Den hellige Servatius av Tongeren-Maastricht (d. 384)

Skytshelgen for Maastricht, Saint-Servais i Namur i Vallonia, Goslar, Limburg an der Lahn og Quedlinburg; for bispedømmet Worms; for klosteret i Tongeren; for låsesmeder og snekkere; mot revmatisme, fotlidelser, feber, frostskader og dødsangst; mot lammelser hos dyr; mot muse- og rotteplage; i Tyskland «Eisheiliger»

Den hellige Servatius (Servatus, Servatio, Arvatius, Aravatius, Aravalius, Sarbalius, Sabbatius; fr: Saint-Servais; nl: Sint-Servaas) ble født en gang på begynnelsen av 300-tallet og var utvilsomt en historisk skikkelse. Ifølge tradisjonen var han den tiende biskop av Tongeren, og fordi han flyttet til Maastricht før han døde, er han også kjent som den første biskop i den byen.

Det finnes en gammel tradisjon som insisterer hardnakket på at han var født i øst, enten i Armenia eller Palestina, muligens av jødiske foreldre, og han kan opprinnelig ha hett «Saratios». En middelaldersk legende vet i alle fall å fortelle at hans morsmål var hebraisk. På bilder fra middelalderen finner vi noen ganger sammen med den hellige familie og Jesus også barnet Servatius. Ifølge legenden nedstammer Servatius nemlig fra den hellige Emerentia, mor til Jesu hellige bestemor Anna.

Legenden forteller at stammoren Emerentia bodde sammen med foreldrene ved foten av Karmelberget, i slottet Sephorus. Hennes foreldre ga henne en eksemplarisk religiøs oppdragelse. Allerede som barn avla hun løfte om evig jomfruelighet. Hun tilbrakte sine dager i bønn med seerne på Karmelberget. Hun fikk gjentatte visjoner om den spesielle skjebne som ventet henne. De møttes på skråningene av fjellet, hvor de fikk besøk av en engel som i en visjon i nærvær av Emerentia viste et barn som ville bli født i en ikke altfor fjern fremtid og som ville bli verdens Frelser. Av dette utledet seerne at det var himmelens vilje at en av dem måtte være utvalgt som forelder for dette barnet. Det kunne da bare være Emerentia, fordi hun var så ung at hun ennå ikke hadde avlagt endelige løfter. Så konklusjonen var at hun måtte gifte seg og sette et barn til verden.

Hun aksepterte denne enorme forandringen i sitt liv og dro hjem og fortalte foreldrene hva som hadde skjedd. De var ganske imponert, spesielt siden disse ærverdige mennene hadde vært vitner. I tillegg kunne de nå gjennom sin datter håpe på en hederlig etterkommer. Så de begynte å forberede valget av en mann og ekteskap. Kort etter kom den ene drømmekandidaten etter den andre og ba om den vakre og velstående unge kvinnens hånd. Og Emerentia ble gift ikke mindre enn seks ganger. Men hver gang en brudgom på bryllupsnatten nærmet seg terskelen til brudekammeret, lot han seg lede av vellystige tanker, som var svært respektløst med sikte på det som skulle bli produsert. Som et resultat, falt en etter en som offer for Asmodaios’ slag (den ødeleggende engel som nevnes i Tobit 3,8, hvor han dreper alle Saras syv menn før de hadde hatt ekteskapelig omgang med henne).

Men til slutt ble brudens utholdenhet belønnet. Det syvende ekteskapet som hun inngikk, var med Stollanus, en rik og eksemplarisk religiøs adelsmann. Denne gangen gikk alt bra. Av deres samvær ble det født en datter som het Anna. Hennes datter Maria ble Jesu mor, mens Servatius nedstammet fra Emerentias andre datter Esmeria (Hismeria). Legendene ga hans foreldre navnene Emin og Memelia (Memilia).

Det eneste med noe gyldighet i denne legenden, er opplysningen om at Servatius kom fra samme område som Jesus. Umiddelbart forklarer det middelalderske kontekst: fordi Servatius hadde brakt Kristus, måtte han være av Jesu familie. Det gjorde at ingen vurderte spørsmålet om alt dette var historisk korrekt. Snarere uttrykte legenden den overbevisning at det var en direkte kobling mellom Jesus og «vår» Servatius. Historiske undersøkelser viser imidlertid at Servatius trolig kom fra det sørlige Gallia (dagens Frankrike).

