Den hellige Stefan II «den førstekronede» av Serbia (~1165-1228)

Den hellige Stefan Nemanjić (serb: Стефан Немањић) eller Stefan «den førstekronede» (Prvovenčani) (serb: Стефан Првовенчани) ble født rundt 1165 i Serbia. Han var nest eldste sønn av den hellige Stefan Nemanja (ca 1113-99), storfyrste (Veliki Župan) av det serbiske storfyrstedømmet (Rascia) (1166-96), og hans greske hustru Anna (Ana), som senere ble den hellige Anastasia av Serbia (d. 1199/1200). Hans eldre bror Vukan (før 1165-1208) var tronarving og hersket over Zeta og naboprovinsene (den høyeste apanasjen), mens hans yngre bror Rastko (1174-1236), som senere ble kjent som den hellige Sabas av Serbia, hersket over Hum.

Bysantinerne angrep Serbia i 1191 og herjet breddene av søndre Morava. Nemanja ble grundig slått og trakk seg opp i fjellene. Men han hadde en taktisk fordel og begynte å angripe de bysantinske hærene. Keiser Isak II Angelos (1185-95;1203-04) innkalte til en fredsavtale, og det ble avtalt ekteskap mellom Nemanjas sønn Stefan og Eudokia Angelina, niese av Isak II og datter av den bysantinske keiseren Alexios III Angelos (1195-1203) og hans hustru Eufrosyne Doukaina Kamaterina. Stefan Nemanjić mottok den høye bysantinske tittelen sebastokrator, som var blant de høyeste bysantinske hofftitlene, bare gitt til keiserens familiemedlemmer.

Storfyrst Stefan I Nemanjas eldste sønn var Vukan, som opprinnelig var tronarving. Men Nemanja foretrakk å se den yngre sønnen Stefan på den serbiske tronen, hovedsakelig fordi han var gift med den bysantinske prinsessen Eudokia. Det synes som om Vukan reagerte på denne forendringen i tronfølgen ved å erklære seg som konge av Duklja. Selv om han tok en «suveren» kongelig tittel, forble Vukan under sin fars autoritet.

Den 25. mars 1196 innkalte Stefan Nemanja et konsil i Ras, hvor han offisielt abdiserte til fordel for sin andre sønn, Stefan, som han ga alle sine jordiske gods til. Avgjørelsen var ikke i samsvar med den tradisjonelle primogenitur-retten (førstefødselsretten), som sa at eldste sønn skulle arve tronen. Dette ble ikke tatt nådig opp av eldstesønnen Vukan. Nemanja avla monastiske løfter i kirken Ss Peter og Paulus i Ras og tok det monastiske navnet Simeon. Senere trakk Simeon seg tilbake til klosteret Studenica, mens hustruen Anna tok navnet Anastasia og trakk seg tilbake til klosteret Kristi Mor i Kuršumlija.

Etter utallige bønnfallelser fra yngstesønnen Sabas (opprinnelig Rastko) dro Simeon til Athosfjellet, hvor han i 1197 sluttet seg til Sabas i klosteret Vatopedi. Sammen grunnla de i 1199 et nytt kloster på dette hellige fjellet. Et forfallent gresk kloster ble gjort om til klosteret Khilandari (Hilandar), som var reservert for munker fra deres hjemland Serbia. I juni 1198 fikk Sabas garantier fra den bysantinske keiseren Alexios III (1195-1203) for det nye klosterets autonomi og uavhengighet. Det ble et sentrum for serbisk verdslig og religiøs kultur, og det eksisterer fortsatt som et av de sytten klostrene i den autonome munkerepublikken Athos. Simeon døde den 13. februar 1199, nitti år gammel.

Etter farens abdikasjon i 1196 overtok Stefan (II) som serbisk storfyrste. Hans eldre bror Vukan styrte sin apanasje fra Zeta, men var bitter over at han var blitt fratatt sin rett til tronen som eldste sønn. Så lenge faren var i live, motsatte ikke Vukan seg broren Stefans styre, men så snart Nemanja døde, begynte han å konspirere mot ham med sikte på selv å bli storfyrste. Han fant en hjelper i den ungarske kongen Emerik I (Imre) (1196-1204), som på den tiden kjempet mot det andre bulgarske imperiet og ønsket assistanse. Ved hjelp av ungarske tropper klarte Vukan i 1202 å foreta et kupp og avsette Stefan, som flyktet til Bulgaria. Vukan styrte i en kort periode Serbia som storfyrst Vukan II Nemanjić (1202-04) i en allianse med Ungarn.

