Den hellige Mewan av Bretagne (~540-617?)

Den hellige Mewan (Méen, Méven, Main, Maine; lat: Mevennus, Mavenus), som legenden alltid kaller Conard-Méen, og som Les bas Bretons også kaller Saint Méven eller Saint Néven, ble født rundt 540 i Gwent i Wales. Han er en av de keltiske munkene som reiste fra Wales til Cornwall og Bretagne og som vi nå bare kan rekonstruere biografien om via tradisjonen og stedsnavn. Han skal ha vært i slekt med den hellige Samson av Dol. Samson var en gang abbed, kanskje på Caldey Island, og Mewan trådte inn i hans kloster.

Etter tradisjonen ble Mewan med, eller fulgte etter, Samson på hans misjonsreiser til Cornwall og videre til Bretagne. Biografien om Samson fra 600-tallet nevner en diakon «fortsatt i sin ungdoms blomst» som fulgte Samson på hans reiser, men den gir ham ikke noe navn. Mewan ble ledsaget av den hellige Austell (Austol), som sies å ha vært hans gudsønn. I Cornwall finnes de to nabosognene Saint Mewan og Saint Austell få kilometer fra hverandre hvor Mewan og Austell grunnla kirker på vei til Bretagne.

Ifølge tradisjonen deltok Mewan i Samsons evangeliseringsarbeid, og man mener at han etter biskopens død fortsatte å bo i klosteret i Dol. Der tilbrakte han mange år mens han praktiserte de religiøse dyder. En dag gikk han for å treffe Waroc, som var hersker i Vannetais i Bretagne, og som han måtte diskutere visse saker med. Han måtte da krysse den store skogen som den gangen delte Bretagne i to; landet «på denne siden av skogen» og landet «på den andre siden av skogen » (Porhoët). Denne skogen strakte seg over flere kantoner og er i dag delt opp i skogene i Paimpont, Brécilien, Hardouinaie, Loudéac og Nouée.

Den hellige Mewan, statue ved Fontaine Saint-Méen

Ikke langt fra borgen Pacata møtte han en rik adelsmann ved navn Caduon, som eide nesten hele kantonen. Denne herskeren viste ham gjestfrihet og tilbrakte hele natten med å lytte til ham. Neste dag kunne han ikke gå med på skille lag med Mewan, som hadde beveget ham dypt med sine ord, og han tilbød ham alt sitt jordiske gods for å bygge et kloster, på den betingelse at han selv kom for å bygge det og bo der.

Mewan lovte ham å gjøre dette dersom hans overordnede ikke satte noen hindre i veien for det. Etter å ha gjennomført sitt møte i Vannes, bendte han tilbake til Caduon, som donerte til ham den beste jorden på begge sider av elven Meu, som møttes på et sted som het Tre-Foss. Superioren i klosteret i Dol gikk med på å skille seg av med Mewan, om enn med stor sorg, og han lot ham dra sammen med noen munker og utnevnte ham til deres abbed. Caduon sparte ikke på noen ting i sin hjelp til å bygge en kirke og et kloster, hvor ryktet om Mewans og hans ledsageres hellighet tiltrakk så mange mennesker at kommuniteten straks ble stor og blomstrende.

Slik oppsto rundt år 600 klosteret Saint-Jean (St. Johannes) i Gaël (bret: Gwazel) i skogen i distriktet Brocéliande, som opptrer i de romantiske fortellingene om kong Arthur, nær Vannes i Domnonée i det nåværende departementet Ille-et-Vilaine. Klosteret var opprinnelig viet til Johannes Døperen, men det fikk senere navnet Saint-Méen eller Saint-Méon etter sin første abbed; nå Saint-Méen le Grand (35290).