I Vendsyssel Historiske Museum i Danmark finnes en sengotisk treskulptur fra rundt 1450 som viser en stående Memelia med spedbarnet Servatius i sine armer, identifiserbar på den bispemitraen han allerede bærer. Ikonografisk lignet den slik på samtidens skulpturer av Madonna med barnet at den lenge ble tolket som en statue av Maria med Jesusbarnet på armen.

Da Servatius etter et verdslig, men ikke syndig ungdomsliv var ferdig med studiene, dro han på pilegrimsreise til Palestina. Da han kom hjem, ble han presteviet, og etter en tid som misjonsprest i Gallia ble han utnevnt til biskop av Tongeren/Tongres ved Liège/Luik i Belgia. det romerske Atuatuca Tungrorum, hovedstad for folkestammen Tungri. Dette var et av de eldste bispedømmene i Nederlandene.

Legenden forteller at i juni 328 døde den hellige Valentin, den niende biskop av Tongeren. Etter hans begravelse i kirken Vår Frue (Onze Lieve Vrouwe-kerk) var det strid blant innbyggerne i Tongeren, for Valentin hadde sagt at den nye biskopen ville bli kjent gjennom guddommelig åpenbaring, mens andre mente at de måtte velge en ny biskop på normal måte. På samme tid som Valentin døde i Tongeren, befant Servatius seg i Jerusalem ved Vår Herres grav. Der viste en engel seg for ham og sa: «Servatius, Gud har sendt meg til deg for å vise vei til Tongeren, en by hvor de ikke lenger har en biskop». Engelen bar ham over havet til Tongeren, hvor han ankom den 13. mai 329. Der var folket samlet for å velge ny biskop foran alteret hvor Valentins bispestav var lagt. Servatius gikk inn i kirken og knelte foran alteret. Engelen dalte ned og overleverte Servatius bispestaven som lå på alteret, deretter ga han ham ring og mitra og lot ham ta plass på bispesetet (cathedra). Da engelen forsvant, istemte presteskapet Te Deum.

Alle spottet ham fordi han snakket det hebraiske språket til jødene han nedstammer fra. Men en kveld lærte han det nasjonale språket i søvne, slik at han senere snakket det som sitt morsmål. En annen legende forteller at han forkynte og forvaltet sakramentene på sitt eget språk, men alle forsto ham på sitt eget språk. Men når han snakket om verdslige anliggender, skjedde ikke dette miraklet, og da forsto ingen ham.

Det lar seg ikke bestemme i hvilket år Servatius tiltrådte sitt embete. Han var i alle fall biskop i 336-37, da han tok imot den hellige Athanasius av Alexandria (ca 296-373), som da var drevet i sitt første eksil i Trier. Servatius er kjent som en av Athanasius’ sterkeste støttespillerne i hans lange kamp for kristen ortodoksi, og han deltok på flere synoder som en ivrig bekjemper av arianismen. På konsilene i Sardika (det nåværende Sofia i Bulgaria) fra 342 til 343 støttet han tappert den ortodokse sak. I 346 deltok han på synoden av galliske biskoper i Köln som vedtok å avsette den heretiske biskopen Eufrates av Köln (343-46).

Da offiseren Magnentius i 350 lot myrde den vestromerske keiseren Konstans (337-50) og selv opphevet seg til keiser (350-53), ble biskop Servatius utsending til den østromerske keiseren Konstantius II (337-61) fra Magnentius’ hoff. Hans oppgave var å fremstille avdøde Konstans som en tyrann og undertrykker, i et mislykket håp om å oppnå at Konstantius anerkjente Magnentius som medkeiser. Resultatet var imidlertid en borgerkrig, og allerede i 353 beseiret Konstantius vestromernes hær, og usurpatoren Magnentius tok sitt eget liv. Servatius’ oppdrag er imidlertid et tegn på den høye aktelsen han nøt. I forbindelse med sitt oppdrag kom han også til Alexandria, hvor han fornyet vennskapsbåndene til Athanasius. Det er sannsynlig at han minst to ganger besøkte kristenhetens sentrum, Roma.

På konsilet i Rimini i 359 ble Servatius narret til å undertegne den tvetydige formuleringen som fikk den hellige Hieronymus til å komme med den fyndige erklæringen: Ingemuit totus orbis et arianum se esse miratus est – «Verden stønnet i forbløffelse over at den hadde blitt ariansk». Servatius ble senere opplyst av den hellige Hilarius av Poitiers om den sanne betydningen av formuleringen.

I 330 skal Servatius ha grunnlagt kirken St. Bartolomeus i Tongeren, med et kapittel på tretti kanniker og en dekan. I 354 grunnla han en kirke viet til de hellige Kosmas og Damian i Tongeren, den første kirken i verden til ære for disse to helgenene.