I en inskripsjon datert 1195 i kirken St. Lukas i Kotor kalles Vukan «konge av Duklja, Dalmatia, Travunia, Toplica og Hvosno». I en inskripsjon som daterer seg fra 1202/03, har Vukan tittelen «Veliki Župan Vukan, hersker over alt serbisk land, Zeta, maritime byer og land i Nišava.

Til gjengjeld for ungarsk hjelp ble Vukan en ungarsk vasall og lovte at han ville konvertere til katolisismen dersom paven ville gi ham tittelen konge. Imidlertid ble Vukan som ungarsk vasall snart involvert i konflikten med Bulgaria. I angrep den bulgarske hæren Vukan og annekterte Niš. I kaoset som fulgte, brukte Stefan Vukans sympatier for katolisismen mot ham, og han klarte å vende tilbake til Serbia og avsette Vukan i 1204 og ble hersker igjen. Vukan ble trengt tilbake til sitt område Zeta, som han fortsatte å regjere.

I mellomtiden hadde Stefan II problemer i sitt ekteskap. Han hadde giftet seg med den unge Eudokia Angelina (gr: Ευδοκία Αγγελίνα; serb: Evdokija Anđel), som fødte ham fire barn, tre sønner og en datter: 1) Radoslav (ca 1192-etter 1235), den senere kong Stefan Radoslav (1223-34). 2) Vladislav (ca 1198-etter 1264), senere den hellige kong Stefan Vladislav I av Serbia (1233-43). 3) Predislav (1201-71), senere den hellige erkebiskop Sabas II av Serbia (1263-71). 4) datteren Komnena Nemanjić, senere grevinne av Kruja.

Ifølge den historien som fortelles av den greske historikeren Niketas Khoniates (ca 1155-ca 1215), røk Eudokia og Stefan opp i en voldsom krangel en gang etter juni 1198, hvor de begge beskyldte den andre for utroskap, og hun vendte tilbake til sin far i Konstantinopel [ettersom den yngste sønnen Predislav ble født i 1201, må det nesten ha skjedd etter det. Andre kilder sier imidlertid at Predislav ble født rundt 1195].

I Konstantinopel ble Eudokia elskerinnen til den fremtidige keiseren Alexios V Doukas (5. februar-12. april 1204) med tilnavnet Mourtzouphlos (gr: Ἀλέξιος Δούκας Μούρτζουφλος) («buskete øyenbryn»). Sammen med ham (og sin mor) flyktet hun fra byen til Trakia den 12. april 1204, korsfarerne fra Det fjerde korstog stormet byen. Disse korsfarerne kom seg aldri til Det hellige land, så da styrte de heller mot Konstantinopel og plyndret byen fullstendig og vanhelliget de hellige steder. Denne skjendige handlingen fra såkalte «medkristne» har aldri blitt glemt i øst, og den har mye av skylden for at det fortsatt er splittelse mellom Østkirken og Vestkirken, mye mer enn det såkalte store skismaet i 1056.

Da Eudokia nådde sin avsatte far, keiser Alexios III Angelos (1195-1203), i Mosynopolis, fikk hun tillatelse til å gifte seg med Alexios V, men han ble fanget i en felle og kvalt etter ordre fra Alexios III kort etter, i desember 1205. Eudokia Angelina giftet seg for tredje gang med Leo Sgouros, den uavhengige herskeren av Korint (ca 1198-1208), etter at han tilbød asyl til Alexios III og hans familie i 1204. Leo Sgouros ble gjenstand for en blokade i citadellet i Korint, og der begikk han selvmord i 1207/08. Man mener at Eudokia døde rundt 1211.

Stefan giftet seg på nytt med Anna Dandolo (serb: Ana), som ble født i Venezia på et ukjent tidspunkt som datter av Rainero Dandolo, visedoge av Venezia og prokurator av San Marco. Selv om hennes mors navn ikke er kjent, vet vi at hennes farfar var den berømte venetianske dogen Enrico Dandolo, som var den 42. Doge av Venezia fra 1192 til sin død i 1205. Annas far ble drept i 1209 i et slag mot Genova under erobringen av Candia.

