Den hellige Mennas av Egypt (285-~309)

Den hellige Mennas (Menas, Menna, Mena, Mina, Minas) eller Mari Mina eller Abu Mena (Abu betyr Far eller Helgen) var etter alt å dømme en egyptisk kristen som led martyrdøden og ble gravlagt i det nåværende Abu Mena eller Karm Abu-Mina (Abû Mînâ) nær Alexandria. Senere er det vokst frem en legende rundt ham, og han er en av de mest kjente legendariske hellige, særlig i Egypt. Men til tross for hans legendariske status kan hans eksistens ikke betviles.

Legenden forteller at Mennas ble født i 285 i byen Niceous (Nakiyos, Nakyus, Nikiu) i nærheten av Memphis i Egypt [selv om noen kilder mener at han ble født lenger inn i deltaet]. Hans foreldre var Eudoxius (Audexio, Odexius) og Eufemia (Euphemia, Aufimia, Ophemia), som var gode kristne. De var lenge barnløse, men på en Mariafest ba Eufemia foran et ikon av Maria med tårer om at Gud ville gi henne en velsignet sønn. Da kom det en lyd fra ikonet som sa «Amen». Få måneder senere fødte Eufemia en sønn og ga ham navnet Mennas.

Eudoxius var hersker i et av de administrative områdene i Egypt, men han døde da Mennas var fjorten år gammel. Da Mennas var femten, lot han seg innrullere som soldat i den romerske hæren. Han fikk en høy rang på grunn av sin fars ry. Han ble sendt til Algerie, men etter tre år forlot han hæren fordi han lengtet etter å vie hele sitt liv til Kristus. Han trakk seg tilbake til ørkenen og levde der som eneboer.Etter å ha levd som eremitt i fem år, så Mennas i en åpenbaring hvordan englene kronet martyrene med strålende kroner, og han fikk en sterk lengsel etter å slutte seg til disse martyrene. Mens han tenkte over dette, hørte han en stemme som sa: «Velsignet er du Mennas, fordi du har vært kalt til et fromt liv siden barndommen. Du skal få tildelt tre udødelige kroner: en for din kyskhet, en annen for din askese og en tredje for ditt martyrium». Etter det skyndte Mennas seg til den lokale herskeren og bekjente sin kristne tro. Hans endeløse lidelser og den torturen som han måtte gjennomgå, tiltrakk mange av hedningene, ikke bare til kristendommen, men også til martyriet. Til slutt ble Mennas halshogd for sin tros skyld.

Hvis vi legger sammen tallene i denne historien, var Mennas 23 år da han led martyrdøden, og det må ha skjedd rundt år 309. Andre kilder sier at han ble arrestert, torturert og drept i kristenforfølgelsene under keiser Diokletian (284-305), enten rundt 300, i 295 eller rundt 303.

Soldatene som henrettet Mennas, satte fyr på hans legeme og det brant i tre dager, men uten å bli skadet. Da fikk Mennas' søster bestukket soldatene og klarte å få tatt legemet med seg. Hun gikk om bord på et skip som seilte til Alexandria, hvor hun plasserte brorens legeme i en kirke. Da forfølgelsene tok slutt, og mens den hellige Athanasius var patriark av Alexandria (328-73), viste en engel seg for ham og ga ham ordre om å legge Mennas' legeme på en kamel og dra i retning den vestlige ørkenen. På et bestemt punkt nær en vannkilde ved enden av Mareotis-sjøen, ikke langt fra Alexandria, stanset kamelen og nektet å rikke seg. Dette tok de kristne som et tegn fra Gud og gravla Mennas' legeme der.

Andre overleveringer, blant annet Mennas' greske akter publisert med en latinsk oversettelse i Analecta Bollandiana,1 forteller en litt annen historie.

Denne legenden sier at Mennas var en kristen egypter som opprinnelig godt kan ha vært kameldriver, men som senere tjente i den romerske hæren under tribunen Firmilian. Da hans legion nådde Cotyaeum (Cotyaeion, Cotyaeus) i Frygia (i dag Kütahya i det vestlige Tyrkia), fikk Mennas høre om forfølgelsene av de kristne som var begynt under keiser Diokletian (284-305) og hans medkeiser Maximian (286-305). Da deserterte Mennas fra hæren for å unnslippe døden og gjemte seg i en fjellhule. Der tjente han Gud gjennom faste, bønn og våkenetter.

