Den hellige Paula av Roma (347-404)

Skytshelgen for enker

Den hellige Paula (Paola Romana) ble født den 5. mai 347 i Roma i en romersk adelsfamilie; på morssiden var hun i slekt med Scipio- og Gracchi-familiene, og foreldrene hevdet også at de stammet fra Aenas- og Agammemnon-familiene. Hun ble oppdratt av sin mor til et liv i prakt og rikdom, noe som var vanlig i de fornemme familiene på 300-tallet. De var kristne fordi det var god tone og fordi det regjerende keiserhuset var det, men for øvrig brydde man seg lite om Kristi lære. I stedet levde man et verdslig liv, leste greske og romerske klassikere, drev med musikk og danset.

Som 15-åring giftet Paula seg med den unge hedenske senatoren Toxotius fra patrisierfamilien gens Julia, og fikk fem barn: sønnen Toxotius og fire døtre: Paulina og Rufino i tillegg til de to som æres som hellige: den hellige Blesilla og den hellige Eustochium. Paula og Toxotius hadde et lykkelig ekteskap.

Men så døde Toxotius i 379 og etterlot Paula som enke, bare 32 år gammel. Etter mannens død gjennomgikk Paula en omvendelse. Hun slo seg sammen med den hellige Marcella, en annen kristen enke, og de viet seg nå til nestekjærlig arbeid. Sammen med Paulas datter Eustochium og andre romerske kvinner dannet de en gruppe som var tiltrukket av et asketisk liv i studier, de fleste av dem hadde levd et semi-monastisk liv etter at de ble enker. Paula påla seg selv strenge botsøvelser når det gjaldt mat, drikke og søvn, ved å gi avkall på alle fornøyelser og sosialt liv, og i generøse gaver til de fattige.

Marcellas palass på Aventin-høyden, der hun bodde sammen med sin mor og datter, ble sentrum for den nye asketiske bevegelsen. Her fant Paula tilflukt og trøst. Hun pleide syke og fattige, delte ut almisser og viet seg til oppdragelsen av sine barn. Hun sørget dypt over tapet av mannen og var selv døden nær, men fant trøst gjennom oppdragelsen av barna. Andre menneskers nød gjorde også at hun glemte sin egen lidelse.

Da den hellige Hieronymus kom tilbake til Roma i 382, ble kvinnene hans disipler. Han ga dem mye hjelp i deres studier av Skriften og i deres søken etter et mer perfekt kristent liv borte fra de verdslige forholdene i Roma. Hans forhold til dem, spesielt til Paula, ga opphav til skandaløs sladder, som var fullstendig urettferdig. Men Hieronymus fikk fiender overalt hvor han kom, hans strenge innstilling, voldsomme hissighet og aggressive sarkasme gjorde at mange ikke kunne like ham.

Paulas eldste datter Blesilla led samme skjebne som moren da hun ble enke i svært ung alder. Hun ble Hieronymus' hovedprotesjé, og hennes eksepsjonelle intelligens gjorde sterkt inntrykk på ham. Men hun begynte å leve et like asketisk liv som sin mor, pålagt henne av Hieronymus, og dette undergravde snart hennes svake helse, så hun ble alvorlig syk og døde i 383, bare 20 år gammel. Igjen sørget Paula dypt med lidenskapelige smerte. Blesillas død utløste en storm av protester mot Hieronymus.

Paulas andre datter Paulina var gift med en senator ved navn Pammachius. Han hadde vært en venn av Hieronymus under hans tidligere og mindre asketiske opphold i Roma. Paulina døde også ung i 397 etter å ha satt et dødfødt barn til verden, og Pammachius ble praktisk talt den eneste mannlige rekrutt til Hieronymus' semi-monastiske krets. Senere grunnla han det første pilegrimsherberget i vesten og blir selv æret som helgen.

Hieronymus' interesse ble etter Blesillas død konsentrert om Paulas tredje datter Eustochium. Han formet henne fra tidlig alder til en slags lærd jomfruelighet, en oppdragelse som inkluderte timer i hebraisk og formaninger til kyskhet "så presise og detaljerte at de ville fått en legionær til å rødme".

Da den hellige pave Damasus døde i 384, fikk Hieronymus' fiender sannsynligvis forpurret hans berettigede håp om å bli ny pave. I stedet ble den hellige Siricius valgt, og han hadde ikke sans for Hieronymus' vitenskapelige arbeider. Derfor forlot han Roma i unåde, som han hadde forlatt Syria og Konstantinopel før, og vendte skuffet tilbake til østen. I august 385 dro han fra Porto.

