Den hellige Pardulf av Guéret (~658-738)

Skytshelgen for Guéret, mot blindhet

Den hellige Pardulf (Pardulph, Pardulphus, Pardulfus; fr: Pardoux, Pardulphe; ty: Pardwulf) ble født rundt 658 i Sardent nær Guéret i bispedømmet Limoges, nå i departementet Creuse i regionen Limousin (fra 1. januar 2016 i regionen Aquitaine-Limousin-Poitou-Charentes [midlertidig navn]; fra 30. september 2016 Nouvelle-Aquitaine) i det sørvestlige Frankrike. Han var franker og fra en livegen bondefamilie.

Flere nesten identiske helgenbiografier er kjent, men det viktigste grunnlaget for hans liv og virke er bollandistene Acta Sanctorum fra midten av 1600-tallet. Hans legende forteller at han først arbeidet som gjeter, men han bestemte seg for å leve som eremitt etter å ha opplevd en fryktelig storm som barn. Han ble da truffet i hodet av en grein fra et fallende tre og ble kortvarig blind, og gjennom dette opplevde han også en indre sjelelig-moralsk forvandling. Han levde deretter som eneboer og asket. Han praktiserte strenge botsøvelser, badet aldri og holdt seg aldri varm og spiste bare en gang i uken, og da bare tørt brød. Han skal angivelig ha avvist varme fra ild eller noen andre kilder enn solens stråler. Da han ble eldre, brukte han imidlertid av og til «varme steiner» for å holde seg varm. Han avviste å spise noe fjærkre og spiste bare den soppen som lokale bønder brakte til ham. Gradvis begynte han å utføre barmhjertige gjerninger og mirakuløse helbredelser (thaumaturg).

En annen tekst indikerer at Lantarius (fr: Lantaire), en mer eller mindre legendarisk greve av Limoges, overtalte den høyt ærede undergjørende eneboeren Pardulf til å slå seg ned på hans landeiendom Waractum. Andre eneboere fulgte ham, og slik oppsto det et benediktinerkloster (Ordo Sancti Benedicti – OSB) til ære for de hellige apostlene Peter og Paulus på stedet for den nåværende byen Guéret, hvor Pardulf ble dets høyt respekterte abbed.

Da sarasenerne invaderte det sørlige Frankrike i 732, ble Pardulf ifølge tradisjonen værende igjen alene i klosteret. De sarasenske styrkene som trakk seg tilbake etter slaget ved Tours, kom til klosteret. Imidlertid ble klosteret spart for å bli angrepet, og dette ble tilskrevet Pardulfs iherdige bønner. Da han hadde nådd den ærverdige alder av åtti år, ble han rammet av sykdom. Under sykdommen viste den hellige erkeengelen Mikael seg for ham og viste ham en stige som han skulle stige opp til himmelen på. Etter å ha velsignet sine munker, oppga han ånden mandag den 6. oktober 738 i Guéret. Hans legeme ble gravlagt i klosteret i Guéret, men senere ble det overført til Sarlat-la-Canéda og bisatt ved siden av relikviene av den hellige biskop Sacerdos av Limoges. Derfra ble relikviene brakt til den nærliggende kirken Saint-Jean, og rundt år 1000 ble de brakt til Arnac i departementet Cantal, hvor det skjedde mange mirakler. Til slutt kom han til kirken Saint-Martial i Limoges. I hovedkirken i Clermont var et alter viet til ham.

Klosteret ble på 800-tallet ødelagt av normanniske vikinger, men stedet overlevde. Innbyggerne glemte aldri Pardulf, og selv om han aldri ble formelt helligkåret, kan hans folkelige kult påvises på 900-tallet i bispedømmet Limoges. Han æres som helgen fremfor alt i Sør-Frankrike. Han opptrer i flere regionale helgenbiografier, men han sto ikke i Martyrologium Romanum før i den nyeste utgaven (2004). Der minnes han den 6. oktober.

Garácti in pago Lemovicénsi Aquitániæ, sancti Pardúlphi, abbátis, qui, sanctitáte vitæ clarus, Saracénos a Cárolo Martéllo rege profligátos ab oratório suo effugavísse fertur.

I Guéret ved Limoges i Aquitania, den hellige Pardulf, abbed, som var kjent for sitt hellige liv, som sies ved hjelp av sin bønn å ha jaget bort fra sitt kloster sarasenerne slått av kong Karl Martell.

16. oktober og 21. desember har også vært nevnt som minnedager. Pardulf har gitt navn til 22 sørfranske steder i syv departementer, hovedsakelig i Creuse og Corrèze, men også Saint-Pardoux-de-Drône i departementet Dordogne. Utallige kirker er vigslet til ham, blant dem kirken i Saint-Pardoux i departementet Haute-Vienne. Hans arm ble skrinlagt i kirken i Sardent, og armrelikvaret fra 1200-tallet er nå på Musée des Beaux-Arts i Guéret.

