Vår Frue av Mercede (1218)

Denne festen feires til ære for «Vår Frue av Mercede», som også kan kalles «Jomfru Maria av Løsepengene» eller «Jomfru Maria av løskjøping av fanger» eller «Maria av Barmhjertigheten». Ordet merces på latin betyr «løsepenger», mens det spanske ordet la merced (fl: las Mercedes) betyr «nåde»; Mercy på engelsk betyr «barmhjertighet, nåde, miskunn». Festens navn på latin er Festum Beatæ Mariæ Virginis de Mercede; på spansk Nuestra Señora de las Mercedes, La Virgen de las Mercedes eller La Virgen de la Merced; på italiensk Beata Vergine Maria della Mercede; på engelsk Our Lady of Ransom eller Our Lady of Mercy; på tysk Fest Mariä vom Verdienst, Maria vom Loskauf der Gefangenen, Mariä von der Erlösung der Gefangenen, Barmherzige Maria eller Unsere Liebe Frau von der Barmherzigkeit; fransk Notre-Dame de la Merci, La Vierge de Miséricorde.

Festen ble opprinnelig feiret til minne om grunnleggelsen av mercedarierordenen. Denne ordenen har sitt navn etter den løsesummen, på spansk «merced», som medlemmene av denne ordenen skulle samle inn og som de skulle kjøpe fri de kristne fangene for. Det offisielle navnet på ordenen er «Mercedarierordenen for Frikjøping av fanger» (Ordo Beatae Mariae Virginis de Mercede redemptionis captivorum – OdeM). Medlemmene kalles også nolascanere etter sin grunnlegger, den hellige Peter Nolasco (ca 1182-1256). Han var ifølge tradisjonen født i Sør-Frankrike, men moderne forskning mener at han ble født i nærheten av Barcelona og ble kjøpmann som sin far.

På den tiden ble mange kristne holdt som fanger i Spania og i Nord-Afrika. For mellom 700- og 1400-tallet var middelalderens kristne Europa i konstant krig med den ekspanderende muslimske verden. Muslimene, som ble kalt arabere, maurere eller sarasenere, erobret Nord-Afrika, det meste av Spania, Sør-Frankrike og Sicilia. Disse konstante krigene skapte en mengde krigsfanger på begge sider, og i tillegg kom de mange fangene fra den aggressive sjørøverpolitikken i Middelhavet. Overalt brukte muslimene sine fanger til slavearbeid, og i tillegg ble de brukt som «valuta» i handelsvirksomhet.

På 1200-tallet var ikke problemet for kristne i sarasenernes vold forfølgelse på grunn av deres tro, for som oftest levde kristne, jøder og muslimer fredelig sammen i Spania. Det var heller ikke økonomisk lønnsomt for sarasenerne å skape kristne martyrer, siden de da ville miste en mulig inntektskilde. Den virkelige faren var risikoen for å miste troen, og mange katolikker avsverget da også sin tro og gikk over til islam. Dette kunne ikke Kirken sitte rolig og se på.

Det oppsto straks tanker om å frigjøre de kristnes hellige steder som var erobret av muslimene. Den salige pave Urban II (1088-99) og hans etterfølgere konkretiserte disse planene gjennom å skape den imponerende bevegelsen som ble kalt Korstogene, som mobiliserte kristne fyrster og troende til å kjempe for å gjenvinne gammelt kristent land. I denne atmosfæren av kristen nidkjærhet og med Den hellige Stols godkjennelse oppsto militære religiøse ordener. Deres formål var å forsvare troen, og de grep til våpen for å kjempe mot de vantro. De dannet armékorps som var profesjonelle, velutstyrte, militært disiplinerte og svært effektive i kampen for den spanske gjenerobringen (Reconquista). De viktigste av disse militærordenene var St. Johannes av Jerusalem (1113), Tempelherrene (1119), Calatrava (1158), Santiago (St. Jakob) (1170) og Alcántara (1176).

Den tredje og viktigste frigjørende institusjonen i middelalderens Kirke var fremveksten av løskjøpende religiøse ordener. De satte seg resolutt i troens tjeneste, ikke med våpen, men heller med nestekjærlighetens glød, med sin egen formue og med midler fra almisser. To ordener var de mest fremtredende av disse. Den første ble grunnlagt i Frankrike i 1198 for å befri kristne slaver fra maurerne av de hellige Johannes av Matha og Felix av Valois, «Ordenen av den aller helligste Treenighet for løskjøping av fanger» (Ordo Sanctissimae Trinitatis redemptionis captivorum - OST), i daglig tale Trinitarierordenen. Den andre var mercedarierordenen grunnlagt i Spania tyve år senere av Peter Nolasco.

For fangene i muslimenes vold var det flere måter å gjenvinne friheten. Disse mulighetene kan grupperes i to kategorier: rent personlige prosedyrer samt tilfeller hvor det kristne samfunnet deltok gjennom mellommenn. I den første kategorien finnes rømning (den farligste måten), apostasi (frafall fra troen) og frikjøping med egne midler (naturlig nok en løsning bare for rike), mens muligheter i den andre kategorien er fangeutveksling (muslimske fanger mot kristne), gisseloverlevering (det vil si at et gissel – en slektning, en tjener eller en vasall – tar fangens plass inntil den garanterte summen kunne skaffes) samt frikjøping ved at en fange ble løslatt til gjengjeld for en sum penger. Det var her de nye ordenene kom inn. Selvsagt fantes det en siste mulighet – at fangen ble satt fri etter eierens egen beslutning eller etter en dommers avgjørelse, men dette skjedde ikke ofte med kristne fanger hos muslimene.

Synet av lidelsene til de kristne slavene blant maurerne fylte Peter med gru. Fra 1192 hadde visse adelsmenn i Barcelona dannet et brorskap med formål å pleie de syke i hospitalene, men også for å berge kristne fanger fra maurerne. Det synes som om Peter Nolasco allerede var i gang med å kjøpe fri fanger i 1203. Men etter femten års forbilledlig arbeid for å kjøpe fri kristne fanger, hvor de i fem store løskjøpinger kjøpte fri tusenvis av kristne, så Peter og hans venner med bekymring på at antallet fanger slett ikke sank, i stedet økte antallet kraftig fra dag til dag.

I denne situasjonen forteller tradisjonen at Peter Nolasco natten mellom 1. og 2. august 1218 fikk en åpenbaring av Guds Mor Maria, som i visjonen bar to sekker med penger, som skulle brukes til å kjøpe fri kristne som var fengslet av maurerne. Hun ba om at det skulle grunnlegges en orden under hennes egen spesielle beskyttelse for å hjelpe de kristne slavene som var falt i muslimenes hender. Neste dag gikk Peter til kongepalasset for å fortelle om dette prosjektet for den tiårige kong Jakob I og hans rådgivere, hvorav den fremste var biskop Berengar av Barcelona (don Berenguer de Palou).

Legenden forteller at også kong Jakob hadde hatt en lignende visjon av Guds Mor, og det samme skal den hellige Raimund av Peñafort (ca 1180-1275) ha hatt, men disse opplysningene ligner vel mye på hagiografiske utsmykninger. Raimund var i slekt med kongehuset og hadde akkurat kommet tilbake til Barcelona etter jusstudier i Bologna fra 1210 og doktorgrader i sivil- og kirkerett i 1216. Han ble kalt tilbake til Barcelona av biskop Berengar, som presteviet ham og i 1219 utnevnte ham til erkediakon i Barcelona (tilsvarer dagens generalvikar) med en spesiell misjon til de fattige.

I 1222 sluttet Raimund seg til dominikanerordenen, åtte måneder etter grunnleggerens død, og det hevdes at han spilte en viktig rolle i grunnleggelsen av Peter Nolascos nye orden ved å skrive ordenens regel i 1222. Han regnes derfor som ordenens medgrunnlegger, men hans deltakelse i grunnleggelsen er omstridt, og det er vanskelig å finne ut av sannheten på grunn av mangel på pålitelige dokumenter. Det mest korrekte er sannsynligvis å kreditere ham et mindre direkte ansvar. Raimund av Peñafort er nå skytshelgen for kirkerettseksperter.

Peters plan var å etablere en velstrukturert og stabil religiøs orden for frikjøping av fanger under den hellige Jomfru Marias beskyttelse, og forslaget gledet kongen og hans rådgivere. For siden kong Alfons II av Aragóns (1162-96) mislykkede forsøk med ordenen for Den hellige forløser, kunne nå det aragonske kongehuset endelig oppfylle sine ambisjoner om sin egen orden for frikjøping av fanger.

Den 10. august 1218 ble den nye ordenen offisielt og høytidelig konstituert på hovedalteret over den hellige Eulalias grav i katedralen Det hellige Kors i Barcelona, også kjent som katedralen Santa Eulalia. Biskop Berengar ga Peter Nolasco og hans ledsagere den hvite ordensdrakten. Den hvite fargen ble opprinnelig valgt fordi man mente at det ville lette adgangen til muslimsk territorium. Biskopen ga dem også den hellige Augustins regel som en norm for deres fellesliv, og han ga sin tillatelse til at katedralens emblem, Det hellige Kors, skulle finnes på ordenens drakt. Deretter mottok biskop Berengar Peters og de andre brødrenes ordensløfter.

De første medlemmene som mottok den hvite ordensdrakten sammen med Peter Nolasco var trolig alle legmenn, og Peter Nolasco var heller ikke prest. Det er imidlertid mulig at det på grunnleggelsesdagen var en prest til stede for å fungere som kapellan. Ut fra den listen på løytnanter som ble utpekt av broder Peter Nolasco, kan vi sette opp en liste over dem som ble ikledd drakten sammen med ham på grunnleggelsesdagen: Broder Pascual av Perpignan, broder Juan av Laers, broder Bernardo av Corbaria, broder Guillermo av Bas, broder Juan av Verdera, broder Bertrando, broder Bernardo av Cassoles og broder Carbó av Llagostera.

For sin del etablerte kong Jakob ordenen som en institusjon anerkjent av kongerikets sivile lover. Kongen ga dem også tillatelse til å bruke hans eget kongelige våpen, fire røde striper på en bakgrunn av gull, og sammen med katedralens kors skulle dette utgjøre ordenens eget våpen. Samme dag ga kong Jakob til ordenen, som han betraktet seg selv som grunnlegger av, hospitalet St. Eulalia, som tjente som det første klosteret for ordenen og et hus for å ta imot løskjøpte fanger. Klosteret St. Eulalia i Barcelona ble bygd i 1232. Alle kildene er enige om at ordenen ble rettslig konstituert i Barcelona av kong Jakob av Aragón en 10. august, men det skjedde muligens ikke så tidlig som i 1218. Årstallene 1222, 1223 1228 og 1234 angis også som mulige år.

