Den hellige Mechthild av Helfta (av Hackeborn) (1241-1298)

Skytshelgen mot blindhet

Den hellige Mechthild (Mechtilde, Mechtild, Mathilda; lat: Mathildis) ble født rundt 1241 i Helfta i Thüringen i Tyskland. Hun kom fra en av de ledende familiene i Thüringen. Noen har trodd at Mechthild av Hackeborn og Mechthild av Wippra var to forskjellige personer, men baronene av Hackeborn var også grever av Wippra, og det var vanlig at medlemmer av familien tok et av disse navnene (eller begge).

Da Mechthild var syv år gammel, var hun med moren på besøk hos den mye eldre søsteren Gjertrud, som da var nonne i klosteret Rodersdorf. Jenta ble så begeistret for nonnenes fromme liv at hun nektet å forlate klosteret. På hennes innstendige bønner ga foreldrene sin tillatelse til å etterlate henne i den eldre søsterens varetekt for å få sin utdannelse der. Gjertrud ga lillesøsteren en streng klosterlig oppdragelse, som inkluderte både boklig lærdom og manuelt arbeid. Så snart Mechthild hadde blitt gammel nok, ble hun selv benediktinernonne (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i Rodersdorf. Søsteren Gjertrud ble valgt til abbedisse i 1251, bare 19 år gammel.

Rundt 1258 flyttet abbedisse Gjertrud og hele kommuniteten til klosteret Helfta ved Eisleben i Sachsen, som lå på land gitt av hennes brødre Ludvig og Albert. Den 18-årige Mechthild fulgte med henne dit og avla løftene der. I det nye klosteret fikk Mechthild ansvaret for å ta seg av barn som ble sendt til klosteret for utdannelse, og på grunn av sin vakre sangstemme ble hun også sjefskantor (domna cantrix) og lærer i gregoriansk sang og kordirigent. Medsøstrene kalte henne «Kristi nattergal». Som hun senere skrev i sine «åpenbaringer» la hun større vekt på sangens brennende hengivenhet enn på skolerte stemmer.

I Helfta fantes allerede en annen, noen år yngre jente som skulle bli en av middelalderens store helgener og mystikere, den hellige Gjertrud av Helfta, som ettertiden skulle kalle «den Store». Så snart Gjertrud var gammel nok, ble hun selv nonne i Helfta. Mechthild ble hennes novisemester, veileder og venn. Gjertrud fikk en fortreffelig utdannelse og lærte latin, men hun hadde aldri noe verv i kommuniteten, og hennes liv var ytre sett begivenhetsløst. I dette klosteret virket tre hellige kvinner på 1200-tallet; foruten Gjertrud og Mechthild av Hackeborn også den salige Mechthild av Magdeburg.

Som Gjertrud hadde også Mechthild en dyp andakt for Jesu hellige Hjerte, flere århundrer før denne andakten ble allment utbredt i vide kretser i Kirken. Mange av invokasjonene i litaniet for Jesu Hjerte er tatt fra Mechthilds bøker. Sine visjoner og de nådebevisningene hun hadde fått, avslørte hun først mye senere, da hennes søster abbedissen var død og hun selv i 50-årsalderen ble rammet av sykdom. To av hennes medsøstre – den ene var Gjertrud den Store – nedtegnet alt hun fortalte om sine åndelige opplevelser. Slik oppsto Liber specialis gratiae, «Boken om den store nåden», et av middelaldermystikkens vakreste og mest berømte verk.

Mange av Gjertrud den Stores åndelige erfaringer er beskrevet i en skriftsamling som kalles Legatus Divinae Pietatis, «Guds kjærlighets sendebud», men er mer kjent som «Gjertruds og Mechthilds åpenbaringer». Samlingen består av fem bøker, blant dem «Bønner» og «Åndelige øvelser». Gjertruds union med Kristus var så intens at Jesus sa til Mechthild: «Hvis du ønsker å finne meg, se etter meg i Gjertruds hjerte».

Mechthild døde en stille død på slutten av 1200-tallet, men vi vet ikke nøyaktig hvilket år. Tradisjonelt angis 19. november 1298 som hennes dødsdato, men 1278 og 1299 nevnes også. Hennes åndelige bøker ble spredt sammen med ryktet om hennes hellighet over hele Europa. Boccaccio vitner om at hennes verk allerede på 1300-tallet var oversatt til italiensk, og at hennes bok «Om den store nåden» i Firenze var kjent under navnet «Fru Matildas lov» (La Laude di donna Matelda). Gjertrud den Store skrev om Mechthild: «Det har aldri før vært noen som henne i vårt kloster, og jeg frykter at det vil det heller aldri bli igjen».

Mechthild ble aldri formelt helligkåret, men hennes minnedag er dødsdagen 19. november, men 16. november nevnes også. I mange benediktiner- og cistercienserklostre feires hun også den 26. februar, siden 19. november er festen for den hellige Elisabeth av Ungarn (av Thüringen). Hun fremstilles i cistercienserdrakt, som attributt har hun oftest bok hvor det sitter en due. Ofte avbildes miraklet da hun ga en blind nonne synet tilbake. Hennes navn er også populært i Frankrike og England som Maud.