Den hellige Molaise av Devenish (d. 563)

Alternativt en av «Tolv apostler av Irland»

Den hellige Molaise (Mo Laisse, Molaisse, Molassius, Molush) eller Laserian (Lasserian, Laisréan, Laisrén, Laisren, Lasrán, Lazerian, Laisrianus) ble født en gang på slutten av 400-tallet i Irland. Han kalles mac Nad Froích (Nadh Fraoich), McNadfrech, mac Nadfraech eller mac Decláin. Det som regnes som hans tidligste stammetilknytning, til Maca Neachta, synes ikke å være mulig å stedfeste. Ellers utstyrer genealogene ham med to motstridende påstander om hans avstamming, den ene knytter ham til Dál nAraidhe i det nordlige Down og Antrim. Helgengenealogiene gjør ham til medlem av Uí Chóelbad, det mektigste dynastiet blant Cruithni i grevskapene Antrim og Down. Molaises latinske biografi angir ikke hans avstamming, men den irske biografien hevder på den andre side at Molaise tilhørte Éoganachta fra Munster, og den gjengir også en historie om hans fødsel tatt direkte fra en legende om Éoganachtas opprinnelse. Forklaringen på dette kan ligge i legenden som gjengis på slutten av den irske biografien, som hevder at Dartrige var landflyktige fra Munster. Cormac sønn av Cuileannán skal også ha tilhørt denne grenen av Éoganachta.

Navnet på hans mor står ikke i den hellige Oengus Culdeus’ (d. ca 824) traktat om de irske helgenenes mødre (De Matribus Sanctorum Hiberniae), men ellers blir hun sagt å være Mugnea eller Monua, datter av Miodhlugh fra folket Corcu Roíde (Corca Raoidhe) i grevskapet Westmeath, en familie som også den hellige Molaise av Aughris og Inishmurray også var tilknyttet.

Molaises biografi er bevart i to former. Den relativt korte latinske versjonen var ment for lesning på helgenens festdag, og det er feilaktig når den antas å være basert på en tapt lengre tekst. Den irskspråklige biografien er mye senere og svært utvidet og kombinerer prosa og vers, nylig datert til kort etter år 1500. Den irske biografien legger størst vekt på Molaises sørlige avstamming og understreker båndene med både Tara og Cashel, mens den latinske legger vekt på en profeti vedrørende hans fødsel som den hellige Patrick av Irland (Pádraig) (ca 389-461) kom med seksti år tidligere og tilskriver moren Mugnea en visjon og forteller hvordan hun fulgte rådet til en magus ved å utsette Molaises fødsel i en dag.

Begge versjonene av Molaises biografi er enige om navnet på Molaises første lærer, biskop Eacha (Eachaidh), som trolig er den samme som Dallán Forghaill (alias Eachaidh sønn av Oilill), den hellige poeten som er mest kjent for den lovsangen han komponerte til den hellige Kolumba av Ionas (ca 521-97) minne. Deretter fikk Molaise fikk sin videre utdannelse hos den hellige Finnian av Clonard (d. ca 549) i Clonard mellom kongerikene Meath og Leinster, og der ble han en nær venn av den hellige Aidan av Ferns (Máedóc, Maodhóg).

Senere grunnla han klosteret på Devenish Island (Damh Inis, Daimhinis – «Okseøya») i Lower Lough Erne nord for Enniskillen i baroniet Magheraboy i grevskapet Fermanagh i den delen av den nordlige provinsen Ulster som nå er en del av Storbritannia. Devenish er den største av innsjøens rundt 200 øyer. Ifølge den irske biografien deltok Finnian av Clonard i konsekrasjonen av Molaises kirke på Devenish. Der skal han ha lært opp 1 500 noviser. Han hadde også en base på fastlandet i Aughris (Echross). Molaise er trolig den samme helgenen som grunnla klosteret på Inishmurray (Inis Muiredaig, Inis Mhuireadhaigh) i Sligo Bay. Skytshelgenen for Inishmurray, Molaise av Aughris, er trolig hans dobbeltgjenger.

Både Molaises latinske og hans irske biografi antyder at Devenish var i et område underlagt grenen Síl nDaiméni av Uí Chremthainn, men den irske biografien inneholder på slutten en beretning om vandringene til et folk kalt Dartrige. Forklaringen gis av en annalnotis for 869 i Chronicum Scotorum som angir dødsfallet til Martan av Dartrige fra Daiminis, abbed av Clonmacnoise og Daiminis. Devenish lå derfor i territoriet til Dartrige, som senere i middelalderen skulle overta det området som tidligere var kjent som Fernmag, mens Uí Nad Sluaig, herskerne i Fernmag, flyttet lengre sørøstover til det søndre Monaghan, hvor baroniet Farney er oppkalt etter deres seneste land.