Deretter begynte Peter å bygge opp en orden, som han kalte Mercedarierordenen etter den løsesummen, på spansk «merced», som de skulle samle inn og som de skulle kjøpe fri de kristne fangene for, spesielt vanlige mennesker som ikke hadde midler slik at de kunne forhandle frem en løsning som innebar at de selv betalte løsepenger. Det offisielle navnet på ordenen er «Mercedarierordenen for Frikjøping av fanger» (Ordo Beatae Mariae Virginis de Mercede redemptionis captivorum – OdeM). Medlemmene kalles også Nolascanere etter sin grunnlegger. Kongregasjonen var åpen for både prester og legmenn (riddere), og de fromme adelsmennene som hadde arbeidet for å kjøpe fri fanger, ble de første medlemmene i den nye ordenen. Den skulle være en militær orden, og brødrene bar sverd, og mercedariernes drakt, som er uendret siden de tidligste dager, er fortsatt utstyrt for å bære våpen. Korbrødrene var kledd i tunika, skapular og kappe, alle hvite, og fulgte regelen som Raimund hadde skrevet.

Mercedarierordenen ble godkjent av pave Honorius III (1216-27) og deretter i 1230 av pave Gregor IX (1227-41). Peter Nolasco ble ordens første superior med den militære tittelen comendador, kommanderende general. Han innehadde også embetet som «løskjøper», en tittel gitt til den munken som ble sendt til landene som var underlagt maurerne for å sørge for løskjøpingen av fanger. Den hellige Raimund Nonnatus (1200-40) (San Ramón Nonato) skal ha blitt opptatt i ordenen i Barcelona av grunnleggeren Peter Nolasco og ble presteviet i 1222. Han virket utrettelig for løskjøping av kristne fanger i Spania og Afrika og overtok etter Peter som ordenens «løskjøper» og han ble sendt på en ekspedisjon til de spanske maurerne (1226), til Algerie (1229) og Tunisia (1231).

I 1235 sendte Peter Nolasco en anmodning til pave Gregor IX (1227-41) om å approbere ordenen. Den 17. januar 1235 utstedte pave Gregor IX en stadfestelsesbulle og foreskrev Augustins regel for ordenen, mens regelen skrevet av Raimund av Peñafort skulle utgjøre konstitusjonene. Paven ga også ga mercedarierne et fjerde ordensløfte om å løskjøpe kristne slaver, om nødvendig ved å tilby seg selv som gissel.

Ordenen ble ledet av ordensgeneralen som hadde den øverste myndigheten, og Peter Nolasco hadde dette embetet fra grunnleggelsen i 1218. Det er riktig at Peter foretrakk mindre pompøse titler enn «kommanderende general», for som dokumenter fra denne tiden viser, likte han å bli kalt «fullmektig for almissene til fangene», «rektor for de fattige av barmhjertigheten», «samler og vokter av almissene til fangene», «kommandør av hospitalet for fangene», «administrator for alle almissehus for fangenes brødre». Fremfor alt ønsket Peter å bli kjent som «tjener for fangenes hus».

Men likevel ga pave Gregor IX i bullen som stadfestet ordenen, Peter Nolasco tittelen som omtalte ham som den høyeste autoriteten for frikjøperordenen med en militær karakter. Peter Nolasco ordenens første broder og første ordensgeneral ba Den hellige Stol om å slå fast at etterfølgelse i lederskapet skulle skje ved valg. Den 4. april 1245 svarte pave Innocent IV (1243-54) med bullen Religiosam vitam eligentibus, hvor han beordret: «Når du, den nåværende generalen dør, (…) la ingen stå frem for å lede (…) andre enn han som brødrene ved felles beslutning eller et flertall av brødrene velger i samsvar med Gud og den hellige Augustins regel».

Peter skal ha befridd mange hundre fanger, flere ganger med fare for sitt eget liv. Han reiste flere ganger til det maurisk-dominerte Spania og til Algerie, hvor han var fengslet en tid. Under et besøk i Valencia og Granada hevdes det at han kjøpte fri 400 kristne. Han grunnla nye hus i Valencia og Granada. Ordenen spredte seg over det meste av Spania og ble nært assosiert med kong Ferdinand IIIs gjenerobring av de sørlige provinsene. Peter fikk tilnavnet El Consul de la Libertad.

De fleste kilder sier at Peter var ordensgeneral til 1249, og noen sier at han døde i embetet, mens andre sier at han trakk seg fra embetet dette året og døde i Barcelona den 25. desember 1256 (eller 1258?). Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum angir hans dødsdag til 13. mai 1249. Vi vet uansett så godt som ingenting om årene fra 1249 til hans død. Han ble etterfulgt som ordens general av Vilhelm av Bas (sp: Guillermo de Bas).

Peter Nolasco ble gravlagt i klosterkirken i Arguines. Den ydmyke legbroren Peter Nolasco var alltid blitt betraktet som en imitator av Kristus Forløseren og regnet som helgen. Hans kult spredte seg raskt i alle de landene hvor hans åndelige sønner var til stede. Mange mirakler ble også tilskrevet hans relikvier. Han ble helligkåret ved at hans kult ble stadfestet den 30. september 1628 av pave Urban VIII (1623-44). Hans minnedag var 31. januar frem til kalenderreformen i 1969, da den ble flyttet til 28. januar. Peter Nolascos livsgjerning gjør ham til en naturlig skytshelgen for alle fanger.

I Peter Nolascos levetid ble det opprettet så mange som atten hus. De kom som et resultat av donasjoner eller kjøp, og her er en kronologisk liste:

1) St. Eulalia Hospital i Barcelona (1218), ordenens første hus, donert av kong Jakob I.

2) St. Eulalia Hospital, et nytt kompleks bygd ved sjøen av Raimundo de Plegamans. I 1234 flyttet brødrene dit, og det betraktes som ordenens moderhus og begynnelsen til dens hovedkvarter.

3) Perpignan. Mercedariernes hus der ble etablert på en tomt mottatt av broder Pascual i Peter Nolascos navn i 1227.

4) Gerona. Den 25. oktober 1234 mottok Peter Nolasco personlig donasjonen fra Ferrer og Escalona av Portello av alt de eide. Ved samme anledning ble ektefellene opptatt i ordenen som donati.

5) Palma de Mallorca. Den 3. januar 1235 mottok Juan de Laers, en av Nolascos løytnanter, fra Beatriz, Berengarios enke, noen «hus som hadde tilhørt sarasenere (…) for å bygges opp».

6) Valencia. Etter at kong Jakob I den 9. oktober 1238 hadde erobret byen Turia, donerte han til Peter Nolasco hus hvor et kloster ble etablert og en moske gjort om av mercedarierne til en kirke viet til den hellige Dominikus av Silos (ca 1000-73), frikjøper av kristne fanger.

7) Tortosa. Den 22. november 1239 donerte byens biskop don Ponio og hele hans kapittel en tomt til Peter Nolasco hvor et mercedarierkloster ble bygd utenfor byen.

8) El Puig de Santa María. Etter St. Eulalia Hospital var ordenens mest berømte hus El Puig de Santa María som ble grunnlagt i 1240 av Peter Nolasco. Kong Jakob I donerte til ordenen noen få hus, et stykke land til en hage og en nylig bygd gotisk kirke. Dette var ordenens første sogn. Peter Nolasco var spesielt glad i dette huset siden det var bygd på den samme høyden (puig) hvor han i 1237 hadde under en klokke oppdaget det bysantinske bildet av Jomfru Maria som fra den tid var kjent som Vår Frue av El Puig (Nuestra Señora de El Puig).

9) Vic (Barcelona). Den 5. januar 1239 var broder Pedro de Perra allerede etablert der, og den 8. mai 1240 tjente broder Carbó de Llagostera der som Peter Nolascos løytnant.

10) Sarrion. Donasjon fra kong Jakob I til Peter Nolasco i 1241.

11) Denia (Alicante). I 1244 donerte kong Jakob I noen få hus i Denia til Peter Nolasco, og et mercedarierkloster ble etablert der. Ordensgeneral Guillermo de Bas betrodde senere driften av et hospital i byen til dette huset.

12) Narbonne. Den 31. oktober 1244 utnevnte Peter Nolasco broder Bernardo de Cadulis til sin representant i byen.

13) Santa María dels Prats (Tarragona). I 1240 trådte den eremitten som tok hånd om denne eremittkirken inn i ordenen under navnet broder Raimundo, og sammen med andre eiendeler ga han kirken til ordenen. Brødrene bygde et kloster der, og det var der den salige Peter Armengol (1238-1304) var superior på slutten av 1200-tallet og hvor han døde.

14) Arguines. Dette var en betydningsfull donasjon fra Ramón de Morella til Peter Nolasco den 3. mars 1245. Da Ramón de Morella ble opptatt i ordenen i 1251, donerte han et hospital som han hadde bygd, samt gården Algar til klosteret i Arguines.

15) San Nicolás de la Manresana. Dette var en donasjon fra kapittelet ved kirken i Solsona til Peter Nolasco og hans løytnant, broder Bertrando, den 8. juni 1245. På 1400-tallet fikk dette klosteret navnet St. Raimund (San Ramón).

Calatayud (Lérida) og Zaragoza (Saragossa) ble også grunnlagt av Peter Nolasco før 1245. I hans levetid hadde altså ordenen ekspandert til Aragón og Sør-Frankrike, noe som fremgår av bullen Religiosam vitam eligentibus av 3. april 1254 fra pave Innocent IV (1243-54). På den tiden var det rundt hundre mercedariere, mens de ved slutten av århundret var blitt dobbelt så mange.

Ordensemblem med lenke

På ordenens generalkapittel i 1272 ble de første konstitusjonene vedtatt. Der nevnes først ordenens navn, La Orden de Santa María de la Merced, de la redención de los cautivos, og medlemmene ble kalt mercedarios. Før konstitusjonene av 1272 hadde ordenen vært kjent under flere ulike navn, blant dem «Ordenen av St. Eulalia», «Ordenen av barmhjertighet med fanger», «Ordenen av løskjøping av fanger», «Ordenen av Barmhjertighet». Men det offisielle navnet ble altså for «Ordenen av den salige Jomfru Maria for Frikjøping av fanger» (Ordo Beatae Mariae Virginis de Mercede redemptionis captivorum – OdeM) eller «Mercedarierordenen».

Deretter slo konstitusjonene fast at broder Peter Nolasco var blitt utnevnt til «tjener, budbringer, grunnlegger og fremmer» av det nye instituttet. Hans rolle som grunnlegger ble slått fast den 28. mars 1219 i det første dokumentet som refererer til ham etter grunnleggelsen, som «fullmektig for almissene for fanger».

