Den hellige Paulus Miki og 25 ledsagere (d. 1597)

Opprinnelig het gruppen: «De hellige Peter Baptist Blásquez og hans 22 ledsagere og Paulus Miki og hans 2 ledsagere», og det er dette navnet som fortsatt brukes i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum (1999)

Portugisiske handelsmenn nådde Japan ved et tilfelle i 1543, da et skip som skulle til Thailand, ble blåst ut av kurs av en tyfon. De vendte tilbake i 1548/49 av hovedsakelig kommersielle hensyn, men biskop Johannes av Albuquerque fulgte dem i 1548 og døpte de første japanske kristne. Men landets første egentlige kristne apostel var den hellige jesuittmisjonæren Frans Xavier, som kom dit i 1549 med to ledsagere og etablerte landets første kristne misjon i Kagoshima. Han forsto at misjon til land med en høyt utviklede sivilisasjon bare kunne lykkes hvis misjonærene lærte seg å formidle troen på en lettfattelig måte. I Japan fulgte han jesuittenes tradisjon med å konsentrere sin innsats til senteret for innflytelse i samfunnet, og han satte seg fore å omvende folket ved å omvende keiseren. Han trodde at dette ville overføre den statlige religiøse strukturen over til kristendommen. Men han fant at keiserens herredømme var effektivt bare i navnet, mens landet var i en tilstand av anarki og makten var hovedsakelig hos lokale fyrster eller daimyos.

Da Frans forlot Japan i 1551, var det kanskje 2.000 kristne i landet, alle fra de lavere klasser. Frans' medbror Kosmas de Torres ble etterlatt med ansvaret for de nyomvendte, som dannet tre menigheter. Aktiviteten var konsentrert om den sørlige øya Kyushu, spesielt byen Nagasaki, selv om kristne menigheter også ble opprettet på hovedøya Honshu.

Den første daimyo som ble omvendt, ble døpt i 1563, og andre fulgte i tillegg til menn fra samuraienes krigerkaste og bonzer, buddhistiske geistlige. Folket begynte å følge etter i stigende antall, og flere massekonversjoner skjedde, slik at de kristne snart kunne telles i titusener. Misjonærene respekterte japansk kultur og var forberedt på å arbeide innenfor den. Denne holdningen produserte et stort antall selvmotiverte innfødte ledere, prester, kateketer og andre lege ledere. (En av disse, samuraien Takayama Ukon, er blitt foreslått saligkåret, selv om han ikke led martyrdøden).

Indre politiske forandringer i Japan hadde allerede begynt å påvirke misjonærenes skjebne. Den gangen de først hadde kommet, var keiseren en symbolfigur praktisk talt uten makt, og den virkelige makten lå hos kommandanten for den keiserlige hæren, som ble kjent som shogun. Man regner at «shogunatet» begynte med rikssamleren Oda Nobunaga på 1560-tallet, da han lyktes i å begrense makten til daimyos. Hans etterfølger Toyotomi Hideyoshi (1536-98), bedre kjent som Taikosama, ble tidlig på 1580-tallet utnevnt av keiseren til sin regent med tilnærmet ubegrensede fullmakter. Han tok ikke tittelen shogun, men utøvde i praksis makt som en militærdiktator. Han bodde på slottet i Osaka.

Taikosama var opprinnelig vennlig innstilt overfor misjonærene og ga dem sjenerøse betingelser. I Miyako (det moderne Kyoto) ble troen anerkjent og en kirke vigslet den 15. august 1576. Troen fortsatte å spre seg uten synderlig motstand, og bare noen få isolerte tilfeller av martyrium er kjent. Etter mindre enn tretti år, i 1587, var de kristne blitt 200.000.

Da skjønte Taikosama omfanget av den kristne innflytelsen på Kyushu og ble provosert av de kristne misjonærenes suksess. Av meget kompliserte politiske grunner utviste han alle fremmede misjonærer fra Japan med et dekret av 25. juli 1587. Alle misjonærer skulle dra fra landet innen seks måneder. Noen adlød, men de fleste ble og gikk under jorden og lå lavt til stormen skulle legge seg. Dekretet ble ikke gjennomført, men misjonærene ble tvunget til å handle med større forsiktighet. Likevel klarte jesuittene i de ti årene fra 1587 til 1597 å omvende ytterligere 65.000 mennesker. I 1588 ble Japan endelig hevet til et eget bispedømme med bisperesidens i Funai.

