Den hellige Maria Guyart Martin (1599-1672)

Den hellige Maria Guyart (fr: Marie) [Guyard] ble født den 28. oktober 1599 i Tours i departementet Indre-et-Loire i regionen Centre i Frankrike. Hun ble døpt dagen etter fødselen. Hun var den fjerde av åtte barn av bakeren Florent Guyart og hans hustru Jeanne Michelet. Moren var i slekt med den fornemme familien Barbon de la Bourdaisière. Hun fikk sin utdannelse i familien og ble opplært til et asketisk og kristent liv. I en alder av åtte år fikk hun i 1607 en visjon av Kristus som et vakkert barn som spurte henne: «Ønsker du å være hos meg?», og som fjortenåring avgjorde hun at hun hadde et ordenskall. Men foreldrene ville at hun skulle gifte seg, så hun hadde ikke annet valg enn å gi etter for deres krav.

Som attenåring ble hun i 1617 gift med silkehandleren Claude Martin. De fikk den 2. april 1619 sønnen Claude. Men Maria ble enke allerede etter bare to års ekteskap da mannen døde den 10. oktober 1619. Han etterlot seg stor gjeld og en forretning på kanten av sammenbrudd. Maria overtok den og klarte å tjene nok penger til å betale kreditorene.

Hun ble oppfordret til å gifte seg igjen slik at hun og sønnen kunne bli skikkelig tatt vare på, men hun nektet, og i 1621 avla hun et privat løfte om evig kyskhet. Hun arbeidet noen år som regnskapsfører for sin svoger Paul Buisson, som drev et transportbyrå, og hun lærte hvordan hun kunne kombinere et aktivt ytre liv med en visshet om Guds nærvær og et indre liv av kontemplativ bønn. I 1624-25 avla hun løfter om fattigdom og lydighet. Den 19. mai 1625 opplevde hun sin første visjon av Treenigheten, og den ble fulgt av en visjon av Kristus, som syntes å ta hennes hjerte for å kunne lukke det inne i sitt eget. Pinsen 1627 fikk hun en ny visjon av Treenigheten under en ekstase, og den endte med hennes åndelige ekteskap med Jesus.

Hennes ønske om å bli nonne utviklet seg i disse årene, og den 21. januar 1631 trådte hun inn hos ursulinnene eller Ursulasøstrene (Ordo Sanctae Ursulae – OSU) i Tours og tok da ordensnavnet Maria av Inkarnasjonen (Marie de l'Incarnation). Ursulinnene var grunnlagt av den hellige Angela Merici (1474-1540). Hun ble fulgt til klosterporten av sin tolvårige sønn Claude, som hun overlot i sin søsters varetekt.

Imidlertid samlet Claude en gruppe av venner på tolv-tretten år og prøvde å storme klosteret for å «befri» sin mor, men de klarte ikke å komme inn. Denne hendelsen har ofte blitt sitert av hennes baktalere som et bevis på et alvorlig lyte hos Maria, og ikke engang hun selv forsto fullstendig hvorfor hun gjorde det hun gjorde. Senere forklarte hun imidlertid at hun fulgte Guds vilje, og Claude forsto det åpenbart med tiden. Han ble benediktinermunk og presteviet i 1641, senere ble han en lærd assistent for ordensgeneralen i mauristenes kongregasjon og sin mors første biograf.

Den 25. januar 1633 avla Maria sine høytidelige løfter, og kort etter fikk hun en tredje visjon av Treenigheten, som syntes å markere høydepunktet av mystisk forening med Gud. Men samtidig opplevde hun også åndelig tørke og ulike fristelser som ga henne intens smerte og var et tegn på hennes fellesskap med den lidende Kristus.

På denne tiden var det stor interesse for arbeidet til de franske jesuittmisjonærene i Nord-Amerika. Ursulinnene var viet til undervisningsarbeid, og det var en logisk utvidelse av deres apostolat å etablere klostre og skoler for å støtte og konsolidere misjonærenes arbeid. Maria ønsket å delta i dette nye apostoliske arbeidet, noe hun ga uttrykk for i 1635 i et brev til sin skriftefar. Da en velstående kvinne fra Alençon, Madame Madeleine de la Peltrie, besøkte klosteret i Tours i 1639, gjenkjente Maria hennes straks som den kvinnen hun hadde sett i en profetisk drøm og som oppfordret henne til å reise til Canada (Ny-Frankrike). Det er derfor ingen overraskelse at Maria reagerte entusiastisk på hennes planer om en skole for å utdanne barna av de innfødte amerikanske konvertittene. Til tross for det faktum at det trolig betydde at hun forlot sin sønn for godt, meldte hun seg frivillig til å reise til Canada.

Den 22. februar 1639 forlot Maria klosteret i Tours, og sammen med den unge søster Maria av St. Josef dro hun til Paris, hvor det ble gjort arrangementer for å etablere skolen. Den 4. mai 1639 gikk Maria sammen med tre augustinske sykepleiere om bord på dampskipet St. Josef på vei til Canada. Den 1. august 1639 gikk hun i land i Cape Diamond og slo seg etter hvert ned i Québec. Hun ble dermed den første franske kvinnelige misjonssøsteren i Canada og en av de første kvinnelige misjonærer på de amerikanske kontinenter. Hun grunnla en første kommunitet for ursulinnene der i et hus i den nedre delen av byen (Basse-Ville).

