Den hellige Peter Claver (~1580-1654)

Den hellige Peter Claver (sp: Pedro) ble født i 1580 eller 1581, trolig den 26. juni 1580, i den lille landsbyen Verdú ved Cervera nær Barcelona i Catalonia i Nordøst-Spania. Han var den yngste av fire barn i en fattig, men dypt kristen og rettskaffen bondefamilie. Faren het også Pedro, og den yngste sønnen ble oppkalt etter ham. Moren døde i 1593.

Vi vet nesten ingen ting om Peters tidlige år, bortsett fra at han viste fine intellektuelle og åndelige kvaliteter og allerede som 13-åring bestemte han seg for en geistlig løpebane. Den første innføringen fikk han av den lærde biskop Pedro Jaime av Vich (nå Vic), som også tildelte ham hans første tonsur. Som 16-åring ble han sendt til universitetet i Barcelona, hvor han kom i kontakt med jesuittene, som drev kollegiet Belén. Han tok eksamen med strålende resultater, og etter å ha mottatt de lavere vielser bestemte han seg for selv å bli jesuitt.

Den 7. august 1602 trådte han inn i jesuittordenen (Societas Iesu – SJ) i deres novisiat i Tarragona. Han avla sine første tre løfter den 8. august 1604. Etter novisiatet ble han i 1605 sendt til det jesuittiske kollegiet Monte Sión i Palma på Mallorca for å studere filosofi. Han kom dit den 11. november 1605, og kort etter møtte han den hellige Alfons Rodriguez, den 72-årige jesuittlegbroren og portneren i kollegiet, som var kjent for sin hellighet og sine evner som åndelig veileder. De to møttes nesten daglig for åndelige samtaler. Alfons drev bort den unge jesuittens nervøsitet for å bli prest og ledet hans interesse mot den religiøse nød i Den nye verden. Peter sa senere at Alfons hadde forutsagt hvor han kom til å reise og hvor han kom til å arbeide.

Peter ble begeistret for ideen om misjon i Sør-Amerika, og han gikk til sin provinsial og tilbød seg å reise til Vestindia. Han fikk vite at hans kall ville bli avgjort av hans overordnede når tiden var moden. I 1608 ble han sendt tilbake til Barcelona for å studere teologi på universitetet der. Etter to år ble han etter en ny anmodning valgt til å representere provinsen Aragón i den misjonen av spanske jesuitter som ble sendt til Ny-Granada i Sør-Amerika – det nåværende Ecuador, Colombia og Venezuela. Den 23. januar 1610 fikk Peter brev fra provinsialen om å dra rett til Sevilla og forberede seg på avreisen.

Den 15. april 1610 forlot han Spania for alltid sammen med tre jesuittprester. Etter en kjedelig reise gikk han og hans ledsagere i juni eller juli i land i Cartagena i Nye Granada, det som nå er det nordlige Colombia. Etter en tid i Vestindia ble han sendt til jesuitthuset i Santa Fé de Bogotà (i dag Colombias hovedstad Bogotà), hvor han fra 1612 fullførte teologistudiene, samtidig som han arbeidet som sakristan, portner, sykepasser og kokk. Deretter ble han sendt til det nye jesuitthuset i Tunja. Han vendte i november 1615 tilbake til Cartagena, hvor han ble presteviet den 19. mars 1616, 36 år gammel. Han var den første jesuitten som ble ordinert i Cartagena.