Deretter hører vi ikke mer om Servatius før han mot slutten av livet i 382 foretok en botsvalfart fra Tongeren til Roma (hans tredje besøk i byen). I følge den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours (539-94) i hans frankernes historie (Historia Francorum), hadde Servatius under bønn foran alteret i kirken St. Peter, som var grunnlagt av Maternus, blitt åpenbart at Gud ville straffe gallernes synder ved at hunerne skulle angripe Gallia og byen Tongeren og legge det øde. Servatius kalte sammen presteskapet og innbyggerne i Tongeren og fortalte dem hva engelen hadde sagt. Så dro han til Troyes, hvor han møtte alle lederne og forklarte hva som ville skje med Gallia. Alle ba ham dra til Roma og be ved den hellige apostelfyrsten Peters grav om hans forbønn. Derfor dro Servatius som pilegrim for å be om at hans bispeby Tongeren skulle bli spart for hunernes angrep.

Den 25. mars, dagen for Bebudelsen, Inkarnasjonen og korsfestelsen, var Servatius i St. Peterskirken, og knelende ved apostelens grav begynte han en inderlig bønn for kirkene i Metz og Tongeren om at de måtte spares for hunerne. I tre dager var han i Roma. I løpet av dagen besøkte han andre kirker, men om natten fortsatte han å be ved Peters grav. Hele tiden fastet han strengt. Den tredje natten hadde han et syn: Over alteret så han en trone, omgitt av engler og erkeengler. På tronen satt Jesus Kristus og hans hellige mor, Jomfru Maria. Foran tronen så han to knelende helgener, Peter og Paulus, som var talsmenn for Servatius’ bønn om at Gallia måtte spares for hunerne. Servatius så deretter til venstre en mann i en hvit kappe, nemlig den hellige Stefan, den første martyr.

Så snudde Peter seg mot Servatius: «Hellige mann, hva spør du meg om? Vit at det er Guds beslutning at en stor del av Europa, herunder særlig Tongeren, vil bli ødelagt. Innbyggerne vil bli straffet for sin holdning, men for din skyld vil Gud redde byen Maastricht. Gud vil også at du skal flytte dit. Byen Metz vil bli ødelagt, men på St. Stefans forbønn vil kirken med hans navn bli spart. Gjør klar en grav til deg selv i den kirken i Maastricht som ble grunnlagt av St. Maternus».

Da Peter hadde sagt dette, ga han en ganske stor nøkkel av sølv til Servatius: «Hellige mann, Gud gir deg denne nøkkelen av himmelsk opprinnelse. Du skal nå være himmelens nøkkelbærer, og du kan nå åpne eller lukke paradis for alle». Så sa han: «Gå nå, du er velsignet av Gud, og fordi Gud ikke vil la deg overmannes av sorg, er det bestemt at ditt land ikke vil bli ødelagt før etter din død, slik at dine øyne ikke vil skue katastrofen». Deretter forsvant åpenbaringen. Servatius forlot Roma og vendte tilbake til sitt land.

På hjemveien ble Servatius tatt til fange av Alariks gotere, som var med hunerne på plyndringstokt. Servatius ble lagt i lenker, men Gud hadde latt et sterkt lys skinne i fangehullet. Ved soloppgang ble dette miraklet kjent for barbarene. Nå ble fangen ført fra cellen, og hans ansikt skinte som solen. Etter måltidet ville Servatius få seg noe søvn. Da dukket det opp en ørn over den hellige biskopen, som bredte ut en vinge for skygge og viftet frisk luft med den andre. Da barbarene kom løpende for å se dette merkelige miraklet, fløy ørnen tilbake til himmelen. Servatius var våken. De spurte ham hvilken religion han tilhørte. «Kristen», svarte han. Barbarene ba om hans velsignelse og slapp ham fri.

Etter å ha krysset Alpene, kom Servatius til Alsace. Han var sliten og tørst, men det fantes ikke vann der. Servatius lagde et korstegn på bakken, og umiddelbart sprang det frem en kilde, og en engel brakte ham et krus. En enke som var plaget av voldsom feber, drakk vann av kruset, og feberen forlot henne. I takknemlighet donerte hun sin eiendom til Servatius.