De portugisiske misjonærene i Japan fikk ingen støtte fra staten, i motsetning til dem som virket i koloniene, så de måtte selv finne måter å finansiere virksomheten på. De engasjerte seg i silkehandelen og leide også ut hus som de hadde fått. Dette førte til uenighet misjonærene imellom og også blant konvertittene, men den ble bilagt av den dyktige apostoliske visitatoren, p. Alessandro Valignano, som reformerte misjonen og insisterte på en tilbakevending til Frans Xaviers prinsipper. Han fikk misjonærene til å lære språket grundig og etablerte to seminarer, noe som la grunnen for et innfødt japansk presteskap, både sekularprester og ordensprester.

Unionen mellom de spanske og portugisiske kronene i 1580 gjorde at spanske misjonærer kunne komme til området, som paven tidligere hadde reservert for portugiserne. Jesuittene hadde fått en eksklusiv rett av pave Gregor XIII (1572-85), men i 1585 etablerte Sixtus V (1585-90) provinsen San Gregorio og ga fransiskanerne rett til å etablere misjon i Kina og «andre asiatiske land». De tolket det til også å inkludere Japan, og i 1593 sendte den spanske guvernøren i Manila på Filippinene en delegasjon på fire fransiskanere dit som sine ambassadører. De ble fulgt av andre, og grunnleggelser ble gjort i Miyako (det nåværende Kyoto), Osaka og Nagasaki, og innen tre år var 20.000 blitt omvendt. De bygde klostre, skoler og hospitaler. Fransiskanerne var faktisk allerede vant til å jobbe med japanere, som reiste vidt omkring i Asia på den tiden, og mange bodde på Filippinene, hvor fransiskanerne var etablert. Gundisalvus García, en av 1597-martyrene, hadde tidligere bodd i Japan og snakket språket flytende, han ble fransiskansk legbror på Filippinene og gjorde ordenen i stand til å begynne en misjon blant de etniske japanerne der.

Fransiskanerne hadde i begynnelsen mer suksess med å få Taikosamas godkjennelse enn jesuittene hadde vært, og de oppnådde betydelig suksess. Men misjonen ble splittet på grunn av uenighet mellom de to ordenene og av den enda dypere rivaliseringen mellom spanjoler og portugisere. Taikosama, som fortsatt var fundamental motstander av kristendommen, utnyttet denne splittelsen. De nye misjonærer kjente ikke situasjonen i landet, og de begynte åpent å trosse shogunen. Taikosama ble rasende, og han skulle få et påskudd for å gå til aksjon.

Den 19. oktober 1596 forliste den spanske gallionen San Felipe, som var på vei fra Manila til Mexico, utenfor øya Shikoku, og japanerne konfiskerte den rike lasten. En av dem som var om bord, var den kommende fransiskanske martyren Filip de las Casas (av Jesus). Da så kapteinen på gallionen begynte å skryte uansvarlig og usannferdig om at misjonærenes mål var å gjøre erobringen av Japan lettere for portugiserne eller spanjolene, satte shogunen i gang grusomme forfølgelser av de kristne misjonærene. Denne omfattet etter japansk skikk også dem som ofrene forsørget.

De tre jesuittene Paulus Miki, Johannes Soan de Goto og Jakob Kisai ble arrestert den 9. desember 1596 og satt fengslet til 1. januar 1597. Deretter ble de ført til hovedstaden Miyako (det moderne Kyoto), hvor de ble satt i fengsel sammen med seks fransiskanere og deres 15 legmenn. Den 3. januar ble de 24 fangene ført til det offentlige torget i byen, der de fikk forkynt dødsdommen ved korsfestelse. Som et tegn på skammen ble en del av det venstre øret skåret av og vist frem i forskjellige byer for å vise konsekvensene av å bli kristen. Dette var imidlertid mildere enn dommen, som tilsa at nesen og begge ørene skulle skjæres av. De avskårne ørene ble fremvist i mange andre byer som avskrekking.

