Den hellige Stefan I av Ungarn (~975-1038)

Ungarns nasjonalhelgen; skytshelgen for konger, murere og steinskjærere

Den hellige Stefan (ung: István; lat: Stephanus) ble født rundt 975 (mellom 970 og 980) i Ungarn. tradisjonen sier at det skjedde i Esztergom (lat: Strigonium; ty: Gran), men også Székesfehérvár (lat: Alba Regale; ty: Stuhlweissenburg) nevnes. En krønike fra 1300-tallet sier at han ble født i 969. Han het opprinnelig grev Vajk (Vaik) (noen mener at Vajk snarere var en rangbetegnelse heller enn et navn) og var sønn av den hedenske hertugen Géza (Geisa) (ca 945-97) fra Árpád-ætten og hans hustru Sarolt (Zarolta, Sevotta) (= Charlotte) (ca 950-etter 997), den ortodokse kristne datteren av den transilvanske herskeren (dux magnus et potens) Gyula.

Géza var oldebarn av slektens stamfar Árpád (ca 895-ca 907), den halvveis legendariske andre storfyrsten av Ungarn etter Álmos (ca 858-ca 895), og han var fra ca 972 enehersker i Ungarn (ca 972-97) etter sin far Taksony (ca 955-ca 972), som var sønn av Zoltán (Zaltas) (ca 907-ca 947), fjerde sønn av Árpád. Herskerne før Stefan gis ulike titler i kildene, som storfyrster eller grever, men det vanligste er å si at Géza var den tredje madjarske voivode (hertug).

Ungarn ble tradisjonelt erobret av madjarene i 896, da Árpád ledet sine horder gjennom Vereczka-passet og fremskyndet det stormoraviske rikets kollaps. I 907 brøt Stor-Morava sammen under ungarernes angrep. Etter erobringen ga ikke madjarene fullstendig opp sin nomadiske livsstil som et rytterfolk, og de ga heller ikke opp sine hedenske guder eller sin sosiale struktur av stammer og klaner. Det var en fare for at de i likhet med mange folk i folkevandringstiden, skulle brytes opp, blande seg med andre folkeslag og forsvinne fra historien.

Denne faren ble innsett av Géza, som forsto at den ungarske nasjonen bare kunne overleve ved å slutte fred med den tyske keiseren Otto I (936-73; keiser fra 962), og dette kunne bare skje hvis de gikk over til kristendommen og ga opp nomadelivet til fordel for jordbruk. Géza ba om tyske evangelister, ga keiser Otto noen territoriale konsesjoner og etablerte gode forbindelser med naborikene gjennom ekteskapsallianser. Høvdinger som motsatte seg endringene, ble ikke behandlet hensynsfullt.

Oppmuntret av den hellige Adalbert av Praha, og delvis etter innflytelse av keiser Otto III (983-1002; keiser fra 996), ble Géza døpt rundt 985 sammen med sine ledende adelsmenn. Sammen med ham ble også den tiårige sønnen Vajk døpt og mottok det kristne navnet Stefan, muligens oppkalt etter skytshelgenen for bispedømmet Passau. Navnet Stefan kommer fra gresk (στεφανος) og betyr «kronet». Gézas hustru Sarolt var døpt som ortodoks kristen ved sin fars hoff i Transilvania av den greske biskopen Hierotheos.

Géza og Sarolt giftet seg før 972 og fikk fem barn: (1) Judith (d. etter 988), gift med den fremtidige kong Boleslas I av Polen. (2) Margareta (d. etter 988), gift med den fremtidige tsar Gavril Radomir av Bulgaria. (3) Stefan. (4) Maria (?) (d. etter 1026), gift med doge Otto Urseolo av Venezia. (5) Gisela, gift med den fremtidige kong Samuel Aba av Ungarn (1041-44).

På den tiden lå Ungarn fortsatt under bispedømmet Passau, og en tradisjon sier at dåpen ble foretatt av en prestemisjonær fra Passau, som var sendt av biskop Pilgrim (971-91), og at Adalbert fermet (konfirmerte) Stefan, mens en annen tradisjon sier at Adalbert foretok både dåp og ferming under et av sine opphold i Ungarn. Madjarene ble nå kristne i navnet, i det minste de høyeste lagene i folket. Men deres omvendelse var stort sett politisk begrunnet, og resultatet var at deres kristendom i hovedsak var nominell, et vanlig fenomen blant slike konvertitter. Unntaket var Stefan, som var bare ti år gammel ved sin dåp og ikke hadde rukket å anta hedenske skikker og tenkemåte.

Da Stefan ble voksen, innkalte hertug Géza en forsamling av stormenn hvor det ble bestemt at Stefan ville etterfølge sin far som ungarernes hersker. Denne beslutningen ble tatt selv om den var i strid med den ungarske stammeskikken som ga etterfølgelsesretten til den eldste nære slektningen av den avdøde herskeren.

Den rundt tyveårige Stefan giftet seg i 995 med en brud som faren hadde skaffet ham, den salige bayerske prinsessen Gisela, datter av hertug Henrik II den Trettekjære av Bayern (955-76; 85-95) og Gisela av Burgund og søster av hertug Henrik IV av Bayern (995-1004), den senere hellige tyske konge (Regnum Teutonicorum) og tysk-romerske keiser Henrik II (1002-24; keiser fra 1014). Bryllupet ble feiret i Gandersheim (andre kilder sier at bryllupet sto i den nybygde Kølnerdomen, vigslet den 27. september 873). Gisela, som ved ekteskapsinngåelsen var ti år gammel (den kanoniske minstealder var tolv), var dypt religiøs og hadde i sitt følge mange riddere og prester, og gjennom dette ekteskapet ble den unge fyrsten løst fra innflytelsen fra øst og vendte seg mot det kristne vesten.

