Den salige Theodelinda av Lombardia (~570-627)

Den salige Theodelinda (Theodelinde, Theodelind, Theodolinde, Theudelinde, Theidlindis, Theolinde, Dietlinde, Dietlind, Diethild; it: Teodelinda) ble født rundt 570/575 i Bayern i Sør-Tyskland. Hun var prinsesse og datter av den første hertugen av Bayern, Garibald I (555-91) og hans hustru Waltrada (Walderada, Vultradade, Vultradae) (531-72), datter av langobardkongen Wacho (ca 510-39). Waltrada var først gift med frankerkongen Teodebald I av Reims (Austrasia) (548-55), og da han døde i 555, giftet hans etterfølger Klotar I (555-61; enekonge 558-61) seg med enken. Klotar var onkel til Theodebalds far Theodebert I (534-48), bror til hans bestefar Theoderik I (511-34). Men Klotars biskoper protesterte mot dette ekteskapet, så han overlot i 556 Waldrada til Garibald I av Bayern.

Langobardene hadde i 568 under kong Alboin (ca 565-572/73) invadert store deler av Italia. Langobardene («de langskjeggede») stammet opprinnelig fra Skandinavia, og noen av dem var ennå hedninger, mens resten av dem var arianske kristne. De hadde forflyttet seg fra Elben til Pannonia og deretter til Italia. De møtte liten motstand, og på kort tid hadde de erobret hele den italienske halvøya. Bare Roma og det østromerske forvaltningsområdet Ravenna fikk beholde sin frihet.

Langobardenes høvding Alboin var etter sagnet en grusom og hovmodig fyrste. Det fortelles at han tvang sin dronning Rosamunda til å drikke av et beger som var laget av hennes myrdede fars hodeskalle. Faren var blitt overvunnet av Alboin før felttoget til Italia, og hun var blitt tvunget til å inngå ekteskap med den gamle røverhøvdingen. Hun hevnet seg imidlertid ved å la kongen drepe i hans egen seng i Verona med hjelp av kongens fosterbror, som hun lønnet ved å ekte ham. Men langobardene hatet det blodbesudlede paret og tvang dem til å flykte, og de døde kort etter som offer for egne intriger.

Etterfølgeren til den myrdede langobardkongen Alboin var kong Cleph (572/73-574/75), som etter et hensynsløst styre på atten måneder også ble myrdet. Deretter delte langobardene seg snart i bander ledet av hertuger. Uten noen sentral kontroll herjet langobardiske krigerbander opp og ned halvøya, og hungersnød og epidemier plaget det avfolkede landet. Denne tiårsperioden fra 574 til 584 kalles hertugenes tiår og var den verste perioden av langobardinvasjonene. Riket ble styrt som en føderasjon av 35 hertugdømmer.

I 574 og 575 gjorde langobardene den tabben å invadere Provençe, som da var en del av kongeriket Burgund under merovingeren kong Guntram (561-92). Guntram, alliert med sin nevø, kong Kildebert II av Austrasia (575-95), sønn av kong Sigebert I (561-75) (Klotar Is sønn) og dronning Brynhilda, invaderte da Lombardia, og den austrasiske hæren tok seg ned Adigedalen og erobret Trent (Trento). Den bysantinske keiseren Tiberios II (578-82) begynte å forhandle om en allianse med frankerne, og dette fikk langobardene til å frykte for en knipetangmanøver.

Derfor valgte de langobardiske hertugene i 584 Authari (f. ca 560) til sin trettende konge (584-90), den tredje i Italia. Han var sønn av kong Cleph og hans hustru Ansane. De ga ham ikke bare hovedstaden Pavia, men også halvparten av sine hertuglige områder som de hadde tatt over i det ti år lange interregnumet, som selveierland. Det er imidlertid omstridt om Authari ble valgt til konge etter et interregnum, som Paulus Diaconus skriver, eller om hertugene i denne tiden bare var formyndere og regenter mens Authari var mindreårig. Han forsøkte å knytte seg til de gamle romerske tradisjonene ved å kalle seg «Authari Flavius». Han tilbrakte hele sin regjeringstid i kamp for rikets enhet mot opprørere og i krig med pavedømmet, bysantinere og frankere. I 585 fikk den bysantinske eksarken Smaragdus i stand en våpenstillstand med langobardene som varte til 589.

