Den hellige Niketius av Besançon (d. ~611)

Den hellige Niketius (fr: Nicet, Nizier; lat: Nicetius; it: Nicezio, Niceto) ble født en gang på 500-tallet. Ifølge bispelisten i Besançon (Chrysopolis, Vesontio) ble han en gang etter 592 valgt av klerus og folk til byens 24. biskop (andre kilder sier at han var biskop nummer 16 eller 22). Han var en from og lærd mann og en kraftig motstander av kjetteri. Han hadde en stor begavelse som predikant og var kjent for sin store nestekjærlighet.

Vi har svært lite informasjon om Niketius og hans aktiviteter som biskop i en by og en provins som bygde seg opp igjen etter alemannenes okkupasjon. Han flyttet bispesetet tilbake til Besançon etter at det etter hunernes invasjon var blitt flyttet til Nyon ved Genève-sjøen. For i 451 herjet hunerkongen Attila (434-53), som kalte seg selv «Guds svøpe», i Gallia og plyndret Reims, Cambrai, Besançon, Auxerre og Langres. Besançon var en haug ruiner etter Attilas angrep, slik at Niketius også måtte bygge opp igjen kirkebygningene i byen.

Gjennom brevveksling var Niketius en venn av den hellige pave Gregor I den store (590-604), og den hellige Kolumban av Luxeuil (d. 615), som bodde i bispedømmet Besançon i tyve år. Niketius støttet Kolumban da han rundt år 590 grunnla klosteret i Annegray (Anegrates), i dag en bydel i La Voivre i departementet Haute-Saône i regionen Bourgogne-Franche-Comté. Han støttet også Kolumban ved grunnleggelsen av prioratet Fontaines (Fontanæ) (nå Fontaine-lès-Luxeuil) og Luxovium (Luxeuil) ved Belfort vest for Mulhouse (593), begge i bispedømmet Luxeuil.

Men etter hvert ble det tydelig at det rådde en klar motvilje blant de frankiske biskopene mot Kolumban. I hans klostre levde munkene etter irsk tradisjon, noe som betydde at de fulgte den keltiske botspraksisen, holdt fast på den irske dateringen av påsken og hadde en biskop som var underordnet abbeden. På alle disse punktene skilte Kolumbans klostre seg fra resten av den frankiske kirken, og gnisninger var nesten uunngåelig.

Ifølge noen historikere skal han ha deltatt på et konsil i 602, men aktene fra det har nå gått tapt. En av bispekatalogene har ham som den sekstende biskop av Besançon og legger til at han var en samtidig og en venn av pave Gregor den store. I samme katalog er det senere tilføyd at han bygde kirken Saint-Pierre i sin bispeby. Til tross for det Niketas’ biografer fra 1000-tallet sier, er det naturlig å tro at biskopene av Besançon, inkludert Niketius, ikke har vært mer tilbakeholdende enn de andre biskopene over de friheter Kolumban selv hadde tatt seg. Spørsmålet om påskedateringen, hvor Kolumban motsatte seg de franske biskopene og paven, ble sannsynligvis aktuelt for første gang i bispedømmet hvor abbeden av Luxeuil feiret påskefesten etter irsk skikk. Kolumbans biograf, Jonas av Bobbio, som gjerne legger vekt på de velvillige gestene overfor helgenen, nevner ikke biskopene av Besançon i det hele tatt. Niketas tok imot Kolumban i Besançon da han i 610 måtte flykte for kong Teoderik II av Burgund (595-613) og Austrasia (612-13).

Niketius døde i 611 etter at hans dødstime var blitt åpenbart for ham. Det nye Martyrologium Romanum angir «rundt 610» som tidspunktet for hans død, uten å oppgi flere detaljer. Han ble gravlagt i kirken Saint-Pierre utenfor Besançon. Ved en senere utvidelse av kirken ble det bygd et eget kapell til hans ære, men hans levninger skal ligge foran høyalteret.

Biografien som gjengis av Bollandistene i Acta Sanctorum, gir de opplysningene som er nevnt over om hans vennskap med Gregor og Kolumban. Men det er vanskelig å være sikker på identiteten til biskoper i den merovingiske perioden. Den katolske kirkehistorikeren Louis Marie Olivier Duchesne (1843-1922) hevder at mens det var en tidlig biskop av Besançon ved navn Niketius som ble æret der som helgen, er denne Niketius han som gravla den hellige abbed Waldebert av Luxeuil i 670 – en dato som gjør det umulig for ham å ha kjent Gregor og Kolumban. Fransk Wikipedia sier at han døde «rundt 561 eller 611», men ingen andre kilder nevner et så tidlig dødsår som 561.

Duchesne mente etter studier av bispelisten i Besançon at navnet til biskop Migetius (fr: Miguet) (670) bare er en korrumpert form av Niketius. I tilfelle ville Niketius ha etterfulgt den hellige biskop Donatus (627-658), som ble helligkåret sammen med ham. Men nyere studier av p. Bernard Courlet de Vregille SJ (1915-2011) får oss til å akseptere datoene i bispelisten i Besançon, noe som betyr at Niketius var forgjenger til den hellige Protadius (Prothadius; fr: Prothade) (611-24), som også ble helligkåret sammen med ham.

Niketas’ navn ble innskrevet i martyrologiet i Besançon og i bispedømmets litanier. Hans minne ble feiret den 8. februar i kirken Saint-Pierre med en høytidelig messe og en prosesjon, men senere ble feiringen flyttet til den 31. januar. I dag feirer bispedømmet Besançon ham igjen den 8. februar.

Niketius ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 24. november 1900 (gruppen «Niketius av Besançon og hans ti ledsagere») av pave Leo XIII (1878-1903). Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 8. februar:

Vesontióne in Burgúndia, sancti Nicétii, epíscopi.

I Besançon i Burgund [nå i Frankrike], den hellige Niketius, biskop.

Flere kilder oppgir 31. januar som minnedag. Tre sogn er viet til ham i bispedømmene Besançon og Saint-Claude og i Augerans, hvor han en tid var spesielt berømt.

Niketius er titularhelgen for kirken i Mailley i Haute Saône. I føydaltiden pleide Seigneur d'Augerans å arrangere en jour de fête for barna til ære for «Monsieur saint Nicet».

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (II), Benedictines, Bunson, Index99, MR2004, KIR, CSO, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 14. mai 2000 – Oppdatert: 11. august 2018