Havnebyen Cartagena var senteret for slavehandelen til Vestindia. Den startet med at de spanske nybyggerne trengte arbeidskraft på de nye, store eiendommene sine, og den skammelige handelen hadde blomstret i Amerika i nesten hundre år, til tross for fordømmelser fra pavene Paul III (1534-49) og Pius IV (1559-65). Men monarker som keiser Karl V (1516-56), som så profitt i handelen, oppmuntret den, og det var mange moralister som så gjennom fingrene med den. Slavehandelen hadde nettopp fått et nytt oppsving, for de lokale indianerne var ikke fysisk egnet til å arbeide i gull- og sølvgruvene, så det var stor etterspørsel etter negerslaver fra Angola og Kongo. Det har vært anslått at det kom 10.000 slaver til Cartagena hvert år, men man regner med at en tredjedel av slavene døde i store skarer under de mest grufulle forhold under reisen over havet fra Vest-Afrika. Likevel ga handelen stor profitt.

Slaveeierne svarte på kritikken med å døpe slavene, og deretter fortsatte de som før. Siden slavene ikke fikk noen opplæring og ingen prest gjorde tjeneste for dem, mens deres forhold forble like grusomme og trøstesløse som før, ble dåpen i deres sinn forbundet med undertrykkelse. Presteskapet var mer eller mindre hjelpeløse. De kunne protestere og tjenestegjøre for noen enkeltpersoner, men de hadde ingen penger til disposisjon og fant seg ofte kastet ut av eierne og ignorert av slavene.

Peter så snart at negerslavene var den gruppen som trengte hans prestetjeneste mest. På denne tiden var lederen for arbeidet blant slavene jesuittpateren Alfons de Sandoval, en stor misjonær som hadde viet de siste førti år til de lokale slavene. I 1616 begynte Peter å arbeide sammen med p. Alfons, og han både kopierte og overgikk sin forgjengers resultater. Etter å ha arbeidet under ham erklærte Peter seg som «negrenes slave for alltid», Aethiopum servus. Hans hengivenhet var så stor at da han avla sine endelige løfter i 1622, ønsket han å legge til et ekstra løfte om dette.

Slavehandelen førte til fryktelige lidelser for de uskyldige afrikanske ofrene, og deres religiøse elendighet og forsømmelse sto i stil med deres fysiske tilstand. Når et slaveskip kom i land, ble slavene stengt inne i innhegninger, drevet sammen som kveg i varmen uten noe tilsyn eller medisinsk hjelp av noe slag. Selv om Peter var sky av natur og uten selvtillit kastet han seg inn i arbeidet med metode og organisering. Han knyttet til seg en rekke mennesker som han betalte med penger, varer eller tjenester.

Straks et slaveskip kom inn på havnen, dro han for å vente på dets levende last. Slavene ble brakt på land og stengt inne i innhegninger og skur. Dit gikk Peter med medisiner, mat, brandy, sitroner og tobakk, men noen av slavene var for redde eller for syke til å ta imot. Peter prøvde å lære seg angolansk, siden så mange av slavene kom derfra. Ellers hadde han som medhjelpere syv tolker, en av dem snakket fire afrikanske dialekter, og et korps av kateketer som hjalp til med utdeling av varene. Han sa til dem: «Vi må snakke til dem med våre hender før vi forsøker å snakke til dem med våre lepper».

Med tolkenes hjelp og ved bruk av bilder lærte han slavene de viktigste sannhetene i kristendommen og forberede dem på dåpen, ikke bare i grupper, men også individuelt. Når han kom over noen som var døende, døpte han dem, og han døpte også de nyfødte som var satt til verden i den ubeskrivelige skitten i slaveleirene. Han innpodet slavene også tanken om deres verdighet og deres menneskeverd som frelste, i kontrast til deres nåværende rystende elendighet. Han pleide også slavene under forhold som ofte var nesten like fryktelige for ham som for dem, og som ingen andre kunne holde ut.

Peter Claver hadde omsorg for både sjel og legeme. I 33 år virket han som prest, sjelesørger, lege, sykepleier, lærer og almissesamler. Han ga mange både kunnskap om og kjærlighet til Kristus gjennom sin milde undervisning. Kort før sin død sa han at han hadde døpt mer enn 300.000 negerslaver på disse årene, og allerede mens han levde, ble han kalt «Negrenes apostel». Han lærte dem også å benytte seg av botens sakrament, og bare på ett år skal han ha hørt 5.000 skriftemål.