Kongelige ekteskap på den tiden ble inngått av politiske hensyn, og nå var det Theodelindas tur. En gang før 585 prøvde det merovingiske hoffet i Austrasia å knytte Garibald tettere til deres interesser, så hushovmester Wandalenus avtalte en forlovelse mellom Garibalds datter Theodelinda og kong Kildebert. Men da Kildebert nådde myndighetsalderen på femten år i 585, oppløste kongens mor Brynhilda forlovelsen1 og giftet bort sønnen til Faileuba (fr: Faileube) (572-96).2 Den nye dronningens opphav er ukjent, men hun var nært forbundet med sin svigermor.

Samtidig prøvde merovingerne å normalisere forbindelsene med langobardkongen Authari, og da han fridde til kong Kildeberts søster Klodosinda (Chlodosinda, Chlodoswintha, Chlodoswinth) (569-etter 589), fikk han først et positivt svar, og en forlovelse ble avtalt. Løsningen med å gifte bort Klodosinda til Authari var i tråd med kong Guntram av Burgunds ønsker, men ikke med Brynhildas. Hun bekymret seg nemlig for sin andre datter og barnebarn. Ingundis var giftet bort til visigoternes kronprins Hermenegild, men han ble i 585 drept av sin arianske far Leovigild. Ingundis flyktet da over til Afrika og var på vei til keiserhoffet i Konstantinopel da hun senere i 585 døde i Kartago. Sønnen Athanagild (f. 580) kom imidlertid frem til Bysants. En austrasisk delegasjon reiste i 586 til Bosporos for å få løslatt prinsen, men keiser Maurikios (582-602) forble hard og insisterte på at frankerne skulle oppfylle sine forpliktelser i henhold til den allianseavtalen de tidligere hadde forhandlet frem.

Kildebert brøt da med langobardene, brøt sitt kongelige ord og annullerte søsterens forlovelse med Authari. Den krenkede Authari foretok da en radikal kursendring og henvendte seg til det bayeriske hoffet. Ifølge den langobardiske historieskriveren Paulus Diaconus rettet han en forespørsel til Garibald om hans datters hånd. Theodelinda var datterdatter av den tidligere langobardkongen Wacho fra ætten Lethingi, som Authari, som stammet fra den senere ætten Beleos, ønsket en allianse med for å styrke legitimiteten til sin kongetittel.3 I 588 forlovet han seg med Theodelinda, som Kildebert hadde forsmådd, og Fredegar skriver: Ago rex Langobardum accepit uxorem Grimoaldi et Gundoaldi germanam Teudelendae ex genere Francorum.4 Hennes søster hadde i flere år vært gift med den mektige langobardiske hertugen Eoin av Trent.

Authari skal personlig ha reist til det bayerske hoffet, men gitt seg ut for å være en utsending på vegne av frieren. Ifølge legenden rakte Theodelinde ham et beger vin, og da han leverte det tømte begeret tilbake, berørte han hennes hånd med en finger og strøk henne over panne, nese og kinn. Da den opprørte Theodelinda fortalte dette til sin hoffdame, formodet denne at mannen selv måtte være kongen og brudgommen.

Men frankerne fryktet en anti-frankisk akse, så de reagerte straks med å sende en hær inn i Bayern. Garibalds barn Gundoald (d. 616) og Theodelinda flyktet til Italia. Authari giftet seg med Theodelinda den 15. mai 589 i Verona og utnevnte sin nye svoger Gundoald til hertug av Asti. Hans etterkommere hersket (med avbrudd) fra 656 til 712 som konger over langobardriket. I 588 beseiret Authari frankerne enkelt, men i 590 ledet Guntram og Kildebert på nytt to hærer over Alpene, henholdsvis over Mont Cenis og Brennerpasset til Milano og Verona. Authari stengte seg inne i Pavia, men frankerne oppnådde lite, for eksarkens hær møtte dem ikke og de klarte ikke engang å slutte seg til hverandre. Et utbrudd av pest gjorde at de måtte gi opp og snu. Langobardene var tuktet, men langt fra beseiret.

Når Authari ikke ble holdt i sjakk av utenlandske hærer, utvidet han det lombardiske territoriet på bekostning av Bysants. Han erobret festningen Comacchio og brøt kommunikasjonen mellom Padova og Ravenna. Hertug Faroald av Spoleto erobret Ravennas havneby Classis og ødela den fullstendig. Authari feide gjennom hele halvøya helt ned til Reggio, og avla et løfte om å erobre Calabria – et løfte som aldri skulle komme til å bli holdt av noen langobard. I mellomtiden arbeidet Authari med å gjenforene riket internt og forsøkte å reorganisere administrasjonen. Hertugene ga halvparten av sine inntekter i skatt til kongen og hans hoff i Pavia. I utenrikspolitikken klarte Authari å forhindre den farlige alliansen mellom bysantinerne og frankerne.