Dagen etter forlot fangene Miyako med hendene bundet bak på ryggen og ansiktet flekket av blod, og de gjennomgikk en månedslag offentlig forhånelse mens de ble drevet de 100 milene til Nagasaki. Mens de passerte gjennom flere landsbyer på veien, ble de latterliggjort og spottet av befolkningen, men kristne som så sine brødre gå i døden, ble styrket av deres eksempel. Både Paulus Miki og fransiskanernes leder Peter Baptist preke ofte til tilskuerne. To kristne som hjalp fangene på veien til Nagasaki, Peter Sukejiro og Caius Frans Danto, ble arrestert og tatt med for å henrettes sammen med de andre.

Etter fire harde uker nådde fangene den 5. februar 1597 endelig Urakami, en liten kristen landsby halvannen kilometer utenfor Nagasaki. Der ble de møtt av de to jesuittprestene p. Rodríguez og p. Pasio. Mens p. Rodríguez gikk blant de andre fangene og hørte skriftemål, tok p. Pasio med seg de tre jesuittene til kapellet i St. Lasarus leprahospital. Der fornyet Paulus Miki sine løfter mens de to andre avla løfter for første gang.

Samme morgen ble de 26 ført til høyden Nishizaka ved Nagasaki hvor henrettelsene skulle finne sted. Veien til Omura gikk tvers over høyden og til venstre for den lå en hveteåker. En del av høyden lå mot Nagasaki og bukten utenfor, mens en annen del lå mot en ravine full av menneskerester, villhunder og åtselfugler. Vanlige kriminelle ble henrettet her. Her skulle også martyrene korsfestes, men han som hadde ansvaret for å utføre henrettelsen, Terazawa Hazaburo, bror av guvernøren i Nagasaki, ble overtalt av noen innflytelsesrike portugisere til ikke å behandle dem som vanlige kriminelle, og de foreslo hveteåkeren på den andre siden av veien som et bedre sted for henrettelse. Hazaburo gikk gladelig med på det. Han var en venn av Paulus Miki og hadde ofte hørt hans prekener, og han visste at de kristne ikke var skyldig i noen forbrytelse. Derfor var han villig til å gjøre innrømmelser på mindre punkter, samme hvor redd han var for Taikosama. En av dem var å la de to jesuittpatrene treffe martyrene.

Da fangene kom frem til henrettelsesstedet, så de at på bakken lå de korsene som de skulle lide døden på. Straks de fikk se disse instrumentene for sin frelse, brøt de spontant ut i Te Deum, Kirkens tradisjonelle lovprisningshymne. Martyrenes lengsel etter å forene seg med Gud var så stor at de løp frem til hvert sitt kors og omfavnet det, og de la seg på korset og ventet på bødlene. De ble bundet eller lenket rundt armer og føtter og festet til korsene med jernkrager rundt halsen. En broder sang takkesalmer og «I dine hender overgir jeg min ånd», en annen ba Fader Vår og Ave Maria mens en tredje sang takkesalmer.

Deretter ble korsene satt ned i hull i jorden på en rekke med en avstand på litt over en meter. Johannes de Goto så sin far i mengden og sa til ham: «Far, husk at sjelens frelse er viktigere enn noe annet». Faren svarte: «Min sønn, jeg takker deg for dine formaninger. Møt døden med glede fordi du gjennomgår den for vår hellige tro. Din mor og jeg er også beredt til å dø for samme sak».

Mens Paulus Miki hang på sitt kors, fant han styrke til å holde en preken for de som sto rundt. Et samtidig vitne skriver: «Vår bror, Paulus Miki, sto nå i den mest ærverdige prekestol han noen sinne hadde fylt. Til sin 'menighet' bekjente han at han var en japaner og en jesuitt. Han døde for det Evangelium han forkynte. Han takket Gud for denne underfulle velsignelse, og avsluttet sin 'preken' med disse ord: 'Som jeg nå kommer til dette mitt livs høydepunkt, er jeg sikker på at ingen av dere vil tro at jeg vil forsøke å narre dere. Og jeg sier det rett ut: Det finnes ingen vei til frelse annet enn den kristne vei'». Han sluttet med å tilgi sine bødler for det de nå skulle gjøre.