Det praktfulle bryllupet ble holdt i Venezia i 1207/08, mens andre kilder sier at det skjedde i 1216/17, etter at Eudokia Angelina var død rundt 1211 og Stefan dermed var enkemann (som katolikk kunne Anna ikke gifte seg med en fraskilt). Stefans ekteskap med en kvinne fra den mektige maritime republikken Venezia var politisk fordelaktig for Serbia. Alliansen styrket også det ortodokse Serbias bånd til vesten og brakte en sterk latinsk innflytelse til landet gjennom de venetianske håndverkerne som fulgte i Annas kjølvann. Stefan og Anna fikk sønnen Uroš (ca 1223-77) og en datter. Uroš ble konge av Serbia som Stefan Uroš I (1243-76), etter sin halvbror Stefan Vladislav. Til tross for at hennes bestefar dogen var beryktet i den ortodokse verden i forbindelse med den skammelige plyndringen av Konstantinopel, spilte Anna en respektabel rolle ved sitt nye hoff, og hennes sønn Stefan Uroš Is sorg ved hennes død, har blitt udødeliggjort i en av de mest berømte freskene i klosteret Sopoćani.

Tsar Kalojan (ca 1165-1207) av Bulgaria (1197-1207) (bg: Калоян), som hadde navn etter sitt greske tilnavn Kaloiōannēs, «gode Johannes», som også ble kalt «Romerdreper», døde i 1207, og da brøt det ut en tronfølgerkrig i Bulgaria. Tsar Boril (1207-18), sønn av en søster av Kalojan og den mest ambisiøse av adelsmennene, rev til seg tronen og utviste Alexius Slav, senere tsar Ivan Asen II (1218-41) og Strez (fra familien Asen). Strez var Borils fetter eller bror. Han søkte tilflukt i Serbia og ble varmt ønsket velkommen ved Stefan IIs hoff. Selv om Boril søkte å få utlevert Strez til Bulgaria ved hjelp av gaver og bestikkelser, nektet Stefan II. Kalojan hadde erobret Beograd, Braničevo, Niš og Prizren, som alle ble gjort krav på av Serbia. Samtidig var Boril ute av stand til å gå til militær aksjon mot Strez og hans serbiske beskytter, ettersom han hadde lidd et stort nederlag mot latinerne ved Plovdiv. Stefan gikk så langt som å bli blodsbrødre med Strez for å forsikre ham om sin fortsatte gunst.

Andrija Mirosavljević hadde rett til å regjere Hum som arving til Miroslav av Hum, Stefan IIs onkel, men adelsmennene i Hum valgte hans bror Petar som fyrste av Hum. Petar sendte Andrija og Miroslavs enke (søster av Ban Kulin av Bosnia) i eksil, og Andrija flyktet til Rascia [Serbia], til Stefan IIs hoff. I mellomtiden kjempet Petar med suksess mot naboene Bosnia og Kroatia. Stefan II tok parti med Andrija og gikk til krig, og han sikret Hum og Popovosletten for Andrija en gang etter sin tronbestigelse. Petar ble beseiret og krysset elven Neretva, og han fortsatte å styre områdene vest og nord for Neretva, som i 1203 en kort periode hadde vært okkupert av Andreas II av Ungarn. Stefan II ga tittelen og den øverste kontrollen over Hum til sin sønn Radoslav, mens Andrija holdt distriktet Popovo med kystområdene i Hum, inkludert Ston. I henhold til avtalen gikk områdene over til Andrija da Radoslav døde.

Đorđe av Zeta aksepterte venetiansk overherredømme for å kunne sikre sitt land mot Stefan, muligens i 1208. Đorđe kan ha gjort dette på grunn av spenninger mellom de to, selv om dette ikke nødvendigvis var tilfellet. Etter det fjerde korstoget forsøkte Venezia å utøve kontroll over de dalmatiske havnene, og de klarte i 1205 å underlegge seg Ragusa, og Đorđe underkastet seg for å hindre at Venezia gjorde krav på hans havner i søndre Dalmatia.

Đorđe lovte Venezia militær hjelp i tilfelle en annen teoretisk venetiansk vasall skulle gjøre opprør, nemlig Dimitri, en albansk hersker av Kruja. Dette hang sannsynligvis sammen med konflikten mellom Rascia og Zeta. Stefan II giftet bort sin datter Komnena til Dimitri i 1208. Ekteskapet resulterte i nære bånd og en allianse mellom Stefan og Dimitri gjennom disse konfliktene. Kruja ble erobret av despot Mikael I Komnenos Doukas av Epirus, og vi hører ikke mer om Dimitri i noen bevarte kilder. Etter Dimitris død ble landområdene etterlatt til enken Komnena, som snart giftet seg med den gresk-albanske Gregorios Kamonas, som tok makten i Kruja, noe som styrket forbindelsene med Serbia, som var blitt svekket etter et serbisk angrep på Scutari. Đorđe forsvinner fra kildene, og Stefan II kontrollerer Zeta fra 1216, trolig gjennom militær aksjon. Stefan la enten Zeta under sitt personlige styre, eller han ga området til sin sønn Stefan Radoslav. Zeta hadde fra da av ingen spesiell status og pleide å bli gitt til tronarvingen.