Hans biografi, Vita Pardulfi, ble skrevet allerede rundt midten av 700-tallet. Biografien er spesielt interessant for den innsikt den gir av livet i Aquitania på den tiden. Den indikerer også den store aktelsen hertug Odo av Aquitania hadde for ham, i kontrast til det negative bildet som tegnes i fortsettelsen av Fredegars krønike, som ble samlet på ordre av hertug Childebrand, halvbror av Odos rival Karl Martell (d. 741).

Vita Pardulfi forteller om et mirakel som ble utført av Pardulf. Noen snekkere drev og hogde tømmer som de skulle bruke til å bygge kirken Saint-Aubin i Guéret. Etter at de hadde lastet tømmeret på kjerrer og vendt tilbake til byggeplassen, ble det fastslått at tømmeret var for kort. Snekkernes oppsynsmann ønsket å få dem pisket som straff for dette, men Pardulf grep inn med et mirakel som gjorde at tømmeret fikk riktig størrelse og til og med ble lengre enn planlagt. Som et resultat ble det overflødige tømmeret saget av og hengt opp i kirken som en gjenstand for venerasjon.

Flere andre mirakuløse hendelser tilskrives Pardulf. En bonde ved navn Germanus drev og hogde trær i en skog, da han under et gammelt tre fant sopp som han plukket for å bringe dem til Guds mann. På veien dit møtte han en rik mann ved navn Regnarius som misbrukte sin autoritet og tok fra Germanus soppen. Han beordret sin tjener å tilberede soppen nøye og servere ham når det var tid for å spise. Han hadde knapt smakt på soppen før den satte seg fast i halsen hans. Til slutt ga han en av sine tjenere ordre om å gå til Pardulf for å trygle ham om å tilgi de feilene han hadde gjort mot ham og bønnfalle ham om Herrens nåde. Helgenen gikk for å be i sitt kapell og ga tjeneren velsignet vann og olje i hendene. Da han vendte tilbake og gned sin herre inn med olje på den lidende kroppsdelen og helte vann i munnen hans, kom soppen ut av halsen hans og han gjenvant sin helse.

En smed i Limoges ble besatt av djevelen, og han ble lagt i lenker rundt arm og nakke. Han ble tatt med til Guds mann av to vakter, en gikk foran og den andre bak ham. Da han kom nær helgenen, brøt han ut i fornærmelser og voldshandlinger mot ham og kalte ham tyv, falskner og forfølger. Pardulf ga ham full av tålmodighet og kjærlighet noe å spise og drikke, og deretter gikk han til sitt kapell og ba for ham. Mannen ble værende et par dager i klosteret før han ble sendt hjem fullstendig helbredet.

I Tours var det en lam mann som i fem år levde under portikus i kirken viet til den hellige Martin, uten å være i stand til å bli helbredet. Mens han sov hørte han en røst som sa til ham: «Stå opp og skynd deg å gå til territoriet ved Limoges (Lemovicum) for å finne Guds mann Pardulf, og ved ham vil Herren gjøre deg frisk». Han fortalte det han hadde hørt til en munk i klosteret, som førte ham til abbeden. Han gjorde klar et esel og ga to slaver ordre om å bringe den lamme til Pardulf. Da han kom, gjorde Guds mann korsets tegn over ham og rørte hans lemmer med hånden og sendte ham helbredet hjem. Disse miraklene er ikke de eneste han har gjort, for mange andre er tilskrevet ham.

I middelalderen ble tekster om helgeners liv lest (legenda) som en del av liturgien i munkenes officium. På 800-tallet begynte folk å sette sammen disse tekstene i samlinger. Bernard Gui skrev den første samlingen om helgener fra Limousin mellom 1322 og 1329. Men den inneholdt bare noen få utvalgte: Leonard av Noblac (fr: Léonard), Lupus av Limoges (fr: Loup), Junian av Comodoliac (fr: Junien), Martial av Limoges, Valeria av Limoges (fr: Valérie), Sacerdos av Limoges (fr: Sadroc), Prosper av Orléans, Pardulf av Guéret (fr: Pardoux), Aredius av Limoges (fr: Yrieix) og hans mor Pelagia av Limoges (fr: Pélagie).

Han spiller en aktiv rolle i Les Ostensions («fremvisningene», fra lat: ostentare = stille til skue), en religiøs og folkelig tradisjon, dypt forankret i Limousins historie siden 900-tallet. De blir holdt i Limoges og i mer enn femten omliggende kommuner, hovedsakelig i Haute-Vienne, men også i departementene Creuse, Charente og Vienne. De finner sted hvert syvende år, sist i 2009. Denne tradisjonen har siden 2013 stått på Unescos liste over verdens kulturarv. de består av storslåtte seremonier og prosesjoner for utstilling og venerasjon av relikvier av katolske helgener som oppbevares i kirker i Limousin.

Kilder: Benedictines, Bunson, MR2004, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, de.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, educreuse23.ac-limoges.fr, tarotsanciens.canalblog.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 23. august 2017