Foran hvert kors sto en soldat med en lanse, klar til å stikke i ofrenes side, japanernes form for korsfestning. Fotstøtten på Filip de la Casas kors løsnet slik at han ble kvalt av repene som bandt ham. Mens han gjentok navnet Jesus om og om igjen, ble han den første av gruppen til å dø. Så snart alle korsene var plantet, ble lansene hevet og så stukket på et gitt signal. De øvrige martyrene døde derfor så i si i samme sekund. Dette var den 5. februar 1597. Tilskuerne brøt seg frem mellom vaktene og dyppet tøystykker i martyrenes blod, samlet jordklumper med blod og rev biter av deres drakter i jakten på relikvier. Vaktene gikk løs på tilskuerne, og deres blod blandet seg med martyrenes. Til slutt ble orden opprettet og Terazawa satte vakter rundt høyden med streng ordre om at ingen fikk nærme seg korsene. Noen uker senere kom dominikanerpateren Martin av Leon, som hadde vært med gallionen San Felipe, til Nagasaki, og da hang martyrene fortsatt på sine kors. Martyrenes klær og blod ble senere voktet som skatter av deres medkristne, og mirakler ble tilskrevet dem.

Denne høyden ved Nagasaki ble senere kalt Martyrhøyden, og senere ble det bygd en jesuittisk residens like ved. Blant de 26 martyrene var tre japanske jesuitter, seks fransiskanere fra Spania, Mexico og India og 17 legmenn - av dem var 16 japanere og en koreaner som hadde bosatt seg i Japan. De er kollektivt kjent som Martyrene av Japan (Japan-martyrene) eller Martyrene av Nagasaki. Av de utallige kristne martyrene i Japan ble denne gruppens helligkåring fullført først. Det skjedde den 8. juni 1862 av den salige pave Pius IX (1846-78). De var blitt saligkåret i to grupper, «De hellige Peter Baptist Blásquez og hans 22 ledsagere» og « De hellige Paulus Miki og hans 2 ledsagere» av pave Urban VIII den 14. og 15. september 1627.

Martyrenes navn og stavemåte varierer en god del fra kilde til kilde. De som ikke hadde noe kjent etternavn, fikk tittelen «av Miyako» (lat: Meacensis). Miyako er det moderne Kyoto. Dette er de enkelte martyrene, i den rekkefølge som finnes i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum:

1. Den hellige Paulus Miki SJ var den eldste av martyrene og har fått æren å stå som representant for gruppen i den romerske kalenderen. Han ble født i 1564 i distriktet Tsunokuni ved Osaka i Japan i en aristokratisk familie, sønn av den tapre militære lederen Miki Handayu. Familien ble kristen og Paulus ble døpt som femåring. Som gutt gikk han på jesuittskolene Azuchi og Takatsuki, og som 22-åring gikk han i 1586 inn i jesuittordenen. Allerede som student viste han seg som en dyktig predikant og debattant og ble en av de viktigste misjonærene i Japan.

Paulus Miki lyktes i å omvende mange velutdannede mennesker, og i den harde japanske virkeligheten gjorde hans kjærlighetsfulle prekener stort inntrykk på alle. De kristne i Arima og Omura kjente hans ry for veltalenhet, så han ble invitert til å preke i mange byer. Paulus var skolastiker i jesuittordenen da han den 9. desember 1596, bare få måneder før han skulle ha blitt ordinert, ble arrestert i jesuittenes residens i Osaka sammen med sine to ledsagere Johannes de Goto og Jakob Kisai. Etter å ha kommet frem til henrettelsesstedet, ble de møtt av to jesuittprester. Mens den ene hørte skriftemål, tok den andre med de tre jesuittene til kapellet i St. Lasarus hospital. Der fornyet Paulus Miki sine løfter mens de to andre avla sine første løfter. Paulus var den eldste av martyrene, men var ikke mer enn 33 år da han døde, Herrens alder.

2. Den hellige Peter Baptist Blásquez (Pedro Bautista) OFM står som representant for de fransiskanske martyrene. Han ble født 1545 i San Esteban del Valle nær Avila i Spania. Han ble fransiskaner i 1567 og presteviet. Deretter arbeidet som misjonær i Mexico, ble sendt til Filippinene i 1583, og så til Japan i 1593, der han var fransiskanerne superior. Han hadde ry som undergjører. Hans legeme skal ha vært like friskt selv etter å ha blitt utsatt for vær og vind i to måneder. Det ble rapportert at han hadde blitt sett mens han feiret messe lenge etter sin død.

3. Den hellige Martin Loynaz de Aguirre (av Himmelfarten) OFM ble født ca 1567 i Vergara (Guipuzcoa) nær Pamplona i Spansk Navarra. Han studerte in Alcalá og ble fransiskaner i 1586 og presteviet. Han gikk til fots til Sevilla og seilte med et skip til Mexico, der han først arbeidet som misjonær. Deretter reiste han til Manila på Filippinene, og i 1594 dro han fra Manila til Japan sammen med Frans Blanco.

