Den hellige Regulus av Skottland (300/500/800-t)

Den hellige Regulus (Rule, Riaghail?) vet man lite sikkert om, og det finnes ingen vita om ham fra tidligere enn 800-tallet. Noen synes å blande denne abbeden sammen med den mytologiske grekeren som også het Regulus, som skal ha brakt den hellige apostelen Andreas’ relikvier til det som i dag er byen St Andrews i Skottland. Det synes å være tre versjoner av denne gamle middelalderske legenden, den eldste og enkleste fra et såkalt colbertinsk manuskript (etter J. B. Colbert, Ludvig XIVs finansminister) i Bibliothèque imperiale, en fra St Andrews priorat, åpenbart fra tidlig på 1300-tallet og nå i Harley-samlingen i British Museum, og en fra Aberdeen-breviaret (Breviarium Aberdonense) fra 1510. Disse versjonene varierer betydelig når det gjelder detaljene, med hovedlinjene i fortellingene er som følger:

Legenden forteller at Regulus ble født i Patras i Akaia i Hellas. Han ble munk og eventuelt biskop av Patras og vokter av relikviene av apostelen Andreas, som led martyrdøden ved korsfestelse i Patras den 30. november i år 60. Regulus hadde i 345 en drøm hvor han ble advart om at den første kristne keiseren Konstantin [som i virkeligheten døde i 337, så det må være snakk om hans arianske sønn Konstantius II (337-61)] aktet å flytte relikviene av apostelen Andreas fra Patras, hvor han hadde lidd martyrdøden, til Konstantinopel, imperiets nye hovedstad. Regulus fikk beskjed om å ta noen av Andreas’ relikvier og gjemme dem, for senere å bringe dem med seg til et sted langt vest som en engel ville lede ham til.

Fra apostelens skrin tok han et armben, tre fingre fra høyre hånd, en tann og en kneskål. Han gjemte disse relikviene, og som han fikk beskjed om i en andre visjon, tok han dem med seg og reiste nordvestover «mot verdens ende» for å grunnlegge en kirke til Andreas’ minne. Sammen med ham var en gruppe fromme menn og kvinner, og de fulgte engelen helt til de i 347 nådde grevskapet Fife på østkysten av Skottland. Den første delen av reisen hadde skjedd til fots, men for å komme seg til Storbritannia måtte de bruke båt. Enten kom de i land uten uhell eller så led de skipbrudd og berget seg i land. En av versjonene av legenden sier at engelen hadde sagt at når de led skipbrudd, hadde de nådd reisens mål.

På dette stedet bygde Regulus en kirke for relikviene, og grunnla den første kristne bosetningen i Skottland. Regulus ble den første biskopen der, og i tretti år evangeliserte han skottene som bodde rundt. Resten av Andreas’ relikvier havnet i Konstantinopel, man mener at det skjedde rundt 357, men etter at Konstantinopel ble plyndret under Det fjerde korstog i 1204, ble relikviene i Konstantinopel brakt til katedralen Sant’Andrea i Amalfi i Sør-Italia.

Legenden fortsetter med å fortelle hvordan den piktiske kongen Angus MacFergus også hadde en visjon av apostelen Andreas, som lovte ham seier i et slag. Noen versjoner av legenden legger Regulus’ ankomst til 700-tallet i stedet for 1300-tallet, og lar ham møte den piktiske kongen i spissen for en hær på en høyde kalt Rigmond (Kil-rymont). Kongen var Ungus sønn av Urguist, som må være kong Óengus I, sønn av Fergus (anglifisert til Angus mac Fergus) (732-61). Han hadde allerede blitt advart i en visjon om å gi en tiendedel av sin arv til Andreas slik at han kunne gå seierrik ut av den krigen han utkjempet mot den britiske nasjon på sletten Merse, eller ifølge versjonen fra St Andrews mot en kong Athelstan, som kan være den vestsaksiske kongen Athelstan av England (927-39) (dette stemmer imidlertid ikke kronologisk), eller Athelstan av East Anglia (827-39) eller den danske kongen Gorm den gamle (ca 936-58), som i England ble kalt Guthrum, men som skal ha fått dåpsnavnet Athelstan ved sin kristne dåp – en dåp som imidlertid er omtvistet.

