Den hellige Theodor av Canterbury (av Tarsus) (~602-690)

Den hellige Theodor var asiatisk greker og ble født ca 602 i Tarsus i Sørøst-Lilleasia, på samme sted som apostelen Paulus. Han fikk sin utdannelse i Aten og avla sine ordensløfter i Roma og sluttet seg til et gresk kloster (Basilianere) i Italia.

I 666 fikk Wighard, erkebiskop-elekt av Canterbury, et hjerteattakk og døde i Roma før han var blitt konsekrert. Han hadde vært kongene av Northumbria og Kents valg i krisen som fulgte etter synoden i Whitby i 663/64 og et utbrudd av pest. Pave Vitalian så seg om etter en egnet kandidat som ny erkebiskop. Han utpekte igjen den hellige afrikanske munken Hadrian, som han også hadde gjort i 664 da erkebiskop Deusdedit døde, men Hadrian avslo igjen og sa at han ikke var egnet til en slik ære. Han foreslo en annen, men han var for syk for å bli erkebiskop. Deretter foreslo han den greske munken Theodor som en passende kandidat. Vitalian ba Hadrian om å følge Theodor til England som hans rådgiver og medarbeider, men Beda den Ærverdiges påstand om at dette var fordi Theodors ortodoksi var tvilsom, er ikke overbevisende.

Den 66-årige Theodor ble viet til subdiakon, og de andre vielsene ble tildelt ham kort etter. Den 26. mars 668 ble han vigslet til erkebiskop av Canterbury. Et par måneder senere dro han av gårde sammen med Hadrian og den hellige Benedict Biscop, og de nådde Canterbury hver for seg i 669 etter lange forsinkelser på veien. På veien tilbrakte Theodor en lang tid i 668-69 hos den hellige biskop Agilbert av Paris. Han hadde tidligere vært biskop av Wessex, og Theodor lærte av ham mye om Kirkens situasjon i sitt nye hjemland.

Den 27. mai 669 tok Theodor sitt sete i Canterbury i besittelse. Han innsatte snart Hadrian som abbed i Ss Peter og Paul-klosteret der (senere St. Augustin). Hadrian ble også rådgiver for den nye erkebiskopen. Theodor fant at Kirken i England var en temmelig uorganisert misjonskirke, og han begynte straks å organisere hele kirkevesenet i de angelsaksiske kongedømmene. Han gjorde visitasjonsreiser til hele landet og fylte tomme bispeseter. Han grunnla også en katedralskole i Canterbury sammen med Hadrian, og alt skjedde etter romersk forbilde. Skolen ble kilde for flere fremtidige biskoper og trakk til seg elever helt fra Irland. Han innførte også liturgisk sang i de engelske kirkene.

Under Theodor nådde den katolske kirke i England sin store glansperiode, og religion og lærdom blomstret under hans styre. Han holdt den første synoden for den angelsaksiske kirken i Hertford i 672. Dets ti dekreter var basert på canones vedtatt på konsilet i Kalkedon, som var adaptert i vest, inkludert i Irland. Synoden bekreftet at påsken skulle feires etter romersk beregningsmåte, som var vedtatt på synoden i Whitby. Den behandlet forbilledlig splittelsen i England mellom biskoper som var opplært av romere og de som var opplært av irske mestre. De behandlet også de respektive rettighetene til biskoper og klostre.

Synoden vedtok også å opprette flere bispedømmer ved å dele de største, noe som senere ble gjennomført av Theodor i Mercia, East Anglia og Wessex. Klokt nok respekterte han de territoriale grensene til de ulike regionale kongenes makt ved å opprette et andre (eller tredje) bispedømme innenfor kongedømmet, men unngikk bispedømmer med territorium i forskjellige kongeriker. Men i Northumbria ble det bråk, for der skjedde oppdelingen på bekostning av den hellige Wilfrid av York.