4. Den hellige Frans Blanco (Francisco) OFM kom fra Monterrey i Galicia i Spania. Han studerte i Salamanca, og ble fransiskaner i Villalpando og presteviet. Han gikk til fots til Sevilla og seilte med et skip til Mexico, hvor han først arbeidet som misjonær i Churubusco. Deretter reiste han til Manila på Filippinene, og i 1594 dro han fra Manila til Japan sammen med Martin de Aguirre. Han var en stille mann som talte mildt, men ekstremt intelligent.

5. Den hellige Filip de las Casas (Felipe) (av Jesus) OFM var meksikaner, fransiskaner og ennå ikke presteviet. Han har sin egen biografi.

6. Den hellige Frans de la Parrilla (Francisco) (av St. Mikael) OFM ble født ca 1544 i La Parrilla ved Valladolid i Spania. Han sluttet seg til fransiskanerne som legbror, og ble i 1593 sendt fra Filippinene til Japan som misjonær sammen med hellige Peter Baptist Blásquez. I Manila nøt han å puste inn «vindene fra Japan», men straks han satte foten på japansk jord, måtte han gjennomgå en mørk sjelenatt da han følte at han var unyttig og like godt kunne vende tilbake til Filippinene. Han ble arrestert i Osaka sammen med Peter Baptist i 1596, og han døde i stillhet, som han hadde levd.

7. Den hellige Gundisalvus García (Gonsalvo, Gonzalo) OFM ble født i 1556 i Bassein nær Bombay i India. Hans mor var indisk, men faren var en portugisisk soldat. Hans nasjonalitet har vært omdiskutert - noen sier at han hadde portugisiske foreldre, mens andre hevder at hans foreldre var indiske konvertitter som tok portugisiske navn. Inderne regner ham i alle fall som den første inder som har blitt helligkåret.

Han tjente først jesuittene som kateket, men han forlot dem fordi jesuittene ikke var villig til å utdanne og ordinere «innfødte». Dette gjaldt ikke japanerne, som de hadde høy aktelse for. Imidlertid ville de ikke på den tiden tillate kandidater fra det indiske subkontinentet, ikke en gang som legbrødre. I det 20. århundre har et stort antall prominente jesuitter vært indere.

Gundisalvus åpnet en fremgangsrik forretning i Japan, bodde der i flere år og snakket språket flytende. I 1591 sluttet han seg til fransiskanerne som legbror i Manila på Filippinene og gjorde dem i stand til å begynne en misjon blant de etniske japanerne der. Han vendte tilbake til Japan som tolk for den hellige Peter Baptist Blásquez og var misjonærens høyre hånd

Fra februar 1997 til februar 1998 feiret man i Bassein i India i et helt år for å markere 400-årsdagen for hans død. Han er annen skytshelgen for erkebispedømmet Bombay (etter Frans Xavier). Ved avslutningsseremonien annonserte erkebiskop Ivan Dias av Bombay etableringen av det nye bispedømmet Bassein, helgenens fødested.

8. Den hellige Paulus Suzuki (Susuki) TOF ble født ca 1547 i Owari i Japan, og ble døpt av jesuittene i 1584. Han ble fransiskanertertiar og var en fremragende kateket og tolk for misjonærene. Han var direktør for St. Josefs hospital i Kyoto.

9. Den hellige Gabriel de Duisco TOF ble født ca 1677 i Ise i Japan. Han var sønn av fransiskanernes japanske portner og ble omvendt av broder Gundisalvus García. Han ble selv fransiskanertertiar og kateket. Han var 19 år gammel da han led martyrdøden.

10. Den hellige Johannes Kinoia (Kimoia, Kinuya, Kisaka, Quizia, Quizuja) TOF ble født ca 1868 i Miyako (det moderne Kyoto) i Japan. Han var silkevever og silkehandler, som ble døpt og opptatt i den fransiskanske tredjeorden og flyttet butikken ved siden av klosteret. Like etter ble han arrestert og korsfestet.

En kilde kaller ham Leo Kinuya, en 28-årig snekker fra Miyako.

