Den salige Peter Pascual (1227-1300)

Den salige Peter Pascual eller Pascuález (latinisert til Paschasius) (sp: Pedro) ble født i 1227 i Valencia i Spania. Foreldrene var fromme mozarabere (kristne arabere) og barnløse inntil de ba den hellige Peter Nolasco om å gå i forbønn for dem, og sønnen fikk navnet Peter etter ham. Hans familie skal ha gitt Kirken seks martyrer, hvorav Peter var den siste. Han fikk sin utdannelse av en prest fra Narbonne med en doktorgrad i teologi fra Paris, som hans foreldre hadde kjøpt fri fra maurerne. Peter dro i 1241 med sin lærer til Paris og tok selv doktorgraden. I Paris studerte han sammen med de hellige Bonaventura og Thomas Aquinas. Deretter vendte han tilbake til Valencia og ble presteviet rundt år 1250 i en alder av 24 år. Deretter ble han utnevnt til kannik ved katedralen.

Det har vært hevdet at Peter etter sin prestevielse sluttet seg til Mercedarierordenen, som var grunnlagt av Peter Nolasco for å hjelpe de kristne slavene som var falt i muslimenes hender. De tok navn etter den løsesummen, på spansk «merced», som de skulle samle inn og som de skulle kjøpe fri de kristne fangene for. Det offisielle navnet på ordenen er Mercedarierordenen for Frikjøping av fanger (Ordo Beatae Mariae Virginis de Mercede redemptionis captivorum – OdeM). Medlemmene kalles også Nolascanere etter sin grunnlegger. Peter skal ha mottatt drakten i katedralen i Valencia i 1250 fra Arnaldo av Carcassonne. Men det er nå bevist at Peter aldri var medlem av denne ordenen.

Peter var kjent for sin intelligens og underviste i teologi i Barcelona inntil kong Jakob I av Aragón (1213-76) valgte ham som lærer for sin sønn Sancho (1250-75). Peter fulgte Sancho til Viterbo ved Roma, hvor pave Klemens IV (1265-68) den 31. august 1266 utnevnte den sekstenårige Sancho til erkebiskop av Toledo. Deretter samarbeidet Peter med ham i administrasjonen av bispedømmet inntil erkebiskopen i 1275 ble beseiret av Abu Yusuf i slaget ved Martos, tatt til fange av maurerne og halshogd.

I årene som fulgte, reiste Peter Pascual rundt i Spania og Portugal og forkynte, brakte trøst til kristne som var slaver hos araberne og bygde flere mercedarierklostre. I 1291 dro han til Roma på oppdrag for ordenen, og på veien forkynte han i Frankrike og Italia. Han kom til Orvieto den 26. august 1291, hvor pave Nikolas IV (1288-92) oppholdt seg. I 1296 kom han til Roma, hvor pave Bonifatius VIII (1294-1303) utnevnte ham til biskop av Jaén, som fremdeles var på maurernes hender. Han ble bispeviet i basilikaen San Bartolomeo all'Isola Tiberina i Roma av kardinal Mateo de Acquasparta den 20. februar 1296.

I denne perioden, like etter sammenbruddet av Det niende korstog (1271-72), var Det hellige Land fortsatt på muslimenes hender, og maurerne kontrollerte det meste av Spania. Til tross for farene drev biskop Peter en heroisk virksomhet i Jaén med løskjøping av fanger. Han instruerte og trøstet kristne, brakte mange tilbake til Kirken og forkynte til og med for maurerne. Dette førte til at han ble grepet mens han var på visitasjon. Han ble ført til Granada, som var sete for den muslimske sultan Muhammed II al-Faqih (1273-1302), og kastet i fengsel. Det ble gitt ordre om at ingen skulle snakke til ham. Han fikk penger for å kjøpe seg fri, men dem brukte han til å kjøpe fri andre som han mente var i fare for å falle fra (apostasi).

I en tilstand av halvveis frihet kunne han skrive flere teologiske og doktrinære avhandlinger, blant annet på provençalsk «Biskopen av Jaéns disputt med jødene» og «Tilbakevisning av den muhammedanske sekt», to svært interessante verk med apologetisk innhold for å utstyre kristne fanger med argumenter mot den proselyttiske forkynnelsen til jøder og muslimer. Han skrev også «Gamaliels bok» om Kristi lidelse og død, «Ødeleggelsen av Jerusalem», «Avhandling mot muslimsk fanatisme», «Kommentar til Pater Noster» og «Kommentar til de ti bud».

Den lærde biskopen hadde også den æren offentlig å forsvare doktrinen om Jomfru Marias uplettede unnfangelse i Paris og i sitt verk «Lasarus' liv», skrevet i 1295, minst ti år før den salige Johannes Duns Scotus (1265-1308) og andre vestlige teologer. Fra hans arbeider ser vi at han kunne de språkene som da ble snakket i Europa, men også arabisk, hebraisk og arameisk, og han disputerte med jøder og muslimer og tilbakeviste deres doktrinære feiltakelser. Hans avhandling mot islam sirkulerte og forårsaket til og med noen konversjoner, noe som provoserte de muslimske myndighetene til å planlegge hans død.

Peter døde den 6. desember 1300. Man mener at han døde av behandlingen i fengselet, men det er en tradisjon som sier at han ble halshogd i fengselet denne datoen. Han ble saligkåret som martyr den 14. august 1670 ved at hans kult ble stadfestet av pave Klemens X (1670-76). Hans minnedag er dødsdagen 6. desember. Hans navn står i Martyrologium Romanum som Beatus, men han kalles vanligvis hellig.

Noen mercedariske forfattere som Manuel Mariano Ribera (1720), Juan Interián de Ayala (1721) og Peter Armengol Valenzuela (1901) har forsvart Peter Pascuals tilhørighet hos mercedarierne. Hans arbeider ble samlet og utgitt av patrene Bartolomé de Anento (1676) og Peter Armengol Valenzuela (1905-08).

Den 24. september feires minnedagen for Vår Frue av Mercede, som ble innført for å minnes grunnleggelsen av mercedarierordenen.