Den hellige Kentigern av Glasgow (~518-~603)

Skytshelgen for Glasgow

Den hellige Kentigern (Quentagern; lat: Kentigernus, Kentegernus, Kintigernus, Kentegrinus, Cantigernus, Conthigernus; gmleng: Kyndeyrn; wal: Cyndeyrn) med kjælenavnet Mungo (Munghu, Mongah), ble født rundt 518, ifølge tradisjonen i Lothian ved Edinburgh. Om ham kjenner vi mange legender, men få fakta, og alle kildene er fra 1000- og 1100-tallet. De fleste er fra nord, og de inneholder ulike folkloristiske elementer som er betydelig eldre enn fra 1000-tallet, men de har ingen historisk verdi.

Den eldste biografiske kilden, er et fragment av en anonym munk, adressert til biskop Hubert av Glasgow (1147-64). Det forteller historien om Kentigerns unnfangelse og fødsel i betydelig detalj, men svært tvilsomt. Historien fortsetter til der hvor Kentigern blir en disippel av den hellige Serf (Servanus) i Culross, hvor den avbrytes. En komplett biografi, Vita Kentigerni, er bevart av munken Jocelin av Furness fra rundt 1180, adressert til biskop Jocelyn av Glasgow (1175-99). Han hevder at han baserte biografien på en eldre legende fra Glasgow samt et dokument skrevet på irsk. Den tredje biografien av John av Tynemouth (1300-t) er basert på Jocelyn. Den er trykt av Capgrave i Nova Legenda Angliae, og igjen av bollandistene i Acta Sanctorum. Den fjerde kilden er Officium Sancti Kentigerni, i Registrum Episcopatus Glasguensis. Jocelyn fant i den opprinnelige biografien Quiddam sanae doctrinae et Catholicae fidei adversum, altså mye som var i strid med sunn lære og katolsk tro, uten tvil noen keltiske særegenheter, og da disse sjokkerte hans middelalderske og romerske sinn, utelot han dem eller endret dem til å gjenspeile sin samtids tenkesett. Dermed har disse detaljene gått tapt for oss.

Tradisjonen forteller at Kentigern ble født utenfor ekteskap som barnebarn av en britisk fyrste, enten Lothus (Loth), som provinsen Lothian er oppkalt etter, eller Urien, som de walisiske helgengenealogiene (slektstavlene) hevder. De sier at Cyndeyrn var sønn av Owain ab Urien av slekten til den hellige Coel Hên (Godebog). I de eldre slektstavlene kalles han Cyndeyrn Garthwys. Hans far Owain var en berømt person og opptrer i noen av de tidlige middelalderske walisiske eventyrfortellingene, som The Dream of Rhonabwy, Owain and Luned og Peredur. Bestefaren Urien Rheged er også fremtredende i historier og romanser.

De samme genealogiene varierer når det gjelder Kentigerns mors navn. Legenden forteller at den hellige Theneva (Thenew, Thenaw, Thenova, Thaney, Thaneu, Dwynwen; wal: Denw) var prinsesse, stedatter av kongen av den nordbritiske provinsen Leudonia. Hennes stefar var Lleuddun Luyddog av Dinas Eiddyn (Edinburgh), som ga navn til Lleuddu niawn eller Leudonia, dagens Lothian. Theneva var søster av Beren, den hellige Beunos mor, noe som bekreftes av den fragmentariske biografien.

Biografien sier at Leudonus, vir semipaganus («halvhedensk mann»), var konge av provinsen i det nordre Britannia kalt Leudonia, og han hadde en stedatter (filiam novercatam) ved navn Thaneu. Hun ble søkt i ekteskap av Ewen filius Erwegende (...) In gestis historiarum vocatur Ewen filius regis Ulien. Da Theneva avviste Owains tilnærmelser, sendte kongen henne for å leve med en svinegjeter. Mens hun slik arbeidet med de simpleste oppgaver, forkledde Owain seg som en jente og forførte henne.