Theodelinda var oppdratt katolsk, mens hennes mann var lidenskapelig arianer. Selv om hun overfor sin mann og sitt folk kunne vise et eksemplarisk liv fullt av dyder, var Authari upåvirket av alle hennes forsøk på å overtale ham til å gå over til den sanne tro. Til hennes store smerte holdt han fast ved vantroen til sin plutselige død i Pavia den 5. september 590, det gikk rykter om at han var forgiftet.5

Hertugene ba dronningen om å velge seg en ny ektemann, og hun valgte Autharis fetter, hertug Agilulf av Torino, sønn av hertug Ansvald av Torino. Angivelig var hun allerede ved det første bryllupet blitt fortalt en spådom om at hun en gang ville bli Agilulfs hustru. Hun inviterte den intetanende hertugen til hoffet, og da han ville kysse hennes hånd, sa hun: «Den som får lov til å kysse min munn, trenger ikke å kysse hånden».

De giftet seg i november 590, og i mai 591 ble han løftet opp på skjoldet av soldatene i Milano og dermed valgt til ny konge (591-616). I 591 normaliserte kong Kildebert av Austrasia forholdet til langobardene og bayerne. Den freden som Agilulf forhandlet frem med Kildebert, varte i mange tiår. Freden mellom Austrasia og Bayern ble gjenskapt da Kildebert ifølge den langobardiske historikeren Paulus Diaconus (ca 725-99) i 591 utnevnte Tassilo I til rex (konge) (591-610). Det er ikke kjent om Garibald ble avsatt eller døde, og det er heller ikke klart hva som var Tassilos forhold til Garibald; men om han ikke var hans sønn, var han med sikkerhet en nær slektning.

Agilulfs lange regjeringstid var preget av at krigen med frankerne opphørte etter at deres fremste fredsmaker Guntram av Burgund var død i 592. Uten ham sank frankerne ned i borgerkriger som hindret et forent angrep på langobardene i hele Agilulfs tid på tronen. Agilulf var i likhet med sin fetter også arianer, men han viste seg mer lydhør for Theodelindas misjonsbestrebelser. På hennes anmodning forbød han forfølgelsene av den rettmessige Kirken, og etter det kunne katolisismen fritt utfolde seg i langobardriket. Hun meglet mellom ektemannen og de fordrevne biskopene slik at disse kunne vende hjem og få tilbake kirkegodset. Theodelinda pleide nær kontakt med den hellige pave Gregor I den Store (590-604).

I 599 sluttet kongen fred med paven, noe som fikk en midlertidig slutt på tretti år med langobardisk terror i Ducatus Romanus. Dermed kunne Agilulf bruke det meste av sin krigerske energi mot den bysantinske trusselen. Samme år konsoliderte han langobardisk makt og utvidet sitt rike ved å ta Sutri og Perugia og andre umbriske byer fra eksarkatet i Ravenna, samtidig som han opprettholdt gode forbindelser med bayerne. Han bekjempet avarene og slaverne og inngikk våpenhvile med den bysantinske keiseren Maurikios (582-602) ved hjelp av paven. Men året etter brøt eksark Callinicus våpenhvilen ved å kidnappe langobardkongens reisende datter. Da brøt det ut krig, og den bysantinske keiseren Fokas (602-10) mistet i 602 Padova, som Authari hadde avskåret fra Ravenna et tiår tidligere. Tapet av Padova avskar igjen Mantova, og i løpet av 603 erobret Agilulf også Cremona og Mantova.

I 605 ble Agilulf anerkjent av keiser Fokas, som betalte en betydelig skatt og avga Orvieto og andre byer. De persiske krigene trakk bysantinsk oppmerksomhet østover og gjorde det siste tiåret av Agilulfs styre fredelig. Han måtte riktignok slå ned noen opprør blant opprørske hertuger i Nord-Italia, og avarene invaderte Friuli, hvor de drepte hertug Gisulf i 610.