Despot Mikael I av Epirus erobret Skadar og prøvde å fortsette videre, men ble stanset av serberne og til slutt ved å bli myrdet av en av sine tjenere i 1214 eller 1215. Han ble etterfulgt av sin halvbror Theodor Komnenos Doukas. Theodore slo inn på en politikk av aggressiv ekspansjon og allierte seg med Stefan II. Stefan Radoslav giftet seg med Anna Doukaina Angelina, datter av Theodor.

I mellomtiden hadde Stefans yngste bror Sabas suksess på Athosfjellet og grunnla den serbiske kristenhetens vugge. Sabas vendte tilbake til Serbia vinteren 1205/06 eller 1206/07 og brakte med seg relikviene av deres hellige far Simeon (Stefan Nemanja), som oppnådde uavhengighet fra Bysants og ble grunnlegger av dynastiet Nemanja. Sabas plasserte farens relikvier i klosteret Studenica, som Nemenja selv hadde grunnlagt. Sabas grep også inn og forsonte sine to eldre brødre. Det lyktes Sabas å skape fred, og uten hans innsats ville landet sikkert ha blitt delt, og i dag æres han som skytshelgen for Serbia.

Vukan fortsatte å herske som titularkonge i Zeta, men han abdiserte rundt 1208, da hans sønn Đorđe nevnes som titularkonge av Zeta, selv om han i edikter fra Studenica datert 1209 bare er nevnt som storfyrste. Vukan synes å ha være død i 1209 eller kort etter.

Stefan II ba Sabas om å bli værende i Serbia med sine klerikere, og dette samtykket han i og startet dermed en omfattende pastoral og utdanningsmessig tjeneste for folket i Serbia. Stefan og Sabas grunnla mange kirker og klostre, blant dem klosteret Žiča.

Sabas fant sitt hjemland i en elendig forfatning både verdslig og religiøst. Serberne hadde vært kristne en stund, men mye av det var nominell kristendom, helt ustrukturert og oppblandet med hedendom. Prestene var få og for det meste uten utdannelse, for kirken hadde vært styrt fra Konstantinopel eller Okhrida i Bulgaria, og biskopene der hadde vist liten omsorg og sympati for dem de betraktet som barbarer.

Sabas brukte de munkene han hadde tatt med seg fra Khilandari til pastoralt arbeid og misjonsvirksomhet. Han slo seg ned som arkimandritt (abbed) i klosteret Studenica, som hans far hadde grunnlagt. Derfra grunnla han flere små klostre på steder hvor munkene kunne reise rundt og komme ut til det vanskjøttede og halvt omvendte folket. Hans far ble helligkåret i 1216 som den hellige Simeon, hans munkenavn. I 1216/17 trakk Sabas seg som arkimandritt av Studenica og vendte tilbake til Athos.

Stefan II hadde fått en fremragende bysantinsk utdannelse og var en dyktig diplomat. I kirkelige saker opprettholdt han i likhet med sin far gode forbindelser med pavene. Canon seks fra det serbiske konsilet i Dioclea i 1199 erklærte formelt at den serbiske kirken betraktet den romerske kirken som alle kirkers mor og hersker. Under det fjerde korstoget, som endte med en skammelig venetiansk-støttet plyndring av Konstantinopel og opprettelsen av det latinske imperiet i Konstantinopel, hadde Stefan II dyktighet nok til å håndheve seg mot alle sine naboer og benytte den gunstige anledningen til å øke sin makt. I likhet med den bulgarske tsar Kalojan ba han pave Innocent III (1198-1216) om å innvilge ham tittelen som konge og å sende en legat til Serbia. Imidlertid gjorde motstanden fra den ungarske kongen Emerik det umulig å gjennomføre denne planen, som pave Innocent III hadde gitt sitt samtykke til.

Stefan klarte til slutt å oppnå sitt mål i 1217, da pave Honorius III (1216-27) utropte ham til konge av Serbia, Dalmatia og Bosnia, trolig gjennom hjelp fra Venezia, som siden det fjerde korstog hadde blitt en nabo av Serbia. Stefan ble muligens behørig kronet av en pavelig legat i 1217.