Da Theneva viste tegn på å være fruktsommelig, ble kongen rasende og ga ordre om at hun skulle steines til døde. Men i stedet for å utføre denne ordren, satte bødlene henne i en vogn og kastet henne utfor klippen Mount Kepduf på sørsiden av Forth-fjorden. Men hun overlevde på mirakuløst vis, og i hjulsporene etter vognen ved klippens fot sprang det frem en mirakuløs kilde. Da hun ble funnet i live, ble hun brakt rundt 3 000 skritt unna til Aberlessic, som hadde sitt navn fordi fiskerne dekket stranden med innvollene til den fisken de fanget der, og stedet stinket. Der ble hun satt ut på fjorden i en coracle eller currach (en liten bred båt av vier trukket med skinn) uten årer.

Kongen gikk etter svinegjeteren, ettersom han antok at det var han som hadde forført Theneva, og han flyktet til noen sumper. Da han fortsatt ble forfulgt, slynget han spydet mot kongen og gjennomboret ham. Kongens menn reiste en stor minnestein der hvor han falt, og den står der fortsatt.

Imens drev Theneva i land i Culross, hvor hun akkurat rakk å krype til restene av et bål som noen gjetere hadde etterlatt, før fødselen satte i gang. Neste morgen kom gjeterne tilbake til stedet, og der fant de Theneva og hennes nyfødte sønn. De fortalte straks om det som hadde skjedd til Serf (Servanus), som bodde i nærheten. Da Serf kom til stedet og så det vakre spedbarnet, smeltet hans tørre hjerte, og han utbrøt «Mochohe! Mochohe!» Dette keltiske kjælenavnet forklares vanligvis som «kjære venn» og nevnes oftest som «Mungo» (Munghu). Dette ble guttens navn i tillegg til det mer formelle Kentigern (Centiern) eller «kongens hode». Serf adopterte straks både mor og barn og døpte dem.

Barnet vokste opp i den gamle mannens celle, og han ble instruert av ham i all hellig kunnskap som en prest trengte å vite. Mungo var en ivrig og vennlig gutt og Serfs favorittelev. Men mesteren hadde også andre elever, og de ble misunnelige på hans rolle som favoritt. De hevnet seg på ham ved å vri halsen rundt på Serfs tamme rødstrupe, som Kentigern var svært glad i. Dessuten slukket de bålet den natten da det var Kentigerns tur til å sitte oppe og passe på det. Ved den siste anledningen fikk han liv i bålet igjen ved å gni tørre hasselkvister mot hverandre.

I det lange løp gjorde fiendskapen fra de andre elevene det uutholdelig for Kentigern å være lenger hos Serf, men misnøyen nådde en topp da kokken døde og hans plikter ble pålagt Kentigern. Dette var så ille for ham at han til tross for bønnene fra sin mester bestemte seg for å dra. Han krysset fjordens munning nær et sted som senere ble kalt St. Servan’s Bridge. Jocelyn fant i den originale biografien noe om at han krysset fjorden mellom tidevannets flo og fjære, og da han ikke forsto ordene Mallena og Ledo, forvandlet han dem til elvene Teith og Forth, som renner nesten parallelt til rundt fem kilometer fra Stirling, hvor Forth, den sørligste av de to elvene, plutselig snur mot nord og renner ut i Teith.

Den unge helgenen dro deretter til Carnock, hvor en viss munk Fergus var bosatt. Han var døende, og med sitt siste åndedrag overga han sin celle til Kentigern og ba om at hans legeme måtte overføres til Cathures eller Glasghu ved elven Clyde i Strathclyde i Skottland, hvor dagens by Glasgow oppsto. Der hadde den hellige Ninian (ca 360-ca 432) konsekrert en kirkegård og hvor han kunne få en kristen begravelse. En tradisjon sier at Kentigern la Fergus’ lik på en oksekjerre og gravla det der hvor oksen stanset.