Da Géza døde den 1. februar 997, ble Stefan ny hertug i henhold til vedtaket i forsamlingen av stormenn. Men Stefan ble snart involvert i en rekke kriger med rivaliserende stammeledere og andre som motsatte seg hans kristningspolitikk og som mente at han omga seg med for mange tyskere. Han beseiret de rivaliserende stammefyrstene, først sin eldre fetter Koppány, en mektig hedensk høvding i Somogy, som krevde tronen og fyrsteenkens hånd i henhold til de tradisjonelle suksesjonsreglene i Árpád-ætten, men etter hans opprør (997-98) ble han beseiret i et slag ved Veszprém. Stefan ga ordre om at den slagne fetteren skulle henrettes ved å deles i fire deler. Deretter bekjempet han Gyula og Ajtony (1002-03), som var ortodokse kristne.

I alle disse kampene sto han overfor overlegne styrker, men han seiret ved hjelp av tyske soldater som skyndte seg til hjelp. Da han hadde kjempet og seiret under påkallelse av den hellige Martin av Tours (som ble født i Ungarn), fullførte han i takknemlighet grunnleggelsen av det store klosteret St Martin, som var påbegynt av hans far, og han utstyrte det rikt. Det lå på toppen av Mons Sacer Pannoniae sørøst for Nagy Győr ved Donau. Mons Sacer (ty: Heiligenberg) hadde også navnet Mons Sancti Martini eller Martinsberg (Stella Mary Newton, Tomaso da Modena, Simone Martini, Hungarians and St. Martin in Fourteenth-Century Italy, Journal of the Warburg and Courtauld Institutes, vol 43 (1980), s 234-38). Klosteret består fortsatt som Pannonhalma, moderhuset for de ungarske benediktinerne.

Da Stefan hadde brakt orden i sitt land og konsolidert sin stilling, sendte han den hellige abbed Astrik (også kjent som Anastasius) i klosteret St Martin til Roma for å få godkjennelse fra pave Sylvester II (999-1003) til organiseringen av Kirken i landet. Samtidig skulle Astrik be paven om å gi Stefan tittelen konge og myndighet til å opprette bispedømmer. Paven gikk med på dette, trolig i samråd med keiser Otto III, som hadde sine ambassadører i Roma på denne tiden. Samtidig fikk klosteret Pannonhalma de samme rettighetene som klosteret Montecassino hadde.

En legat fra pave Sylvester II hadde med seg kongekronen til Ungarn, og han salvet og kronet Stefan til den første konge av Ungarn i Esztergom. Sammen med ham ble også dronning Gisela kronet. Kroningen skjedde etter den tyske ritus (ordo fra Mainz), men datoen er mer omstridt. De fleste kildene sier juledag 25. desember 1000, men også 1. januar 1001, 15. august 1000 og 17. august 1001 nevnes av noen kilder (en kilde sier at det skjedde på juledag år 1000, som er 1. januar 1001 etter den gregorianske kalenderen – som ble innført i 1587 i Ungarn). Stefan ble dermed grunnleggeren av kongehuset Árpád.

Stefan mottok kronen som et tegn på at han nå styrte et kristent land, og sammen med kronen kom pavens godkjennelse av Stefans grunnleggelser og bispevalg. Deretter hadde de ungarske kongene rette til å kalle seg «apostolisk majestet», noe de gjorde til 1918, da kongedømmet ble avskaffet med sammenbruddet av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Den siste konge av Ungarn var den salige keiser Frans I av Østerrike (1916-18; d. 1922). Det såkalte «apostoliske privilegium», at kongen på grunn av sine rike fortjenester i utbredelsen av kristendommen i landet fikk et dobbelt prosesjonskors fra paven som han kunne la bære foran seg som en erkebiskop, mistenkes å være et falskneri fra 1576. Men dobbeltkorset erstattet ørnen i Ungarns riksvåpen og finnes der fortsatt sammen med det rød- og hvitstripete skjoldet til Árpád-dynastiet, som døde ut i 1301.

Den kronen som ble sendt fra pave Sylvester, ble i 1270 bortført til Bøhmen og har vært forsvunnet siden 1279. Den ble få år senere erstattet av den nåværende Stefanskronen, hvor deler av den opprinnelige kronen skal være bevart – den øverste delen skal være den kronen pave Sylvester sendte, mens den nederste delen skal være den kronen som keiser Mikael VII Dukas (Parapinakēs) (1071-78) fikk laget rundt 1075 i Bysants og sendte til kong Géza I (1074-77) fordi motkongen Solomon (1063-74; motkonge 1074-81; d. 1087) hadde stukket av med den opprinnelige kronen. Stefanskronen er den dag i dag Ungarns nasjonalsymbol. Under ulike invasjoner og krisesituasjoner har den vært gravd ned flere ganger, og på 1400-tallet fikk den på denne måten sitt karakteristiske skjeve kors. Under Andre verdenskrig forsvant den, men det viste seg at den var blitt tatt med til USA av en amerikansk soldat. Først i 1978 ble den ført tilbake til Ungarn under store æresbevisninger etter ordre fra president Jimmy Carter (1976-80). Den ble først oppbevart i det ungarske nasjonalmuseet i Budapest, men i år 2000 ble den flyttet til den ungarske parlamentsbygningen. Siden 1990 har kronen igjen tronet på toppen av det ungarske riksvåpenet. Dronningens krone har vært forsvunnet siden 1200-tallet.