I 607 tok visigoternes konge Witterik i Spania (603-10) initiativet til en allianse mot kong Theoderik av Burgund (595-613) som involverte kong Theodebert II av Austrasia (595-612), kong Klotar II av Neustria (584-629) og Agilulf. Theoderik hadde nemlig i 606 giftet seg med Witteriks datter Ermenberga, men etter intriger fra kongens bestemor Brynhilda og hans søster Teudila ble ekteskapet aldri fullbyrdet og Ermenberga ble sendt tilbake til Spania, men uten alle skattene hun hadde brakt med seg. Den rasende og fornærmede visigoterkongen ville ha hevn. Det er kjent at det fant sted et slag, trolig nær Narbonne, men vi vet ikke noe mer om det.

Illustrasjon inspirert av en gammel xylografi fra middelalderen som viser dronning Theodelinda

I 602 fikk Theodelinde og Agilulf sønnen Adaloald (Adalwald), og han ble katolsk døpt den 7. april 603 av (den skismatiske) abbeden Secundus av Trient i domkirken i Monza. Den katolske kirke i Nord-Italia var på denne tiden i skisma med Roma på grunn av den såkalte Tre-kapittel-striden. Adaloald ble som toåring utropt til langobardenes konge, og som fireåring ble han satt på tronen i Milano som medkonge og forlovet med en datter av kong Theodebert II av Austrasia (595-612).

I 605 fikk de datteren Gundiberga (Gundeperga, Gundberga, Gundperga). Kildene er uenige om hun var Agilulfs datter fra første ekteskap eller om hun var hans datter med Theodelinda. Men oftest beskrives hun som født i 605 og døpt katolsk.

I 604 omvendte kongen seg til katolisismen og anerkjente Kristus som Guds Sønn, og en stor del av langobardene fulgte hans eksempel. Theodelindas fremste anliggende var nå å utbre og fordype troen ytterligere. Etter lang tids uro begynte en tid med fred, klostrene kunne utfolde seg uhindret og fikk sine røvede eiendommer tilbake, bispedømmene ble besatt med dyktige biskoper og arianernes vranglære ble utryddet. Theodelinda ble da også i det langobardiske riket kalt «Fredsfyrstinne».

Pave Gregor fulgte utviklingen i langobardriket med stor tilfredshet. Hans håndskrevne brev til dronningen er bevart (Epistula 4,4 av september 593, Epistula 4,33 av juli 594, Epistula 9,68 av november/desember 598 og Epistula 14,12 av desember 603).6 De viser at han var klar over at de gunstige forandringene skyldtes hennes innflytelse. Han sendte verdifulle gaver til den kongelige familie, som var flyttet til Monza, og etter Adaloalds dåp sendte han ham, som fremtidig katolsk hersker, kostbare dåpsgaver, deriblant et verdifullt kors, som i dag fortsatt oppbevares i skattkammeret i domkirken i Monza.

På denne tiden kom den hellige Kolumban, som var fordrevet fra Frankerriket, over Alpene inn i Agilulfs rike. Helt fra den dagen han ble døpt, hadde Agilulf vist stor nidkjærhet for omvendelsen av sine undersåtter. For dette formål ga han Kolumban en kirkeruin og et forlatt område som var kjent som Ebovium, som før langobardene hadde erobret det, hadde utgjort deler av det såkalte Peters Patrimonium. Kolumban hadde blitt begeistret for dette isolerte stedet, for selv om han aktet å instruere langobardene, valgte han ensomheten for seg selv og sine munker. Ved siden av den lille kirken, som ble vigslet til den hellige Peter, reiste snart klosteret Bobbio seg. Dette klosteret kunne snart glede seg over dronningens spesielle gunst og understøttelse. Det skulle få det mest berømte biblioteket i Italia, grunnlagt på de manuskriptene Kolumban hadde brakt med seg fra Irland og de avhandlingene som han selv var forfatteren til.

Da den konfesjonelle og etniske fredsprosessen i langobardenes rike ble rammet av alvorlige tilbakeslag etter pave Gregor den Stores død i 604, så Agilulf og Theodelinda ba i 613 Kolumban om å skrive et brev til pave Bonifatius IV (698-14) på vegne av Tre-kapittel-skismatikerne. Kolumban lot seg overtale, men dessverre visste han nesten ingenting om de fordømte dokumentene, og heller ikke under hvilke omstendigheter de ble skrevet. I 613 skrev Kolumban et brev til pave Bonifatius IV og bønnfalt ham om å omstøte sine forgjengeres fordømmelse av De tre kapitler og kalle sammen et konsil for å bevise sin egen ortodoksi.7 Brevet var ærbødig, men full av lidenskapelige bebreidelser. Kolumbans mistanke om at paven hadde monofysittiske tilbøyeligheter, var en misforståelse. Det er ikke noe bevart noe svar fra Bonifatius. Kolumbans brev var ikke noe spesielt nyttig bidrag til debatten om de tre kapitlene. I rettferdighetens navn må det tilføyes at det virker som om han var klar over det selv, for han spør, ikke uten humor, «Quis poterit glabrum audire?» («Hvem vil høre på en grønnskolling?»)8 Likevel bidro forbindelsene mellom kongehuset og Den hellige Stol vesentlig til at skismaet ble overvunnet rundt 700.