I Betlehem skrev Hieronymus til Paula og sa at hun hadde gjort rett ved å sørge over mannen og datteren. Men hun burde også forstå at de nå var gått inn i en verden med større lykke enn denne verden kan tilby. Dette gjorde at Paula bestemte seg for et nytt liv. I mai 386 dro Paula, Eustochium og andre av Hieronymus' disipler fra Roma for alltid. Avskjeden med de gjenværende barna var hjerteskjærende. De møtte Hieronymus', som nå hadde flyttet til Antiokia, og deretter dro de på pilegrimsreise til Det hellige Land og til Egypt for å møte munkene og eremittene der.

Senere i 386 slo de seg ned i Betlehem. Da Paula dro inn i Betlehem for første gang, ropte hun: "Jeg hilser deg, Betlehem, "Brødhuset", for her ble født det levende Brød som kom ned fra himmelen!" Paula og Eustochium var nå fornøyd med å bo i en knøttliten hytte i stedet for sin romslige romerske villa. Paula tok nå ledelsen for gruppen, og for hennes formue kjøpte de noen hus, hvor hun under Hieronymus' ledelse grunnla tre store kvinneklostre og han et mindre mannskloster hvor de kunne leve et ordensliv i fred. Alle var likt kledd, ganske enkelt, for å vise at de alle var like i Guds øyne. Men midt i askesen holdt de fast ved de romerske sosiale forskjellene: I et av kvinneklostrene ble søstrene delt i tre grader etter sosial klasse, og de møttes bare til tidebønnene og gudstjenestene.

Det ble åpnet et gjestehus for reisende og en gratis skole hvor Hieronymus lærte barn fra området gresk og latin. Selv bodde han i en grotte nær Fødselsgrotten. Paula sa at det var for å være sikker på at hvis Maria og Josef igjen kom til Betlehem, ville det finnes et sted hvor de kunne bo. Hans disipler hjalp ham med hans arbeid med å oversette Bibelen til latin. En av Paulas oppgaver var ansvaret for Hieronymus' personlige velferd, som hun ikke fant noen lett oppgave. Hun hadde lært gresk av sin far og begynte nå å lære hebraisk, slik at hun kunne synge salmene på originalspråket og få mer utbytte av sine bibelstudier under Hieronymus' veiledning. Paula var også innblandet i en disputt med biskop Johannes av Jerusalem om origenismen.

Paulas sønn Toxotius giftet seg med den kristne datteren av en hedensk prest, og deres datter Paula den yngre, Paulas barnebarn skulle senere etterfølge sin bestemor i ledelsen av klosteret. Hieronymus tok hånd om hennes undervisning helt fra voggen av. Han oppdro henne med Salomos ordspråk, Siraks bok og Jobs bok, og hans entusiasme over denne oppgaven overgikk til og med den han hadde vist over oppdragelsen av hennes tante Eustochium omtrent tjue år tidligere. Men den unge Paula ser ut til å ha blitt for mye for ham på hans eldre dager, noe han gir uttrykk for i et brev.

I sine brev priser Hieronymus Paula den eldres effektive praktiske sans og taktfullhet, men han var skremt over hennes ytterliggående selvpålagte botsøvelser, og advarte henne mot at hennes ødsle gaver til velgjørenhet ville føre henne ut i vanskeligheter. Paula mente at brødet fra himmelen dekket alle hennes behov. Aldri mer brydde hun og hennes ledsagere seg om fine måltider. Faktisk ga hun bort så mye penger at mot slutten av livet hadde hun og ledsagerne en svært anstrengt økonomi. Men ingenting uroet dem. Likevel ble hun ikke spart for sorger, for alle hennes barn, bortsett fra Eustochium, døde før henne.

Paula døde fredfullt den 26. januar 404 i Betlehem, 56 år gammel. Hun ble gravlagt nær Jesu fødested, under alteret i Fødselskirken som var reist over Fødselsgrotten. Hennes begravelse var vel den største Betlehem hadde sett. Datteren Eustochium overtok ledelsen av kvinneklostrene, og hun måtte ta seg av den store gjelden moren etterlot seg.

Hieronymus skrev en temmelig retorisk, men gripende beretning om Paulas død og begravelse i brev 108, som er en slags biografi om henne. Dette er et av hans vakreste og mest følelsesladde brev, og dette er vår fremste kilde til hennes liv.

Hennes minnedag er 26. januar, og den har vært feiret i uminnelige tider. Hennes navn står i Martyrologium Romanum. Hun fremstilles som pilegrim med stav og gresskarflaske eller med pisk, med hodeklede og skrivefjær, gjerne sammen med Eustochium eller Hieronymus.