I Glasgow ble Kentigern værende en tid. Der søkte han et liv i ensomhet og ble eremitt eller munk av den irske tradisjonen, som praktiserte den vanlige askesen. Etter hvert samlet det seg en kommunitet rundt ham, han grunnla et kloster og en kirke, og hans berømmelse spredte seg. Rundt 543 ba kongen av regionen Strathclyde, sammen med de andre kristne der, Kentigern om å bli deres første biskop, selv om han den gangen fortsatt bare var 25 år gammel. Han gikk med på deres ønske, og en biskop ble tilkalt fra Irland for å konsekrere ham. Dette likte ikke biografen Jocelyn, som beklager bruddet på reglene fra konsilet i Nikea om å ha tre biskoper til å foreta en bispevielse, og han sier at britene og irene var insulani, utenfor den siviliserte verden, omgitt av hedninger og mennesker uvitende om kirkelige skikker. Men han er skyldig i uærlighet når han senere lar Kentigern tvile på gyldigheten av sin ordinasjon og dra til Roma for å få den hellige pave Gregor I (590-604) til å supplere manglene i de ritene han hadde gått gjennom. At dette er diktet opp av Jocelyn, kan neppe betviles.

Kentigern foretok en visitasjon i sitt bispedømme, og han fant at selv om landet i navnet var kristnet, var flertallet av befolkningen hedninger. I tillegg var ikke kongen, Morken, ikke spesielt hjertelig da han så med hvilken energi biskopen utførte sitt arbeid, og han hånte hans glød. Det kom til et åpent brudd da det ble flom og et skip med korn ble ført ned elven Clyde fra de kongelige eiendommene. Det strandet ved Kentigerns monastiske grunnleggelse, og helgenen hadde ingen skrupler med å forsyne seg av lasten.

Kort etter døde Morken, men hans etterfølgere var enda fiendtligere stemt overfor Kentigern. Helgenen mente at det var planlagt en konspirasjon for å myrde ham, så han flyktet til Wales. Ifølge The Red Book of St. Asaph slapp han unna Morken. På vei sørover stanset han i Carleolum (Carlisle) i Cumbria. Der oppdaget han at rundt 550, førti år etter at de romerske legionene trakk seg tilbake, hersket fortsatt hedendommen i fjellområdene nær Carlisle. Kentigern gjorde et forgjeves forsøk på å utrydde den, og hans korstog skapte en etno-religiøs politisk polarisering i Cumbria.

Mye mindre sannsynlig er historien om at han i 553 dro videre til Wales, hvor han skal ha truffet den hellige David av Wales (d. 601) i Menevia. Hans berømmelse nådde Cathwallanus i Nord-Wales, og den fyrsten inviterte ham til sitt område. Ifølge The Red Book of St. Asaph het kongen Caswallaunus, og med det menes Cadwallon Lawhir, far til Maelgwn. Kentigern reiste med et stort følge av munker og soldater. Cadwallon bød ham å velge seg det stedet han ville for sin grunnleggelse. En dag så han en vill bjørn grave i jorden nær elven Elwy, og der bestemte han seg for å grunnlegge et kloster.

Alt gikk glatt en stund, men da Maelgwn etterfulgte sin far, begynte vanskelighetene, for Maelgwn likte ikke å ha en så stor koloni på sitt territorium. Klosteret i Llanelwy hadde innen kort tid 965 munker, og Kentigern delte dem i tre grupper: de 300 som ikke kunne lese, ble satt til å passe kveget og dyrke jorden, 300 ble tatt ut til å utføre plikter i klosterets husholdning, mens de resterende 365 viet seg til tidebønnene, som pågikk uten stans, dag og natt.

