Den hellige Raimund av Peñafort (~1175/80-1275)

Den hellige Raimund (Raymond, lat: Raimundus) ble født mellom 1175 og 1180 på slottet Peñafort i Villafranca del Panadés ved hovedstaden Barcelona i Catalonia i Spania. Hans familie var i slekt med kongehuset i Aragón og grevene av Barcelona. Han var svært begavet og fikk sin utdannelse på katedralskolen i Barcelona og på byens universitet. Han gjorde så raske fremskritt at han allerede som tyveåring ble regnet som en betydelig lærer i filosofi ved universitetet. Fra 1210 studerte han jus i Bologna, hvor han tok doktorgrader i sivil- og kirkerett i 1216. Deretter ga han gratis forelesninger for utallige takknemlige studenter og samlet sine forelesninger i en Summa iuris.

Bologna var på den tiden sammen med Paris og Oxford et av hovedsentrene for lærdom som på 1200-tallet utviklet seg fra katedral- og kapittelskoler til universiteter. 1100-tallet hadde vært en periode av enorm intellektuell gjæring. Omvandrende lærde ble tiltrukket av ryet til lærere, som grunnla skoler hvis ry spredte seg. Fra rundt 1200 fikk de viktigste skolene spesielle privilegier av keiseren og paven. Blant dem som ble trukket til Bologna, var den hellige Dominikus de Guzmán, grunnlegger av dominikanerne eller offisielt Prekenbrødrenes orden (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) i 1216. Ordenens første generalkapittel ble holdt i Bologna i 1220, og Dominikus selv døde der i 1221. Så det er trolig at Raimund kjente ham, eller i det minste kom under hans innflytelse.

Snart kalte biskop Berengar Raimund tilbake til Barcelona. Her ble han presteviet, og i 1219 ble han erkediakon i Barcelona (tilsvarer dagens generalvikar). I 1222 sluttet han seg til dominikanerordenen, åtte måneder etter grunnleggerens død. Dette var delvis fordi han ble mer og mer fornøyd med seg selv og trengte desperat å lære litt ydmykhet. Han spurte sine overordnede i klosteret om å gi ham en umulig oppgave for å redusere hans forfengelighet.

Intelligent nok bestemte de seg for å gjøre bruk av hans juridiske evner. De ba ham om å sette sammen alle reglene som Kirken hadde laget for å behandle menneskenes synder. Resultatet ble et verk om botsdisiplin, Summa casuum eller Summa de casibus poenitentialibus, det første verket i sitt slag, som ble en autorativ kilde med enkle og klare retningslinjer for skriftefedre. Arbeidet temmet også Raimunds hovmodige ånd.

I 1230 ble Raimund kalt til Roma av pave Gregor IX (1227-41) som kapellan og pønitentiar ved den pavelige kurie, hvor han ble pavens skriftefar. Her ga han en gang paven som bot at han skulle motta, høre og straks ekspedere alle bønneskrifter som ble lagt frem av de fattige. På pavens oppdrag laget han en samling av konsils- og pavedekreter som var utstedt etter Gratians samling i 1150. Raimund arbeidet med den i tre år, og de fem bindene ble utgitt i 1234. Compilatio decretalium quinque divisa libris iussu Gregorii IX eller Liber extra forble et standardverk som ble brukt av jurister i kirkerett i nesten 700 år frem til 1917. Paven utstedte den 5. september 1234 bullen Rex Pacificus med en pavelig erklæring om at Raimunds samling skulle være autorativ.

I 1235 utnevnte paven Raimund til erkebiskop av Tarragona, men han avslo og fikk paven til å trekke utnevnelsen tilbake da han ble alvorlig syk. I 1236 vendte han av helsemessige årsaker tilbake til Spania, og han ble mottatt med slik glede at man skulle tro kongerikets sikkerhet berodde på hans nærvær. Etter igjen å ha installert seg i sin kjære ensomhet i Barcelona, fortsatte han sin tidligere kontemplasjon, prekenvirksomhet og arbeid i skriftestolen. Han ble jevnlig betrodd viktige oppgaver både av kongen og Den hellige Stol.

Men i 1238 fikk han den for ham sjokkerende nyheten at dominikanernes generalkapittel i Bologna hadde valgt ham til ordenens tredje generalmagister etter den hellige Dominikus selv og den salige Jordan av Sachsen, som var død året før. Han var ytterst motvillig, men aksepterte til slutt som et uttrykk for lydighet. Et arbeid han fullførte mens han var general, var revisjonen av de dominikanske konstitusjonene, som skulle være i kraft til 1924. Et annet var en systematisk visitasjon av den raskt voksende ordenen, noe han brukte de neste to årene på.

