Den hellige Maria Carnen Sallés y Barangueras (1848-1911)

Den hellige Maria ble født som Carmen Francisca Rosa Sallés y Barangueras den 9. april 1848 i Vic i provinsen Barcelona i regionen Catalonia i Spania. Hun ble døpt to dager etter fødselen i katedralen i Vic. Hun var den andre av ti barn av José Sallés y Vall og Francisca Barangueras y de Planell, hengivne kristne som ga henne og hennes ni yngre søsken en god kristen utdannelse, hvor et dominerende trekk var en stor kjærlighet for Jomfru Maria. Fra farssiden arvet barna en følelse av ærlighet og ansvar i arbeidet, kjærlighet og rettferdighet, sammen med en dyp følsomhet blandet med ømhet, hengivenhet og nærhet. Fra morssiden arvet de en sterk religiøs følelse av å se Gud i alt i livet, en Gud som bryr seg om sine skapninger med kjærlighet. Hun lærte å alltid søke Guds vilje, å være en som skapte fred og forsoning mellom brødrene.

Carmens tidlige år var preget av mange offer, nøysomhet og forsakelser i livet. Det var vanskelige tider med en sosial omveltning, preget av økonomisk motgang og sult. I sin store familie ofret foreldrene mye for å gi utdanning og kultur til sine barn. I den industrielle revolusjonen som pågikk måtte faren søke et levebrød, og familien flyttet til Manresa i Bages, midt i Catalonia. Der begynte Carmen i likhet med sine søstre på La Enseñanza, en skole drevet av kongregasjonen Marias Selskap. Der lærte hun trossentninger og tradisjoner som satt festet i sinnet og formet henne senere i livet.

Et sentralt mariansk år i hennes liv var 1858. Den 11. februar det året virket det som Jomfruen i Lourdes bekreftet til den hellige Bernadette dogmet om Jomfru Marias uplettede unnfangelse, som var erklært den 8. desember 1854. I 1858 reiste hun sammen med familien på en valfart til Montserrat, og det var på denne reisen hun bestemte seg for å vie sitt liv til Gud etter sin første kommunion. Den 18. april 1858 mottok hun sin første kommunion. Hennes foreldre hadde planer om å arrangere et fordelaktig ekteskap for sin eldste datter i likhet med det de senere gjorde for hennes yngre søstre.

Men foreldrenes intensjoner var ikke i samsvar med hennes klosterkall. På den tiden gikk kvinner fra å være foreldrenes ansvar til ektemannens, og Carmen ble forlovet med en ung spanjol, som presenterer for henne behovet for å følge den veien han hadde satt ut. Som sekstenåring uttrykte hun sitt ønske om å bli nonne, og hun klarte å få brutt forlovelsen, med støtte fra jesuittpateren Governa. Men det var imidlertid ikke enkelt å avsløre Guds vilje. Først trådte hun med støtte fra p. Governa den 7. mai 1869 inn som novise hos Tilbedelsessøstrene (Hermanas Adoratrices) i Barcelona, som hadde som formål å hjelpe marginaliserte grupper, og der ble hun klar over det store behovet for å hjelpe prostituerte og «falne kvinner». Hennes interesse og evne til resonnement fikk henne å lure på hvordan disse kvinnene ville ha vært dersom samfunnet hadde gitt dem andre muligheter. Hun bestemte seg derfor for å vie sitt liv til utdanning av kvinner, slik at de kunne ha sin rettmessige plass i enhver sosial klasse i samfunnet. Ved å kontemplere over den uplettede Maria lærte hun at Guds kjærlighet avverger det onde ved å så godhet. Senere sa hun: «For å oppnå gode resultater er det nødvendig med en god begynnelse». Men hun forlot denne kommuniteten uten å avlegge noen løfter.