Molaises biografier er for det meste opptatt av en rekke mirakelhistorier uten noen åpenbar struktur, avbrutt av større hendelser i helgenens karriere: hans utdannelse under Finnian av Clonard, hans triumf over en hedensk konge ved navn Conall Derg (av Síl nDaiméni ifølge den irske biografien), og av en valfart til Roma på vegne av seg selv og sin fosterbror Aidan av Ferns. Molaises valfart til Roma er trolig en sammenblanding med den hellige Molaise eller Laserian av Leighlin (d. 639), som også krediteres for klosteret på Inishmurray.

I Roma skal paven ha testet Molaise ved å unnlate å legge en evangeliebok på alteret og andre gjenstander som var nødvendig for å feire messe, men da fikk Molaise dem til å dukke opp på mirakuløst vis. Paven belønnet ham met et betydelig antall hellige relikvier, inkludert den mirakuløse evangelieboken, sammen med velsignet jord fra Roma. Denne jorden strødde han på Inishmurray, noe som sies å ha hindret alle rotter å komme til øya. Fra Roma hadde han med tilbake relikvier av de hellige Peter og Paulus, Laurentius og Klemens, og konkurrerte dermed med Armagh. Han plasserte relikviene på sin kirkegård, slik at alle som var gravlagt på Devenish, skulle være som om de var gravlagt i Roma.

Molaise skal ha utført store mirakler. Blant dem var at han kunne puste på vått kull og få det til å begynne å brenne, og han skal ha dratt til helvete kledd i grevlingskinn for å redde en spedalsk. Blant de ulike miraklene som tilskrives ham, er en kunstig forlenging av dagslyset, alternativt anskaffelse av en penn fra et fuglenebb for å gjøre det mulig å fullføre en evangeliebok – muligens den berømte Soiscéal Molaise («Molaises evangelium»), hans kopi av evangeliene. Den ble innbundet i et relikvar av bronse rundt år 1001 som nå befinner seg i Det irske nasjonalmuseet i Dublin. Dette er trolig det eldste av åtte bevarte bokskrin. Fronten har paneler av filigransarbeider i gull og forgylt sølv rundt et sentralt kors med sirkel, omgitt av fire paneler med bilder av de fire evangelistene. Dessverre er selve boken gått tapt.

Siden Molaise fikk sin opplæring av Finnian av Clonard, regnes han på noen varianter av listen som en av «De Tolv apostlene av Irland» (Erin), en liste over irske helgener som angivelig skal ha fått sin opplæring av Finnian. Disse helgenene var for det meste utdannet i Britannia eller ble opplært av dem som hadde vokst opp under innflytelse fra de britiske skolene. De var grunnleggere av de store irske monastiske skolene og bidro mye til å spre klostervesenet i den irske Kirken. På et tidspunkt skal 3 000 studenter ha vært samlet på hans skole i Clonard fra hele Irland, Skottland og Wales, og til og med fra Gallia og Tyskland.

Imidlertid er det ikke bevist at alle de tolv i virkeligheten var Finnians elever. Noen av dem levde før Finnians tid, noen fikk sin opplæring andre steder og Clonard hadde heller ikke noe slikt monopol på å produsere viktige munker og apostler som denne lokale tradisjonen hevdet. På denne tiden var det ikke uvanlig at munker dro videre til andre klostre og dermed hadde flere enn én lærer. Utdannelsen av helgener som levde mye senere, ble også senere kreditert Finnian. Det er også snakk om mer enn tolv personer, for listene har flere varianter. Molaise/Laserian av Devenish står på mange lister i stedet for Laserian av Leighlin. Av de Tolv apostlene av Irland var det hele tre som bygde sine klostre på hver sin øy i Lough Erne, nemlig Molaisse av Devenish, Sinell av Cleenish og Ninnaid av Inismacsaint. På to andre øyer i innsjøen var det også klostre.