Men en krigersk ekspedisjon som kong Óengus I virkelig ledet, var i 740 mot den hellige kong Edbert av Northumbria (737-58) (de to kongene slo seg siden sammen mot britene i det sørlige Skottland). I takknemlighet donerte kong Óengus i alle fall landet rundt bosetningen grunnlagt av Regulus og erklærte at den kirken han hadde bygd, skulle bli «hode og mor» for alle kirkene i kongeriket.

Denne historien ble lenge betraktet som historisk, men den er for lengst avfeid som rent legendarisk av moderne historikere. Nå kalles den a well-known but ill-founded tradition. En annen variant sier at relikviene kom til St. Andrews i år 761, det året da pikternes kong Óengus I døde. En tredje variant sier at det var den piktiske kongen Óengus I selv som skaffet relikviene og som grunnla St Andrews i året 736. Abbeden der var den gang den irske hellige Túathalán. Men så tidlig som i 598 døde den hellige Canice av Aghaboe (Cainneach; i Skottland Kenneth) (ca 516-ca 600), og han var forbundet med en klosterkirke der. Tighernach noterer dødsfallet til klosterets abbed Túathalán 150 år etter dette.

Det har vært foreslått at relikviene av Andreas kom fra Hexham sammen med den hellige Acca, som var tvunget til å forlate sitt bispesete i 732. Hexham var blitt grunnlagt i 674 av den hellige Wilfrid, og det er notert at han mottok relikvier av Andreas for kirken der en gang han hadde vært på en valfart i Roma, og kirken der var viet til Andreas. Relikviene av både Andreas og Regulus er funnet fra denne tiden av, og bispesetet ble flyttet fra Abernethy til St Andrews i 908.

Ifølge Registrum Sanctae Andreae var byens grunnlegger imidlertid pikternes kong Oengus II MacFergus (822-34), som ga enger, åkre og andre eiendommer til biskop Regulus, som hadde brakt relikviene av apostelen Andreas til Skottland.

Navnet St Andrews er ikke byens eller kirkens originale navn. Opprinnelig het kirken Cellrígmonaid, men i den ikke-gæliske ortografien i høymiddelalderen ble Cellrígmonaid til Kil-rymont og Kilrymont, Kilrimont eller Rigmond. Stedet ble også kalt Muckross. I dag har St Andrews erstattet både Kilrymont (og varianter) samt den eldre engelske betegnelsen Anderston som navn på byen og bispedømmet.

På et tidspunkt fantes det med sikkerhet noen relikvier i St Andrews, og legenden ble trolig skrevet for å forklare deres nærvær. Rundt år 900 synes biskopen i St Andrews å ha blitt anerkjent som den viktigste biskopen i Skottland, og helgenskrinet var et pilegrimsmål.

Kirken ble administrert, kanskje helt fra begynnelsen, av kuldeere (Culdees), som også hadde rett til å velge biskopen. I 1144 ble imidlertid prior Robert av Scone utnevnt til biskop av St Andrews etter anmodning av kong Alexander I (1107-24), sønn av den hellige Margareta og bror av den hellige David, som kan kalles den andre grunnleggeren av prioratet på bakgrunn av hans mange donasjoner. Han brakte med seg noen av sine medbrødre fra de regelbundne kannikene som han hadde etablert i prioratet. En tid betjente kannikene og kuldeerne kirken i fellesskap, men etter at kuldeerne hadde fått muligheten til å bli kanniker, men nektet, ble de fjernet i 1147 etter ordre fra paven og alle deres rettigheter gikk over til kannikene, som fra da av og frem til reformasjonen utgjorde katedralens kapittel.

