Den hellige Ruadan av Lorrha (d. ~584)

Den hellige Ruadan (Ruadhan, Ruadhain, Ruadain, Rodan, Ruadanus, Rodanus) eller Ruadán mac Fergusa Birn ble født tidlig på 500-tallet i provinsen Leinster i det østlige Irland. Ifølge helgengenealogiene var han sønn av Fergus mac Echdach (eller Fergus Birn [Bern]) fra Eóganacht Chaisil, den kongelige familien i Munster. Hans mor var den ellers ukjente Cáel, som nevnes i pamfletten On the mothers of the saints.

Han fikk sin utdannelse av den hellige Finnian av Clonard (d. ca 549) i hans kloster i Clonard og var en av Finnians viktigste disipler. Han regnes som en av «De Tolv apostlene av Irland» (Erin), en liste over irske helgener som angivelig skal ha fått sin opplæring av Finnian. Disse helgenene var for det meste utdannet i Britannia eller ble opplært av dem som hadde vokst opp under innflytelse fra de britiske skolene. De var grunnleggere av de store irske monastiske skolene og bidro mye til å spre klostervesenet i den irske Kirken. På et tidspunkt skal 3.000 studenter ha vært samlet på hans skole i Clonard fra hele Irland, Skottland og Wales, og til og med fra Gallia og Tyskland. Imidlertid er det ikke bevist at alle de tolv i virkeligheten var Finnians elever. Noen av dem levde før Finnians tid, noen fikk sin opplæring andre steder og Clonard hadde heller ikke noe slikt monopol på å produsere viktige munker og apostler som denne lokale tradisjonen hevdet. På denne tiden var det ikke uvanlig at munker dro videre til andre klostre og dermed hadde flere enn én lærer. Utdannelsen av helgener som levde mye senere, ble også senere kreditert Finnian. Det er også snakk om mer enn tolv personer, for listene har flere varianter.

Ruadan var abbedgrunnlegger av klosteret i Lorrha (Lothra) noen få kilometer nord for Terryglass i Múscraige Tíre i det som nå er grevskapet Tipperary (Thiobraid Árann) i provinsen Munster i det sørlige Irland. Dette ble et av de viktigste klostrene i Munster og fikk med tiden rundt 150 munker, som delte sitt liv mellom bønn og manuelt arbeid.

Det hevdes noen ganger at Ruadan var biskop. Han døde rundt 584 – etter tradisjonen den 15. april 584. Hans kloster forble sterkt pro-Munster i sin politikk. Et 900-talls dikt fra Munster portretterer ham som en advokat for provinsens rettigheter. Kirken i Lorrha blomstret i tidlig middelalder. På 1100-tallet antok klosteret regelen til de regelbundne kannikene.

Stowe Missal

Ruadans kloster er mest berømt for et manuskript fra 800-tallet, det såkalte Stowe-missalet. Det ble trolig transkribert i klosteret i Lorrha på 800-tallet og inneholder det gæliske missalet på latin. Det har navnet «Stowe Missal» fordi det på 1800-tallet var en del av manuskriptsamlingen i biblioteket til hertugen av Buckingham i Stowe House i Buckinghamshire i England. Missalet ble i 1883 kjøpt av den britiske regjeringen og sendt til The Royal Irish Academy i Dublin. Det er også kjent som «The Lorrha Missal».

Selv om Ruadan bare er nevnt i en samling av annaler, nevnes hans minnedag 15. april i martyrologiene. Den hellige Oengus («the Culdee») (Aengus) av Clonenaghs martyrologium Félire eller Festilogium (Félire Óengusso) fra 700- eller 800-tallet priser ham med disse ordene: «En glimrende flamme som ikke svinner, som overvinner presserende lengsler; rettskaffen var edelstenen Ruadan, Lothras lampe». Ruadan er imidlertid fjernet fra den nye utgaven av Martyrologium Romanum (2001) fordi hans kult ikke er tilstrekkelig attestert. Av hans biografi er tre latinske tekster bevart, og en tapt versjon dannet grunnlaget for hans irske biografi.

Selv om ingen av hans latinske og irske biografier er senere enn fra 1100-tallet, er de dessverre upålitelige og i hovedsakelig opptatt av magiske elementer. Den mest berømte historien om Ruadan er den rent legendariske fortellingen om hans forbannelse av High king av Tara. Det som trolig var et diplomatisk oppdrag til Uí Néill-kongen Diarmait mac Cerbaill (Dermot) (d. 565) i Tara i 556 er utbrodert i en romanse kjent som «Forbannelsen av Tara». Legenden opptrer i saga og hagiografi, selv om ingen av versjonene er eldre enn fra 1000-tallet.