Men ettersom flere og flere kristne ble drept i henhold til keiser Diokletians edikter, bestemte også Mennas seg for at han burde bekjenne sin tro offentlig. Han valgte tidspunktet med omhu. Under de årlige idrettslekene i arenaen i Cotyaeum trådte Mennas plutselig frem foran tilskuerne og annonserte fryktløst at han var kristen. Han ble da ført for prefekten Pyrrhus, pisket og deretter torturert på det mest grusomme. Men han nektet å fornekte troen, så han ble halshogdMennas hadde ønsket å bli gravlagt i hjembyen Niceous, så hans relikvier skal ha blitt ført til Egypt på en kamel. Men underveis stoppet kamelen og nektet å gå videre, og det samme skjedde da de byttet kamel. Dermed ble martyren gravlagt der kamelene stoppet. Andre igjen sier at Mennas først led martyrdøden på 800-tallet, og at det også skjedde på et helt annet sted.

Mennas' ble gravlagt sørvest for Alexandria, mellom byen og Natrondalen (Wadi Natrun), i den nordlige utkanten av den libyske ørken ved Mareotis-sjøen (nå Mariut, Maryut). Mariut, oldtidens Mareotis, er en lagunesjø under havnivå i Nil-deltaet like sør for Alexandria.Berbere fra Pentapolis i det nåværende Libya gjorde opprør mot byene rundt Alexandria. Da folket gjorde seg klare til å møte berberne, bestemte den romerske guvernøren seg for i all hemmelighet å ta Mennas' legeme med seg som sin frelser og sterke beskytter. Gjennom helgenens hjelp vant guvernøren over berberne og vendte seierrik tilbake. Han bestemte seg imidlertid for ikke å returnere helgenens levninger til hans grav, men ta dem med til Alexandria. På veien tilbake, da de passerte Mariut-sjøen på det stedet hvor helgenen hadde vært gravlagt, stanset kamelen som bar relikviene, knelte ned og nektet å røre seg. Da relikviene ble flyttet over på en annen kamel, nektet også den å bevege seg. Til slutt forsto guvernøren at dette var Guds ordre. Han fikk laget en kiste av bestandig treverk og plasserte sølvskrinet i den

Legenden forteller at Mennas' grav i Mariut-ørkenen ble glemt tidlig på 400-tallet. Men flere år senere oppdaget en gjeter en dag at et sykt lam som gikk over stedet, ble friskt. Det samme skjedde med et annet sykt lam, og denne historien spredte seg raskt. Syke mennesker som kom til stedet, ble også helbredet fra sine sykdommer bare ved å legge seg på stedet.

På denne tiden var datteren til den østromerske keiseren Zeno (474-91) syk med lepra (spedalskhet). Hans rådgivere foreslo at han skulle prøve dette stedet, noe hun også gjorde. Om natten viste Mennas seg for prinsessen og informerte henne om hans legeme var gravlagt på dette stedet. Morgenen etter tok Zenos datter et bad i innsjøen, og da hun kom opp, var hun helbredet, og hun fortalte om sin drøm til sine tjenere. Keiseren ga straks ordre om at Mennas legeme skulle graves opp og at en katedral skulle bygges på stedet. Han oppmuntret også rikfolk til å bygge hus og palasser i området. Andre kilder sier at det var den østromerske keiseren Arcadius (Arkadios) (395-408) som bygde en basilika over graven.

Det arkeologene har funnet ut, er at den opprinnelige graven ble utvidet flere ganger, og at kirken over graven ble erstattet av en basilika i første halvdel av 400-tallet. Denne ble i sin tur erstattet på begynnelsen av 500-tallet av Kryptbasilikaen (også noen ganger kalt Martyrkirken eller Gravkirken), som er den nåværende gravkirken. Rundt samme tid ble Den store basilikaen, ofte feilaktig kalt Arcadius' basilika, bygd på østsiden av Kryptbasilikaen over et tidligere bygg. Gjennom senere utvidelser vokste disse to kirkene senere sammen og delte strukturelle elementer. Taket på denne store basilikaen ble båret av 56 marmorsøyler. Ved vestenden av Gravkirken ble det på 400/500-tallet bygd et åttekantet baptisterium (dåpskapell). Den store basilikaen ble ødelagt av brann, men patriark Josef (830-49) bygde rundt 849 en ny basilika som inkorporerte mye av den gamle kirken. Under høyalteret lå marmortrappene ned til krypten med helgenens grav.

Gresk ikon

Martyren ble snart påkalt i all slags nød, og hans undergjørende ry vokste sterkt. Syke mennesker fra hele verden kom for å besøke hans grav, og rundt basilikaen oppsto Bumma eller Karm Abu-Mina («St. Mennas-byen») for å gi plass for de tusenvis av pilegrimer med hus, kirker og sykehus, en kilde og bad, et kloster. Byen er en av de eldste kristne byene i Egypt, og den var på 400-tallet og muligens på 500-tallet et av de mest berømte valfartsmålene i den kristne verden. Mennas' kult ble også spredt til andre land, kanskje av reisende kjøpmenn som æret ham som sin skytshelgen. På hans grav skjedde det tallrike undre, og stedet ble siden kalt «oldkirkens Lourdes» med over 90 helbredende kilder.