Etter at Stefan hadde etablert sitt herredømme i landet ved å nedkjempe de hedenske stammefyrstene, delvis med hjelp fra riddere fra Bayern, invaderte og okkuperte han rundt 1003 Transilvania (Erdély/Siebenbürgen), et territorium som ble styrt av hans onkel på morssiden, Gyula, som var en halvveis uavhengig høvding. I sin utenrikspolitikk allierte Stefan seg med sin svoger, keiser Henrik II, mot den polske hertug Boleslas I, som hadde utvidet sitt rike til området mellom elvene Morava og Vág, som utgjorde den nordøstlige delen av Ungarn. Han sendte tropper til keiserens hær, og ved freden i Bautzen i 1018 måtte den polske fyrsten gi de okkuperte områdene tilbake til Stefan. Kort etter sendte Stefan tropper til Boleslas I for å hjelpe ham i hans hærtog mot russerne i Kiev.

Deretter ledet Stefan i 1018 sin hær mot bulgarerne i allianse med den bysantinske keiseren Basilios II (976-1025), også for å gjenåpne pilegrimsveien til Jerusalem, og han samlet mange relikvier under hærtoget. Han grunnla også et kloster i Jerusalem og hospitser for pilegrimer i Roma, Ravenna og Konstantinopel. Til støtte for kirkene og deres hyrder og for å sørge for de fattige i landet, innførte Stefan betaling av tiender. Hver tiende by måtte bygge en kirke og underholde en prest; kongen selv utstyrte kirkene. Bare byer med kirke fikk lov til å ha markeder.

Stefan opprettet bispedømmer gradvis etter hvert som han la områdene under seg og ungarske prester ble tilgjengelige. Veszprém er det første vi hører om, men innen et par år hadde han grunnlagt primatsetet Esztergom. De første erkebiskopene av Esztergom angis litt forskjellig i de ulike listene. Alle ser ut til å være enige om at Dominikus (ung: Domonkos) var den første fra 1000 til 1002. Nummer to var den salige Sebastian (ung: Sebestyén) fra 1002 til 1007. Noen sier at Sebastian var identisk med en Radla, mens andre lister har Radla som biskop etter Sebastian. Deretter fulgte Astrik eller Anastasius (ung: Asztrik, Anasztáz) fra 1007 (for å øke forvirringen ytterligere er det noen som mener at Astrik var identisk med Radla). En liste sier at Sebastian overtok igjen en gang etter 1012, mens andre sier at Astrik var biskop fra 1007 til 1036, og at Dominikus II var biskop fra 1037-40.

Etter erobringen av Transilvania opprettet Stefan et bispedømme der. Få år senere tvangsomvendte han de såkalte «svarte ungarere» eller szeklerne, et tyrkisk-madjarsk blandingsfolk i «Svarte Ungarn», Szekes-land i den sørlige delen av Transdanubia etter deres mislykkede opprør, og i dette området opprettet han bispedømmet Pécs. Kort etter inngikk han trolig en avtale med Samuel Aba, høvdingen for Kabar-stammene som bodde i regionen Mátra, som giftet seg med Stefans yngste søster Gisela. I sin nye svogers område opprettet Stefan bispedømmet Eger. Til slutt okkuperte Stefan områdene til den halv-hedenske høvdingen Ajtony, som hadde hersket over territoriene i det senere Banat, hvor han etablerte bispedømmet Csanád.

I alt grunnla Stefan to erkebispedømmer og åtte bispedømmer: erkebispedømmet Esztergom med suffraganbispedømmene Győr, Veszprém, Pécs, Vác og Eger, og erkebispedømmet Kalocsa (rundt 1010) med suffraganbispedømmene Bihar, Transilvania og Marosvár (senere Csanád). Han løsrev dermed landet fra de bayerske bispedømmene. Han utnevnte Astrik som kirkelig leder i landet og evangeliserte landet ved hjelp av benediktinere fra Cluny i Frankrike. Han fikk også hjelp av andre utenlandske geistlige som den hellige Gerhard Sagredo (ung: Gellért) (ca 980-1046), som han utnevnte til biskop av Csanád. Stefan var en personlig venn av den hellige Bruno av Querfurt (ca 974-1009) og korresponderte med den hellige abbed Odilo av Cluny (ca 962-1048).

I Székesfehérvár (ty: Stuhlweissenburg) nordøst for Balatonsjøen bygde Stefan en basilika til Guds Mors ære, hvor de ungarske kongene senere både ble kronet og gravlagt, og denne byen gjorde han til sitt hovedsete. Han gjorde byen til sin vanlige residens og kalte den Alba Regale for å skjelne den fra Alba Iulia i Transilvania. Byggingen av denne basilikaen som sakralt sentrum i riket etter modell av Marienkirche i Aachen, skaffet ham og hans land internasjonal anseelse. Han grunnla også benediktinerklostrene i Pécsvárad, Zobor, Zalavár og Bakonybél og et kloster for greske nonner i Veszprémvölgy. Han bygde en katedral i Esztergom og kirken Ss Peter og Paulus i Óbuda. I klostrene ble det etablert skoler som ble kultursentre.