Deretter blir det klart slått fast at formålet for ordenen er «å besøke og løslate kristne som er i fangenskap hos sarasenerne eller andre fiender av vår lov. (…) Gjennom dette barmhjertige arbeidet (…) må alle brødrene av denne ordenen, som sønner av sann lydighet, alltid være villig til å oppgi sine liv om nødvendig, slik som Jesus Kristus ga opp sitt liv for oss». Disse detaljene fra konstitusjonene av 1272 finnes i et brev datert den 11. januar 1358 sendt av kong Peter IV el Cerimoniós av Aragón (1336-87) til pave Innocent IV (1243-54) og bevart i arkivene til den aragonske kronen.

De første mercedarierne var alltid fast overbevist om at den hellige Jomfru Maria, Forløserens mor, hadde grepet direkte inn i grunnleggelsen av ordenen, og derfor omtalte de henne som «Mor og grunnlegger». I promulgeringsdekretet av konstitusjonene av 1272 erklærte ordensgeneralen Pedro de Amer at konstitusjonene var etablert «til ære for Gud og Jomfruen, hans Mor», og det ble også slått fast at Marias navn skulle nevnes først i ordenens navn.

Kapittelet var ordenens representative organ, som ble holdt hvert år på festen for Det hellige kors den 3. mai. Ordensgeneralen innkalte det og presiderte over det på et sted han besluttet, og det varte i tre dager. Alle «kommandanter» deltok sammen med en broder fra hvert hus. Der ble «løskjøpere» utnevnt, nye medlemmer opptatt og valg til embeter foretatt.

Den nye ordenen kunne ikke klassifiseres som en monastisk orden av kontemplativt liv som benediktinerne, cistercienserne, karteuserne og premonstratensere, ettersom kontemplasjon ikke var dens formål. Den var heller ikke en tiggerorden av aktivt liv som fransiskanerne, dominikanerne, augustinerne og karmelittene, og den var heller ikke en klerikal løskjøperorden som trinitarierne. I stedet besto den av legbrødre, så den må karakteriseres som en legorden av aktivt liv i fellesskap, med et militært preg.

I ordenens første hundre år var den et leginstitutt i den forstand at legbrødre styrte den på ulike nivå og at ordenens formål, løskjøping av fanger, ble foretatt av legbrødre. På den andre siden er det allerede på Peter Nolascos tid dokumentert et nærvær av noen få klerikere og prester. De hadde blitt presteviet for å bli kapellaner og å betjene ordenens kirker som El Puig de Santa María, som kong Jakob I ga til Peter Nolasco i 1240. Det året ble den omgjort til et sogn og gitt til ordenen av biskop Ferrer San Martín av Valencia. Ordensgeneralen utnevnte en av disse prestene til generalprior, som hadde som oppgave å sørge for og organisere åndelig omsorg for brødrene. Han hadde ingen funksjoner i ledelsen av ordenen.

Helt fra grunnleggerens tid var det i tillegg til legbrødre og klerikale brødre også noen fromme legmenn som bodde i ordenens hus. De sto i kommunitetens tjeneste og delte ordenens åndelige og verdslige goder. Innen en fastsatt tid var ordenen forpliktet til å gi dem ordensdrakten dersom de ba om det. Disse mennene var kjent som conversi eller donati og skjelnes fra andre leggrupper i klostre, som oblati og nutriti. Med tiden avla disse mennene også religiøse løfter som andre brødre.

Det er klart at det nesten helt fra begynnelsen fantes mercedariersøstre som ble opptatt i ordenen av Peter Nolasco selv. I donasjonsbrevet fra Johannes av Bayonne i Concentaina den 5. desember 1253 heter det at donasjonen er til broder ordensgeneralen Guillermo de Bas og «til brødrene og søstrene i Santa María de El Puig». Konstitusjonene av 1272 regulerer opptakelsen av søstre i ordene og de avdøde søstrene inkluderes i minnedagen den 10. oktober. De søstrene som var del av den mercedariske familie på 1200-tallet var kvinner fra velstående familier, med tilstrekkelige midler disponible til å kunne leve behagelig i sine egne hus. De viet seg fullstendig til å tjene Gud, fanger, de fattige og de syke, og de observerte ordenens regel og konstitusjoner i den grad det var forenelig med deres kvinnelighet.

Peter Nolasco opprettet også foreninger for legmercedarier organisert i «Foreningen for almisser til fanger», og de var effektive medarbeidere i den vanskelige løskjøpertjenesten. De samarbeidet med brødrene i St. Eulalia Hospital og samlet inn almisser for løskjøping. Disse foreningene ble etablert i de viktigste byene i kongeriket.

Peter Nolascos første etterfølger var Guillermo de Bas (1245-60), som grunnla følgende klostre: Valencia (kloster og kirken San Vicente de la Roqueta), Tarragona, Huesca, Algar, Purganiel (i Montpellier), Sevilla, Córdoba, El Olivar, Zaragoza, Barcelona (kirken Santa María), Toulouse (Frankrike), Auterive (Frankrike), Carcassonne (Frankrike), Sessa, Burriana, Játiva, Gandía, Concentaina, Segorbe, Mula (Murcia), Arjona, Almansa, Vejer de la Frontera, Teruel, Daroca, Rafalinarca og Rafalaceyt.

Guillermo de Bas døde tidlig i 1260 og ble etterfulgt av broder Bernardo de San Román (1260-67). Han krediteres for å ha innført mercedarisk fellesliv for kvinner. I tillegg til det første kvinneklosteret i Barcelona ble følgende klostre grunnlagt i hans tid som general: Molina, Toledo, Montflorite, Murcia, Lorca, Toulouse (kirken St. Eulalia utenfor byen), Villefranche (Frankrike), Cuenca og Munébrega (Zaragoza). Av ydmykhet trakk Bernardo de San Román seg som general i første halvdel av 1267, og hans etterfølger utnevnte ham da til superior i Játiva.

Hans etterfølger var broder Guillermo de Bas II (1267-70), som hadde samme navn som ordenens andre general. De kom begge fra byen San Esteban de Bas i provinsen Gerona. Han begynte skikken med å legge til adjektivet «ydmyk», humilis, til tittelen «general». I sine dokumenter kalte han seg alltid «broder Guillermo de Bas, ydmyk general av St. Eulalia av Barcelona av barmhjertighet mot fanger». Han grunnla klosteret i Ubeda og han kjøpte en eiendom til et kloster i sognet Santa Eugenia de Berga før sin tidlige død i 1270.

Hans etterfølger var broder Pedro de Amer (1271-1301), en av de viktigste ordensgeneralene og den første lovgiveren. Det store antallet nye hus i ordenen svekket uniformiteten når det gjaldt observansen av regelen, og for å rette på dette, kodifiserte ordensgeneralen i 1271 bestemmelsene fra de tidligere generalkapitlene og satte dem sammen til ordenens konstitusjoner. Følgende klostre ble grunnlagt i hans tid: Menorca (Santa María de Esterón, dagens helligdom Santa María de Montetoro), Ciudadela (Menorca), Burgos, Valladolid, Medina del Campo, Aurignac (Frankrike), Sangüesa (Navarra), Groín (Calahorra), Fuentidueña, Beja (Portugal), Soria, Toro, Elche, Orihuela, Almazán og Logroño. Han døde i El Puig den 8. juni 1301.

Fra 1218 til 1301 er det dokumentert 11.615 løskjøpinger under de første ordensgeneralene, fordelt slikt (ikke matematisk eksakt, men ganske nær): Peter Nolasco (3.920), Guillermo de Bas (2.100), Bernardo de San Román (980), Guillermo de Bas II (420) og Pedro de Amer (4.195). Her er ikke løskjøpingene som Peter Nolasco og hans ledsagere foretok før grunnleggelsen i 1218, regnet med.

På generalkapitlet i Tarragona i 1247 ble den franske presten Peter av Saint-Denis og den katalanske adelsmannen Bernardo de Pradas utnevnt til løskjøpere. Samme år dro de to til Tunisia, hvor de kjøpte fri 209 fanger. Men siden de ikke hadde nok penger til å kjøpe fri andre i nød, vendte broder Bernardo tilbake til Spania med de tidligere fangene mens broder Peter ble igjen i Afrika for å trøste de uheldige og unngå at de fornektet troen. Han utførte denne tjenesten med slik entusiasme og nidkjærhet at de rasende muslimene arresterte ham, mishandlet ham og slo ham mens de førte ham gjennom byen før de tok ham med utenfor bymurene og halshogde ham. Hans lik ble kastet på bålet.

I 1253 dro de utnevnte løskjøperne, brødrene Teobald av Narbonne og Ferdinand av Portalegre fra henholdsvis Frankrike og Portugal, ut fra Barcelona og fikk fritt leide til å komme inn i Tunisia. Etter noen dagers forhandlinger avtalte de den 16. oktober løskjøpingen av 129 fanger. Straks de var ankommet hadde to mektige tunisiere tilbudt mercedarierne å kjøpe fri noen fanger de holdt, og siden de hadde med seg nok penger, gikk broder Teobald med på å kjøpe dem fri. Men da de fant ut at det var mange barn, kvinner, ordensfolk, prester og riddere å løskjøpe til en høy pris, brukte de opp alle pengene de hadde samlet inn, slik at de ikke hadde noe igjen til å kjøpe fri de fangene de hadde lovt de to maurerne.

Dette tok de som en fornærmelse og bestemte seg for å ta hevn over broder Teobald. De overtalte en vakker maurisk jente til å gå til kongen av Tunisia og klage over at denne kristne mannen som var så vakker, hadde lovt henne ekteskap, men at han hadde bedratt henne og gjort henne til latter, og hun påberopte seg de to tunisierne som vitner. Kvinnen presenterte klagen, vitnene bekreftet den og kongen utstedte et dekret om å fengsle broder Teobald. Ordren ble utført, og broder Ferdinand forsvarte sin medbror overfor kongen. Men kongen avsa sin dom, som var at broder Teobald skulle «oppgi sin tro på Jesus Kristus og gifte seg med den mauriske jenta, ellers skulle han brennes levende». Broder Ferdinand som insisterte på å bevise sin ledsagers uskyld, ble slått og tvunget til å dra, og han fikk ikke engang se sin medbror for å ta farvel. Han var også redd for å miste de løskjøpte fangene, så gråtende dro han tilbake til Spania. Broder Teobald av Narbonne ble brent levende, og siden han ikke døde med det samme, ble han steinet til døde i slutten av oktober 1253.

I løskjøpingen som fant sted i Alger i 1295, var løskjøperne brødrene Denis Roneo og Vicente de Prades, henholdsvis fransk og katalansk. De dro fra Barcelona på et skip til Alger som tilhørte katalanske kjøpmenn. Men da de kom ut på havet, brøt det løs en så voldsom storm at de trodde de var fortapt. De anropte da sin ordensfelle som var død noen år tidligere, den hellige Maria de Cervellón (1230-90), som også er kjent som Socós, Socorro eller «Hjelperen», ettersom hun både mens hun levde og etter sin død ved flere anledninger var blitt sett flygende i luften og hjelpe løskjøperskip som hadde problemer på sjøen.