I Metz fortalte han det forsamlede folket det han visste, og han ba om at den forestående undergangen kunne avverges. Tilbake i Tongeren kalte Servatius sammen presteskapet og folket, viste dem nøkkelen som St. Peter hadde gitt ham og annonserte også der de dårlige nyhetene: «På St. Peters grav har jeg bedt om at byen vil bli spart for den forestående undergangen. Men jeg har fått beskjed om å dra til Maastricht for å tilbringe resten av mitt liv der. Fra i dag vil dere ikke lenger ha meg i deres midte». Servatius ga ordre om at han skulle ha med seg relikvier av de hellige biskoper av Tongeren, nemlig de hellige Maternus, Navitus, Marcellus, Metropolus, Severin, Florentius, Martin, Maximinus og Valentin, samt alt kirkesølvet.

Innbyggerne i Tongeren tryglet ham om å bli: «Hellige far, ikke forlat oss, ikke glem oss. Vi er ditt folk, din flokk!» Men Servatius lot seg ikke rikke. Han ga sin velsignelse til innbyggerne i Tongeren og dro til Maastricht. Vel fremme i den basilikaen som Maternus hadde grunnlagt der, beordret han at en krypt skulle graves i midten. Der plasserte han kirkeskatten fra Tongeren og lot allerede sette ned en sarkofag for seg selv.

Det skulle gå sytti år før spådommen ble oppfylt. I år 451 herjet hunerkongen Attila (434-53), som kalte seg selv «Guds svøpe», i Gallia og plyndret landet. Han ble senere i 451 beseiret av den romerske generalen Aëtius og hans visigotiske forbundsfeller i slaget ved Châlons-sur-Marne (også kalt slaget på De katalauniske marker eller slaget ved Campus Mauriacus), og hunerkongen trakk seg tilbake over elven Rhinen.

Servatius var den siste residerende biskop av Tongeren, selv om bispesetet ikke offisielt ble flyttet til Maastricht, romernes Trajectum ad Mosam, før i 549. På et tidspunkt kurerte han grev Porus av Leuven/Louvain for en sykdom, hvorpå greven av takknemlighet ga ham suvereniteten over halvparten av Maastricht.

Servatius visste på forhånd hvilken dag han skulle dø. I tre dager led han av feber, og under feiringen av messen viste en Herrens engel seg for ham og annonserte at hans liv hadde nådd sin ende. Styrket av denne nyheten talte han om ettermiddagen i tre timer til mengden. Så vendte han ansiktet mot øst. Et himmelsk lys strålte rundt ham og han døde. Synlig for alt folket kom en engel og dekket kroppen hans med et silkeslør, og de hørte stemmer som sang Guds pris i himmelen. Begravelsesseremoniene varte hele uken. På den åttende dagen etter sin død ble Servatius gravlagt i kirken i Maastricht. Det var den 13. mai 384. Ifølge noen legender døde han som martyr, slått i hjel med tresko.

Servatius’ livshistorie er i århundrenes løp sterkt oppblandet med legender, og den historiske identifiseringen er ikke eksakt. Det er foreslått at den Servatius (Sarbatios) som deltok på flere konsiler på 300-tallet er ham, men identifikasjon av denne Servatius med Servatio Tungrorum episcopus er i dag omstridt. Den nyeste forskningen mener at Servatius av Tongeren snarere levde på midten av 400-tallet.

I kapittel 71 av den hellige biskopen og historikeren Gregor av Tours’ (539-94) «Boken om bekjennernes heder» (Liber in gloria confessorum), heter det under overskriften «Biskop Aravatius av Maastricht»:

Det ble sagt at Aravatius var biskop i Maastricht på tiden for hunernes invasjon av Gallia. Han ble gravlagt langs veien ved broen. Selv om det snødde ganske ofte, ble snøen aldri liggende på hans grav. Selv om området ble fanget i grepet av bitter kulde og streng frost og snøen nådde en tykkelse på tre eller fire fot, dekket snøen aldri hans grav.

Troende har i deres iver gjentatte ganger bygd et kapell av høvlete planker over hans grav. Men flere ganger raste plankene sammen igjen på grunn av vinden eller av sin egen vekt. Jeg har hørt at det gikk slik til at noen kom og satte opp en bygning som var en hederlig biskop verdig. Etter noe tid ble Monulf biskop av Maastricht. Han bygde en stor kirke til ære for Servatius og dekorerte den rikt. Deretter ble hans levninger flyttet til kirken med stor høytid og andektighet. Til denne dag er kirken kjent for de store miraklene som skjer der».