Stefan var veldig opptatt av å etablere en nasjonal Kirke, dog alltid med pavelig godkjennelse, like mye som han var en fast forsvarer av landets grenser. Etter at keiser Henrik II døde barnløs den 3. juli 1024, valgte kurfyrstene (valgmennene) hertug Konrad av Franken til ny tysk konge som Konrad II (1024-39; keiser fra 1027), den første av det saliske kongehuset. Konrads far, grev Henrik av Speyer, var barnebarn av Luitgard, en datter av keiser Otto I den Store (936-73; keiser fra 962), som hadde giftet seg med den saliske hertug Konrad den røde av Lorraine.

Stefan brøt med den tyske alliansen da kong Konrad II krevde at Ungarn skulle bli en vasallstat i likhet med Bøhmen og Polen. Hvis vi skal tro den bayerske historikeren Aventin på 1500-tallet, krevde Stefan etter at hertug Henrik V av Bayern (1004-09; 1017-26) døde i 1026, på en riksdag i Regensburg i 1027 eller 1029, hertugdømmet Bayern for sin sønn Emerik, som gjennom sin mor var den nærmeste slektningen til den avdøde og barnløse keiser Henrik II, som selv hadde vært den siste mannlige etterkommer etter de gamle hertugene av Bayern. Men kong Konrad II ga Bayern til sin sønn Henrik VI den Svarte (1026-42), senere tysk konge og keiser som Henrik III (1039-56; keiser fra 1046). Forskerne er ikke enige om troverdigheten av opplysningen om Stefans krav på Bayern, men Konrad IIs avslag kan være en plausibel motivasjon for de godt dokumenterte og ellers uforklarlige grensekonfliktene mellom Det tyske riket og Ungarn.

I 1027 fikk Stefan biskop Werner av Strasbourg, den keiserlige ambassadør til Konstantinopel, arrestert ved grensen og nektet ham å reise gjennom riket. I noen år var forbindelsene til den tyske keiseren svært vanskelige, og i 1030 ledet keiseren sine tropper mot Ungarn. Men Stefans styrker brukte «den brente jords taktikk», noe som drev de invaderende tyskerne tilbake, og Stefan erobret Wien, som han ikke ga tilbake før i 1031 da han sluttet fred med keiseren. Området mellom elvene Leitha (ung: Lajta) og Fischa ble avstått til Ungarn.

Stefan har en æret plass i Ungarns historie, og etter hans personlige egenskaper å dømme, synes det å være bedre grunn til at han blir æret som helgen enn visse andre kongelige og nasjonale helter. Blant hans mer tiltrekkende sider var hans omgjengelighet og hans rettferdige behandling av fattige og undertrykte. Det sies at Stefan var villig til å høre på klager fra folk av enhver rang, spesielt de fattige. En beretning forteller at han likte å dele ut almisser i forkledning. En dag mens han gjorde dette, ble han slått ned av en gruppe tiggere, som tok pengepungen hans, men han tok denne vanæren med ydmykhet og godt humør. Hans adelsmenn ba ham om å slutte med denne praksisen, men han ble enda mer bestemt på aldri å nekte almisser til noen fattige som spurte ham.

Stefan fikk et sett lover forkynt i alle sine områder. De falt ikke i smak hos alle dem som fortsatt var motstandere av den nye religionen. Noen av de krigene han utkjempet, var religiøse i tillegg til politiske som mot den bulgarske prins Kean og i 1025 mot Ajtony. Etter å ha slått ned et bulgarsk opprør organiserte han sine undersåtter politisk. Han avskaffet oppdelingen i stammer og delte opp landet i rundt førti grevskaper (vármegye) eller «fylker» ledet av guvernører og magistrater utnevnt av ham selv. Hver greve (ispán) tjente ikke bare som forvalter av regionen, men også som hærfører for de frie krigerne i grevskapet. Han reduserte adelsmennenes makt ved å gjøre dem til vasaller under kronen og holdt direkte kontroll over massene for å hindre adelsmennene i å opparbeide seg for stor makt. Intet embete, tittel eller verdighet skulle være arvelig, bortsett fra kronen. På denne måten omformet Stefan ungarerne til ett kongerike, uavhengig, men føydalt. Imidlertid var dets opprettholdelse avhengig av monarker med samme besluttsomhet, begavelse og idealer. Mye av Stefans organisering er bevart til inntil nylig. Det var i hans tid de første ungarske myntene kom i sirkulasjon, dinarii av sølv.

Stefan arbeidet energisk for å omvende sitt folk til kristendommen, og for å klare det brukte han statens ressurser til strengt å straffe overtroiske skikker som stammet fra hedendommen, blasfemi og utroskap ble forbrytelser som tyveri og mord, han både kommanderte alle til å gifte seg (unntatt Kirkens menn) og forbød ekteskap mellom kristne og hedninger. Hans behandling av gjenstridige hedninger var preget av den råskap som hersket i tiden og området, og til tider var det en levende motstand blant hedningene i forbund med Stefans politiske rivaler.

Stefan og Gisela fikk flere barn, ifølge tradisjonen to sønner og tre døtre. Den eldste sønnen Otto var trolig oppkalt etter keiser Otto III (983-1002; keiser fra 996), og derfor ble han trolig født før 1002 (da Gisela var sytten år gammel). Otto døde trolig tidlig. Den andre sønnen, den hellige Emerik (ung: Imre; lat: Emericus; ty: Amalrik, Emmerich) (ca 1003-31), var trolig oppkalt etter morens bror Henrik. Også en datter døde, og deres to andre døtre fulgte sine menn til utlandet, og de så dem aldri mer.

