Den hellige Romarik av Remiremont (~570-653)

Den hellige Romarik (fr: Remiré, Romary; lat: Romaricus) ble født rundt 570 i Frankrike. Han var i slekt med det merovingiske frankiske kongehuset, men det hindret ikke den beryktede dronning Brynhilda i å gi ordre til hans fars død. Slektens eiendom ble konfiskert, og Romarik ble tvunget til å forlate fjellkjeden Vogesene (Les Vosges) i bispedømmet Strasbourg., og i flere år vandret han hjemløs rundt. Men han var en modig og ressursrik mann, så han arbeidet seg opp igjen. Han var på et tidspunkt gift og fikk tre døtre. På slutten av 500-tallet var han tjenestemann ved hoffet hos frankerkongene Theodebert II (596-612) og Klotar II (613-28) av Austrasia. Han samlet seg en formue og ble eier av et stort antall livegne.

Men omkring år 600 møtte han en hellig mann ved navn Amatus, som omvendte ham til en fast tro på og hengivenhet til Kristus. Han bestemte seg for et fullstendig annerledes liv og trådte inn i benediktinerklosteret Luxeuil ved Belfort, som var grunnlagt rundt 590 av den hellige irske apostelen Kolumban den yngre. Der avla han løftene som benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB). Da han mottok tonsuren i Luxeuil, friga han alle sine livegne. Men flere av dem elsket ham så høyt at de meldte seg for abbeden og fulgte ham inn i klosteret.

Kong Klotar II, som satte Romarik svært høyt og kalte ham tilbake som rådgiver, ga ham i år 620 et land i Vogesene i Alsace som tidligere hadde tilhørt familien. Her i Habendum ved elva Mosel grunnla han først et nonnekloster, noe som var uvanlig på denne tiden, men han utvidet det snart til et dobbeltkloster. To av hans døtre ønsket å bli nonner, og de trådte inn i farens kloster. Senere trådte to barnebarn også inn i klosteret, en munk og en nonne. Romarik ledet klosteret sammen med Amatus, som helt fra begynnelsen hadde stått trofast ved hans side og ble den første abbeden.

Amatus trakk seg snart tilbake som eremitt i en celle ved klosterkirken, og han kom til klosteret bare på søndager og festdager for å utlegge skriften og gi råd. Det var Romarik som hadde den daglige ledelsen, og etter Amatus' død rundt 630 ledet han klosteret alene som abbed i 25 år. Størrelsen på klosteret (det skal ha vært 600 nonner i tillegg til alle munkene) gjorde det mulig med en korbønn som foregikk kontinuerlig hele døgnet, laus perennis («evig pris») ble utført vekselvis av syv kor.

Klosteret ble senere kalt Remiremont (Romarici Mons) etter Romarik, og det utøvde sterk innflytelse på utviklingen av klostervesenet og brakte frem utallige store personligheter. Blant de første rekruttene var den hellige Arnulf av Metz, en venn av Romarik, som rundt 629 gikk av som biskop og kom til Remiremont for å ende sine dager i en eneboerhytte i nærheten. Kort før sin død ble Romarik uroet av nyhetene om at Grimoald, sønn av en annen gammel venn, den salige Pipin av Landen, intrigerte for å avsette den unge prins Dagobert fra tronen i Austrasia. Den syke og aldrende abbeden bega seg til Metz, hvor han protesterte overfor Grimoald og advarte adelsmennene som støttet ham. De hørte på ham i taushet, behandlet ham høflig og sendte ham tilbake til sitt kloster.

Tre dager senere, den 8. desember 653 (655?), døde abbed Romarik i sitt kloster. Dagobert ble sendt i sikkerhet til Irland, men fikk igjen sin trone rundt tyve år senere. I 1051 skrinla den hellige pave Leo IX relikviene til grunnleggeren av Remiremont, noe som tilsvarer en helligkåring. Hans minnedag er 8. desember og hans navn står i Martyrologium Romanum. Den nåværende byen Remiremont ligger på det stedet hvor nonneklosteret ble flyttet til på begynnelsen av 900-tallet. Munkeklosteret fortsatte på høyden ovenfor helt frem til Den franske revolusjon.