Legenden forteller at en stormann fra Connacht (eng: Connaught) flyktet fra kong Diarmait og først søkte tilflukt hos sin slektning, den hellige Senach. Men Senach sendte sin slektning, som het Odo, videre til Ruadan, som han mente kunne gi ham bedre beskyttelse. Men kong Diarmait kom til Ruadans kloster og grep Odo, og den hellige abbeden ble rasende på kongen fordi han hadde krenket klosterets asylrett. Som hevn hevdes det at Ruadan sammen med en gruppe av andre helgener fastet mot Diarmait før Ruadan skal ha nedkalt en høytidelig forbannelse over High king av Tara. Det ble sagt at forbannelsen var så virksom at Tara ble ødelagt og fraflyttet og ble utradert fra irsk historie for alltid. Imidlertid fortsatte Diarmait å bo i Tara til sin død i 565, og legenden motsis av det faktum at det ble holdt en Feis i Tara i 697. En feis er en tradisjonell gælisk kunst- og kulturfestival.

En sommerdag kom kong Dermot til klosteret Lothra i Tipperary sammen med en håndfull ledsagere. Han spurte en munk om å bli ført til abbeden, som på det tidspunktet ba i sin celle. Da kongen kom til abbedens hytte, banket han hardt på døren og avbrøt syngingen av vesper, som kunne høres der inne. Sangen stilnet, og etter en kort pause sto abbed Ruadan selv i døren. Dermot erklærte: «Kongen taler og ber om adgang». Ruadan trådte til side og lot kongen tre inn i den trange hytten. Der satte han seg straks på den eneste sitteplassen, en lav stol som sto på en sivmatte.

Kongen sa: «Du, abbed Ruadan, vet at jeg, Dermot, sønn av Kervail, gjennom langvarig og hardt arbeid har brakt hele Irland til en tilstand av fred. For å fullføre underkastelsen av mine motstandere, sendte jeg budbringere til alle adelsmennenes borger i mitt navn og ba dem sverge troskapsed. En av adelsmennene, Odo fra Connaught, var modig nok til å slå i hjel min utsending Mac Lomm. Men han fryktet min vrede, som han visste ville gi ham en rask straff, så han flyktet til Muskerry og tok tilflukt hos sin fetter, biskop Senach. Men Senach var klok nok til å skjønne at jeg snart ville komme etter hans mors søstersønn, så han smuglet Odo til et tryggere sted. Jeg har grunn til å tro at ugjerningsmannen har kommet hit for beskyttelse. Jeg kjenner deg, gode abbed, og din hellighets ry. Jeg er villig til å stole på ditt ord, for jeg vet at du ikke tar en løgn i din munn. Si meg derfor rett ut: hvor er Odo?»

Ruadan, som under denne talen hadde stått ubevegelig, alvorlig og med blikket festet på kongen, skiftet nå stilling, trakk på skuldrene og så opp i taket og sa: «Sannelig, Sir, jeg vet ikke hvor denne Odo kan være, dersom han da ikke er under den stolen du sitter på». Kongen svarte: «Jeg har gitt mitt ord på at jeg stoler på hva du sier, og jeg vil heller ikke se under stolen, som er så lav at den ikke ville romme en katt!» Med vanskeligheter kom han seg opp fra den lave stolen og forlot abbedens celle.

Men kongen hadde ikke reist mange kilometer før en av hans rådgivere hadde tenkt seg om og begynte å hviske i hans øre. Uten å nøle bråsnudde kongen hesten, og fulgt av sine undrende ledsagere dro de tilbake til klosteret. Der dro de rett til abbedens celle, hvor han trengte seg inn uannonsert, skjøv til side stolen han nettopp hadde sittet på, tok opp sivmatten og oppdaget fallemmen under den. Han sendte sine menn ned for å gjennomsøke kjelleren under hytten, og der fant de snart Odo. Kongen red av gårde med adelsmannen som fange uten videre om og men.