Som et resultat av ulike omskiftelser, de læremessige disputtene og erobringen av Egypt av araberne under Omar i 641, ble helligdommen neglisjert og til slutt glemt. Katedralen St. Mennas ble ødelagt under den arabiske invasjonen på 700-tallet, og byen ble ødelagt av Harun al-Rashids sønn Mamun i 820. Han brukte de utallige marmorsøylene til å bygge seg et palass og mange moskeer. Byen var bebodd ennå på 1200-tallet, men senere forsvant den imidlertid i ørkenen.

Gresk ikon

På 1300-tallet fant noen mennesker i Mariut et treskrin. De brakte det til guvernøren, som åpnet det, men det eneste han fant, var noen knokler som var pakket inn i et stykke tøy. Derfor ba han kokken om å kaste skrinet i ovnen. Men om kvelden, da kokken gikk for å forberede maten, så han en lyssøyle som reiste seg fra bålet hvor helgenens relikvier var. Han merket seg også at verken knoklene eller tøystykket var brent. Pave Benjamin ga da ordre om at knoklene skulle overføres til kirken St. Mennas i Fom-El-Khalig (Fum al-Khalig) i Gamle Kairo.

I 1905 ledet Msgr Carl Maria Kaufmann fra Frankfurt en ekspedisjon til Egypt som foretok utgravninger i Bumma mellom 1905 og 1908. Han fant et enormt område med ruiner etter en kirke, et dåpskapell, basilikaer, vanlige hus, gateløp, kloster og verksteder, kilder og bad. Det ble også funnet mange inskripsjoner på veggene som ba om hjelp gjennom helgenens forbønn, og mange andre tegn på Mennas' kult. De rike funnene fra Abu Mena er delvis i museene i Alexandria og Kairo, og delvis i Frankfurt og Berlin. Msgr Kaufmann produserte en offisiell rapport fra sin ekspedisjon i 1908, La découverte des Sanctuaires de Menas dans le désert de Mareotis. Etter de første utgravningene i 1905-07 har det vært flere, og de siste ble avsluttet i 1998.

Terrakottaampulle med «olje av St. Mennas» (500/600-t)

Msgr Kaufmann fant også tusenvis av små terrakottaflasker (ampullae) med inskripsjonen EULOGIA TOU AGIOU MENA («Minne om den hellige Mennas») eller lignende. Mennas' flasker hadde lenge vært velkjente for arkeologer, for de er blitt funnet i alle land rundt Middelhavet og enda lenger unna, som Heidelberg i Tyskland, Milano i Italia, Dalmatia i Kroatia, Marseille i Frankrike, Dongola i Sudan og i den hellige byen Jerusalem, Spania og Russland, hvor de hadde blitt brakt av pilegrimer fra Mennas helligdom.

Men før Kaufmanns funn trodde man at flaskene hadde inneholdt olje fra lampene som brant ved Mennas' grav. Fra ulike inskripsjoner på flaskene som ble gravd ut av Kaufmann, er det sikkert at i det minste noen, om ikke alle av dem, inneholdt vann fra en hellig kilde nær Mennas skrin og ble gitt til pilegrimer som et minne eller suvenir. Den såkalte St. Mennas-oljen var derfor i virkeligheten vann fra hans hellige kilde, som pilegrimene tok med seg og som ble brukt som et remedium mot legemlige og åndelige sykdommer.

Ruiner i Abu Mena

Nye utgravninger og restaureringer på stedet ble utført av Det gresk-romerske museet i Alexandria i 1925 og 1929, og av J.B. Ward Perkins i 1942. Nye utgravninger ble startet i 1959 av Det koptiske museet i Kairo, og i 1961 startet Peter Grossman fra DAI (Deutsches Archaeologisches Institut) i Kairo utgravninger av den gamle byen. Han slo definitivt fast at ruinene var det berømte monastiske senteret St. Mennas. Han gravde frem marmortrapper som ledet ned til en krypt med Mennas' grav, ti meter under høyalteret i den gamle basilikaen.

Mennas' legende har i tidens løp blitt utvidet og utbrodert med usannsynlige mirakler, og hans berømmelse som en av de såkalte «soldathelgener» vokste tilsvarende, og kulten ble svært utbredt i øst. Deler av hans legende kan ha blitt lånt fra legenden til den hellige Gordius. I vest kalles han også noen ganger «Mennas soldaten».