Hun samarbeidet med en av jesuittmisjonærene i å sette opp konstitusjoner for det nye klosteret. Den første skolen ble åpnet i Québec i 1639 og blomstret til tross for motstand fra de innfødte amerikanerne, sykdom og mangel på midler. Våren 1641 la hun grunnsteinen for det første ursulinneklosteret i Québec. Et større hus ble skaffet i 1642, men i 1648 var hele prosjektet i fare fordi irokeserne truet selve Québec. Maria og hennes ledsagere ble rådet til å vende tilbake til Europa, men de ble værende for å holde arbeidet i gang.

En brann ødela det meste av klosteret den 29. desember 1650, men Maria bygde det opp igjen. Under irokeserkrigene fra 1653 til 1663 ble kommuniteten igjen truet av utslettelse. I tillegg til disse vanskelighetene begynte Maria å lide mer og mer av alvorlig sykdom, og hun ofret seg selv som et sonoffer for kristendommens overlevelse i Canada. Selv om hun levde i klausur, var hun fullt ut engasjert i katekese og andre misjonsprosjekter. Hun studerte språkene til irokeserne, huronene og algonkinerne og samlet ordlister på språkene algonkinsk og irokesisk slik at katekismen og Bibelen kunne oversettes. Klosteret ble et generelt «rådgivingssenter», og derfra skrev hun tusenvis av brev som tok for seg misjonærenes problemer, delte deres bekymringer og oppmuntret dem til å holde ut til tross for at flere av deres ledende skikkelser led martyrdøden på 1640-tallet (De nordamerikanske martyrene).

Over 12 000 av hennes brev er bevart, og hennes publiserte Brev gir en verdifull beretning om livet i Québec i 1639-71. De avslører også mye av hennes egen spiritualitet, en spiritualitet som fortsatte å utvikle seg, til tross for hennes tilsynelatende totale konsentrasjon om ytre aktiviteter, og nådde det høyeste nivå av mystikk. Hun erfarte et konstant nærvær av Kristus, og fra 1651 også av Jomfru Maria, og fikk spesielle åpenbaringer og trøst. For henne var Gud alltid en Gud av kjærlighet. Hennes liv av askese og botsøvelser og det uendelige arbeidet hun gjorde for å støtte misjonærene førte til alvorlig sykdom i 1654, men dette hindret henne ikke å fortsette med sitt apostolat.

I tillegg til sine mange brev skrev hun på ordre av sine åndelige veiledere to Beretninger, eller redegjørelser for sitt åndelige liv, en i 1633, like etter at hun var blitt nonne, og en i 1653/54, det virker som denne hovedsakelig ble skrevet etter ønske fra hennes sønn, og disse blir av og til henvist til som en selvbiografi. Det finnes også en bok med notater hun gjorde under sine retretter og inkluderer en redegjørelse for Høysangen, og en annen kalt «Den hellige skole, eller en enkel forklaring på Troens mysterier». Hennes skrifter viser rikdommen og variasjonen hos dem hun fikk åndelig inspirasjon fra: De hellige Bernhard av Clairvaux, Gjertrud den Store av Helfta, Teresa av Avila, Johannes av Korset og Frans av Sales, i tillegg til «Om Kristi etterfølgelse» av Thomas à Kempis. Hennes sønn ga ut en biografi om moren i 1677: La vie de la vén. Marie de l'Incarnation, première supérieur des Ursulines de la Nouvelle France.

Moder Maria hadde alltid en sterk vilje, og hun motsatte seg Den hellige biskop Frans de Montmorency-Lavals forsøk på å kontrollere ursulinnene i Québec. I 1669 ble hun fritatt for ansvaret som superior. Hun døde av gulsott den 30. april 1672 i Québec, 72 år gammel, og hun ble straks hyllet som helgen. Den 2. mai ble hun gravlagt i krypten i klosterkirken. Prosessen for hennes saligkåring ble innledet nesten umiddelbart, men den ble forsinket av mistenksomheten mot nesten alle mystiske skrifter som fulgte som et resultat av kontroversene om kvietistene i Frankrike. Hennes helligkåringssak ble ikke åpnet før den 26. september 1877, og den 19. juli 1911 ble hennes «heroiske dyder» stadfestet av den hellige pave Pius X (1903-14), et trinn i saligkåringsprosessen som ga henne tittelen Venerabilis, «Ærverdig».

Den 15. mars 1980 undertegnet den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) et dekret som fritok fire ærverdige fra kravet om det miraklet som vanligvis er nødvendig for saligkåring. Det gjaldt sr. Maria Guyart, Josef av Ancheta (1534-97), biskop Frans de Montmorency-Laval (1623-1708) og Kateri Tekakwitha (1656-1680). Disse fire ble saligkåret den 22. juni 1980 av pave Johannes Paul II i Roma.

Den 3. april 2014 ble tre av disse fire salige helligkåret av pave Frans, nemlig Maria Guyart, Josef av Guyart og Frans de Montmorency-Laval. Dette skjedde uten noen seremoni, bare ved et pavelig dekret. Dette kalles stadfestelse av kult eller ekvipollent helligkåring. Kateri Tekakwitha var blitt helligkåret den 21. oktober 2012 av pave Benedikt XVI (2005-13).

Marias minnedag er dødsdagen 30. april. Hun kalles også «Den amerikanske Kirkes Mor», «Den katolske Kirke i Canadas mor» og «Den nye verdens Teresa». Hun er også kjent som «Maria av Ursulinnene».

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (IV), Delaney, Holböck (1), Resch (B1), Index99, KIR, CE, CSO, Patron Saints SQPN, Bautz - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. februar 2004