Etter hvert ble slavene sendt til gruvene, hvor arbeidet var for hardt for de lokale indianerne, og til plantasjene. Peter gjorde hva han kunne for å følge opp slavene i gruvene og plantasjene, og hver vår etter påske besøkte han de plantasjene som lå nærmest Cartagena, ikke alltid med tillatelse av deres herrer. Han overnattet oftest ikke hos eierne, men blant slavene for å forsikre seg om at de få lovene som fantes for å beskytte slavenes rettigheter, ble overholdt. De hjerteløse slaveeierne klaget over at han kastet bort slavenes tid med preking, bønn og salmesynging, og de skyldte på ham hvis slavene oppførte seg dårlig. Deres hustruer klaget over at etter at negrene hadde vært til messe, var det umulig å gå inn i kirken.

Peter møtte også motstand fra andre, men han ble ikke avskrekket, ikke en gang når de kirkelige autoritetene alt for villig lånte øre til hans kritikeres klager. Men minst en spansk kvinne, Isabel de Urbina, var utrettelig i å hjelpe og oppmuntre ham. Han også ble fiender med det lokale klerikale establishment, delvis på grunn av sin gjenstridighet og sitt vanskelige temperament.

For en annen katalonier sa om Peter Claver at «uheldigvis for ham selv er han katalonier, sta som et esel og vanskelig». Han hadde også den typiske katalanske kjærligheten til musikk. Selv om han av natur var noe sjenert og innelukket, krevde hans forsvar for de lutfattige og undertrykte mot de rike og mektige både viljestyrke og selvbeherskelse, så vel som personlig ydmykhet.

Hans engasjement for slavene hindret ham ikke fra å ha omsorg for sjelene til de mer vellykkede medlemmene av samfunnet og for besøkende til Cartagena, inkludert muslimer og engelske protestanter, som gjerne var fanget fra plyndrede skip. Hver høst dro han på en misjonsreise til handelsmennene og sjøfolkene i havnen. Han skal ha konvertert en anglikansk erkediakon fra London, som var krigsfange på et skip i havnen. P. Claver tilbrakte også mye tid i byens fengsler, inkludert Inkvisisjonens fanger. Det er sagt at han hadde «høy aktelse» for Inkvisisjonen, men han hadde også medfølelse med de menneskene som ble utsatt for deres mistanke, vanligvis spanjoler eller portugisere. Han forberedte også mange dømte kriminelle på døden.

Peter besøkte også ofte byens to hospitaler, St. Sebastian for generelle tilfeller, drevet av den hellige Johannes av Guds Hospitalsbrødre, og St. Lasarus for spedalske og dem som led av sykdommen som kalles «St. Antoniusild» (erysipelas), en smertefull hudsykdom, som andre knapt klarte å se på. Men Peter viste en usedvanlig kontroll over den naturlige reaksjonen å frastøtes av det motbydelige. Hans arbeid på sykehusene skapte stor beundring blant hans samtidige, for hans omsorg for de syke var uendelig, enten de var hvite eller svarte. Noen ganger kunne han tilbringe nesten en hel dag på byens store torg, hvor de fire hovedgatene møttes, for å preke for alle som stoppet opp og lyttet. Han ble tilskrevet evnen til mirakler, profetier og gaven til å lese i hjertene, og han praktiserte ekstreme personlig botsøvelser.

I 1650 dro Peter for å preke jubelåret for negerslavene langs kysten, men hans svekkede legeme ble rammet av sykdom, så han ble kalt tilbake til Cartagena. Men da ble byen rammet av en pest, og Peter var en av de første jesuittene som ble rammet. Han syntes døende, men han kom seg etter å ha mottatt de siste sakramentene.