Det behaget da Gud å stanse stormen som hadde pågått i to og en halv dag. Da de trodde de var trygge, ble de imidlertid angrepet av pirater som lå i bakhold, og uten blodsutgytelse erobret de skipet, menneskene, klærne og pengene. Siden det var natt, skyndte de seg med å plyndre skipet og dele byttet, så de satte de to ordensbrødrene, deres klær og løsepengene om bord på en livbåt for å ta seg av dem senere. Men i hastverket sikret de ikke livbåten skikkelig, og den løsnet fra fartøyet. Samtidig kom stormen tilbake og førte livbåten til havs hvor den forsvant i natten uten at maurerne kunne gjøre noe med det. Neste dag møtte de to genovesiske skip som reddet dem. Alt dette tilskrev de Maria de Cervellóns beskyttelse.

Skipene hadde fritt leide til Alger, og under genovesernes beskyttelse gikk de to ordensbrødrene i land og kjøpte fri 97 fanger. Men maurerne trodde at de ikke var kommet for å kjøpe fri fanger, men at de var sendt av kongen av Aragón, så de arresterte dem, satte dem i fengsel og dømte dem til døden. Men etter at sannheten kunne verifiseres, ga maurerne dem deres frihet tilbake samt tillatelse til å vende tilbake til Spania, men uten fangene. Dette nektet mercedarierne, og de truet med å komme tilbake etter fangene sammen med de katalanske og genovesiske flåtene. Etter mange vanskeligheter kunne de til slutt forlate Alger og kom seg trygt tilbake til Barcelona sammen med alle fangene.

Ordenen spredte seg raskt til Frankrike, England, Tyskland, Portugal og Spania. Etter hvert som maurerne ble drevet tilbake, ble nye mercedarierklostre opprettet i Montpellier, Perpignan, Toulouse og Vich (nå Vic). Det store antallet nye hus i ordenen svekket uniformiteten når det gjaldt observansen av regelen, og ordensgeneralen Pedro de Amer ledet ordenen med beundringsverdig visdom og moderasjon i de siste urolige årene av 1200-tallet, da mercedariske klerikere begynte å vise tegn på at de ønsket å endre systemet i ordenen ved å insistere på at en kleriker burde lede ordenen som var grunnlagt av legmannen Peter Nolasco. På 1300-tallet oppsto det nye disputter på grunn av rivalisering mellom klostrene i Barcelona og Puy og på grunn av uenighet mellom prester og riddere, noe som forstyrret freden i ordenen. Det endte med at ridderne ble avskaffet.

Helt fra ordenens begynnelse hadde det blitt dannet brorskap av fromme menn og kvinner som entusiastisk samarbeidet med Peter Nolasco og hans mercedarier i deres virksomhet som løskjøpere. Noen hjalp til personlig ved å drive veldedig arbeid for fanger, fattige, syke og pilegrimer, mens andre hjalp til ved å stille økonomiske midler til disposisjon. Nær mercedariernes klostre ble det dannet grunnstammer av mennesker som prøvde å imitere et religiøst liv så langt det var mulig. Slik ble ulike brorskap samt mercedariernes tredjeorden født. De fleste medlemmene i brorskapene og tredjeordenen var kvinner. Med tiden og etter hvert som deres antall økte, ble det også utviklet lovgivning for å regulere denne delen av ordensfamilien.

Mercedariernes tredje ordensgeneral, broder Bernardo de San Román (1260-67), krediteres for å ha innført mercedarisk fellesliv for kvinner. På kapittelet i Lérida i 1265 autoriserte han at den første kommuniteten av søstre innen ordenen ble etablert i Barcelona. Den ble grunnlagt av to unge enker i Barcelona, Isabel Berti og Eulalia Piños, hvis skriftefar var den salige Bernhard av Corbaria, prior i klosteret der. Flere ledsagere sluttet seg til dem, blant dem den hellige katalanske adelskvinnen Maria de Cervellón (1230-90). Hun avla sine løfter i ordenen den 25. mars 1265 i Bernhard de Corbarias hender. tredjeorden. I tillegg til tertiarenes vanlige løfter lovte de å be for kristne slaver.

På sitt hjemlige katalansk kalles Maria også María de Socós, Socorro eller «Hjelperen» for sine bønner og sitt arbeid for slavene. Hun er også kjent som Socós ettersom hun både mens hun levde og etter sin død ved flere anledninger var blitt sett flygende i luften og hjelpe løskjøperskip som hadde problemer på sjøen.

Kommuniteten ble utgjort av unge kvinner fra prominente familier, i tillegg til Maria de Cervellón, Eulalia Piños og Isabel Berti var også Maria de Requesens med i den opprinnelige kommuniteten, og de fikk snart selskap av sr. Colagia. Maria ble enstemmig valgt til kommunitetens første superior. Denne kommuniteten i Barcelona ble i 1275 kanonisk til mercedariernes regelbundne tredjeorden (kvinnelige tertiarer). Som tidligere nevnt fantes det kvinnelige mercedarier allerede på Peter Nolascos tid, men de bodde hjemme og deltok i ordenens virksomhet samt seremonier i deres kirker. Det nye i 1265 var mercedarisk klosterliv for kvinner.

På begynnelsen av 1300-tallet kom tertiarer sammen i hus for å leve i fellesskap, og de dannet det som er kjent som beaterios. Der levde medlemmene i observans av klausur, men uten å utelukke et aktivt liv, etter å ha avlagt løfter som ble registrert i ordensfolkenes professbok. Fra 1500-tallet, og spesielt etter konsilet i Trient (1545-63), ble disse beaterios til autonome klostre av pavelig klausur, og de dannet mercedariernes andreorden (nonner). Men det at beaterios ble organisert, betydde ikke at tredjeordenen forsvant. Den fortsatte sitt apostolat i verden og ble senere en sterk grunnstamme i den mercedariske familie.

Det historisk sett eldste klosteret for mercedariske nonner er det i Guadalajara, som ble godkjent i 1509 av pave Julius II (1503-13). Kronologisk kom deretter klosteret Madre de Dios del Consuelo i Lorca i Murcia, som startet i 1514 og ble kanonisk godkjent i 1515. Klosteret i Bilbo (Bilbao) startet rundt 1514 i sentrum av den gamle byen og flyttet senere til Lañomendi. Nonner fra dette klosteret startet senere klosteret i Deusto i 1538. Året etter startet klosteret i Lete i Guipúzcoa, som senere flyttet til Escoriaza, bare en kilometer fra det gamle. Klosteret i Marquina startet i 1548.

P. Antonius Velasco grunnla i 1568 et nonnekloster for Vår Frue av Barmhjertigheten i Sevilla, Opptakelsesklosteret nær byens praktfulle mercedarierkloster, hvor den første superioren ble den salige Anna av Korset. Denne grunnleggelsen var blitt autorisert av den hellige pave Pius V (1566-72). Det berømte klosteret i Bérriz startet som et beaterio av ordenskvinner som ble inkorporert i mercedarierordenen i 1542. Andre klostre som ble grunnlagt på denne tiden er det i Alarcón i Madrid (1606), Guernica (1625), Ibarra-Orozco i Biscaya (1652), klosteret San Fernando i Madrid (1676), Miguelturra (1682) og Salerno i Italia (1692).

Kristoffer Columbus tok med seg noen medlemmer av mercedarierordenen til Amerika, og de grunnla hus i Mexico, Cuba, Brasil, Peru, Chile og Ecuador, og de spilte en aktiv rolle i omvendelsen av indianerne. Ordenens medlemmer i Amerika utgjorde ikke mindre enn åtte provinser, mens det bare var tre i Spania og en i Frankrike. På slutten av 1700-tallet bygde ordenen hus for opplæring av misjonærer, og på begynnelsen av 1800-tallet drev de elementær undervisning i sine klostre.

På begynnelsen av 1600-tallet fikk p. Juan Bautista González, som hadde avlagt sine løfter i klosteret i Olmedo i 1573, ideen til en reform av ordenen, som på den tiden var nødvendig. P. González ble utnevnt til sakristan for kapellet Nuestra Señora de los Remedios i Madrid, og der etablerte han et rekollekthus i 1602 med autorisasjon av kommanderende general Alfons av Monroy (1602-09). Generalen selv støttet først ideen om reform og skrev selv de første konstitusjonene for de mercedariske rekollektene, men han endte opp med å motsette seg reformen. P. González fikk imidlertid hjelp fra markisen av Castelar, doña Beatriz Ramírez de Mendoza, som skaffet ham den nødvendige autorisasjon fra pave Klemens VIII (1592-1605). Hun ga ham tre klostre for reformerte munker, i Viso i bispedømmet Sevilla, i Almoragha i bispedømmet Cádiz og i Ribas. Reformen ble stadfestet ved provinskapittelet i Guadalajara i 1603.

P. González tok navnet Johannes Baptist av det Hellige Sakrament (Juan Bautista del Santísimo Sacramento), og han grunnla klostre i Almoraima, El Viso, Ribas del Jarama, Santa Bárbara i Madrid, Alcalá de Henares og Huelva. Han søkte aldri å separere reformgrenen fra ordenen. Han døde den 5. oktober 1616 i klosteret Santa Bárbara i Madrid. Pave Paul V (1605-21) godkjente hans reform i 1606, og med et dekret av 26. november 1621 erklærte pave Gregor XV (1621-23) den reformerte ordensgrenen uavhengig fra munkene av «stor observans» under ledelse av en generalvikar. De reformerte kalles de uskodde eller barfot-mercedarierne (Ordo Patrum Excalceatorum Beatae Mariae Virginis de Mercede [Mercedarii Discalceati] – MD). I 1617 hadde de allerede syv klostre i Castilla, ti i Andalucía og seks på Sicilia. De beholdt det fjerde mercedariske løftet og samarbeidet nært med de ureformerte («skodde») mercedarierne.

Barfot-mercedarierne var strenge og dynamiske og økte antallet kall og klostre i Sør-Spania med hjelp fra adelsfamilier. De ekspanderte også i Italia. I 1774 hadde provinsen San José i Castilla tolv klostre med 352 munker, provinsen Concepción i Andalucía hadde nitten klostre med 581 munker og provinsen San Ramón på Sicilia hadde tolv klostre med 120 munker. I tillegg hadde den romerske viseprovinsen fire klostre med rundt tretti munker. På 1700-tallet hadde denne ordensgrenen mange mystiske forfattere og noen eminente filosofer og teologer.

Med fremveksten av barfot-mercedarierne ble det også etablert klostre for barfotnonner eller rekollekter, som levde i streng klausur og viet seg utelukkende til kontemplasjon. Deres første kloster, Lora del Río i Sevilla, ble grunnlagt i juni 1617. Senere kom klostre i Fuentes de Andalucía (1620), Osuna (1626), San José i Sevilla (1633), Marchena (1637) og Toro (1648). Lima beaterio som var grunnlagt i 1670, ble omgjort til et klausurert kloster i 1724. Statistikk viser at det var 560 mercedariernonner i de to grenene i 1724.