Ruadan og hans munker, som hadde vært ute av stand til å forsvare mannen som hadde tatt tilflukt hos dem, nølte ikke lenge med å følge etter kongen og hans menn, og de stanset ikke før de nådde Tara, kongens hovedstad. Kong Dermot, som hadde kastet Odo i et fangehull, brydde seg ikke om flokken av munker som hadde strømmet inn i byen ikke lenge etter hans ankomst. Hele dagen etter hans reise til og fra klosteret tok han ingen notis av Ruadan, som etter å ha ringt med sin klokke på torget for å kalle sammen brødrene og alle andre av befolkningen som ønsket å slutte seg til dem, tilbrakte hele dagen i bønn og salmesang. Men selv om kongen var fast bestemt på å ignorere helgenen og hans følge, ble hans søvn forstyrret den andre natten og hans drømmer var urovekkende. Han syntes han så et stort tre bli hogd ned, og da han våknet opp av lyden av den fallende stammen, forsto han at de han hadde hørt i søvne, bare var stemmene til munkene som fortsatt sang salmer utenfor vinduene hans. Men han følte også at drømmen var et ondt varsel, og han kunne ikke sove mer, så han sto opp, sliten og i ferd med å miste all tålmodighet, og da han sto i døren, ropte han rasende til Ruadan:

«Din kommunitet, munk, skal splittes!» Om kongen var trøtt av å høre på de ustoppelige bønnene og salmesangen, kan man også regne med at Ruadan også var en smule sliten etter å ha sunget dem i nesten 24 timer uten søvn eller mat, så hans svar til kongen var like kort og opphisset: «Ditt kongerike skal først bli splittet, Sir, og jeg skal leve lenge nok til å se det, selv om ingen av dine sønner kommer til å overleve for å overta tronen etter deg!»

«Det stedet som kjente seg skal legges øde», raste kongen, «og suggen skal rive det opp med trynet sitt!» Men ingen ire, verken salig eller synder, har noen sinne kunnet kalles sene med å svare for seg. «Måtte din stolte by Tara ble utslettet mange århundrer før det og forbli ubebodd for alltid!» ropte Ruadan. I utøvelse av det naturlige irske talentet for forbannelser slynget kong Dermot ut sin neste salve: «Måtte din elendige kropp ble et bytte for forråtnelse og en av dine lemmer visne bort, og måtte ditt øye bli sykt så ditt lys blir vendt til mørke!» «Ja visst!» utbrøt Ruadan og svarte med samme mynt: «Og måtte de som hater deg, rive av deg hodet og vri av armer og ben først!»

«Måtte villsvinet grave opp fundamentene til ditt kirketårn!» sa Dermot, for hans sinne var i ferd med å kjølne og fantasien begynte å tape seg. Og Ruadan, som også var i ferd med å miste noe av gløden, svarte: «Måtte dine føtter, stående foran meg, aldri kjenne gravens fred, og det samme med hele ditt legeme!» Kong Dermots vrede hadde nå helt forsvunnet, og han svarte med et anerkjennende grynt:

«Du er en beskytter av de lovløse, mens jeg prøver å holde orden i riket; du og dine likemenn er dem som skaper uorden i mitt kongerike. Men, ettersom du er Guds utvalgte, gå din vei og ta forbryteren med deg, men du skal betale meg hans pris!»

Slik endte scenen, og selv om man kan synes at Ruadan i denne utvekslingen av elskverdigheter kanskje ikke oppførte seg som en helgen, var han likevel en helgen, og en svært god en også, med evner til å utføre mirakler. Ettersom han verken der eller i klosteret hadde nok penger til å kjøpe Odo fri, skjedde det nødvendige miraklet: Tretti sjøgrønne hester steg opp av havet og galopperte hele veien til Tara, og disse ga Ruadan til Dermot. Ikke lenge etter vant kongen et løp med en av dem, og dette ble åpenbart betraktet som tilstrekkelig kompensasjon for å sette Odo fri, for straks galopperte de tretti sjøgrønne hestene av gårde, styrtet seg i havets bølger og ble aldri siden sett igjen.1

Siden den samme kong Diarmait var så høyt beundret av den hellige Adomnán av Iona, den hellige Kolumba av Ionas biograf, har det vært antydet at historien har oppstått som Munster-propaganda mot Uí Néill. Denne fortolkningen opptrer i The Book of Rights, som trolig stammer fra regjeringstiden til Muirchertach Ua Briain (d. 1119), den mektigste monarken på sin tid. Ruadans ry ble slått fast, og et dikt fra 1000- eller 1100-tallet om de irske helgenene forteller at han elsket forbannelser.

Tara var ikke bare sete for High king, men også senteret for den irske druidereligionen, og forbannelsen kan godt være en måte å beskrive hvordan den keltiske sivilisasjonen ble endret og revitalisert av den kristne Kirken.

Ruadans hånd var bevart i et sølvskrin i Lorrha inntil reformasjonen. Et gammelt oratorium (kapell), som sognekirken i Lorrha er bygd over, kan være hans. Hans klokke er bevart i British Museum.

Les: Celtic Missal: The Liturgy and Diverse Services from the Lorrha («Stowe») Missal (pdf)