11. Den hellige Thomas Danki (Dauki, Dangi, Xico) TOF var en apoteker med en ekstremt voldelig karakter, men med Guds hjelp forvandlet han seg til en varmhjertet kateket og fransiskanertertiar. Han var kristen i mange år, og åpnet sin butikk ved siden av fransiskanerklosteret Vår Frue av Englene. Mens han fortsatt solgte sine medisiner, tok han seg samtidig tid til å vise kundene veien til himmelen. Han var kateket og tolk for de fransiskanske misjonærene.

12. Den hellige Frans av Miyako (av Nagasaki) TOF ble født ca 1548 i Miyako (det moderne Kyoto). Han var lege da det guddommelig forsyn brakte ham i kontakt med fransiskanerne. Etter sin dåp og hustruens omvendelse bodde han ved siden av fransiskanerklosteret, behandlet de syke uten betaling og førte dem til Kristus. Han ble fransiskanertertiar og kateket og en ivrig forkynner. Mens fortsatt hedning hadde pleid å bære en rosenkrans som hadde tilhørt Otomo Sorin, den kristne fyrsten i Bungo.

En kilde kaller ham Frans Kichi fra Korea.

13. Den hellige Joakim Sakakibara (Saccakibara, Saccachibara, Seccakibara, Saquior, Saquijor) TOF ble født ca 1556 i Osaka i Japan. Han ble døpt av en kateket da han var alvorlig syk, og i takknemlighet hjalp til med byggingen av fransiskanerklosteret i Osaka. Han fortsatte der som kokk (andre kilder sier huslege) og ble fransiskanertertiar og samtidig kateket. Han hadde en svært sterk karakter og utmerket seg for sin vennlighet og tjenestevillighet.

14. Den salige Bonaventura av Miyako TOF ble født i Miyako (det moderne Kyoto). Han ble døpt av jesuittene som spedbarn. Men moren døde snart, og hans stemor sendte ham til et buddhistisk kloster, hvor han ble en bonze, buddhistisk geistlig. En dag fant han ut om sin dåp, og kom for å besøke fransiskanernes kloster i Kyoto, sitt fødested, ivrig etter mer informasjon. Her fant han igjen sin sjelefred og vendte tilbake til den tro han aldri hadde kjent. Han ble fransiskanertertiar og kateket. På veien til korset ba han for sin fars tro og for at hans stemor ville bli omvendt.

Bonaventura er også kjent som den hellige Ventura av Miyako, noe som skapt bryderi for flere helgenlister, som har endt opp med 27 hellige (tidligere inkludert denne, må vi innrømme).

15. Den hellige Leo Karasuma (Carazuma, Karasumaru) TOF ble født i Owari i Japan. Han var en yngre bror av Paulus Ibaraki, og var en bonze, buddhistisk geistlig, i ungdommen. Han ble døpt av jesuittene i 1589 og førte alltid et eksemplarisk liv. Da fransiskanerne kom til Japan, ble han deres viktigste støttespiller. Enten det gjaldt bygging av en kirke, kjøping av et stykke jord eller ledelsen av et sykehus, kunne brødrene alltid stole på Leo. Han ble den første fransiskanertertiar i Japan, og var fransiskanernes fremste kateket. Men han var også en bønnens mann. Sammen med ham ble også hans bror eller nevø Paulus Ibaraki og hans 12-årige bror eller nevø Ludvig Ibarki korsfestet.

Flere kilder sier at han var fra Korea, men dette stemmer dårlig med at hans bror og nevø var japanske. En kilde kaller ham Leo Ibaraki, direktør for St. Annas hospital.

16. Den hellige Mattias av Miyako (Martin) TOF er den av martyrene vi vet minst om. Vi kjenner verken hans alder, fødested eller når han ble døpt, bare navnet, at han var fransiskanertertiar og grunnen til at han sluttet seg til martyrene. Soldatene lette nemlig etter en annen Mattias som de ikke kunne finnes. Vår Mattias meldte da seg frivillig, og soldatene aksepterte ham gladelig.

17. Den hellige Antonius Deynan (Doynan) TOF ble født ca 1584 i Nagasaki, og kalles derfor også Antonius av Nagasaki. Han hadde kinesisk far og japansk mor. Han fikk sin første utdannelse på jesuittskolen i Nagasaki og fortsatte derfra til fransiskanernes kloster i Osaka. Han var en ukunstlet ministrant og fransiskanertertiar og var bare 13 år gammel da han ble korsfestet. Hans foreldre sto i fremste rad da han ble henrettet, og moren gråt bittert. Men Antonius døde syngende.