Wilfrid ble i 664 valgt til biskop av York og dro til Frankrike for å bli bispeviet. Men året etter valgte kong Oswiu av Northumbria den hellige Chad til biskop. Det var mangel på biskoper i Nord-England, så uklokt nok dro han sørover, hvor han ble bispeviet på en tvilsom måte av den simonistiske Wine av Dorchester, biskop for vestsakserne, assistert av to tvilsomme britiske biskoper, og deretter innsatt i York. Da Wilfrid kom tilbake i 666 var Chad innsatt på hans bispesete. Chad var imidlertid kjent som en from og ydmyk mann, så Wilfrid trakk seg tilbake til klosteret i Ripon for å unngå konfrontasjon. Men i 669 holdt den nyutnevnte erkebiskop Theodor visitasjon i York. Han erklærte at Chads valg og konsekrasjon var ugyldig, forviste ham og innsatte Wilfrid høytidelig som biskop av York.

Chad aksepterte ydmykt hans avgjørelse og dro tilbake til Lastingham. Imponert av hans personlighet konsekrerte Theodor ham på nytt (eller supplerte det han mente manglet ved den forrige vigselen) og gjorde ham snart til biskop av Mercia og Lindsey.

Erkebiskop Theodor ønsket som metropolitt å dele det enorme northumbriske bispedømmet. Kongen støttet dette prosjektet, og i tillegg klaget han over Wilfrids administrasjon og forlangte ham avsatt. Erkebiskopen lyttet åpenbart til kongen, for bispedømmet York ble delt i fire over Wilfrids hode og de nye bispedømmene Hereford, Lindsey og Worcester ble opprettet. Theodor konsekrerte i 678 tre nye biskoper i Wilfrids egen katedral. Den hellige Bosa, en munk i Whitby, ble vigslet til biskop av Deira, den sørlige halvdelen av Northumbria, stort sett tilsvarende det moderne Yorkshire, med sete i York. Bosa regjerte sitt bispedømme til sin død bortsett fra årene hvor Wilfrid var rehabilitert (686-91).

Den hellige Eata ble biskop av Bernicia, den nordlige halvparten. Tre år senere ble også dette bispedømmet delt i bispedømmene Hexham og Lindisfarne, og Eata styrte Lindisfarne fra 681 til 685. Dette året avsatte Theodor biskop Tunbert av Hexham, tydeligvis for ulydighet, og den hellige Cuthbert ble valgt til å etterfølge ham. Men etter gjensidig overenskomst overtok Eata Hexham, mens Cuthbert overtok hans bispedømme Lindisfarne. Den hellige John av Beverley, som også var utdannet i Whitby, etterfulgte Eata som biskop av Hexham i 687.

Beslutningen om å dele det enorme northumbriske bispedømmet var fornuftig, men det var ikke den egenrådige måten Theodor gjennomførte den på. Wilfrid følte at han i praksis var avsatt, helt urettferdig og uten noen kanonisk grunn. Lik så mange biskoper fra andre deler av kristenheten før ham, appellerte han til Roma og pave Agatho. Dermed ble det skrevet historie, for det var første gang en angelsaksisk biskop hadde kommet med en slik appell. Han dro også selv av gårde til Roma. Han fant at paven allerede var orientert av et brev Theodor hadde sendt med en munk. For å diskutere spørsmålet sammenkalte paven en synode, og på denne Lateransynoden i 679 godkjente han appellen fra Wilfrid. På synoden tok Agatho den kloke beslutningen at riktignok skulle Wilfrids bispedømme deles, men at Wilfrid selv skulle utnevne de koadjutor- eller suffraganbiskopene han trengte.

Da Wilfrid kom tilbake til England i 680, gikk han til kong Egfrid og viste ham pavens dekreter. Men kongen nektet å anerkjenne pavens kjennelse, og ropte ut at den var oppnådd ved bestikkelser. Han lot Wilfrid fengsle, og først etter ni måneder ble han løslatt på betingelse av at han forlot kongeriket.

Kong Egfrid falt i kamp i 685. Erkebiskop Theodor, som var svært gammel og syk, sendte bud på Wilfrid og sa at han ville treffe ham i London sammen med byens biskop, den hellige Erkenwald. Han bekjente for dem alle sine gjerninger i livet, og sa til Wilfrid: «Det jeg bebreider meg selv mest for, er at jeg gikk med på at du mistet ditt sete uten at du hadde gjort noen feil». I samsvar med dette skrev erkebiskopen til Egfrids etterfølger Aldfrid og andre. Aldfrid kalte Wilfrid tilbake til York mot slutten av 685, hvor han ble gjeninnsatt, men med redusert jurisdiksjon. Ifølge Wilfrids biograf (og bare han) uttrykte Theodor også et ønske om at Wilfrid skulle etterfølge ham i Canterbury. Dette ble uansett aldri gjennomført.