Mange av disse nonnene utmerket seg gjennom eksemplariske liv og hellighets ry. Blant dem er María de la Antigua (d. 1617), María de la Paz (d. 1630), Ana de la Cruz (d. 1636), Jacobella de la Cruz (d. 1643), María de la Santísima Trinidad (d. 1653), Magdalena de Cristo (d. 1706), María Angela del Santísimo Sacramento (d. 1726), María Antonia de Jesús (d. 1748), Melchora de Jesús (d. 1781) og María Josefa del Rosario (d. 1805). Flere nonner var også fremragende forfattere, som María de la Antigua, Luisa de la Ascensión, Gregoria de Jesús María, Isabel del Santísimo Sacramento, Teresa María Angela del Santísimo Sacramento, Paula de Jesús Nazareno (d. 1787), Melchora de Jesús (d. 1725) og María Antonia de la Natividad.

De mercedariske brorskapene var representert i alle de viktigste klostrene i ordenen og hadde mange medlemmer. For å unngå overdreven spredning begrenset pave Klemens IX (1667-69) i 1668 retten til å etablere brorskap til ordensgeneralen, generalvikaren for de uskodde mercedarierne og til de respektive visegeneralene.

En annen form for forening var den som ble kalt «Slaver av mercedarierordenen». Den 13. november 1613 innvilget pave Paul V (1605-21) mange privilegier til «Brorskapet og kongregasjonen av tjenere», populært kalt «slaver av La Virgen de los Remedios», etablert i kirken til klosteret Nuestra Señora de los Remedios i Madrid. Disse privilegiene ble stadfestet og utvidet den 28. mai 1646. Et eksempel på denne organisasjonen er «slavene av ordenen» i Sevilla som hadde eksistert siden starten på ordenen. Etter en periode med dekadens etter pesten i 1598 ble den aktiv igjen i 1644, og den opplevde en til da ukjent vitalitet. Den ble høytidelig stadfestet sammen med sine statutter med en bulle av 2. mars 1655 av pave Innocent X (1644-55). Teoretikeren for «De mercedariske slavene av Maria» var barfot-mercedarieren Pedro de la Serna eller Pedro de Jesús María (1583-1642). Verdt å nevne er også brorskapet «Ridderne av Vår Frue av Mercede av Lima», som har eksistert siden 1700-tallet.

De mest forpliktede legfolkene i ordenen var mercedarier-tertiarene som startet på 1600-tallet. I 1680 ble det bestemt at superiorene skulle gi drakten til disse tertiarbrødrene. Tredjeordenen hadde sin egen regel, og i 1624 publiserte p. Bernardo de Vargas en regel og konstitusjoner for mercedariernes tredjeorden i Palermo. I 1728 innvilget pave Benedikt XIII (1724-30) mercedarier-tertiarene de samme privilegiene som fransiskanertertiarer hadde på den tiden. De legfolkene som var knyttet til ordenen på denne måten, bar «Marias drakt», et spesielt velsignet skapular. Blant tertiarene som utmerket seg spesielt, må vi nevne Den salige Mariana Navarro de Guevara (ordensnavn Mariana av Jesus) (1565-1624), som grunnla en kommunitet av tertiarer under jurisdiksjon av den reformerte ordensgrenen. Hun ble saligkåret i 1783 av pave Pius VI (1775-99).

De politiske og anti-religiøse begivenhetene på 1700- og 1800-tallet hadde gitt et ødeleggende slag til det religiøse liv i Kirken, og det kunne synes som om det ikke hadde styrke til å komme tilbake. Men på noen måter ble tapene oppveid. Selv om ordensfolk ble utvist fra sine klostre, fortsatte de i mange tilfeller privat å være trofaste mot sine idealer for religiøst liv. De arbeidet i hemmelighet, men effektivt for en åndelig restaurering av Kirken og hennes institusjoner. Andre fremmet nye former for religiøst liv i tråd med kravene i en ny historisk tid.

Den mercedariske karisma inspirerte også nye former for religiøse institutter for kvinner. Disse var på et praktisk plan viet til kristen opplæring, omsorg for syke, misjon, hjelp til fattige og unge i faresonen og lignende. Under beskyttelse av Jomfruen av Mercede var det også legfolk som organiserte seg i ulike foreninger for sin egen frelse og for å gjøre godt mot andre. På 1800-tallet vokste det frem religiøse institutter for kvinner som ble fullverdige medlemmer av den mercedariske familie. Vi skal nevne noen av dem.

Det religiøse instituttet «Misjons-mercedarier av Barcelona» ble grunnlagt i Barcelona den 21. november 1860. Unge Lutgarda Mas y Mateu (1828-62) og den eksklaustrerte mercedarierpateren Peter Nolasco Tenas y Casanova (1803-74) sto bak denne grunnleggelsen. Lutgarda hadde kontaktet p. Tenas for å gjennomføre sitt sterke ønske om å reetablere mercedariersøstre i Barcelona. Etter sin første perpleksitet over dette prosjektet fikk p. Tenas oppmuntring fra ordenens generalvikar, p. Tomás Miquel, og han ble den entusiastiske støttespilleren for dette arbeidet. Etter å ha tatt alle nødvendige skritt ga p. José María Rodríguez y Bori, som var interimpresident for klosteret i Barcelona, den 21. november 1860 drakten til fem unge jenter i Barcelona, og han utnevnte unge Mercedes Bartra Demetre til superior for kommuniteten.

Senere i 1860 ble instituttet anerkjent som et bispedømmeinstitutt, og den 19. september 1864 ble det inkorporert i mercedarierordenen av generalvikaren, p. Tomás Miquel. De ble inkorporert i ordenen som regelbundne tertiarer og tok navnet «Mercedariske søstre». Instituttet mottok Decretum laudis fra Ordenskongregasjonen den 25. mars 1911. Opprinnelig var instituttets formål formasjon av unge mennesker, men det ble snart rettet mot misjon og annet sosialt arbeid. I dag har instituttet 430 søstre i 66 hus i Spania, Amerika og Afrika.

Instituttet «Barmhjertige mercedariersøstre» ble grunnlagt i Málaga i Spania den 16. mars 1878 av kanniken og bispedømmets visitator for ordensfolk. Msgr Juan Nepomuceno Zegrí y Moreno (1813-1905). Instituttet ble inkorporert i mercedarierordenen gjennom et dekret av 9. juni 1878 av generalvikaren, p. José María Rodríguez. Pave Leo XIII (1878-1903) tildelte instituttet Decretum laudis den 25. september 1900, og den endelige godkjennelsen av instituttet og dets konstitusjoner ble gitt den 24. april 1901. Instituttets formål er praktiseringen av nestekjærlighet gjennom barmhjertig arbeid. Kongregasjonen finnes nå i Spania, Frankrike, Italia, Latin-Amerika jog Afrika med 180 hus og 1.536 søstre.

Instituttet «Søstre av Vår Frue av Mercede» ble grunnlagt i Nancy i Frankrike den 2. januar 1864 av Elisabeth Bacq eller moder Teresa av Jesus (1825-96) med støtte av den lokale biskopen, da kardinal Charles Martial A. Lavigerie. Opprinnelig tok instituttet navnet «Søstre av Vår Frues opptakelse i himmelen». De første konstitusjonene, skrevet av moder Teresa, ble approbert den 8. desember 1865. Men moder Teresa ønsket virkelig å bli inkorporert i en orden hvor den hellige Jomfru Maria ble spesielt høyt æret, og hun arbeidet intenst for dette.

Den 4. april 1887 ble instituttet inkorporert i mercedarierordenen gjennom et dekret fra ordensgeneralen, Pedro de Armengol Valenzuela, og fra den dagen tok søstrene navnet «Søstre av Vår Frue av Mercede». Den 25. mars 1912 tildelte den hellige pave Pius X (1903-14) instituttet Decretum laudis. Den 13. juni 1931 ga pave Pius XI (1922-39) kongregasjonen den første godkjennelsen som et pontifikalt institutt, og den 6. mai 1941 ga pave Pius XII (1939-58) den definitive approbasjonen av konstitusjonene. Det er nå 529 søstre i 57 hus i Frankrike, Italia, Belgia, Afrika, Palestina, India, Chile, Ecuador og USA. De fokuserer på utdannelsen av barn og unge i hjem, grunnskoler og videregående skoler, omsorg for foreldreløse i barnehjem, syke i hospitaler og eldre i hjem.

Andre religiøse institutter dukket også opp på 1800-tallet som ikke er offisielt inkorporert i mercedarierordenen, men som likevel er i slekt med den. Blant dem er kongregasjonen Sisters of Mercy, som ble grunnlagt den 24. september 1827 i Dublin i Irland takket være arbeidet til den fromme katolske adelskvinnen Catherine McAuley (1787-1841). Hun åpnet et hus som samtidig tjente som skole, hjem, losji for forlatte jenter og lignende. Fra dette huset kom ideen om å grunnlegge en kongregasjon av ordenssøstre som hadde som formål å drive nestekjærlig og barmhjertig arbeid av alle slag. Etter de nødvendige forberedelsene avla Catherine og to ledsagere sine løfter den 12. desember 1831.

Kongregasjonen hadde ingen forbindelse med mercedarierordenen når det gjaldt opprinnelse og utvikling, men dens kongregasjoner anbefalte en spesiell andakt til The Virgin of Mercy, som er kongregasjonens skytshelgen, og til den hellige Peter Nolasco, som et mønster på nestekjærlighet mot andre. I tillegg brukes ordenens våpenskjold i ordenen. Disse søstrenes antall har økt på alle kontinenter, spesielt der hvor det snakkes engelsk.

Kongregasjonen «Mercedarier-tertiarer av Jesusbarnet» ble grunnlagt den 1. oktober 1887 i Córdoba i Argentina og inkorporert i orden som regelbundne tertiarer den 20. desember 1887. Deres grunnlegger og leder i 42 år var den ærverdige José León Torres OdeM (1849-1930). Ved sin hellige død den 15. desember 1930 etterlot han seg et svært sterkt fundament, og kongregasjonen har spredt seg til flere byer i Argentina og Uruguay. Biskopen av Córdoba godkjente søstrenes egne konstitusjoner som var blitt skrevet av grunnleggeren. Kongregasjonen var et bispedømmeinstitutt til den 12. januar 1931, da den mottok godkjennelse ad experimentum fra Den hellige Stol og pavelig godkjennelse den 3. april 1940. Søstrene er engasjert i undervisning på skoler og høyskoler og arbeider for foreldreløse, barn og forlatte eldre, driver katekese i slummen og hjelper til med sognearbeid.