En datter ved navn Agatha giftet seg muligens med prins Edvard d’Outremer («landsforvist») Atheling («adelsmannen») av England, sønn av kong Edmund II Jernside (Ironside) (ca 988/93-1016), engelsk konge fra april til november 1016, og brorsønn av den hellige kong Edvard Bekjenneren (1042-66). Edvard d’Outremer hadde søkt tilflukt ved det ungarske hoff hos kong Stefan etter at England var falt i hendene på danskene, og der hadde han giftet seg med Agatha. Men denne Agathas opprinnelse er omstridt – hun omtales oftest som en tysk prinsesse og søster (eller mer sannsynlig niese) av Stefans hustru Gisela. Edvard og Agatha fikk datteren Margareta, som på den ene eller andre måten var i slekt med det ungarske kongehuset. Hun skulle bli den hellige Margareta av Skottland.

Til slutt bestemte Stefan seg for å gi sin eneste overlevende sønn Emerik, som var forlovet med en bysantinsk prinsesse, en større del i regjeringen, og han gjorde seg stor umake for å utdanne ham til sin etterfølger. Selv planla Stefan å trekke seg tilbake til et liv i hellig kontemplasjon. Men få dager før Emerik skulle krones til medregent i 1031, ble han drept av et villsvin under en bjørnejakt, sannsynligvis den 2. september. Stefan sørget så dypt og lenge over tapet av sønnen at det gikk ut over hans helse. Han kom seg igjen, men han fikk aldri tilbake sin tidligere vitalitet.

Stefan led i sine siste år av en smertefull sykdom, men denne tiden ble også forbitret av skandaløse stridigheter blant hans slektninger om å etterfølge ham som konge. Stefan var nå uten arving, og han var ikke i stand til å finne noen blant sine gjenværende slektninger som var kompetente nok til å styre landet og samtidig villige til å sikre kristendommens stilling i det fortsatt bare halvveis omvendte kongeriket. Han ønsket ikke å overlate riket til den nærmeste arvingen, hertug Vazul (ung: Vászoly) (976-1037), som var hans fetter (sønn av fyrst Mihály, bror av Stefans far Géza), for han mistenkte fetteren for å følge hedenske skikker (andre kilder sier at Vazul var Bysants-vennlig). Derfor planla Stefan å utnevne sin nevø Peter Urseolo (ca 1010-59) til sin etterfølger. Han var sønn av Stefans søster Maria og Otto Urseolo (it: Ottone Orseolo), som var doge av Venezia (1008-26; d. 1032). Han var sønn av doge Peter II Orseolo (d. 1009) og sønnesønn av den hellige doge Peter I Orseolo (d. 987). Stefans søster hadde levd ved hoffet siden mannens død i 1032. Hun benyttet seg av brorens dårlige helse til å fremme sin sønns krav.

Hertug Vazul og hans bror Ladislas den skallete (d. 1029) hadde deltatt i en mislykket konspirasjon for å myrde kong Stefan, og nå ville Stefan være sikker på at Vazul ble utelatt fra tronfølgen. Han fikk derfor tatt fetteren til fange i 1031 i Nitra (ung: Nyitra; ty: Neutra) i det nåværende Slovakia, og hertugen fikk øynene stukket ut og flytende bly helt inn i ørene. Han levde i flere år etterpå, men han var ikke lenger noen potensiell tronpretendent. Hans tre sønner Levente, Andreas (senere konge 1046-60) og Béla (senere konge 1060-63) og broren Ladislas den skalletes sønn Domoslav (Bonuslaus) klarte å flykte til utlandet. Etter dette stadfestet Stefan nevøen Peter som sin etterfølger, men han måtte høytidelig sverge at han ikke ville røre dronning Giselas eiendommer etter å ha kommet på tronen.

Kort før sin død og stilt overfor den truende tronstriden viet Stefan landet til Guds Mor (Magna Domina Hungarorum) som dronning av Ungarn (Regnum Marianum). Han var den første som konsekrerte et kongerike til Jomfru Maria.

Stefan døde i Buda den 15. august 1038, Marias Himmelfartsdag, rundt 63 år gammel. Han ble gravlagt den 20. august ved siden av sønnen Emerik i basilikaen til ære for Vår Frue han selv hadde bygd i Székesfehérvár, ofte bare kalt Fehérvár på ungarsk, og der er hans sarkofag bevart. Der ble 37 konger og 39 dronninger kronet, og femten regenter ble gravlagt der. Riksdagen i Ungarn og kronjuvelene ble også oppbevart i byen.

Stefan ble uten noen åpen opposisjon etterfulgt av nevøen Peter Urseolo som kong Peter I (1038-41; 44-46). Den nye kongen startet med å utstede krasse dekreter mot hedningene og å øke skattene som skulle betales til det kongelige skattkammer. Han skjøv også den ungarske adelen i bakgrunnen og utnevnte tyske og italienske tilhengere til sitt råd. Peter hadde lovt Stefan å ta seg av hans enke Gisela, men i 1041 konfiskerte han hennes eiendommer og arresterte to biskoper som prøvde å gå i forbønn på vegne av enkedronningen.

Alt dette resulterte i at medlemmer av de ulike fraksjonene ved hans hoff organiserte en konspirasjon mot ham. Konspiratørene drepte en av hans viktigste rådgivere, Budó. Kort etter ble Peter tvunget til å snike seg unna til hoffet til sin svoger, markgreve Adalbert av Østerrike. Etter hans flukt utropte lederne av konspirasjonen kong Stefans svoger, Samuel Aba (ca 1010-44), til konge av Ungarn (1041-44). Han var gift med sin eldre kusine Gisela, Stefans yngste søster.