18. Den hellige Paulus Ibarki (Ibaraki Yuanki, Yuaniqui) TOF ble født i en samuraifamilie i Owari. Han ble døpt av jesuittene, men hans tro gikk gjennom en prøvelsens tid. Først i sine siste år kunne han finne fred i sjelen, takket være fransiskanerne i Kyoto. Han levde som en fattig mann ved fransiskanerklosteret Vår Frue av Englene, drev et lite sakebryggeri for å understøtte familien, og hadde fortsatt råd til å hjelpe andre som var enda fattigere enn ham selv. Han var legfransiskaner, tolk for misjonærene og kateket.

Han var bror eller nevø av Leo Karasumaru, og ble korsfestet sammen med ham og hans 12-årige bror eller nevø Ludvig Ibarki.

19. Den hellige Ludvig Ibarki (Ibaraki Yuanki, Yuaniqui) TOF ble født ca 1585 i Owari i Japan. Han var nevø eller bror av Paulus Ibaraki og hans bror eller onkel Leo Karasumaru, og var fransiskanertertiar og ministrant for fransiskanerne. Han var yngst i gruppen og bare 12 år da han ble korsfestet. Han fortsatt å synge og le da de kuttet av ham øret, under hele marsjen til Nagasaki og på korset. Frans Blanco skrev kvelden før martyriet: «Vi har lille Ludvig med oss, og han er så full av mot og i så godt humør at det forbløffer alle».

20. Den hellige Mikael Kosaki (Cozaki, Cosaqui, Kasaki) TOF ble født ca 1551 i Ise i Japan og var buemaker. Han var allerede kristen da han møtte fransiskanerbrødrene, og hans dyktighet som snekker var en stor hjelp i byggingen av de fransiskanske klostrene og kirkene i Kyoto og Osaka. Han ble fransiskanertertiar, kateket og sykepleier for fransiskanerne. Han led martyrdøden sammen med sin 15-årige sønn Thomas.

21. Den hellige Thomas Kosaki (Cozaki, Cosaqui, Kasaki) TOF ble født ca 1582 i Ise i Japan. Han hjalp faren Mikael som snekker da han ble kjent med fransiskanerne, og han ble boende i klosteret da jobben var avsluttet. Han var likefrem og nølte aldri, og han var fullstendig hengiven i sin tjeneste for Gud som ministrant og legfransiskaner. Hans skrev et farvelbrev til moren fra slottet i Mihara. Han var 15 år gammel da han led martyrdøden sammen med sin far Mikael.

22. Den hellige Peter Sukejiro (Sukejico, Sukejino, Xukexico, Sequexein) TOF var en ung mann fra Kyoto i Japan, som arbeidet som kateket, hustjener og sakristan for fransiskanermisjonærene. Han var selv fransiskanertertiar. Han ble sendt av jesuittpresten p. Organtino for å hjelpe de 24 fangene på vei til Nagasaki. Men han ble selv arrestert i likhet med en annen som hjalp fangene, og de to ble henrettet sammen med dem.

23. Den hellige Kosmas Tachejia (Tachegia, Takeya, Zaquira, Raquisa, Raquaja) TOF var fra Owari i Japan og sverdmaker. Han ble døpt av jesuittene, men ble legfransiskaner og hjalp fransiskanerne i Osaka som tolk og kateket.

Han må ikke blandes sammen med den salige Kosmas Takeya (Takuea, Takea, Taquea), en koreaner som led martyrdøden i Japan i 1619 og som ble saligkåret i 1867.

24. Den hellige Caius Frans Danto (Falehante) TOF var en japansk soldat som nettopp var blitt døpt og opptatt som fransiskanertertiar. Han arbeidet som kateket. Han var resolutt og lojal, og hjalp de 24 fangene på vei til Nagasaki. Han insisterte på å følge martyrene inntil han selv ble arrestert i likhet med en annen som hjalp fangene, og de to ble henrettet sammen med dem.

En kilde kaller ham bare Frans, og sier at han var en snekker fra Kyoto. Noen av kronikørene kaller ham Adauctus, «han som kom til», etter en lignende hendelse i den tidlige kirken (de hellige Felix og Adauctus).