Kongregasjonen «Mercedariersøstre av Det hellige Sakrament» ble grunnlagt den 25. mars 1910 i Mexico By. Da moder María del Refugio ba bispedømmets kurie om en ordensmann som direktør og veileder for instituttet, ble p. Alfredo Scotti OdeM, provinsial for Mexico, foreslått for henne. P. Scotti ble svært interessert i kommuniteten og viet seg til å revidere konstitusjonene i samråd med moder María del Refugio og med hjelp fra moder Consuelo Olivares. Den 11. juli 1925 ble søstrene åndelig inkorporert i mercedarierordenen. De fikk pavelig godkjennelse den 22. juli 1948. Kongregasjonen har skoler og kollegier og er spesielt engasjert i å forberede barn for deres første kommunion. For tiden har de søstre i Mexico, Colombia, Chile, USA, El Salvador, Italia og Spania.

Kongregasjonen «Mercedarier-misjonærer av Bérriz» startet fra et kloster for klausurerte nonner som var grunnlagt i 1540. I 1869 åpnet søstrene kollegiet La Vera Cruz, som skulle bli berømt. Da den salige moder Margareta Maria López de Maturana Ortiz de Zárate (1884-1934) trådte inn i klosteret i 1903, ga hun det en vitalitet som brakte det berømmelse. I 1920 grunnla hun foreningen «Mercedarisk Misjonsungdom», som brakte kollegiet og klosteret i ledelsen av misjonsbevegelsen. I 1926 godkjente paven utsendingen av en gruppe mercedariske misjonærer til Wuhu i Kina. Takket være arbeidet til moder Margareta Maria Maturana, som da var superior for klosteret, ble det den 23. mai 1930 omdannet til et misjonsinstitutt, «Misjonssøstre av Barmhjertigheten» (Instituto Religioso de las Mercedarias Misioneras de Bérriz – MMB), som fortsatte å tilhøre mercedarierordenen. Moder Margareta Maria ble saligkåret i 2006 av pave Benekt XVI.

Søstrene holdt et generalkapittel i 1931, hvor moder Maturana deltok. Hun forberedte konstitusjonene, som ble definitivt godkjent den 3. januar 1939. Søstrene fortsatte å avlegge et omformulert fjerde løfte. Søstrene har for det meste ekspandert i Asia, blant annet i Kina, Japan, Filippinene, Taiwan og Karolinene.

Kongregasjonen «Mercedariske misjonærer av Brasil» ble grunnlagt den 10. august 1938 av Lucía Etchepare med støtte fra og i samarbeid med den mercedariske biskopen Inocencio López Santamaría av Bom Jesús de Gurgueia i staten Piauí i Brasil. Etter anmodning fra deres generalsuperior, moder Lucía Etchepare og hennes råd, ble instituttet inkorporert i ordenen den 3. oktober 1938 etter et dekret fra ordensgeneralen. Instituttet var etablert under spesiell beskyttelse av de hellige Raimund Nonnatus og Teresa av Jesusbarnet (skytshelgen for misjonærer).

«Føderasjonen av søstre av mercedarierordenen» er en gruppe mercedariere som fortsetter den livsstilen som ble sanksjonert av den tridentinske tradisjonen. Søstrene har alltid stadfestet sitt apostoliske kall og påtok seg initiativ som er forenelige med deres klausurerte klosterliv. De fleste av kommunitetene sluttet seg sammen i denne føderasjonen for å sikre et mer autentisk liv og arbeid. Den 5. august 1955 etablerte Ordenskongregasjonen Føderasjonen av mercedariersøstre. Deres konstitusjoner ble godkjent i 1988.

Instituttet «Mercedarier-slaver av Det hellige Sakrament» ble grunnlagt den 12. mai 1940 i Marchena i Sevilla av barfot-mercedarierne Emilio Ferrero og Carmen Ternero. Den 26. juni 1950 innlemmet den kommissariske generalen for De uskodde mercedarierne, p. Emilio, personlig dette instituttet til den uskodde mercedarierordenen.

Instituttet «Mercedariere av Den guddommelige mester» tilhører ikke juridisk den mercedariske familie. Det startet i Buenos Aires i Argentina under navnet «Søstre av Vår Frue av Mercede av Den guddommelige mester» i 1887. Grunnleggerne var p. Antonio Rasore og Sofía Bunge. De første postulantene ble tatt opp den 31. januar 1889. Formålet for dette instituttet av pontifikal rett er kristen utdannelse av jenter samt barmhjertig arbeid.

«Søstre av Mercedarierordenen» er en gruppe som kommer fra de klausurerte mercedariersøstrene og ble startet av ni klostre. Den 30. august 1980 konstituerte Ordenskongregasjonen denne gruppen juridisk som et institutt med valget av den første generalledelsen. De definitive og reformerte konstitusjonene ble godkjent den 13. mai 1986. Som før fortsetter søstrene å avlegge et fjerde løfte og deres fremste mål er å leve den mercedariske karisma. Moderhuset er det tidligere klosteret Don Juan de Alarcón i Madrid. De består i dag av elleve klostre med 173 søstre.

«Sekularforeningen av Vår Frue av Mercede» ble grunnlagt den 8. januar 1975 av p. Guillermo Hurtado Alvarez i Jipijapa i Ecuador. Det ble opprettet kanonisk som et sekularinstitutt av bispedømmerett den 24. september 1989 av erkebiskopen av Cuenca. Leder for dette instituttet er Señorita Alicia Hurtado Alvarez. Deres formål er å spre Guds Ord samt barmhjertig arbeid. Ordensgeneral Emilio Aguirre inkorporerte instituttet i ordenen den 3. juni 1990.

De privilegiene som ulike paver har gitt til mercedariske foreninger, har vært ulike. I 1833 ble privilegier lignende dem til tredjeordenen gitt til Brorskapet av Mercede som ble etablert i en kirke viet til Jomfruen av de Fattige i Rio de Janeiro. Det eksisterende brorskapet av Ouro Prêto i Brasil ble omdannet til «Tredjeordenen av Mercede» i 1845. En spesiell type brorskap utviklet seg på 1800-tallet, spesielt i Amerika. Medlemmene ønsket å ære Maria av Mercede som sin dronning og lignet på de marianske slavene. De hadde alle sine egne statutter og ble tildelt ulike privilegier. Det fantes også en annen type brorskap som var forbeholdt unge jenter før ekteskap. De ble kalt «Døtre av Maria av Mercede» og hadde sine egne statutter og privilegier.

Andre brorskap som skiller seg fra tredjeordenen, er «Jomfruens tjenere», Sabbatina-søstre og marianske brorskap. Med fremveksten av Katolsk Aksjon mistet de mye av sin styrke. Noen legfolk som bar skapularet, ville vie seg mer fullstendig til Maria og ba om den mercedariske drakten, noe som spesielt gjaldt kvinner. De utgjorde en del av tredjeorden som ikke-klausurerte beatas etter å ha fullført novisiat og løfteavleggelse. Dette gjaldt spesielt Argentina, hvor det hadde vært umulig å etablere et kloster for mercedariernonner.

På 1800-tallet hadde flere berømte mennesker en stor andakt til Jomfruen av Mercede, enten de tilhørte brorskap eller ikke. Noen av disse hellige mennene fortjener å bli nevnt:

Den hellige Kasper del Bufalo (it: Gaspare) (1786-1837). Hans foreldre tilhørte erkebrorskapet av Mercede som var etablert i kirken Sant'Adriano i Roma. Kasper, som gikk i denne kirken sammen med sine foreldre, ble oppdratt til å elske Vår Frue av Mercede. Han fulgte foreldrenes eksempel og bar det mercedariske skapularet og gjennomførte sitt novisiat som tertiar under p. Juan Mataboschs veiledning. Han ble senere presteviet og grunnla kongregasjonen «Misjonærer av det Dyrebare blod» (det vil si Jesu blod) (Congregatio Missionariorum Pretiosissimi Sanguinis – CPPS). Medlemmene kalles også Sanguinister eller «Bufalini» etter sin grunnlegger. Den senere salige pave Pius IX (1846-78) var et tidlig medlem av kongregasjonen, og det skulle bli hans encyklika Redempti sumus fra 1849 som ga støtet for andakten for Det dyrebare blod på verdensbasis.

Den hellige Vincent Pallotti (1795-1850) grunnla i 1834 Det katolske apostolats selskap «for fordypelse, utbredelse og forsvar av fromheten og den katolske tro» og i 1835 selskapets prestefellesskap Pallottinere eller Pallottinske patre (Societas Apostolatus Catholici – SAC). Det er et fellesskap uten løfter, men med tidsbegrensede eller varige løfter om felles liv etter de evangeliske råd. I 1843 etablerte Vincent et tilsvarende selskap for kvinner. Det het først «Søstre av Det katolske Apostolat», men navnet ble senere modifisert til Pallottinske misjonssøstre eller Pallottinerinner (offisielt Suore dell'Apostolato Cattolico «Pallottine» – CSAC). Vincent Pallotti bar alltid det mercedariske skapularet som han hadde mottatt, og han anbefalte at hans åndelige barn gjorde det samme.

Den hellige Antonius Maria Claret (1807-70) hadde et nært forhold til mercedarierordenen. Han ble presteviet av mercedarieren Juan José Tejada. Sammen med den salige Joakima de Vedruna y de Mas grunnla han kongregasjonen «Karmelittsøstrene av Barmhjertigheten» (Hermanas Carmelitas de la Caridad de «Vedruna» – CCV), som viet seg til sykepleie og undervisning. For å skaffe hjelpere til sin misjonsvirksomhet grunnla han den 16. juli 1849 sammen med fem likesinnede prester misjonskongregasjonen «Sønner av Marias uplettede Hjerte» (Cordis Mariae Filii – CMF), kalt Claretinere eller Claretfedrene. I 1855 ble den kvinnelige gren av ordenen, Claretiner-søstrene (Religiosas de Maria Inmaculada – RMI) grunnlagt på Kuba av ham selv og moder Antonia Paris. Denne kongregasjonen viet seg til å sørge for en kristen utdannelse for jenter. Han ble viet til erkebiskop av Santiago på Cuba, og da han i 1869 kom til Roma for å delta på Første Vatikankonsil (1869-70), bodde han hos mercedarierne i Sant'Adriano som en enkel ordensbror. Han skrev et vakkert lite opus om mercedariernes grunnleggers liv.

En annen som må nevnes, er den hellige Alfons Maria de Liguori (1696-1787). Den 28. juli 1723 plasserte han det sverdet han hadde som legridder, ved føttene til bildet av Vår Frue av Mercede i ordenens kirke i Porta Alba i Napoli. Med dette løsnet han sine bånd til det verdslige liv og bestemte seg for å bli prest, og han grunnla senere (1732) «Kongregasjonen av den aller helligste Forløser» (Congregatio Sanctissimi Redemptoris – CSSR). Dette var starten på den prestekongregasjonen som er kjent som Redemptoristene; den kalles også Liguorianere etter grunnleggeren.