Kentigern skal ha blitt den første biskop av Llanelwy (senere St. Asaph). Blant hans favorittelever var den hellige Asaph (d. ca 610). Da David døde i Mynyw i 601 (eller 589), skal Kentigern ha sett hans sjel bli båret til himmelen av engler. Etter det introduserer Jocelyn Kentigerns ekspedisjon til Roma. Ettersom Gregor den stor ikke ble pave før i 590 og Kentigern vendte tilbake til Glasgow skort etter 573, faller Jocelyn i en anakronisme. At Kentigern dro til Roma i det hele tatt, er usannsynlig, og med sikkerhet ikke syv ganger, som Jocelyn vil ha oss til å tro. Men bevisene for disse opplysningene er mangelfulle; de bygger bare på én sen walisisk kilde, og det finnes ingen spor av noen liturgisk kult i Nord-Wales. Man tror nå at han ikke grunnla klosteret i Llanelwy, men bare var abbed der en tid.

Imens hadde det skjedd store forandringer i Strathclyde. Det var på denne tiden fire britiske konger i Strathclyde, mens sakserne hadde invadert og okkupert provinsen Lothian. Mot disse gikk nå britene til krig. Nord for Strathclyde lå den skotske kolonien Dalriada, som innbefattet Argyll, som engasjerte seg i å slå pikterne tilbake. Men pikterne holdt fremdeles de nåværende grevskapene Wigtown og Kirkcudbright. De fire britiske kongene var Urien, Rhydderch Hael, Gwenddoleu og Morcant. Disse fire hadde slått seg sammen mot Hussa, sønn av Ida av Bernicia, som begynte sin regjeringstid i 567.

Men det fantes elementer av uenighet mellom de fire kongene, noe som til slutt brakte dem i indre konflikt. På den ene siden i borgerkrigen sto det tradisjonalistiske hedenske «britiske» partiet, ledet av Gwendolen og Morcant, som hevdet å nedstamme fra den gamle keltiske adelsfamilien Coel Hên. Mot dem sto det kristne «romerske» partiet under Rhydderch Hael (Rederech), som hevdet å stamme fra de romerske kolonistene og regimentene som hadde voktet Hadrians mur. I 573 møttes de to sidene i slaget ved Ardderyd (nå Arthuret) på vestsiden av elven Esk, tretten kilometer nord for Carlisle. Der ble tilhengerne av Gwendolen og Morcant beseiret av den kristne hæren under Urien og Rhydderch Hael.

Gwenddoleu døde på slagmarken, og etter seieren erklærte Rhydderch Hael seg som konge over de cumbriske britene. Han hadde blitt døpt i Irland og var en from kristen, så han tilkalte Kentigern for å gjennomføre et korstog for å utrydde hedningene i sitt land. Kentigern ville gjerne ha blitt værende i Llanelwy, men han følte at plikten kalte ham nordover. Etter å ha utnevnt Asaph til sin etterfølger som abbed og biskop av Llanelwy, dro Kentigern nordover med 665 munker og klerikere. To av dem som fulgte ham tilbake til Strathclyde, var de hellige Finan av Aberdeen og Nidan (Midan). Kentigern bodde først i rundt åtte år i Holdelm (i dag Hoddam) i Dumfriesshire før han i 581 vendte tilbake til Glasgow.

I Glasgow organiserte Kentigern utryddelsen av hedendommen. Han forbød den populære skikken med å tatovere kroppen til ære for gudene, ødela hedenske helligdommer og reiste kirker på ruinene av dem. Da han hadde kristnet regionen, sendte han sine misjonærer nordover inn i pikternes land, og videre nordover til Orknøyene, Island og Norge. En historie som godt kan være historisk, er at Kentigern møtte den hellige Kolumba (d. 597), som besøkte ham mot slutten av sitt liv (rundt 584?), og at de byttet bispestaver. Kentigerns stav, kalt Cathbhuaidh, «slag-seier», utsmykket med kostbart metall og edelsteiner, ble oppbevart i katedralen i Ripon til 1400-tallet.