Men han kunne ikke fortsette sitt apostolat, for han var nå delvis lammet. Hans ånd var usvekket, men de fire siste årene av hans liv ble fryktelige. Han hadde hele tiden voldsomme smerter, og hans lemmer skalv slik at han ikke lenger kunne feire messe. Han var bare i stand til å forlate sin celle på korte besøk til hospitaler og til venner. Han hørte av og til skriftemål, spesielt av sin kjære venn Doña Isabella de Urbina. Men ellers var han alene i et lite rom, forlatt og glemt av de fleste mennesker.

Antallet jesuitter i huset var sterkt redusert, og de som var der, var travelt opptatt med forvirringen og redselen som pesten skapte. Men likevel er deres likegyldighet overfor Peter overraskende. Doña Isabella og hennes søster forble trofaste, og utvilsomt besøkte hans gamle hjelper, broder Nikolas González, ham så ofte han kunne. Den unge tjeneren som hadde som oppgave å se etter ham, vanskjøttet imidlertid den gamle mannen og behandlet ham uvennlig; ironisk nok var tjeneren svart. Claver klaget ikke: «Mine synder fortjener mer straff enn dette».

Peter levde lenge nok til å ønske velkommen sin etterfølger i apostolatet. Sommeren 1654 kom p. Diégo Ramirez Fariña til Cartagena med et oppdrag fra kongen om å arbeide for negerslavene. Peter var overlykkelig og slepte seg ut av sengen for å hilse på etterfølgeren. Kort etter hørte han Doña Isabellas skriftemål, og han sa til henne at det var siste gang. Den 6. september 1654, etter å ha assistert ved messen og mottatt kommunionen, sa han til Nicholas González: «Jeg kommer til å dø». Samme kveld ble han svært syk og falt i koma.

Ryktet om hans forestående død spredte seg i Cartagena, og plutselig husket alle ham igjen. En mengde mennesker kom for å kysse hans hånd før det var for sent, og de fjernet alt som kunne fraktes bort som relikvier. Peter fikk aldri bevisstheten tilbake, og to dager senere, på Jomfru Marias fødselsdag den 8. september 1654, døde han fullstendig utslitt og alene i Cartagena i Ny-Granada (Colombia).

Ved hans død forente hans venner og fiender seg i hans pris, både presteskapet som hadde kalt hans nidkjærhet for taktløs og hans energi bortkastet, og de sivile myndighetene, som hadde sett skjevt til hans omsorg for simple negerslaver. De spanske myndighetene ga ham offisiell begravelse på statens bekostning, mens negerslavene og indianerne arrangerte sin egen messe, hvor myndighetene også ble invitert. Like etter hans død ble kirken San Pedro Claver bygd, og der har han sitt siste hvilested.

Etter sin dødsdag har Peter Claver aldri mer blitt glemt, og hans berømmelse spredte seg over hele verden. Han ble saligkåret den 21. september 1851 (dokumentet (Breve) var datert den 16. juli 1850) av den salige pave Pius IX (1846-78). Han ble helligkåret den 15. januar 1888 (bullen var datert den 22. januar) av pave Leo XIII (1878-1903) sammen med sin tidligere inspirator, Alfons Rodriguez av Mallorca. I 1896 utnevnte pave Leo XIII ham til skytshelgen for alle misjonsforetak blant de svarte. En av de kvinnelige kongregasjonene som arbeider i Afrika, tok ham som forbilde og kalte seg «Misjonssøstrene av St. Peter Claver».

Hans minnedag feires 9. september, dagen etter dødsdagen, fordi 8. september er Jomfru Marias fødsel. Hans kult er spesielt sterk i USA og Latin-Amerika. I USA feires hans fest som en påminner til alle kristne om å arbeide for rasemessig rettferdighet, ikke bare for de svarte, men for alle minoritetsgrupper og innvandrere. I kunsten fremstilles han som jesuitt med hevet krusifiks og to negerslaver ved sine føtter.