I begynnelsen hadde mercedarierordenen både religiøse og militære karakteristika, og de første ordensgeneralene var legriddere. Med tiden mistet de ridderlige og militære aspektene sin betydning, men enkelte steder, spesielt i Spania, ble det alltid instituert legriddere som aldri ble bestridt av Den hellige Stol eller noen annen sivil eller kirkelig myndighet. I 1926 reformerte ordensgeneralen Juan del Carmelo Garrido statuttene for disse og etablerte nye regler for sekulære riddere, som han delte i fem klasser eller grader: Storkors, Kommandør med hederstegn og tittel, Honorær kommandør, Ridder og Donati. To år senere utstedte kong Alfons XIII av Spania (1886-1931; d. 1941), Storkommandør av Vår Frue av Mercede, et dekret som plasserte mercedarierordenen på samme nivå som andre spanske ridderordener og autoriserte bruken av hederstegn og titler. I 1931 fantes det 300 riddere. Etter klager fra andre militærordener ba Den hellige Stol i 1936 mercedarierordenen om å avstå fra å tildele dem. Selv om kongen tilbød seg å gripe inn, tildelte ordenen aldri mer hederstegn og titler. Ved samme anledning fjernet pave Pius XI ordene «kongelig og militær» som ordenen hadde hatt i sin tittel siden grunnleggelsen.

Den 29. april 1249 fikk de mercedariske brødrene tillatelse fra biskop Pedro de Centelles av Barcelona til å bygge en kirke viet til Jomfru Maria i hospitalet St. Eulalia som var bygd ved sjøen. I sin forkjærlighet for knapphet begynte folket i Barcelona å kalle mercedariernes hus for «Mercedarierordenen» eller ganske enkelt «Mercede». Som et resultat ble bildet av Maria som ble æret av alle i den nye kirken, etter hvert kjent som Hellige Maria av Mercede. Kulten for Maria under denne tittelen begynte i denne kirken, og derfra spredte den seg til alle kirkene hvor mercedarierne etablerte seg. Fra da av ble alle kirkene som ble bygd, enten viet til grunnleggersken, Jomfruen av Mercede, eller de hadde i alle fall et alter viet til henne.

Marias navn ble svært tidlig lagt til ordenens navn. Det første dokumentet hvor dette nevnes, er bullen Prout Scriptura testatur av pave Alexander IV (1254-61), som ble utstedt den 3. mai 1258 i Perugia, og det må da allerede ha vært i bruk. Mercedarierne var overbevist om at Guds Mor hadde grepet direkte inn ved grunnleggelsen av ordenen, og da navnet på ordenen ble offisielt vedtatt med konstitusjonene av 1272, ble Marias navn derfor lagt til: «Ordenen av Jomfru Maria av Mercede for Frikjøping av fanger av St. Eulalia».

Helt fra begynnelsen var det alltid bilder av Maria av Mercede i alle ordenens hus. Det første var en hvit marmorskulptur av en sittende Jomfru med barnet som Peter Nolasco fikk laget, og det oppbevares nå i museet i katedralen i Barcelona. Fordi denne skulpturen var for liten for kirken som ble utvidet, ble den erstattet av en ny utført av Bernardo Roca, katedralens skulptør, i henhold til en kontrakt datert 13. september 1361 mellom kunstneren og prioren i Barcelona, broder Bonanato de Prixana. Som skytshelgen for Barcelona er dette den skulpturen som nå presiderer på høyalteret i basilikaen La Mercè i Barcelona, som ligger på stedet hvor mercedariernes moderkirke ble bygd i 1267.

I tillegg til kulten for Vår Frue av Mercede hadde Peter Nolasco og hans brødre i ordenes første århundre en spesiell hengivenhet for de kirkene hvor Maria ble æret, enten fordi de ble betrodd eksisterende kirker hvor Maria ble æret eller fordi ordenen bygde dem og viet dem til Maria. Den første og mest bemerkelsesverdige marianske helligdommen i ordenen på 1200-tallet var Santa María de El Puig i Valencia. Andre kirker ble også viet til Jomfruen: Santa María dels Prats (Tarragona), Santa María de Sarrión (Teruel), Santa María de Arguines (Castellón), Santa María de El Olivar (Estercuel), Santa María de Acosta (Huesca), Santa María de Montflorite (Huesca), Santa María de Perpignan (Frankrike) og Santa María de El Puig eller Montetoro, en mariansk helligdom på øya Menorca.

I Palma på Mallorca er det en steinskulptur fra 1295 av Maria av Mercede som en mor som beskytter en gruppe mennesker under hennes kappe. I 1391 bygde folket i Pollensa på Mallorca et kapell for å ære Jomfruen av Mercede, selv om det aldri var noe mercedarierkloster i byen. I 1388 ble ordenen en periode betrodd helligdommen for Vår Frue av Guadalupe i Spania. En tid var mercedarierne også betrodd den marianske helligdommen i Aránzazu og basilikaen Santa María del Portillo i Aragón. Grunnleggelsen i 1515 av ordenens kloster i Paris med dets universitetskollegium og kirke viet til Den hellige Jomfruen av Mercede, var starten på andakten for Notre Dame de la Merci.

Under evangeliseringen av Amerika spredte mercedarierne andakten og kulten for Jomfru Maria under tittelen Vår Frue av Mercede over hele det enorme kontinentet. Fra grunnleggelsen av den første helligdommen viet til Maria i Santo Cerro på øya Santo Domingo, spredte Peter Nolascos brødre raskt kulten over hele Amerika. Mercedarierne dro fra Mexico til det fjerne Patagonia mens de forkynte evangeliet og satte sin hellige Mor på tronen i kirker, kapeller, altere og fremfor alt i menneskenes hjerter. Folkene i Amerika har holdt denne Maria-andakten levende og dypt rotfestet.

Vigselsfesten for basilikaen Santa Maria Maggiore i Roma den 5. august (festen for Jomfruen av Snøen) ble opprinnelig bare feiret i Santa Maria Maggiore, men på 1300-tallet ble den utvidet til alle kirkene i Roma. Den hellige pave Pius V (1566-72) satte den i 1568 inn i den romerske kalenderen og gjorde den til en fest for hele Kirken med navnet «Vigselsfesten for Vår Frue av Snøen» (Dedicatio Sanctae Mariae ad Nives). Pave Klemens VIII (1592-1605) oppgraderte den fra en fest av dobbel ritus til en større dobbel fest (festum duplex major). Etter kalenderreformen i 1969 er dagen en valgfri minnedag med navnet «Vigselsfesten for basilikaen Santa Maria Maggiore i Roma» (In Dedicatione basilicae Sanctae Mariae).

På 1400-tallet adopterte mercedarierne denne festen som en familiefest for å minnes grunnleggelsen av ordenen den 10. august. Mercedarierne selv feiret sin grunnleggelse på søndagen nærmest 1. august, den dagen i 1218 da Jomfru Maria skal ha vist seg for Peter Nolasco og gitt ham ordenens hvite drakt), og denne skikken ble godkjent av Rituskongregasjonen den 4. april 1615 (Analecta Juris Pontificii, VII, 136). Egne lesninger for festen ble godkjent den 30. april 1616. Festen ble innvilget for Spania på søndagen nærmest 1. august den 15. februar 1680 og til Frankrike den 4. desember 1690. Den 22. februar 1696 ble festen utvidet til hele den latinske Kirken og datoen endret til 24. september av pave Innocent XII (1691-1700). Festen var en dobbel større fest. Mercedarierne feiret festen som en dobbel av første klasse med vigilie, privilegert oktav og eget officium under tittelen Solemnitas Descensionis Beatae Mariae Virginis de Mercede.

Vår Frue av Mercede er hovedskytshelgen for Barcelona, og officiet ble utvidet til Barcelona i 1868 og til hele Spania (andre klasse) i 1883. Sicilia, som hadde lidd så mye under sarasenerne, tok opp den gamle datoen for festen (søndagen nærmest 1. august) etter tillatelse fra Rituskongregasjonen den 31. august 1805 (dobbel større). Vår Frues åpenbaring for Peter Nolasco i koret i Barcelona ble feiret på søndagen etter 24. september.

Festens spanske navn Nuestra Señora de las Mercedes har gitt jentenavnet Mercedes, som har navnedag den 24. september. Festen ble ved kalenderrevisjonen i 1969 tatt ut av den romerske generalkalenderen og henvist til lokale eller spesielle kalendere.

Helt fra begynnelsen produserte mercedariernes spiritualitet både ekstraordinære frukter av stille hellighet i ordenens klostre, men også utallige martyrier i den farlige tjenesten i mauriske land. Peter Nolasco forbød kategorisk bruken av ordenens midler til noe annet enn å kjøpe fri kristne fanger, og i troskap mot dette har ordenen aldri brukt sin formue på å helligkåre sine helgener. Dessuten er ordenes martyrer for mange til å kunne telles. De helligkårede mercedariske helgenene ble først utropt til helgener av kristne, og først senere opphøyde Den hellige Stol dem til alterets herlighet.

Mercedarierordenen feirer sine mange martyrer den 6. november. Blant fremtredende mercedariere i tillegg til grunnleggeren Peter Nolasco kan vi nevne den hellige Raimund Nonnatus (1200-40), den mest berømte av de munkene som viet seg til arbeidet for å kjøpe fri slaver, den salige Bernhard av Corbaria, som allerede er nevnt, den salige Peter Pascual (1227-1300), biskop av Jaen, som ble saligkåret som martyr i 1670 ved at hans kult ble stadfestet av pave Klemens X (1670-76) (senere forskning har imidlertid vist at Peter aldri var medlem av ordenen), den salige Peter Armengol (1238-1304), som ble saligkåret i 1686 ved at hans kult (som martyr) ble stadfestet av den salige pave Innocent XI (1676-89), den hellige Maria de Cervellón (1230-90), som ble helligkåret ved at hennes kult ble stadfestet i 1692 av pave Innocent XII (1691-1700) og den salige Margareta Maria López de Maturana Ortiz de Zárate (1884-1934), som i 1924 forvandlet sitt mercedarierkloster til et misjonsinstitutt, «Misjonssøstre av Barmhjertigheten» (Instituto Religioso de las Mercedarias Misioneras de Bérriz – MMB) og ble saligkåret i 2006 av pave Benekt XVI. De først nevnte tilhørte ordenens tidligste og nærmest legendariske periode, og de ble innblandet i de notoriske falskneriene som ble brukt for å skape et imponerende opphav for Mercedarierordenen.

