Den hellige Margareta av Cortona (1247-1297)

Den hellige Margareta ble født i 1247 i Laviano ved Chiusi i regionen Toscana i Midt-Italia. Hun var datter av en fattig småbonde. Hun mistet sin gode og fromme mor som syvåring, og da faren giftet seg på nytt to år senere, måtte den ærekjære og nytelsessyke jenta lide mye under en usympatisk og kald stemor. Margareta ble snart kjent for sin skjønnhet, og da hun var rundt tolv år gammel, rømte hun hjemmefra for å bo sammen med den rike adelsmannen Arsenio fra Montepulciano, selv om han bare var rundt fjorten år. I ni år bodde de sammen i prangende luksus og skapte mye skandale, spesielt da hun arrogant pleide å ri ut fra elskerens slott kledd i fin silke, og hun foraktet de fattige. Hun lengtet etter å gifte seg med den unge mannen, men han nektet, til og med da hun fødte ham en sønn, for en adelsmann kunne ikke gifte seg med en fattig bondedatter.

Men så en dag i 1268 dro Arsenio ut for å besøke en av sine eiendommer, og han vendte ikke tilbake til slottet. Legenden forteller at hunden hans vendte tilbake alene dagen etter for å føre Margareta til sin herre. Den førte henne til foten av et eiketre i skogen, hvor den begynte å grave. Til Margaretas skrekk fant hun elskerens lik der hvor de ukjente morderne hadde kastet ham i en liten grop og dekt ham med løv.

Den 21-årige Margareta så Guds dom i dette, og hun forlot Montepulciano så fort hun kunne. Hun ga bort alle sine eiendeler til elskerens slektninger, bortsett fra noen smykker som hun solgte og ga pengene til de fattige. Kledd i botsdrakt dro hun i desperasjon hjem til sin fars hus sammen med sønnen, ba ham om tilgivelse og appellerte til ham om å ta i mot dem begge, men påvirket av sin hustru nektet faren henne å komme hjem igjen.

Margareta visste ikke hva hun skulle gjøre, men hun ble plutselig inspirert til å dra til Cortona i Toscana og søke hjelp hos fransiskanerne, siden hun åpenbart hadde hørt om deres vennlighet overfor syndere. Da hun kom til byen, visste hun ikke hvor hun skulle gå, og hennes åpenbare ulykke vakte oppmerksomheten til to kvinner, Marinana og Raneria Moscari. De snakket til henne og spurte om de kunne hjelpe henne. Hun fortalte dem sin historie og hvorfor hun hadde kommet til Cortona, og de tok straks henne og sønnen med til sitt eget hus.

Siden introduserte de henne for fransiskanerne. I tre år måtte hun nå kjempe hardt mot fristelser, for selv om ånden var villig, var kjødet skrøpelig. I denne tiden var hennes åndelige veiledere fransiskanerbrødrene Giovanni da Castiglione og Giunta Bevegnati. Hun ønsket å straffe seg selv for sine tidligere synder, og hun dro til kirken i Laviano med et tau rundt halsen og bekjente offentlig sine synder og ba om tilgivelse for skandalene hun hadde forårsaket.

Margareta begynte å tjene til livets opphold ved å pleie noen relativt velstående kvinner i byen, men hun ga opp dette for å vie seg helt til be og se etter syke fattige. Fra nå av var hennes liv like strengt som det tidligere hadde vært løsaktig. Hun forlot hjemmet til de to kvinnene og bosatte seg i en liten hytte som lå mer avsides til, og der begynte hun å livnære seg av almisser. All hel mat som ble gitt til henne ga hun til de fattige, mens hun og sønnen levde av de restene som ble igjen. Inntil sønnen var blitt voksen, var hun opptatt av å tjene sitt brød og utøve barmhjertige gjerninger.

De kloke fransiskanermunkene prøvde å få den forrykte kvinnen til å modifisere sine botsøvelser, som inkluderte å påføre seg selv skade i ansiktet og til og med mishandle sønnen, og broder (Fra) Giunta forbød henne å få seg selv ført gjennom gatene i Montepulciano med et rep rundt halsen. Til slutt fikk Margareta sin sjelefred tilbake. Da de tre årene var til ende, var hennes tidligere kamper over, og hun nådde en høyere grad av spiritualitet da hun begynte å erfare Jesu kjærlighet og å tro at hennes synder var tilgitt. Hun hadde lenge ønsket å bli medlem av fransiskanerordenen som tertiar, og brødrene, som hadde ventet til de var sikre på hennes oppriktighet, gikk til slutt med på å gi henne drakten. Like etter ble hennes sønn sendt på skole i Arezzo, hvor han ble til han gikk inn i fransiskanerordenen. Fra den tiden hun ble fransiskanertertiar, gjorde Margareta stor fremgang i bønnen og oppnådde svært direkte kommunikasjon med sin Frelser.