Det var fortsatt ønskelig, og dessuten politisk fordelaktig, at serberne fikk sine egne biskoper. Derfor ba kong Stefan II sin bror Sabas om å reise til Nikea (i dag Iznik i Tyrkia), hvor den bysantinske keiseren og den ortodokse patriarken hadde søkt tilflukt fra de «frankiske» korsfarerne som hadde invadert Konstantinopel (frankere var et samlebegrep for alle vestlige). Sabas vant støtte fra keiseren, Theodor I Laskaris (1204-22), som var i slekt med familien Nemanja, og han utnevnte Sabas til den første erkebiskopen for det nye hierarkiet. Patriarken, Manuel I Sarantenos av Konstantinopel (1216-22), var uvillig, men under de rådende omstendighetene turte han ikke å sette seg opp mot keiseren, og i 1219 viet han Sabas til biskop i Nikea.

Stefan ville gjøre sitt kongerike uavhengig i kirkelige spørsmål, så han utnevnte sin bror Sabas til landets metropolitt (erkebiskop) (1219-35) og organiserte bispedømmene i den serbiske kirken i samarbeid med sin nye metropolitt. Han var den første offisielle serbiske kongen, og gjennom hans forvandling av det serbiske storfyrstedømmet til et kongerike og hans hjelp til broren Sabas i etableringen av den serbiske kirken, regnes han som en av de viktigste i det langvarige dynastiet Nemanjić. I 1222 ble han kronet til den første konge av Serbia av sin bror Sabas, og Anna ble den første dronningen. Stefan ble derfor også kalt Stefan Prvovenčani («Stefan den førstekronede»). Sabas brakte kronen fra Roma og foretok kroningen av sin eldre bror til «konge av hele Serbia» i klosteret Žiča.

Sabas ble værende i Serbia og fortsatte med sin trosopplæring til det serbiske folket. Senere ville han innkalle et konsil for å fordømme bogomilene, som ble betraktet som heretikere. Sava utnevnte protobiskoper og sendte dem over hele Serbia for å døpe de udøpte, vie de ugifte og utføre andre kirkelige handlinger. For å utføre sine plikter som religiøs og sosial leader fortsatte han å reise mellom klostrene om områdene for å utdanne folket.

I 1228 abdiserte kong Stefan og mottok tonsuren som munk med navnet Simeon (samme klosternavn som sin far). Han døde kort etter, den 24. september 1228. Han ble gravlagt i klosteret Morača. Han ble etterfulgt av sin sønn Stefan Radoslav (1228-34). Denne kongen var svigersønn av despoten Theodor av Epirus, og som sådan betraktet han seg selv som greker. Han var så inkompetent at han ble styrtet og forvist av adelen. Han ble etterfulgt av sin bror, den hellige Stefan Vladislav (1234-43), som ikke kunne opprettholde sin makt i forvirringen som ble forårsaket av mongolenes fremmarsj på Balkanhalvøya, og han ble tvunget til å overlate tronen to en mer energisk bror og nøye seg med en tom kongetittel. Han som overtok, var halvbroren Stefan Uroš I den store (1243-76).

Stefan II bygde mange festninger inkludert Maglič. Ifølge legenden var det et gjestehus ved veien mellom Budva og Petrovac, som hadde en søyle stående utenfor med et vinkar for tørste passasjerer. Ifølge denne legenden drakk Stefan av dette vinkaret under sitt besøk til sin «fetter», den venetianske dogen Dandolo. Senere, i 1223 eller 1226, skal han ha bygd kirken Marias opptakelse, og ved den grunnla han klosteret Reževići. Stefan hadde i sin mer enn tretti år lange regjeringstid oppnådd betydelige resultater, som å ha hevet staten til et internasjonalt anerkjent og uavhengig kongerike, og den serbiske kirken til et autokefalt (selvstendig) erkebispesete. Men Stefans bragder er også uløselig knyttet til hans bror St. Sabas, og deres statsmannsskap utfylte hverandres.

Stefan IIs litterære arv er beskjeden, men av høy kvalitet. Han skrev «Stefan Nemanjas liv», en biografi om sin far. Den serbisk-ortodokse kirken regner kong Stefan II som hellig med minnedag på dødsdagen 24. september. Senere ble hans og broren Vukans levninger plassert sammen med relikviene av deres foreldre i klosteret Studenica. Dit kom også levningene av hans sønn, kong Radoslav. Kirken minnes også hans hellige sønn Vladislav, konge av Serbia, og hans nevø Dmitar Nemanjić, sønn av broren Vukan. Han ble munk og grunnla klosteret Brodarevo i Serbia og æres som den hellige David Nemanjić.

Kilder: CE, Infocatho, en.wikipedia.org, oca.org, srpskoblago.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 2. september 2013