-medaljen for sitt arbeid på sykehuset i Kaka'ako.

Snart ble Moder Marianne kalt tilbake i all hast til sykehuset i Oahu, hvor hun måtte forholde seg til en regjeringsoppnevnt administrator som mishandlet leprapasientene på filialsykehuset i Kaka'ako, et område som grenset til Honolulu. Hennes krav til regjeringen om at de fikk velge mellom å avsette administratoren og søstrenes retur til Syracuse, resulterte i at hun fikk det fulle ansvaret for det overfylte sykehuset. Hennes egen forventede retur til Syracuse for å gjenoppta ledelsen av kongregasjonen, ble utsatt etter at både regjeringen og kirkelige myndigheter erklærte at hennes lederskap var essensielt for misjonens suksess.

I januar 1884 møtte Moder Marianne for første gang den hellige belgiske presten p. Damian de Veuster ss.cc. (helligkåret i 2009). Han var da tilsynelatende ved god helse. To år senere, etter at det var slått fast at han selv var smittet av spedalskhet, var det bare Moder Marianne som viste gjestfrihet til den utstøtte presten etter å ha hørt at hans sykdom gjorde ham til en uønsket gjest hos kirkelige og statlige myndigheter i Honolulu.

I 1887, da en ny regjering overtok på Hawaii, bestemte myndighetene å stenge hospitalet og mottaksstasjonen i Kaka'ako på Oahu og gjeninnføre den gamle politikken med isolasjon. Det ubesvarte spørsmålet var hvem som skulle pleie de syke når de igjen skulle sendes i eksil til halvøya Kalaupapa på øya Molokai.

I april 1888 ga den rike bankmannen Charles R. Bishop fra Honolulu regjeringen på Hawaii en donasjon på $ 5.000 for å etablere et hjem for jenter på Kalaupapa på Molokai. I 1888 svarte Moder Marianne igjen på bønnen om hjelp og svarte: «Vi skal med glede ta på oss arbeidet…» Hun kom til Kalaupapa flere måneder før p. Damians død den 15. april 1889 sammen med søstrene Leopoldina Burns og Vincentia McCormick, og de kunne trøste den døende pateren ved å forsikre ham om at hun ville sørge for pleie til pasientene på guttehjemmet på Kalawao på Molokai som han hadde grunnlagt. Kalawao var et fuktig og forblåst område rundt tre kilometer fra det tørrere og mer solfylte Kalaupapa.

Sammen drev de tre søstrene «Bishop Home» for 103 jenter (1893) og frem til 1895 drev de også guttehjemmet. Etter å ha bygd et nytt hjem for gutter oppkalt etter deres fremste velgjører Henry Baldwin, brakte Moder Marianne inn Sacred Hearts-brødre for å drive det og trakk sine søstre ut for å arbeide på Bishop Home. Arbeidsmengden var ekstrem og byrden syntes til tider overveldende. I desperate øyeblikk reflekterte sr. Leopoldina: «Hvor lenge, Herre, må jeg se bare dem som er syke og dekket av spedalskhet?» Moder Marianne kjente verdien av hygiene og fryktet aldri sykdommen. Hun forutsa at ingen av hennes søstre noensinne ville få den, og det har heller aldri skjedd.

Moder Mariannes uvurderlige eksempel av usvikelig optimisme, uforstyrrethet og tillit til Gud ga inspirasjon til håp i dem rundt henne og dempet søstrenes frykt for å bli smittet av spedalskhet. Hun lærte sine søstre at deres primære plikt var «å gjøre livet så behagelig og komfortabelt som mulig for dem av våre medskapninger som Gud har valgt å hjemsøke med denne fryktelige sykdommen…» Hun brydde seg ikke bare om pasientenes fysiske og medisinske behov, men også for deres utdannelsesmessige, sosiale og kulturelle behov. Hun lærte pasientene å sy, å brodere, andre håndverk og hagebruk. Hun og søstrene sydde kjoler for jentene etter siste mote og hjalp dem å dekorere sine rom.

Moder Marianne vendte aldri tilbake til Syracuse. I sine siste år var hun henvist til en rullestol på grunn av en kronisk nyresykdom. Hun døde av et hjerteattakk den 9. august 1918 på Kalaupapa i en alder av åtti år. Hun ble gravlagt på området til Bishop Home. To fransiskanske søstre bor fortsatt der. Arven etter henne har inspirert bøker, skuespill og sanger.

Hennes saligkåringssak ble startet i 1982 da biskop John J. Scanlan opprettet en bispedømmekommisjon for å skrive en historisk rapport om hennes liv for å oversende til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Rapporten ble akseptert av Vatikanet i 1983. Den 20. april 2004 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 20. desember 2004 undertegnet den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Det gjaldt Katherine Dehlia Mahoney, en jente fra staten New York i USA, som ble helbredet i 1993 etter å ha bedt til Marianne Cope om forbønn, etter å ha vært døende med massiv organsvikt. Hun var til stede ved saligkåringen.

Et av kravene for Moder Mariannes saligkåring var at hennes jordiske levninger ble gravd opp og identifisert. Et annet krav var at en permanent og tilgjengelig helligdom kunne opprettes til hennes ære. Søstrene eide ikke området der Moder Marianne var gravlagt, så de bestemte at moderhuset i Syracuse var best egnet. Den 26. januar 2005 ble graven åpnet og hennes levninger identifisert, og den 2. februar vendte de hjem til Syracuse.

Lørdag den 14. mai 2005 ledet kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet, saligkåringsseremonien i Peterskirken for Marianne Cope og den salige Ascension Nicol Goñi. Pave Benedikt XVI ar gjenopplivet nemlig tradisjonen med å la en pavelig delegat presidere ved saligkåringsseremoniene i stedet for paven selv. Denne tradisjonen ble avbrutt i 1971 av pave Paul VI (1963-78) ved saligkåringen av Maximilian Kolbe.

Den 19. desember 2011 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hennes forbønn, noe som åpnet for en snarlig helligkåring. Hun ble helligkåret av paven den 21. oktober 2012 på Petersplassen i Roma sammen med seks andre, de hellige Johannes Baptist Piamarta (1841-1913), Jakob Berthieu SJ (1838-96), Maria Carmen Sallés y Barangueras (1848-1911), Kateri Tekakwitha (1656-80), Pedro Calungsod (1654-72) og Anna Schäffer (1882-1925). 80 000 mennesker var til stede på plassen. Moder Mariannes minnedag er 23. januar, mens hun feires sammen med p. Damian den 15. april i den episkopale (anglikanske) kirken i USA. Marianne Cope er den andre personen, etter p. Damian, som tjente på Hawaii som har blitt helligkåret.