Det var under den hellige biskop Monulf av Tongeren (d. 578), som skal ha flyttet bispesetet til Maastricht, at det ble bygd en verdig kirke over Servatius’ grav, og denne kirken var et kjent pilegrimsmål tidlig i middelalderen. Den store tilstrømmingen gjorde at den måtte erstattes av en større bygning, som var forgjengeren til den nåværende praktfulle basilikaen Sint-Servaas i Maastricht, som ble vigslet i 1039 og er den eldste kirken i Nederland, dessuten den eneste i landet som er bygd over en helgengrav.

Hans sarkofag finnes i krypten i denne kirken. Der oppbevares også hans bispestav, drikkekrus og sølvnøkkel, laget som en gave fra paven og med filspon fra den hellige apostelen Peters lenker. Hans drikkekrus menes å kunne hjelpe til å kurere feber.

Rundt 1075 skrev en viss Jocundus en biografi om Servatius etter oppdrag fra presteskapet i kirken St. Servatius. Jocundus er også forfatteren Miracula. Begge ble skrevet for å fjerne den tvilen om Servatius’ genealogi som ble reist på konsilet i Mainz i 1049. På slutten av 1100-tallet skrev poeten Henric van Veldeke en legende om Servatius’ liv, basert på Gregor av Tours’ historie, hvor han la til mange flere mirakler.

Servatius’ minnedag i Martyrologium Romanum er dødsdagen 13. mai, mens 7. juni også nevnes som minnedag. I tillegg feires i bispedømmet Roermond i Nederland, som Maastricht nå tilhører, alle hellige biskoper av Maastricht den 15. mai (tidligere 6. februar). Hans kult var betydelig i Nederlandene i middelalderen, og det førte til utallige legender om ham. På 1300-tallet var det i Maastricht en stor relikviefest hvert syvende år. Den var på sitt høyeste på slutten av 1400-tallet, og i 1496 var det over 100.000 pilegrimer til stede på Servatius-festen. I noen århundrer lå denne tradisjonen nede, men i 1829 ble den tatt opp igjen og er feiret hvert syvende år siden. Sist gang var i juli 2011, neste gang i 2018. Under slike spesielle anledninger blir hans brystkors, bispestav, patena og kalk båret i prosesjonen, «ommegang», men midtpunktet er gullskrinet, «noodkist», med den helliges relikvier.

Når byen Maastricht var i stor nød, enten det var beleiringer, epidemier eller tørke, ble et rikt dekorert skrin båret rundt i byen og rundt alle kirkene i håp om å avverge faren. Denne bruken ga skrinet tilnavnet De Noodkist («nødskrinet»). Så vidt vi vet, skjedde dette første gang i 1409, da Maastricht ble beleiret av soldater fra Liège. Skrinet er fra 1100-tallet og er et relikvieskrin av eik, fullstendig dekket med forgylt kobber og utsmykket med krystaller og edelstener. Det inneholder en del av St. Servatius’ knokler og restene av hans klær. Det inneholder også bevarte relikvier fra andre (antatte) biskoper av Tongeren og Maastricht.

Også landsbyen Nunheim i provinsen Limburg i Nederland og Grimbergen i provinsen Vlaams-Brabant i Flandern i Belgia har en St. Servatius-prosesjon.

I Tyskland er Eisheilige eller Gestrenge Herren en folkelig betegnelse på de hellige som feires på dagene 12., 13. og 14. mai, nemlig de hellige Pancratius av Roma, Servatius av Tongeren og Bonifatius av Tarsus. På disse dagene i mai er det i Sentral-Europa ofte et tilbakefall til kaldt vær, og bøndene regner dette som siste mulighet for en fryktet tilbakekomst av frost og snø. Før slutten av denne perioden blir det vanligvis ikke plantet noe i hagene og kveget slipper ikke ut på beite. I Nord-Tyskland regnes også Mamertus av Vienne den 11. mai som Eisheiliger, mens i Sør-Tyskland, Østerrike og Sveits regnes også 15. mai med, minnedagen for den hellige Sofia av Roma, «Kalten Sophie» eller «Eisfrau» (Iswibli).

Han avbildes som biskop med kappe, mitra og stav, gjerne med briller og bok som tegn på kunnskap, og ellers avbildes oftest scener fra en av de mange legendene: med en beseiret drage ved foten (arianismen som han bekjempet), nøkkel (som han fikk fra paven eller ifølge legenden fra St. Peter selv), ørn (for å beskytte ham mot solen på reisen til Roma), engel, i tresko (han skal ha blitt slått i hjel med tresko), i bønn ved apostlenes graver, med brønn, mens han stikker sin stav inn i munnen på en drage.