På generalkapitlet i Paris i 1239 sørget han for et vedtak om at hvis en ordensleder trakk seg tilbake frivillig, skulle dette godtas om årsaken var rimelig. Året etter trakk han seg fra embetet som generalmagister etter bare to år, med den begrunnelse at han var 65 år gammel, og vendte tilbake til Spania. Han skrøt aldri av de høye embetene han fikk eller kunne ha fått, men betraktet dem som byrder han var tvunget til å bære.

På den tiden var hans hjemland Spania beleiret av maurerne, som var muslimer. Nå satte Raimund seg fore å stoppe spredningen av islam i Spania, og resten av livet viet han seg til misjonsarbeidet blant muslimer og jøder. I den forbindelse oppfordret han den hellige Thomas av Aquinas til å skrive sin Summa contra gentiles og opprette skoler for undervisning i arabisk og hebraisk. Han oppmuntret misjonærer til å lære arabisk og studere koranen for å komme i dialog med islam. Men han insisterte på at kristne bare kunne omvende andre hvis deres egne liv var eksempler på uselviskhet og gudfryktighet. Han arbeidet også utrettelig for utdannelsen av prester.

Raimund mente at til og med de som var tatt til fange av maurerne, kunne påvirke sine fiender, forutsatt at de fortsatte å elske dem og ikke ga avkall på sin egen tro under forfølgelsene. Han sørget også for at det ble opprettet klostre blant maurerne, ett i Tunis og et i Murcia i Sør-Spania. Det lyktes ham å vinne tusener for Kristus. I 1256 skrev han til sin ordensgeneral at ti tusen sarasenere hadde mottatt dåpen. (Sarasenere var middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst».) Han var aktiv i å få etablert Inkvisisjonen i Catalonia, og en gang ble han anklaget, ikke uten en viss grunn, for å ha kompromittert en jødisk rabbiner med et triks.

Det hevdes at Raimund spilte en viktig rolle, sammen med den hellige Peter Nolasco, i grunnleggelsen av Mercedarierordenen eller Nolaskerne (Ordo Beatae Mariae Virginis de Mercede redemptionis captivorum – OdeM), som ble dannet for å kjøpe fri fanger fra maurerne i Nord-Afrika. Han skal også ha skrevet ordenens regel i 1222. Men hans deltakelse i grunnleggelsen er omstridt, og det er vanskelig å finne ut av sannheten på grunn av mangel på pålitelige dokumenter. Det mest korrekte er sannsynligvis å kreditere ham et mindre direkte ansvar.

Raimund fryktet ikke noen. En gang hentet kong Jakob av Aragón ham til Mallorca. Kongen var en mann av mange kvaliteter, men han lot seg styre av sine lidenskaper. På Mallorca ga han også et dårlig eksempel, og Raimund ga ham ordre om å sende bort den angjeldende kvinnen. Kongen gikk med på det, men han holdt ikke sitt løfte. Da sa Raimund at han ikke ville bo på samme sted som en slik synder. Til tross for kongens raseri seilte Raimund tilbake til Barcelona. Det vokste frem en legende som sa at kongen forbød alle under trusler om dødsstraff å ta med Raimund på noe skip, men da seilte den hellige dristig av gårde på sin egen svarte dominikanerkappe, uten den minste frykt for at dette underlige fartøyet kunne synke.

Under Raimunds siste sykdom fikk han besøk av kong Alfonso av Castilla og kong Jakob av Aragón, og han ga dem en siste velsignelse. Han døde den 6. januar 1275 i Barcelona, knapt 100 år gammel. Hans gotiske marmorsarkofag står i dag i kapellet San Raimundo i katedralen Santa Eulalia i Barcelona. Han ble helligkåret den 29. april 1601 av pave Klemens VIII (1592-1605). Hans minnedag var tidligere 23. januar, men i 1969 ble den flyttet til 7. januar og tatt inn i den universelle kalenderen (dødsdagen 6. januar er opptatt av Epifani). Hans navn står i Martyrologium Romanum. I kunsten blir han avbildet i dominikanerdrakt, gjerne mens han står på en kappe som flyter på havet.