Raimund Nonnatus var (muligens) kardinal, det samme var Juan de Luto og p. de Salazar. Ordenen hadde mange forfattere, spesielt i Spania og Latin-Amerika på 1600-tallet. Vi kan nevne noen få: Alfonso Henriquez de Almendaris, biskop av Cuba, som grunnla et kollegium for sin orden i Sevilla, og som kong Filip III mottok en interessant rapport fra i 1623 om de åndelige og timelige forholdene i bispedømmet; Alfonso de Monroy, som skrev konstitusjonene for reformen og som var biskop i Amerika; Alfonso Ramón, teolog, predikant og kronikør i sin orden; Alfonso Velásquez de Miranda (1661), som spilte en betydelig rolle i politiske saker; Fernando de Orio, ordensgeneral som oversatte og kom med lærde kommentarer til Tertullians avhandling De Poenitentia; Fernando de Santiago (1639), en av tidens favorittpredikanter; Francisco Henríquez; Francisco de Santa Maria; Francisco Zumel; Gabriel de Adarzo (1674), teolog, predikant og statsmann; Gabriel Tellez (1650), dramatisk forfatter; Gaspar de Torrez, biskop av Kanariøyene; Pedro de Ona, som kong Filip III sendte på viktige misjoner, både i Amerika og i kongeriket Napoli.

Ordenen eksisterer fortsatt og har spredt seg til Afrika og Latin-Amerika. Den finnes i dag i sytten land. I dag har antallet medlemmer sunket, og de er for det meste engasjert i sykehusarbeid.

I Tyskland opptrådte allerede fra 1200-tallet den såkalte Schutzmantelmaria, som går tilbake til de eldste germanske forestillingene om Mantelschutz (beskyttende kappe). Dette spiller på den middelalderske rettspraksisen med at høytstående eller kvinner kunne gi hjelp og tilflukt til rettsløse og andre som trengte beskyttelse. I kunsten er Schutzmantel et bilde av Maria som holder ut sin kappe (eller engler gjør det) over de beskyttelsessøkende som står ved hennes føtter.

En gammel gresk bønn ble tatt opp av den salige keiser Karl den Store (768-814; keiser fra 800), «Under ditt vern tar vi vår tilflukt, hellige Guds Mor» (Sub tuum praesidium confugimus, sancta Dei Genetrix). Praesidium oversettes som «assistanse gitt i krigstid av friske tropper på en solid måte». I Miraculi av Caesarius av Heisterbach fra 1219 er påkallelsen av denne beskyttelsen forbundet med tallrike fortellinger om oppnådd hjelp. Bønnen som også kjenner Maria som «hjelpsom advokat på Dommedag», gjør henne til forbeder og «Barmhjertighetens mor».

Da den katolske tro fikk et oppsving i England på 1800-tallet, ble ulike fester og tradisjoner etablert for å gjenopplive dem som var forsvunnet. En slik festdag var Our Lady of Ransom, og et brorskap ble etablert, The Guild of Our Lady of Ransom, for å be for omvendelsen av England og Wales til den katolske tro. På denne måten skulle Jomfru Maria «løskjøpe» England og restaurere landet til sin sanne katolske arv. Dette brorskapet eksisterer fortsatt, og dets hovedformål er å samle inn midler for å gjøre fattige landsens menigheter i områder med få katolikker i stand til å overleve.

I 1993 presenterte den katolske bispekonferansen for England og Wales et forslag til ny liturgisk kalender for England og Wales. Dette forslaget ble endelig godkjent av Vatikanet i 2000 og ble satt i verk fra Første søndag i advent 2000. Blant endringene var innføringen av en egen fest for Vår Frue av Walsingham som skulle feires som minnedag (fest i East Anglia) den 24. september. Denne dagen ble feiret for første gang den 24. september 2001. Festen erstatter den gamle festen for Our Lady of Ransom, som var den eneste Mariafesten særegen for England. Andakten for Our Lady of Ransom kom til å uttrykke engelske katolikkers lengsel etter å levere Marias medgift tilbake til henne. The Guild of Our Lady of Ransom har langvarige forbindelser med helligdommen i Walsingham, og det er usannsynlig at den gamle tittelen Our Lady of Ransom vil forsvinne fullstendig. Det vil heller ikke tittelen Our Lady of Mercy, som også assosieres med 24. september.

Den viktigste årlige festen i Barcelona finner sted den 24. september, Festes de la Mercè, da byen feirer sin skytshelgen, Guds Mor av Mercede, på katalansk La Mare de Déu de la Mercè. Feiringen består av en mengde elementer fra den 22. september til den 24., som har vært offentlig helligdag siden 1871. Et av elementene har siden 1902 vært den typiske katalanske folkloreskikken med Gegants, «kjemper» av pappmasjé opptil fem meter høye, operert av mennesker inni. De er kjent som gigantes y cabezudos på spansk. I tillegg er det sportsstevner, konserter, fyrverkeri og konkurranser med hvem som kan lage de høyeste menneskelige tårn, ofte opp til åtte «etasjer» høye.

I Amerika er andakten for Vår Frue av Mercede spesielt stor i Den dominikanske republikk, Peru og Argentina, men også i mange andre land. Nuestra Señora de las Mercedes eller La Virgen de las Mercedes (de la Merced) er skytshelgen for Den dominikanske republikk (República Dominicana). Denne andakten går nesten helt tilbake til oppdagelsen av øya. Øya Hispaniola (fra spansk: La Isla Española) ble «oppdaget» av Christoffer Columbus den 5. desember 1492, og på sin andre reise i 1493 grunnla han den første spanske kolonien i Den nye verden der. Under den spanske kolonitiden ble øya ofte kalt Santo Domingo (etter hovedstaden). Lokalbefolkningen tainoene kalte øya Quisqueya (eller Kiskeya), som betyr «jordens mor», og dette navnet brukes fortsatt i begge delene av øya. Et annet navn på øya er det indianske Haiti. Politisk ble øya delt mellom Spania og Frankrike ved Riswick-avtalen i 1697. Haiti (selvstendig 1804) utgjør den vestligste tredjedelen av øya, og Den dominikanske republikk (uavhengig 1821, under Haiti 1822-44), som utgjør de østligste to tredjedelene.

Den 8. september 1615 ble øya rammet av et kraftig jordskjelv med utallige etterskjelv i en periode på minst førti dager. Byen Santo Domingo ble hardt rammet og 24 mennesker døde. Administrasjonsrådet (Cabildo) erklærte da La Virgen de las Mercedes som øyas skytshelgen, Patrona de La Española. Hun ble feiret på årsdagen for det store jordskjelvet, den 8. september. I 1740 ble festen imidlertid etter kongelig forordning flyttet til den 24. september. Da landet ble selvstendig i 1844 ble La Virgen de las Mercedes utropt til skytshelgen for Den dominikanske republikk.

Santuario de Nuestra Señora de las Mercedes, Santo Cerro (La Vega) i Den dominikanske republikk

Helligdommen for nasjonalhelgenen ligger på en liten høyde, og ved foten av den lå den gamle byen La Concepción de La Vega (La Vega Vieja). I tillegg til å være landets nasjonalhelgen er Vår Frue av Mercede også skytshelgen for flere byer, som derfor har sin store fest den 24. september. Blant disse byene er Cabrera, Constanza, Hato Mayor, Imbert (Bajabonico), Pimentel og Sabana Grande de Palenque.

I mars 1495 sto Cristóbal Columbus sammen med noen få spanjoler overfor et stort antall indianere. De gravde en skyttergrav, og ved siden av den reiste de et stort trekors. Snart angrep indianerne og klarte å drive bort spanjolene, som søkte tilflukt på en høyde. Imens satte indianerne fyr på korset og forsøkte å ødelegge det med økser, men klarte det ikke. Da Columbus så indianernes aggressivitet, ville han og de fleste av soldatene gi opp stedet. Men Columbus' skriftefar, mercedarieren Fray Juan Infant, som hadde med seg et bilde av Vår Frue av Mercede som en gave fra dronning Isabella den katolske, mante spanjolene til å fortsette kampen, og Maria lovte dem seier i Jomfruens navn. Dagen etter vant Columbus en utrolig seier over indianerne, som flyktet. Etter denne begivenheten ble det bygd en helligdom for Vår Frue av Mercede på toppen av den høyden hvor Columbus plasserte det mirakuløse korset.

Byen Tucumán i Argentina, som også kalles San Miguel de Tucumán, ble grunnlagt i 1565 av Don Diego de Villarroel, men på festdagen for Vår Frue av Mercede i 1685 ble den flyttet til dagens beliggenhet. Administrasjonsrådet (Cabildo) utropte i 1687 Nuestra Señora de las Mercedes til byens skytshelgen og talsmann (Patrona y Abogada) på grunn av de mange gunstbevisene hun hadde gitt til los tucumanos. I den argentinske frigjøringskrigen ble slaget ved Tucumán utkjempet den 24. september 1812, og seieren for den patriotiske hæren under Manuel Belgrano mot rojalisthæren til visekongen av Lima tilskrives Vår Frue av Mercede, etter at general Belgrano hadde satt sin hær under hennes beskyttelse. Dette slaget snudde krigen og førte til argentinsk selvstendighet ved at et kongressmøte i byen den 9. juli 1816 proklamerte De forente provinsene av La Plata uavhengig av Spania.

I anledning hundreårsdagen for slaget og seieren ved Tucumán i 1912 ble bildet av Vår Frue av Mercede høytidelig kronet i den hellige pave Pius Xs (1903-14) navn.

Andakten for Vår Frue av Mercede i Peru går tilbake til grunnleggelsen av Lima. Patrene fra mercedarierordenen hadde kommet til Peru sammen de spanske erobrerne og hadde bygd sin primitive klosterkirke før 1535, og den tjente som den første sognekirken i Lima før byggingen av La Iglesia Mayor i 1540. Mercedarierne ikke bare evangeliserte regionen, men de deltok også i byens utvikling, bygde vakre kirker som har blitt bevart som en verdifull kulturell og religiøs arv.

Sammen med disse patrene ankom også deres skytshelgen, Vår Frue av Mercede. Det vakre bildet av Jomfruen i Basílica Menor de Nuestra Señora de la Merced ble tronsatt på 1600-tallet og har vært betraktet som hovedstadens skytshelgen. I 1730 ble hun utropt til skytshelgen for «de peruanske land». I anledning hundreårsdagen for nasjonens uavhengighet ble bildet høytidelig kronet og mottok tittelen «stormarskalk av Peru». Det skjedde den 24. september 1921, og dagen ble deretter proklamert som nasjonal helligdag, og hvert år på denne dagen hyller hæren hennes høye militære rang. Bildet bærer mange dekorasjoner som er tildelt av republikken Peru og dets nasjonale institusjoner. I 1970 ga bystyret i Lima henne byens nøkler, og i 1971 ga presidenten henne «Det peruanske storkorset for sjømilitær fortjeneste». Alle disse gestene er bevis på den affeksjon og andakt Peru viser Vår Frue av Mercede, som mange betrakter som sin nasjonale skytshelgen.