En p. Sebastian Aliberch, som så hennes potensiale som oppdrager, anbefalte henne å tre inn i en læreorden for å kunne arbeide med utdannelsen av kvinner, så hun sluttet seg den 8. mai 1871 til instituttet «Dominikanersøstre av Bebudelsen» (Religiosas Dominicas de la Anunciata – DA) i Vic som novise. Denne kongregasjonen var grunnlagt i 1856 av den hellige Frans Coll Guitart (1812-1875) (sp: Francisco) og er en gren av dominikanernes tredjeorden, viet til undervisning og utdanning av kvinner. Av dem lærte hun å kombinere kontemplasjon og et aktivt apostolat, og hun oppdaget at «det er i barns hjerter vi finner Kristus». Hun drømte om unge mennesker som balanserte dyder og kunnskap i sine liv, noe som gjorde dem i stand til å bli kraftfulle i å lede familier og samfunnet mot Gud. I august 1872 avla hun sine løfter.

I 22 år viet hun seg til utdanning på ulike steder. Hun drev en skole for barn av yrkesaktive kvinner, i Barcelona ledet hun en høyskole viet til middelklassen, og hun klarte å åpne kveldsleksjoner for 300 arbeidere, hjulpet av studenter som studerte på dagtid. Hun prøvde å øke kvinners kultur og utdanne unge mennesker i en dyp fromhet, godt fundert og uten sentimentalitet, som det var forventer i den mentaliteten som var mest vanlig på den tiden, slik at alle kunne forstå at kvinner bør gå utover elementær ABC og «hennes kjønns arbeid».

Blant andre interne problemer ble hun anklaget for å ville fylle kvinners hoder med forfengelighet. I 1889 startet Carmen en dyp prosess med søking. Hun ba, konsulterte og begynte å lytte til Den Hellige Ånds stemme som talte til hjertet, og hun levde etter de omstendighetene som forelå. Alvorlige problemer oppsto sent i 1891 og tidlig i 1892. Sannheten er at hun aldri ønsket å avslutte den dominikanske kongregasjonen, men etablere en ny gren av det samme treet. Hun ønsket å bo hjemme for å fortsette å gi utdanning der. Men dette ble hun nektet og ble derfor tvunget til å starte en ny kurs. I 1887 forlot hun kongregasjonen. Fulgt av tre ledsagere, Candelaria Boleda, Remedios Pujol og Emilia Horta, startet hun etter en prøvetid en ny kongregasjon i Kirken, støttet av erkebiskopen av Burgos.

I et iherdig, men rolig søk, fordi hun stolte mer på Herren enn seg selv, foretok Carmen en reise til Madrid. Der ventet det guddommelige forsyn. De faste og rolige ordene til Don Celestino Pazos, som tilhørte Cabildo i Zamora, hjalp henne å finne Guds vilje. Carmen satte sitt prosjekt under beskyttelse av Vår Frue av Gode råd, som står i et kapell i kollegiatskirken San Isidro. Etter å ha bedt, erklærte hun til sine ledsagere at det var Guds vilje at de skulle arbeide i Burgos.

Den 22. februar 1892 grunnla hun kongregasjonen «Misjonssøstre av Den uplettede unnfangelse for undervisning» (Religiosas Concepcionistas Misioneras de la Enseñanza – RCM). Hun tok ordensnavnet Maria av Karmelberget (sp: María del Carmen). Kongregasjonens navn hadde opprinnelig tilføyelsen «av St. Dominikus», men etter protest fra dominikanersøstrene i Vic ble referansen til Dominikus snart fjernet.