Peter sikret seg støtte fra keiser Henrik III (1039-56; keiser fra 1046), som i september 1042 okkuperte ni festninger nord for Donau. Han klarte også å befri enkedronning Gisela, som trakk seg tilbake til Bayern, der hun var benediktinernonne i Niedernburg i Passau til sin død rundt 1065. Men selv ikke de ungarske baronene som var allierte med keiseren, ville akseptere Peters styre, så kong Henrik ga i stedet festningene til en av kong Stefans slektninger. Men i juni 1044 angrep den keiserlige hæren på nytt Ungarn og vant den 5. juli 1044 en avgjørende seier over kong Samuel Aba i slaget ved Ménfő. Kong Samuel Aba unnslapp så vidt, men døde kort etter. Peter ble gjeninnsatt på tronen, men både han og hans kongerike ble keiserens vasaller.

I 1045 klarte Peter å avsløre en konspirasjon fra deler av den ungarske adelen, men året etter mistet han støtten fra geistligheten. De ungarske prelatene, ledet av den hellige biskop Gerhard av Csanád (ung: Gellért), kalte tilbake de to eldste sønnene av hertug Vazul, Levente og Andreas, som hadde oppholdt seg i Kiev i Russland (nå Kyjiv i Ukraina) hos storfyrst Jaroslav den vise av Kiev (1019-1054), sønn av den hellige storfyrst Vladimir den store av Kiev (ca 956-1015), og gift med den hellige Anna av Holmgard (1001-50). Sommeren 1046 brøt det ut et omfattende opprør blant de hedenske ungarerne ledet av Vata, og Peter måtte flykte til de vestlige delene av riket. I mellomtiden kom de to hertugene tilbake til Ungarn og allierte seg med de hedenske opprørerne, som aksepterte deres lederskap i Abaújvár. Peter ble tatt til fange nær Zámoly, og han ble blindet av opprørerne og utvist fra landet. En samtidig kilde sier at han giftet seg med enken av fyrst Bretislav I av Bøhmen i 1055 og døde i 1059, mens andre kilder sier at han døde i 1046.

I 1046 kom altså Árpád-dynastiet på tronen igjen med kong Andreas I (ung: András) (1046-60), sønn av Stefans fetter Vazul. Denne slektslinjen av Árpád-ætten kalles derfor Vazul-linjen. Men ungarsk historiografi betrakter også Peter og Samuel som medlemmer av Árpád-dynastiet, så begge regnes blant Árpád-kongene. Andreas fremmet også den gjenopplivete hedendommen, selv om det var under en overfladisk kristendom.

Lite var igjen av Stefans arbeid, men han har likevel alltid vært betraktet både som en nasjonal helt og den viktigste av Ungarns mange kristne konger. Det ble snart meldt om mirakler ved Stefans grav. 45 år etter sin død ble han i 1083 helligkåret av den hellige pave Gregor VII (1073-85) på foranledning av den hellige kong Ladislas I (ung: László) (1077-95). Helligkåringen skjedde ved at paven ga ordre om at Stefans relikvier høytidelig skulle skrinlegges i Vår Frue kirke i Buda. Samtidig ble også relikviene av Emerik og Gerhard av Csanád skrinlagt, og dette regnes som helligkåringen av dem. Den 20. august 1083 ble gravene åpnet og relikviene overført til Buda (translatio). Selve skrinleggingen skjedde den 5. november 1083. Slik ble Stefan den første av de helligkårede bekjennerkongene, en ny prototype av hellige.

Stefans festdag ble ikke inkludert i den tridentinske kalenderen som ble etablert i 1570 av den hellige pave Pius V (1566-72), ettersom dødsdagen 15. august var opptatt av festen for Marias opptakelse i himmelen. Men festen ble satt inn i kalenderen i 1631 som en minnedag på dagen for festen for den hellige Bernhard av Clairvaux den 20. august. I 1686 utvidet den salige pave Innocent XI (1676-89) Stefans fest til hele Kirken og la den til 2. september til minne om gjenerobringen av Buda (Ofen) fra tyrkerne den 2. september 1685 under keiser Leopold I (1658-1705).

Den neste store kalenderrevisjonen kom i 1969 etter Andre Vatikankonsil (1962-65). 16. august hadde vært festen for den hellige Joakim, men den ble flyttet til 26. juli sammen med den hellige Anna. Dermed ble 16. august ledig, og Stefans fest ble flyttet dit, dagen etter hans død, og den ble gjort til en valgfri minnedag. Tradisjonelle katolikker som feirer messen i henhold til den ekstraordinære form av den romerske ritus, feirer fortsatt Stefan den 2. september. I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) står det under 16. august:

Sancti Stéphani, regis Hungarórum, qui baptísmo regenerátus, coróna regni a Silvéstro papa Secúndo suscépta, Christi fidei apud Húngaros propagándæ provídit et Ecclésiam in regno suo ordinávit av ópibus monasteriísque dotávit, iustus et pacíficus in súbditis regéndis, donec Albæ Regáli in Hungária, die Assumptiónis, ánima eius in cælum migrávit.

Den hellige Stefan, konge av Ungarn, som ble gjenskapt i dåpen og mottok rikets krone fra pave Sylvester II, tok skritt for å spre den kristne tro blant ungarerne; han reorganiserte Kirken i sitt rike, beriket den med inntekter og klostre, var rettferdig og fredelig i styret av sine undersåtter. I Székesfehérvár i Ungarn gikk hans sjel til himmelen på Marias opptakelse [15. august].