Før biografiene har en kort beretning om Molaises død, forteller de hvordan han var skriftefar for Kolumba av Iona. I det blodige slaget ved Cooldrevne (Cooldrevny, Cúl Dreimne, Cúl Dreimhne, Cuil Dremne, Cuildremhne, Cuildreimhne) nær Ben Bulben i dagens grevskap Sligo i den vestlige provinsen Connacht i 560 eller 561, ble 3 000 drept, og slaget ble vunnet av Kolumbas klan. De fleste irske biografiene holder Kolumba ansvarlig for det fryktelige blodbadet i dette slaget. En synode i Telltown (Tailtiu, Tailltiu, Taillten) mellom Kells og Navan i grevskapet Meath vedtok å refse ham for dette, og refsen ville ha blitt fulgt opp med en ekskommunikasjon hvis ikke den hellige Brendan Sjøfareren (av Clonfert) hadde grepet inn. Men Kolumbas egen samvittighet plaget ham, og han snakket med sin skriftefar, Molaise. Han ga Kolumba en streng bot for å sone for denne udåden, nemlig å dra i eksil fra sitt eget land og prøve å omvende like mange menn for Kristus som dem som ble drept i slaget ved Cuil Dremne, og aldri mer å se sitt fødeland. Etter å ha vandret rundt i Irland i to år, forlot Kolumba sitt fedreland i det andre året etter slaget, trolig i 563 (565?). Han elsket Irland av hele sitt hjerte og hatet å skulle forlate det, men gjennom sitt eksil la han grunnlaget for omvendelsen av Britannia.

Det er imidlertid ikke alle biografene som skriver under på denne forklaringen på at Kolumba forlot Irland. Noen mener at dette er legender som er diktet opp av skalder og forfattere av romantiske fortellinger i en senere tid, ettersom de eldste autoritetene ikke nevner dem i det hele tatt. Men det var på grunn av dem at praksisen oppsto med at alle arvinger av Kolumba skulle vise ærbødighet og respekt for arvingene til Molaise (St. Lasrén) (Plummer: Vitae sanctorum, vol 2).

I Molaises latinske biografi trekkes også andre helgener og kirker inn, som Bangor, hvor Molaise skal ha preket. Kolumbas umiddelbare etterfølger på Iona, den hellige Baithin (597-99), skal ha fått en visjon av tre stoler, en av gull, en av sølv og en av glass, hvorav den andre var for Molaise. Brendan besøkte også Devenish før han la ut på sin berømte sjøreise.

Molaise døde i 563 (andre kilder sier 564 eller 571) og ble gravlagt på Devenish. En steinkiste på Devenish, lokalt kjent som «Molush’s grave», kan være gjenspeilet i uttalelsen som tilskrives Cuimín av Connor om at helgenen elsket å være i et «hardt fengsel av stein». Molaise ble etterfulgt av den hellige Natalis (Náile av Kinawley), sønn av kong Aengus av Connaught, i alle fall i henhold til Natalis’ biografi. Molaises minnedag er 12. september, men 12. august nevnes også. Han ble også feiret lokalt den 15/16. september. Det finnes mange interessante klosterruiner på øya til tross for vikingenes herjinger i 822, 834 og 961 og at klosteret ble brent i 1157. Det ble senere stedet for en sognekirke og augustinerklosteret St Mary’s.

Navnet Laserian betyr «lys», og Molaise er et kjælenavn. Molaise er opprinnelig en utledning fra lasar («flamme»), som utviklet den hypokoristiske formen (kjælenavn) laisse, og denne versjonen av navnet viste seg å bli populær, med over førti representanter på listen over homonyme helgener. Selv om de fleste av disse ellers er ukjente, kan noen identifiseres gjennom referanser til andre deler av de hagiografiske arkiver. Dette gjelder dem som er utstyrt med patronymikon (navn avledet av farens navn) som Colmán, Fearadhach og Lughaidh, som alle er bedre kjent under aliaset Laisréan (Lasrán). Mange andre var utvilsomt lokale versjoner av skytshelgenene for Leighlin og Devenish, de mest kjente helgener ved navn Molaise/Laserian.

Ved siden av Molaise av Devenish var de hellige Macartan av Clogher (d. ca 505) og Tigernach av Clones (ca 475-549) de viktigste helgenene fra sørvest i grevskapet Tyrone (nå i Storbritannia) og grevskapet Monaghan (nå i republikken Irland) i provinsen Ulster. Deres kirker lå alle i de to kongerikene som ble styrt av klanen Uí Chremthainn: Fernmag, omtrent fra Clones til Monaghan Town (styrt av den grenen av Uí Chremthainn kjent som Uí Nad Sluaig), og området rundt Clogher, styrt av den andre grenen, Síl nDaimíni. Mellom deres fremste innflytelsesområder, på dårligere land i utkanten av Slieve Beagh nordvest i Monaghan, lå et mindre område hvis viktigste helgen var en nonne, den hellige Damnat av Tedavnet (Tech nDamnat, «Damnats hus»). Molaise, Macartan og Tigernach fikk alle sin fortjente heder i biografier skrevet i deres viktigste kirker og bevart i senmiddelalderske samlinger, mens Damnats minne er bevart, bortsett fra i stedsnavn, bare i martyrologier og i helgengenealogier.