Koptisk ikon

Mennas blir i øst minnet den 15. Hathor (24. november), mens hans minnedag i vest er 11. november. Hans navn står i Martyrologium Romanum, men i 1969 ble hans minnedag strøket i Kirkens universalkalender og henvist til lokale og spesielle kalendere. I den koptiske kirken avbildes Mennas som en mørkhåret, glattbarbert ung mann som var i tyveårene da han led martyrdøden, mens han i den gresk-ortodokse kirken avbildes som en eldre mann medgrått hår og skjegg. I vesten avbildes han gjerne som ung ridder med hellebard (en anakronistisk avbildning av hans tid i den romerske hæren). På noen avbildninger har han hendene kuttet av og øynene plukket ut. Hans attributt har i hvert fall siden 500-tallet vært to kameler, som trolig er knyttet til hans patronat for ørkenkaravaner og underbygger kanskje tradisjonen som sier at han var kameldriver før han ble soldat.

Flere hellige ved navn Mennas ble æret høyt i den tidlige Kirken. Den belgiske bollandist-pateren Hippolyte Delehaye SJ (1859-1941) kom til den konklusjon2 at to av dem er dubletter av Mennas av Egypt (av Mareotis), nemlig Mennas av Cotyaeum og Mennas fra Konstantinopel med tilnavnet Kallikelados. Kirker ble nemlig bygd til Mennas' ære i mange byer, inkludert Cotyaeum og Konstantinopel, og det førte til at det vokste frem legender der om at de var viet lokale martyrer ved navn Mennas.

Gresk ikon

Kilden Wikipedia sier at Mennas er kjent som Reprobras i Den katolske Kirke, men denne opplysningen gjenfinnes ikke noen andre steder (bortsett fra de kildene som har kopiert Wikipedias tekst). Wikipedia sier også at legenden hevder at denne Reprobras ble myrdet av keiser Decius (249-51) for å ha forvekslet et sandglass med en temperaturmåler. Wikipedia sier også at noen mener at Mennas skal identifiseres med den hellige Kristoforos.

Kirke i det moderne klosteret

Blant folket i Egypt har Mennas vært betraktet som en av landets store helgener helt til denne dag, og den britiske seieren over Rommel ved nærliggende El Alamein i 1943 ble av patriark Kristoforos II av Alexandria tilskrevet Mennas' forbønn. Da Kyrillos VI i 1959 ble den 116. koptiske patriark (pave) av Alexandria (1959-71) på den hellige apostelen Markus' stol begynte han byggingen av et stort kloster rundt en kilometer fra restene av den gamle byen. I dag er klosteret St. Mennas et av de mest berømte i Egypt. Der hviler både relikviene av Mennas og de jordiske restene av pave Kyrillos VI. Han hadde i sitt testamente uttrykkelig bedt om å bli gravlagt der og ikke i den berømte katedralen St. Markus i Kairo.

Dagens Abu Mena ligger i distriktet Burg al-Arab i regionen Al-Iskandariyah i Egypt, 45 kilometer sørvest for Alexandria. Stedet ble i 1979 satt på UNESCOs Verdensarvliste, «Liste over verdens kultur- og naturarv» (eng: World Heritage List). På grunn av oppdemming har vannstanden steget i området, og Abu Mena har siden 2001 stått på listen over Truede verdensarvsteder (World Heritage in Danger List). På grunn av vanningstiltak for landbruket, fremmet av Verdensbanken, stiger grunnvannet, og dermed forvandles grunnens mekaniske egenskaper. Ettersom grunnen ikke lenger kan bære bygningene, må de egyptiske myndighetene delvis fylle fundamentene med sand. Det har vært nødvendig å stenge krypten med Mennas grav for publikum.

En av de eldste kirkene i Kairo er også viet til Mennas. Den ligger i et område som er kjent som Fum al-Khalig, nord for den romerske akvedukten, i det nordligste hjørnet av den kristne kirkegården ved Shari' al-Sadd al-Barrani. Dette området er ellers kjent som Al-Hamra. Den eldste kirken på stedet ble trolig bygd på 500-tallet, men under kalifen Hisham Ibn Abdel Malik Ibn Marwan ble den revet i 724 eller 725. Men den ble bygd opp igjen samme år av kristne som bodde i området. Kirken ble ombygd i 1164, da det ble bygd kupler og marmorsøylene ble erstattet av pilarer. Relikvier av Mennas ble tidligere oppbevart i kirken, men de fleste av disse ble i 1962 sendt til det berømte klosteret nær Alexandria. Noen relikvier ble imidlertid værende igjen.