Den 15. oktober 1892, på festen for den hellige Teresa av Jesus, kom Carmen til Burgos med de tre ledsagere Candelaria Boleda, Emilia og Remedios Pujals Horta. De hadde en stor beskytter i erkebiskopen, Don Manuel Gómez-Salazar y Lucio Villegas, som den 7. desember samme år ga bispedømmets godkjenning av den unge kongregasjonen og godkjente åpningen av den første skolen eller Colegio Concepcionista. Den 16. april 1893 kom bispedømmets godkjenning av konstitusjonene, samtidig som Carmen Sallés mottok utnevnelsen som generalsuperior. Den 29. februar 1908 mottok Carmen Sallés den hellige pave Pius Xs (1903-14) godkjennelse av instituttet. Den 19. september samme år fikk hun Decretum laudis («rosende dekret») fra Rituskongregasjonen. Den 8. desember 1954, på festen for Marias uplettede unnfangelse og i Det marianake år, godkjente den ærverdige pave Pius XII (1939-58) definitivt Kongregasjonen under sitt nåværende navn: Concepcionistas Misioneras de la Enseñanza.

Fra første øyeblikk konsentrerte hun seg om en tilstrekkelig forberedelse av de søstrene som skulle bli fremtidige lærere. På en tid da loven ikke krevde undervisningssertifikat for å undervise i Kirkens private skoler, satte hun søstrene til akademiske studier, pianoundervisning og innføring i det franske språket. Det ville fortsatt ta noen år før universitetet åpnet dørene for kvinner, men to år etter grunnleggelsen av instituttet, kunne medlemmene starte sine studier. Moder Maria del Carmen planla en omfattende og balansert utdanning, for de unge jentene burde utvikle seg harmonisk med både intelligens og hjerte.

Hun satte alle sine krefter inn for å grunnlegge nye hus og skoler, og i løpet av Moder Marias nitten år som superior åpnet kongregasjonen tretten Casas de María Inmaculada («Den uplettede Marias hus»), som hun likte å kalle sine kommuniteter og skoler. Disse var i Burgos, Segovia, El Escorial, Madrid, Pozoblanco, Almadén, Valdepeñas, Manzanares, Santa Cruz de Mudela, Murchante, Barajas de Melo, Arroyo del Puerco (i dag Arroyo de la Luz) og Santa Cruz de la Zarza. Hun startet også forberedelsene til å bringe instituttet til andre land.

Maria del Carmen døde den 25. juli 1911 i Madrid, 63 år gammel. Det var da 166 søstre i den nye kongregasjonen. Den begynte sin internasjonale ekspansjon få måneder etter Marias død med den første misjonsekspedisjonen til Brasil, og deretter spredte den seg til flere land i Latin-Amerika og Afrika og Asia. Søstrene er i dag til stede i Spania, Italia, Japan, Kongo (Kinshasa), Sør-Korea, Filippinene, Den dominikanske republikk, Ekvatorial-Guinea, Brasil og Venezuela samt på vestkysten i USA. De har den hellige Antonius Maria Claret som instituttets spesielle beskytter, og det har alltid vært et nært forhold mellom dem og claretinernes kongregasjon. I 1954 ble de tilknyttet den claretinske ordensfamilien. I 2004 var de rundt 540 søstre i 67 hus.

Den 17. desember 1996 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 18. desember 1997 undertegnet den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret av paven den 15. mars 1998 i Roma. Han fastsatte da 6. desember som hennes minnedag.

Den 19. desember 2011 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hennes forbønn, noe som åpnet for en snarlig helligkåring. Hun ble helligkåret av paven den 21. oktober 2012 på Petersplassen i Roma sammen med seks andre, de hellige Johannes Baptist Piamarta (1841-1913), Jakob Berthieu SJ (1838-96), Marianne Cope (1838-1918), Kateri Tekakwitha (1656-80), Pedro Calungsod (1654-72) og Anna Schäffer (1882-1925). 80 000 mennesker var til stede på plassen.

Hennes navn opptrer i ulike former: María del Monte Carmelo Sallés y Barangueras, Carmen Sallés y Barangueras, Carmen Sallés y Barangueras. Hun minnes spesielt for grunnleggelsen av kongregasjonen samt sitt forsvar for likestilling mellom menn og kvinner.