Kuldeerne eller Céli Dé («Guds vasaller») var opprinnelig medlemmer av asketiske kristne monastiske og eremittiske kommuniteter i Irland, Skottland og England i middelalderen. Begrepet ble latinisert til calledeus, keledeus, colideus, culdeus, og derfra ble det anglifisert til Culdee. Flertallsformen i skotske latinske kilder er ofte Kelidei. Senere er ordet satt i forbindelse med det latinske cultor Dei, «en som dyrker Gud». Denne reformbevegelsen oppsto fordi de irske klostrene ikke hadde opprettholdt sin tradisjonelle asketiske praksis. De gjenskapte hovedvekten på felles bønn og klausur. Céli Dé oppsto først i Irland og deretter i Skottland, og de levde på monastisk vis tilknyttet katedraler eller kollegiatskirker (kirker som har et kapittel uten å være katedraler). De avla imidlertid ikke monastiske løfter.

Kirken St Regulus (St Rule) ble bygd på 1000-tallet for å huse Andreas’ relikvier, og den tjente som kirke for prioratet helt frem til tidlig på 1100-tallet, da den mye større St Andrews Cathedral ble bygd rundt tretti meter nordvest for denne kirken for å få plass til flere troende. Den gamle kirken ble beholdt for at messer kunne feires uavbrutt mens byggingen av katedralen pågikk. Det som gjenstår av denne kirken i dag, er det 33 meter høye tårnet og det svært lille koret, mens skipet med de to tårnene i vest samt apsis ikke lenger finnes. Det høye tårnet er et landemerke og skulle utvilsomt lede pilegrimer til stedet. I middelalderen hadde det i tillegg et spir på toppen som økte høyden ytterligere. Kirken kalles i dag bare for St Rule’s Tower. Dette kan ikke betraktes som bevis for en gammel dedikasjon til Regulus, ettersom denne kirken helt sikkert var bygd med navnet St. Andrew og var biskopens kirke inntil byggingen av den store katedralen. På et senere tidspunkt kan kirken ha blitt vigslet på nytt til Regulus.

St Andrews’ virkelige betydning daterer seg fra etableringen av det augustinske prioratet med store nye kirkelige bygninger. I de følgende århundrene blomstret kirken og byen, og den enorme katedralen ble endelig fullført og vigslet i 1318, og pilegrimer strømmet til i et stort antall. Apostelens relikvier trakk slik en mengde av pilegrimer til hans skrin at et hospital for å motta dem ble grunnlagt, trolig på 1100-tallet. St Andrews’ status ble understreket ved etableringen av det første skotske universitetet der i 1412.

Regulus’ minnedag er vanligvis 30. mars, mens en annen dag er 17. oktober. Sistnevnte ble feiret når 30. mars falt i fastetiden. Han kan lett blandes sammen med den hellige Regulus av Senlis (Rieul) i Frankrike (Silvanectum), som også minnes den 30. mars og som skal ha kommet fra Hellas til Gallia i et av de første århundrene. Senlis hadde en senere forbindelse med Skottland ved at kong David I giftet seg med enken etter Simon (I) de Senlis.

Ettersom historien om Andreas’ relikvier er en legende, har man lett etter historiske skikkelser som kunne ha vært modell for Regulus. Noen moderne historikere identifiserer Regulus med en irsk abbed av lignende navn som minnes den 16. oktober, nemlig den hellige Riaghail (Riagail, Riaguil), abbed av Muicinis (Muic-Inis, Illaunmore) i Lough Derg, en innsjø i elven Shannon. Hans minnedag står i martyrologiene fra Tallacht og Donegal og Óengus Culdeus’ martyrologium Félire. Han var en samtidig av den hellige Canice av Aghaboe (Cainneach; i Skottland Kenneth) (ca 516-ca 600), som var forbundet med en klosterkirke i det nåværende St Andrews. Tighernach noterer dødsfallet til klosterets abbed Túathalán 150 år etter Canices død.