I Ungarn feires Stefan imidlertid den 20. august, den dagen han ble gravlagt, men også den dagen da hans relikvier høytidelig ble tatt opp fra krypten i kroningskatedralen i Székesfehérvár og ført til Buda (translatio). Selv det kommunistiske regimet turte ikke å fjerne denne nasjonale høytidsdagen, så da de overtok makten i 1948, beholdt de den som landets nasjonaldag, men fullstendig sekularisert og under navnet «forfatningsdag» og «det nye brødets dag». I Ungarn feires også gjenfinnelsen av Stefans høyre hånd den 30. mai.

I forbindelse med helligkåringen i 1083 ble Stefans legeme gravd opp for skrinlegging. Vitner erklærte at kongens legeme var redusert til et skjelett, bortsett fra høyre hånd, som var fullstendig bevart. En variant av historien sier at noen bestemte seg for å kutte av hånden der og da. Men straks det ble gjort forsøk på dette, begynte en mystisk rosaaktig væske å strømme frem i kisten og skjulte hånden. Det ble øst ut bøttevis av væsken, som bare fortsatte å strømme frem. En annen historie forteller at ikke bare hånden, men hele Stefans legeme var like friskt.

Hele Stefans høyre arm ble fjernet fra legemet for preservering. Kong Ladislas I ga abbeden Mercurius (Mérk), skattmester for Vår Frue kirke i Székesfehérvár, i oppdrag å oppbevare relikvien på sitt gods i distriktet Bihar i Øst-Ungarn, det vil si Transilvania. Senere bygde de et kloster på Mercurius’ land ved landsbyen Berekis for å ta seg av relikvien. Stedet ble et valfartsmål og landsbyens navn ble endret til Szentjobb («den hellige høyre»), et kjælenavn som hånden har den dag i dag. Byen Szentjobb ble etter Versailles-freden i 1919 rumensk sammen med hele Transilvania og kalles nå Síniob.

Sent på 1000-tallet plasserte den ungarske kong Koloman den lærde (ung: Kálmán) (1095-1116) et lite pergamentstykke på hånden med den latinske teksten Dextera beati Stephani Regis et Confessoris gloriosi («Høyre hånd av den salige Stefan, konge og ærefull bekjenner»). Dette stykke pergament bekreftet relikviens opprinnelse og ble rullet sammen og plassert mellom fingrene på hånden. Opprinnelig var det snakk om en hel arm, og man mener at overarmen i dag oppbevares i Lviv i Ukraina og underarmen i Stefansdomen i Wien, hvor den er kjent fra 1457.

Da tyrkerne angrep Ungarn i 1526, måtte relikvien bringes i sikkerhet. En variant sier at det var ved denne åpningen av skrinet man fant at Stefans høyre hånd på mirakuløst vis var bevart intakt. Den kostbare relikvien kom til Ragusa (i dag Dubrovnik i Kroatia). En annen historie forteller at det var allerede ved tatarinvasjonen i 1241 at kong Béla IV (1235-70) fikk flyttet relikvien i sikkerhet til Ragusa, hvor dominikanermunkene tok hånd om den. De plasserte den i sin klosterkirke St Jakob, og da den ble utstilt offentlig hver 20. august, ble byportene stengt og vaktholdet doblet. I 1590 bygde de et relikvar (relikvieholder) av sølv og glass for hånden. Mange historikere er enige om at det var dominikanermunkene som skilte hånden fra resten av armen og at det var fra Ragusa at over- og underarmen kom til Lviv og Wien.

I 1771 sørget keiserinne Maria Theresia for at hånden ble hentet fra Ragusa og brakt til keiserpalasset Schönbrunn i Wien. Hun fikk laget en glasskiste til hånden og satte pergamentbiten i en sølvramme. Deretter ga hun relikvien tilbake til ungarerne, og ansvaret for den ble gitt til sognepresten på det kongelige slott i Buda, Ungarns daværende hovedstad. I 1862 ga de ungarske biskopene ordre om at det skulle bygges en lukket, kapellformet relikvieholder av sølv og glass i nygotisk stil, og at det mindre relikvaret fra Ragusa skulle plasseres inne i den.

Høsten 1944 nærmet fronten seg Budapest, og da ble hånden i relikvaret fra Ragusa brakt sammen med de ungarske kroningsinsigniene til Salzburg i Østerrike, hvor erkebiskop Andreas Rohracher (1943-69) tok vare på den. Det nygotiske relikvaret ble værende i kongeslottet, men dessverre ble det truffet av en bombe slik at pergamentbiten og samlingen av fotografier ble ødelagt i flammene. Det nygotiske relikvaret forsvant også, og alle trodde det var ødelagt under ruinene.

På St. Stefans dag, den 20. august 1945, brakte p. Fabian Flynn fra US Army hånden tilbake fra Østerrike og overleverte den til Béla Witz, som da var sogneprest ved kongeslottet. Etter krigen fikk han beskjed fra et dominikanerkloster i utkanten av Budapest at det nygotiske relikvaret ikke var gått tapt, fordi den unge presten Imre L’hullier hadde funnet det i ruinene, hvor det var kastet i en grøft. Han gjenkjente det, tok det med hjem og gjemte det. Siden 1951 har Stefans ennå intakte høyre hånd befunnet seg i Stefansbasilikaen (Szent István Bazilika) i Budapest. Relikvier av Stefan skal også befinne seg i Zagreb. En hoderelikvie fantes ennå i 1440 i Székesfehérvár, men den er nå forsvunnet.