I Glasgows byvåpen er Kentigern avbildet sammen med sine attributter: fisk og ring, fugl, bjelle og tre. I tillegg er byens motto hentet fra en av Kentigerns prekener: «La Glasgow blomstre ved forkynnelsen av ordet». Da en advokat tegnet det nåværende byvåpenet i 1868, ble bare de tre første ordene med: Let Glasgow Flourish, noe som kanskje avspeiler de verdlige aspirasjonene til handel og industri. Barna i Glasgow lærer denne reglen:

Here is the bird that never flew. / Here is the tree that never grew. / Here is the bell that never rang. / Here is the fish that never swam.

Dette er historien om fisken og ringen:

Legenden forteller at dronning Langueth (Languoureth) av Strathclyde var utro med en ridder. Som et tegn på sin kjærlighet ga hun elskeren en ring hun hadde fått av sin mann, kong Rhydderch. Under en jakt oppdaget kongen ringen på ridderens finger, og da han satt og sov under et tre, fikk den rasende kongen ubemerket tatt ringen av ridderens finger og kastet den i hemmelighet i elven Clyde.

Deretter ga han dronningen ordre om å finne den i løpet av tre dager, eller ta straffen for sin forbrytelse. Hun ba Kentigern om hjelp, og han sa at hun ikke trengte å være urolig. Deretter sendte han en av sine munker for å fiske, og på mirakuløst vis fant han ringen i magen (alternativt i munnen) på en laks han fanget. Dermed kunne Kentigern redde dronningen.

Fuglen er til minne om Serfs tamme rødstrupe, som ved et uhell ble drept av noen munker som skyldte på Kentigern. Da tok Kentigern fuglen i sine hender og ba over den, og da fikk den livet tilbake.

Bjellen skal Kentigern ha fått av paven da han besøkte Roma. Skikken var å ringe med den for å kunngjøre at en person var død og for å oppfordre folket til å be for den avdødes sjel. Den originale bjellen eksisterer ikke lenger, og en ny ble skaffet av magistratene i Glasgow i 1641. Denne bjellen er bevart i The People’s Palace.

Treet er et symbol på en hendelse i Kentigerns barndom. Han hadde blitt etterlatt med ansvaret for ilden i Serfs kloster, men han falt i søvn og ilden sloknet. Da brøt han av noen frosne greiner av et hasseltre, og på mirakuløst vis fikk han liv i bålet igjen.

Kentigern døde i Glasgow en søndag 13. januar, som må ha vært i 603 eller 612 (det nye Martyrologium Romanum (2001) skriver 612) – ifølge tradisjonen døde han mens han tok et bad. Som så mange munker i den irske tradisjonen, pleide han daglig å stå naken i den iskalde elven mens han resiterte hele Salmenes bok, og det varme badet skal ha gitt ham et sjokk slik at han døde! En av hans biografer gjør ham til 185 år gammel på dette tidspunkt; kanskje han i virkeligheten levde til han var 85. Han ble gravlagt på den hellige Ninians kirkegård, hvor katedralen St. Mungo i Glasgow nå står.

Dagens katedral fra 1100-tallet er ikke lenger katolsk, og den er heller ikke lenger noen egentlig katedral, siden den ikke har noen biskop, men tilhører den presbyterianske Church of Scotland. Kirken hevder å ha Kentigerns relikvier bevart i krypten. Han er kjent under kjælenavnet Mungo i det meste av Skottland, men spesielt i Glasgow. Det er grunn til å anta at han var grunnlegger av kirken i Glasgow og misjonær i Cumbria generelt.

Sammen med sin mor Theneva regnes Kentigern som Glasgows skytshelgen. Han æres som apostel for det nordvestre England og sørvestre Skottland. Kentigerns minnedag var tidligere 14. januar, men den er nå dødsdagen 13. januar. I 1115 ble bispesetet Glasgow gjenetablert av den hellige kong David I av Skottland (1124-53), og det er i praksis startpunktet for Glasgows historie.

I kunsten fremstilles Kentigern som en biskop på sin trone med en munk ved sine føtter som rekker frem en laks med en ring i munnen, og rundt ham står en dronning med en ring og en konge med et sverd. Han avbildes også sammen med Kolumba med en ildsøyle over seg, eller han holder en morbærgrein.