Den hellige Judicaël (ca 590-658) overtok den bretonske tronen da hans far døde rundt 607. Men han måtte slåss for sin stilling med våpenmakt og ble til slutt fjernet fra tronen av sin bror, enten fyrst Haeloc (Haeloch) av Domnonia, eller kong Salomon II av Bretagne. Han trådte da inn i klosteret St. Johannes (Saint-Jean) i Gaël, hvor Mewan ble hans åndelige veileder og prøvde å få ham til å avholde seg fra de mest ekstreme botsøvelsene. Ved en anledning en vinter fant Mewan Judicaël nedsenket i en tilfrosset elv med bare hodet synlig gjennom et hull han hadde laget i isen. Da sa han til den tidligere kongen at selv om han respekterte hans inderlighet, var det nødvendig å dempe den med diskresjon. På en tid da Bretagne hadde en rekke klostre er det klart at Mewans kloster hadde et høyt ry for hellighet, ettersom kongen valgte å trekke seg tilbake dit.

Biografien om Mewan forteller få detaljer om abbedens liv, men tradisjonen forteller at han i likhet med sin mester Samson av Dol utsatte seg for den hardeste askese, og at han i likhet med Samson tilbrakte dagene med å undervise folket i katekismen, mens mesteparten av natten ble tilbrakt i bønn. Han dro på en pilegrimsreise til Roma for å besøke apostelgravene der, og på hjemveien dro han gjennom Angers, hvor han prekte. En kvinne i byen ble oppbygd av hans ord og det faktum at han drev ut en monsterslange fra hennes eiendom, så hun ga ham et stykke land. Der grunnla Mewan et kloster, som han befolket med munker fra Saint-Jean i Gaël. Dette klosteret i Anjou het ifølge legenden Monopalium eller Monopalm. Etter dette bodde Mewan vekselvis i de to klostrene, men det meste av tiden i Gaël, hvor han døde den 21. juni 617.

Etter at Judicaëls bror døde rundt 630, vendte han tilbake til verden og ble konge igjen etter sterke anmodninger fra sin familie og fra folket, som hadde sørget dypt da han ble fratatt tronen. Men uansett hvor mye godt arbeid han gjorde, følte han hele tiden et hemmelig samvittighetsnag fordi han hadde forlatt det monastiske liv, og han fikk mer og mer avsmak for det verdslige livet ved hoffet. Til slutt abdiserte han rundt 640 og trakk seg igjen tilbake til klosteret i Gaël, ikke langt fra klosteret Paimpont, som han hadde grunnlagt. Det utviklet seg til det store klosteret Notre-Dame de Paimpont, som snart tiltrakk seg mange pilegrimer. Men på begynnelsen av 900-tallet ble det ødelagt av normannerne. Hundre år senere ble det gjenoppbygd av en bretonsk fyrste og ble et kloster for regularkanniker av Sainte-Geneviève.

Judicaëls yngre bror, den hellige Judoc (Jodok, Josse), overtok tronen, men etter en uke abdiserte også han og ble først pilegrim og deretter eneboer. Etter rundt tyve år i klosteret døde Judicaël der den 16. eller 17. desember 658 og ble gravlagt ved siden av sin mester Mewan.

Mange steder i Bretagne og også noen i Normandie bærer hans navn i en eller annen form. Walisiske kilder sier at han vendte tilbake til Wales på sine gamle dager og døde der. Et kors på kirkegården i Llantwit Major minner om ham. I Saint-Méen ble hans bevarte biografi, Vita Meveni, skrevet nesten 500 år etter hans død, rundt 1084 av munken Ingomar.

Mewans minnedag er dødsdagen 21. juni. Hans relikvier oppbevares i Saint-Méen. Kulten spredte seg over hele Frankrike, og tidligere var det utallige valfarter til hans skrin i Saint-Méen. I England er han skytshelgen for Saint Mewan og kanskje Mevagissey i Cornwall. Glastonbury påstår å ha noen av hans relikvier, og hans fest ble holdt både i Exeter og i Cornwall den 21. juni.

Mewan var kjent i middelalderen og senere som helbreder av hudsykdommer, inkludert en spesiell form for ulcerasjon (kronisk sårdannelse) som ble kalt St. Méen's Evil. Helbredelser ble vanligvis tilskrevet vannet i kilder og brønner viet til ham, og den mest berømte var kilden nær hans kloster i Gaël. Pilegrimer pleide å komme i tusenvis til dette stedet hvert år. I Øvre Bretagne finnes det en vill blomst, en variant av skabiose, som fortsatt er kjent som l'herbe de Saint-Main.