Fra 1873 holdt Ungarns primas en årlig prosesjon med relikvien i gatene omkring St. Stefansbasilikaen i Pest. Prosesjonen ble forbudt under stalinismen i 1947, men ble gjenopptatt i 1989 med deltagelse av 100 000 mennesker – en nasjonal manifestasjon med bønn for Ungarn og for menneskerettighetene, uansett nasjonalitet eller religion.

I anledning av Stefans helligkåring i 1083 oppsto «Den store legende» (Legenda maior Sancti Regis Stephani) eller Vita Sancti Stephani regis primi et apostoli Ungarorum majorum og kort deretter også «Den lille legende» (Legenda minor). Rundt 1100 forente biskop Hartwig av Regensburg (1105-26) dem til en biografi som beskrev Stefan som en apostellignende grunnlegger av det kristne riket og forsvarer av Kirken, Vita alia auctore Hartwico ep (Acta Sanctorum, september, ii). Stefan er Ungarns nasjonalhelgen og skytshelgen for konger, murere og steinskjærere.

I kunsten blir Stefan vanligvis fremstilt som eldre konge med krone og septer og rikseple, han holder vanligvis et sverd med et korsbanner. Han fremstilles gjerne sammen med sønnen Emerik eller etterfølgeren Ladislas. Andre attributter er dobbeltkorset han fikk av pave Sylvester II. Det finnes to samtidige kunstverk hvor han er avbildet. På et krusifiks fra 1008 som er utstilt i Schatzkammer der Bayerischen Residenz München, kneler Stefan ved dets fot sammen med Gisela. Dette såkalte Gisela-korset (Gisela-Kreuz) ble skaffet av Gisela til sin mors grav. Gisela av Burgund, hertuginne av Bayern, døde i 1006 og ble gravlagt i Niedermünster i Regensburg. På kroningskappen fra 1031 i slottet i Budapest er Stefan, Gisela og Emerik avbildet på medaljonger i kanten. Denne kroningskappen var opprinnelig en messehagel Gisela hadde skjenket til kirken i Székesfehérvár.

Kong Stefan har siden vært et populært motiv i kunsten, spesielt fra 1800-tallet med tidens utvikling av nasjonalismen. Malerier som «Vajks dåp» (1875) av Gyula Benczúr og mange statuer av kongen over hele Ungarn vitner om Stefans betydning i den ungarske nasjonale tenkning. Den mest kjente musikalske hyllesten er Ludwig van Beethovens «Kong Stefan-overtyren», men i 1983 ble han til og med tilegnet en rockeopera: István, a király («Stefan, Kongen»).

Den 7. mai 2012 overførte biskop Antal Spányi (f. 1950) av Székesfehérvár (2003- ) en relikvie av Stefan I den hellige til klosteret Niedernburg i Passau, hvor graven til den salige Gisela befinner seg. Stefan og hans hustru Gisela, bayersk hertugsdatter, skapte sammen grunnlaget for det kristne og det statlige liv i Ungarn. Senere ble dronningen drevet ut av Ungarn og døde ifølge overleveringen en gang etter 1060 som abbedisse i Passau. Den 7. mai er hennes minnedag.

Begivenheten ble markert med en pontifikalmesse i domkirken med Wilhelm Schraml (f. 1935), den 84. biskop av Passau (2001-12), og den høytidelige overføringen av relikvien ble foretatt i en prosesjon. Det dreier seg om en finger av den hellige, som nå er utstilt i et glasskrin i veggen på klosterkirken i Niedernburg. Tidligere har biskop Franz-Xaver Eder (1925-2013) av Passau (1984-2001) og hans etterfølger Schraml brakt relikvier av Gisela til Ungarn. Kong Stefan er gravlagt i Székesfehérvár.

Árpád-ætten ga Kirken flere helgener. I tillegg til Stefan og Emerik er det kong Ladislas, den hellige Elisabeth av Ungarn (søster av kong Béla IV og datter av kong Andreas II) og de hellige Margareta av Ungarn og Kunigunde av Polen og den salige Jolenta av Kalisz (av Ungarn) (døtre av kong Béla IV og søstre av kong Stefan V). Mange regner også med den hellige Margareta av Skottland, som muligens var datterdatter av kong Stefan.

Se en side med mange bilder av Stefan. En viktig kilde for avbildninger er Chronicon Pictum (ung: Képes Krónika; «illustrert krønike»), også kalt Chronica Hungarorum, Chronicon (Hungariae) Pictum, Chronica Picta eller Chronica de Gestis Hungarorum er fra andre halvdel av 1300-tallet. Verkets fulle navn er: Chronicon Pictum, Marci de Kalt, Chronica de gestis Hungarorum («Illustrert krønike, Markus av Kalts krønike om ungarernes bragder»). Marci de Kalt (ung: Márk Kálti) skrev krøniken kort etter 1358, mens de siste illuminasjonene ble fullført mellom 1370 og 1373.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Lodi, Butler, Butler (VIII), Benedictines, Delaney, Bunson, Rufus, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, hu.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, Butler 1866, britannica.org, encyclopedia.org, cryingvoice.com, zetnet.co.uk, katolikus.hu, historicaltextarchive.com, mittelalter-genealogie.de, Kathpress 2012 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 8. juni 1998 – Oppdatert: 22. mars 2016