Noen mener at Riaghail trolig endte sine dager i St Andrews etter å ha arbeidet der som misjonær. Aberdeen-breviaret sier at han er spesielt æret i St Andrews og dets bispedømme, og martyrologiet fra Aberdeen assosierte ham med kirken i Kylrewni. Regulus minnes i Aberdeen-breviaret den 17. oktober, men opprinnelig sto han nevnt under 16. oktober, og dagen ble senere flyttet en dag til fordel for en annen og viktigere fest som ble innført, nemlig festen for erkeengelen Mikael «in Monte Tumba», som mintes Mikaels åpenbaring for biskop Autbert i Normandie på den klippen som nå er kjent som Mont-Saint-Michel. På grunn av navnelikheten og sammenfallende minnedag har det vært foreslått at Riaghail kunne være denne modellen, men ingen har kunnet finne noen skotske tilknytninger for Riaghail. En vanskelighet er også at han er anerkjent som en autorisert helgen i martyrologiet fra Tallacht først rundt 788, etter at Regulus skal ha kommet til Skottland.

Regulus oppgis som skytshelgen for «Kylrewni», som antakelig er en variant av Kilrymont. Han er skytshelgen for Monifieth i Forfarshire, på den andre siden av Tay fra St Andrews, for Meikle Folia nær Fyvie i Aberdeenshire, hvor det var et kapell for St Rule og som derfor ble kalt Folla-Rule, og for Kennethmont (Kinnethmont, Kirnethmont, Kenwethmont) i Aberdeenshire, hvor det var en førreformatorisk kirke viet til Regulus. Nær sistnevnte ble det holdt et marked kalt Trewel Fair på den andre tirsdagen i oktober. Det fantes også en gang et Capella S. Reguli i St Cyrus i Kincardineshire, tidligere kalt Ecclesgreig (Ecclesgreg, Eglisgreg).

Legenden om Regulus skulle få politisk betydning i senmiddelalderen. Den bidro til å verifisere apostelen Andreas som Skottlands skytshelgen. Regulus-legenden ble publisert av skotske konger, adelsmenn og geistlige fra 1100-tallet og fremover. Skotsk uavhengighet hadde blitt truet fra England siden sent på 1000-tallet, og den skotske Kirken bestred et primatkrav fra erkebiskopen av York. Ved å fremme historien om apostelen Andreas’ valg av Skottland på 300-tallet, skaffet skottene seg en betydelig helgen og en separat identitet fra England, samt en dato for den angivelige grunnleggelsen av den skotske kirken som foregrep grunnleggelsen av de engelske og irske kirkene med flere århundrer.

I tillegg brukte skottene denne legenden under krigene for skotsk uavhengighet for å overtale pave Bonifatius VIII (1294-1303) til å utstede den pavelige bullen av 1299 som krevde at kong Edward I av England (1272-1307) fikk slutt på krigen mot Skottland. Legenden førte også til betydningen til erkebispedømmet St Andrews i den tidlige skotske kirken. Etter Robert Bruces seier ved Slaget ved Bannockburn i 1314 utnevnte The Declaration of Arbroath offisielt Andreas til skytshelgen for Skottland. Denne erklæringen var et brev fra baronene i Skottland til pave Johannes XXII som ble sendt i april eller mai 1320. Det skråstilte Andreaskorset (hvitt på blå bunn) ble Skottlands nasjonalflagg i 1385.

Blant Regulus’ ledsagere på reisen fra Patras til St Andrews var den hellige presten Damian samt en rekke konsekrerte jomfruer, blant dem den hellige Triduana av Kolossae. I tillegg til hovedkirken viet til Andreas bygde Wilfrid også to kapeller i Hexham, vigslet til Jomfru Maria og erkeengelen Mikael, ettersom han hadde kommet seg etter en dødelig sykdom gjennom Marias forbønn, forkynt for ham i en visjon av Mikael. Den samme kombinasjonen finner vi i St. Andrews, for den andre legenden forteller at etter grunnleggelsen av St. Andrews «reiste de hellige mennene i Kilrymont syv kirker – en til ære for St. Regulus, den andre til ære for St. Aneglas diakonen, den tredje til ære for St. Mikael erkeengelen, den fjerde til ære for St. Maria Jomfruen, den femte til ære for St. Damian, den sjette til ære for St. Brigida jomfruen, og den syvende til ære for en viss jomfru Muren». Neobollandistene formoder at Regulus, presten Damian, diakonen Aneglas og den hellige jomfruen Murena alle levde på 800-tallet.