Etter Theodors død måtte Wilfrid igjen forlate sitt bispedømme i 691. I 700 beordret pave Sergius I den nye erkebiskopen av Canterbury, den hellige Bertwald (Beorhtweald), at Wilfrid skulle gjeninnsettes på setet i York. Men Bertwald i 703 vedtok en synode i Austerfield i West Yorkshire, presidert over av erkebiskop Bertwald, at Wilfrid skulle trekke seg fra sitt sete. Wilfrid appellerte enda en gang til paven. Etter nå å ha blitt fordrevet tre ganger fra sitt sete, kom Wilfrid, som nå var i sitt 70. år, på sitt tredje besøk til Roma i 703 for å appellere sin sak til paven. Wilfrid ble rehabilitert av pave Johannes VI. Først etter nye vanskeligheter ble det oppnådd et kompromiss på synoden ved elva Nidd i 705, og Wilfrid kunne igjen vende tilbake til sitt bispedømme, etter at han på synoden gikk med på et kompromiss. Det gikk ut på at John av Beverley skulle være biskop av York, men Wilfrid fikk full episkopal kontroll med bispedømmet Hexham og med sine klostre i ulike deler av landet, i overensstemmelse med de pavelige privilegier han hadde sikret dem. Han skulle bo i klosteret i Ripon, og nå kunne Wilfrid ende sitt stormfulle liv i fred.

Theodors andre synode, i Hatfield i 680, vedtok en ortodoks erklæring fra Kirken i England i den monoteletistiske striden. Synodene som senere ble holdt i Clovesho var direkte resultat av Theodors synode i Hertford, som dekreterte at slike synoder skulle holdes årlig.

Theodors skole i Canterbury underviste ikke bare i latin og gresk, som var svært sjelden på den tiden, men også i romersk lov, metriske regler, almanakkberegning, musikk og bibelsk eksegese fra den litterære skolen i Antiokia. Theodor er også kjent for å ha vært interessert i medisin. Men den botsboken som tilskrives ham, kan ikke være hans arbeid som den foreligger: noen elementer, for eksempel om gjengifte etter skilsmisse, er i klar motsetning til hans kjente lære, mens noen stammer fra etter Theodors død. Det er mulig at noen elementer kan gå tilbake til Theodors muntlige forkynnelse, men hele verket har minst to forfattere og originalen kan ikke skjelnes. Noen av hans eksegeser har nylig blitt gjenfunnet.

Theodor døde den 19. september 690 i Canterbury i en alder av ca 87 år og 21 år i Canterbury. Han ble gravlagt ved siden av den hellige Augustin av Canterbury i klosteret Ss Peter and Paul i Canterbury. I 1091 fant translasjonen av hans bevarte legeme sted.

Det eldste beviset på hans kult er i den hellige Willibrords kalender, senere er hans fest i Leofric-missalet. Det faktum at hans biografi ikke ble skrevet før sent på 1000-tallet og mangel på hevdelse at han var undergjører, bidro til hans mangel på popularitet. Alt vi vet om ham stammer fra Beda den Ærverdige (Venerabilis).

Theodor etterlot Kirken i England som en godt organisert provins av Den katolske kirke under Canterbury som sitt metropolittsete. Med rette er han kalt den andre grunnleggeren av bispesetet i Canterbury og den første primas for den engelske Kirken. De ulike elementene i den angelsaksiske Kirken var forent og sammensmeltet elementer fra Roma, Gallia og Irland til et hele. Han var en av de betydeligste personligheter i den engelske kirke og den viktigste erkebiskop av Canterbury mellom den hellige Augustin og Lanfranc.

Hans minnedag er 19. september, mens de i Canterbury også feiret festen for hans ordinasjon den 26. mars. Han feires i dag i seks engelske bispedømmer og av de engelske benediktinerne. Hans navn står i Martyrologium Romanum.