25. Den hellige Jakob Kisai (Diego) (Kizayemon, Kinzayemon) SJ ble født i 1533 i landsbyen Haga ved Okayama i Japan. Han fikk sin første utdannelse av en bonze, en buddhistisk geistlig, men ble senere døpt. Han ble gift med en omvendt kristen kvinne og fikk en sønn. Men hun vendte tilbake til buddhismen, og da han ikke klarte å få snakket henne ut av det, separerte han seg fra henne og overlot sønnen til en kristen familie for å sikre at barnet ble oppdratt som troende.

Han dro til Osaka, hvor han fikk arbeide for jesuittene. Han hjalp til i huset og tjente som portner og var ansvarlig for gjestene som kom til residensen. Da jesuittene oppdaget hans gode kunnskaper om troen, gjorde de ham til kateket, og han ble trolig jesuittbror en gang i 1596. Han hadde en dyp hengivenhet til Kristi lidelse.

Han ble arrestert i Osaka den 9. desember 1596 sammen med medbrødrene Paulus Miki og Johannes Soan de Goto. Etter å ha kommet frem til henrettelsesstedet, ble de møtt av to jesuittprester. Mens den ene hørte skriftemål, tok den andre med de tre jesuittene til kapellet i St. Lasarus leprahospital. Der fornyet Paulus Miki sine løfter mens de to andre avla løfter for første gang. Jakob var 64 år da han ble korsfestet.

26. Den hellige Johannes Soan de Goto SJ ble født ca 1578 på en av øyene i Goto-arkipelaget i Japan av kristne foreldre. Da fyrsten, daimyo, av Goto begynte en forfølgelse av kristne, flyktet Johannes' familie sammen med mange andre over til Nagasaki, slik at de kunne praktisere sin tro i frihet. Han gikk på skole hos jesuittene i Nagasaki, og som 15-åring søkte han om å bli opptatt i jesuittordenen. Men jesuittene ba ham først om å assistere misjonærene som kateket. Han ble sendt til jesuittenes skole i Shiki (Amakusa), et treningssenter for kateketer, og han hjalp også misjonærene som maler og musiker.

Hans neste post var Osaka, der han arbeidet under p. Morejon, og kan muligens allerede ha blitt akseptert som skolastiker i jesuittordenen. Han ble arrestert i Osaka den 9. desember 1596 sammen med medbrødrene Paulus Miki og Jakob Kisai. Etter å ha kommet frem til henrettelsesstedet, ble de møtt av to jesuittprester. Mens den ene hørte skriftemål, tok den andre med de tre jesuittene til kapellet i St. Lasarus leprahospital. Der fornyet Paulus Miki sine løfter mens de to andre avla løfter for første gang. Johannes var 19 år gammel da han led martyrdøden.

---

De resterende misjonærene ble satt på et skip og fraktet ut av riket, bortsett fra 28 prester som ble igjen i skjul. Det ble ikke gjennomført ytterligere fiendtlige aksjoner etter henrettelsene. Taikosama døde i 1598 og misjonsarbeidet fortsatte uhindret. Jesuittene vendte tilbake like etter, og selv om de bare var 100, omvendte de 40.000 i 1599 og 30.000 i 1600 og bygde 50 kirker. Fransiskanerne ble heller ikke avskrekket av det første kollektive martyriet, og gjenopptok arbeidet i landet i 1598. Men forfølgelsene begynte igjen etter 1614. Les mer om den videre historien i biografien om De 205 salige martyrer av Japan.

På den samme martyrhøyden ved Nagasaki ble den hellige Lorenzo Ruiz og hans femten ledsagere drept førti år senere, i 1597. De ble kanonisert i 1987. Samme sted ble 57 kristne brent eller halshogd i 1622, og likeledes 67 kristne i 1634. Andre store martyrgrupper ble drept i 1617, 1624, 1626, 1629 og 1632. I 1637 skal det bare ha vært 5 misjonærer igjen.

De 26 martyrene ble tidligere feiret på dødsdagen 5. februar. I lang tid ble de feiret hovedsakelig i Japan og blant jesuitter og fransiskanere, men i 1970 ble minnedagen tatt inn i den reviderte romerske kalenderen som de første martyrene fra det fjerne østen. Minnedagen ble da flyttet til 6. februar, siden dødsdagen 5. februar er opptatt av den hellige Agathe. Deres navn står i Martyrologium Romanum.