Margareta ble kjent for sine overnaturlige helbredelser, og hennes ry trakk til seg besøkende fra andre deler av Italia og til og med fra Frankrike og Spania. Budskapene som hun mottok, gjaldt ikke alltid bare henne selv. Hun fikk visjoner av Kristus som en fredsmaker, og i et tilfelle ble hun bedt om å sende en beskjed til biskop Vilhelm av Arezzo og be ham forbedre sitt liv og avstå fra å slåss med menneskene i sitt bispedømme og spesielt i Cortona. I 1289 strevde hun for å forhindre krig da biskop Vilhelm igjen var på kant med guelferne. Margareta dro til ham personlig, men han ville ikke høre, og ti dager senere falt han i et slag. Broder Giunta forteller om mange av disse visjonene i sin bok «Legender om St. Margareta», som skal være diktert av henne selv.

Fransiskanernes tredjeorden var også kjent som «de botferdiges orden». Grupper av sekulære «botferdige» hadde dannet seg flere steder, hovedsakelig som et spontant svar på tidens vold og katastrofer. Mange enkeltpersoner og grupper hadde appellert til den hellige Frans av Assisi om å veilede dem, og han synes å ha svart med en «Formaning til brødre og søstre i bot», som eksisterer i to versjoner og vanligvis regnes som stiftelsesdokumentet til fransiskanernes tredjeorden.

Broder- og søsterskap for bot, som krevde forskjellig slags uavhengighet og privilegier både i det sivile og kirkelige samfunnet, ble nesten alltid involvert i nestekjærlig arbeid. Biskopen av Arezzo hadde rukket å gjøre en god ting for Margareta og Cortona før han døde. Hun viet seg til pleie av de fattige, først i sin egen lille hytte, men senere sluttet en rekke kvinner seg til henne, og en av dem, Diabella, ga sitt eget hus til formålet. I 1286 hadde hun en visjon om å danne en kommunitet for å utvide dette arbeidet. Samme år ga biskopen av Arezzo sin tillatelse til en kommunitet av kvinner for å utvikle hennes initiativ. Hun fikk også sympati fra Uguccio Casali, den ledende borgeren i Cortona, og han fikk byrådet til å gi henne penger som hun brukte til å grunnlegge et hospital for fattige i Cortona. Hun viet det til Vår frue av Nåden og kalte det Spedale de Santa Maria della Misericordia.

Pleierne i sykehuset var fransiskanertertiarer som Margareta samlet i en kongregasjon med spesielle statuetter - hun kalte kommuniteten Póverelle, «små fattige kvinner». Hun dannet også Brorskapet av Vår Frue av Nåden, og medlemmene der var forpliktet til å støtte hospitalet og hjelpe de fattige.

Margareta påla seg selv stadig strengere botsøvelser. Nettene tilbrakte hun i bønn og kontemplasjon, nesten uten søvn, og når hun la seg nedpå for å hvile litt, var det alltid rett på bakken. Hun inntok bare litt brød og rå grønnsaker samt vann, og hun bar hårskjorte som bot. Hun påførte kroppen skader slik at den blødde for både hennes egne og menneskehetens synder.

Men noen tvilte på oppriktigheten i hennes anger, og hun og hennes venner unngikk ikke sladder, bakvaskelser og forakt. Beskyldningene om hennes forhold til fransiskanerbrødrene var så alvorlige at rundt 1289 ble hennes skriftefar, broder Giunta, overført til Siena. Anklagene viste seg senere å være falske, og mange synderes omvendelse skjedde på grunn av hennes bønner og veiledning.

Margareta mottok de siste sakramentene av Fra Giunta og døde den 22. februar 1297 i Cortona, 50 år gammel og etter 29 år i bot. Samme dag som hun døde, ble hun offentlig erklært som helgen, og borgerne i Cortona begynte samme år å bygge en kirke til hennes ære på det stedet der hun døde. De fransiskanske observantene fikk ansvaret for kirken på slutten av 1300-tallet og bygde et kloster i tilknytning til den. Ved hennes grav skjedde mange undre.

Frimerke med de hellige Margareta av Cortona og Hyacinta Mariscotti.

I 1515 ble hennes minnedag tillatt for bispedømmet Cortona, noe som tilsvarer en saligkåring, men hun ble ikke formelt helligkåret før den 16. mai 1728 av pave Benedikt XIII (1724-30). Hennes minnedag er 22. februar og hennes navn står i Martyrologium Romanum.

Av den opprinnelige kirken som ble bygd av Niccolò og Giovanni Pisano gjenstår bare et vindu, men i den nåværende temmelig smakløse bygningen Santuario di Santa Margherita hviler fortsatt hennes angivelig uråtnede legeme i et glasskrin på høyalteret. Kirken er fortsatt et mye besøkt valfartsmål. En statue av Giovanni Pisano viser henne med hunden som ledet henne til sin elskers lik. Hun fremstilles da også oftest med en hund som drar henne i skjørtene og med en hodeskalle under føttene, eller i ekstase mens hun mottar visjoner. Ellers ses hun i tertiarenes mørke drakt med lyst slør og rosenkrans eller pisk. Hun er skytshelgen for Cortona og for botferdige kvinner og prostituerte som ønsker et nytt liv.