Allerede kort etter 590 lot Theodelinda bygge en kongelig sommerresidens i Monza nær hovedstaden Milano. Der startet hun i 595 byggingen av en praktfull basilika kalt oraculum, viet til den hellige Johannes Døperen, forløperen til den nåværende domkirken. Johannes Døperen var fra da av skytshelgen for langobardene, og han æres også i dag høyt i Lombardia.

Ifølge en senmiddelaldersk legende hadde dronningen avlagt et løfte om å bygge en kirke til ære for Gud og Johannes Døperen. Da fortalte en himmelsk røst henne at Den Hellige Ånd i en dues skikkelse ville vise henne stedet hvor hun skulle bygge. En gang Theodelinda la ut på en reise, hvilte hun under et stort tre ved elva Lambro. Da viste en due seg og en stemme sa til henne: «Modo» (lat = nå), som ba henne om å bli værende. Dronningen var klar til å svare: «Etiam» (lat = sannelig) og samtykket dermed i byggingen av kirken på dette stedet. Fra disse ordene, Modoetia, ble det gamle navnet på Monza født.

Hun utstyrte denne kirken med mange kostbarheter, som fortsatt er bevart, blant dem gaver fra pave Gregor den Store. Denne treskipede basilikaen ble nesten fullstendig ombygd rundt år 1300. Fortsatt eksisterer det noen kostbarheter etter henne– den såkalte Theodelinda-skatten – som vitner om hennes liv og virke, blant annet det berømte håndskrevne brevet til dronningen fra pave Gregor.

Den langobardiske jernkronen Corona Ferrea

I tabernaklet oppbevares den berømte «jernkronen» som kongene av Italia ble kronet med. Denne kronen var en gave fra Theodelinda til Agilulf, og dronningen lot den fremstille som et minne om kong Agilulfs omvendelse. Den kalles jernkronen (Corona ferrea) på grunn av et smalt jernbånd på innsiden, rundt en centimeter høyt, som ble sagt å ha blitt hamret ut av en av naglene som ble brukt ved Jesu korsfestelse. Ifølge tradisjonen ble naglen først gitt til keiser Konstantin den Store av hans mor, den hellige Helena, som gjenfant korset. Hvordan den kom i langobardkongenes besittelse, er ikke godt forklart, men i mange legender sies dronning Theodelinda å ha vært involvert i oppdagelsen av den.

Kronen ble et av symbolene på det langobardiske kongeriket og senere på det middelalderske kongeriket Italia. Fra 800-tallet til 1800-tallet var kongene av Italia også Hellige Romerske Keisere, så mange av dem mottok Lombardias jernkrone i Pavia, kongerikets formelle hovedstad. Berømte keisere som Karl den Store, Otto I, Henrik IV og Fredrik Barbarossa ble kronet med den. I 1805 kronet Napoleon seg selv til konge av Italia med jernkronen i Milano, og i 1838 ble keiser Ferdinand I kronet til konge av Lombardia og Venezia i Milano med jernkronen. Da østerrikerne måtte trekke seg ut av Lombardia i 1859, tok de med seg jernkronen til Wien, men den ble levert tilbake til Italia i 1866. Kronen har vært brukt i kroningen av 44 monarker.

I tillegg til jernkronen hadde også Monza Agilulfs nå forsvunne krone, viet til Johannes Døperen, som hadde inskripsjonen AGILULF GRAT(IA) D(EI) VIR GLOR(IOSISSIMUS) REX TOTIUS ITAL(IE) OFFERET S(AN)C(T)O IOHANNI BAPTISTE IN ECCL(ESIA) MODICIA. Agilulf så seg åpenbart som Rex totius Italiae, «konge over hele Italia».

I Theodelindas skatt er også den theca persica (theca (lat): kapsel, beholder, boks), som inneholder en tekst fra Johannesevangeliet, sendt til Theodelinda av pave Gregor den Store for hennes sønn Adaloald. En annen av gavene som pave Gregor sendte til Theolinda, var en korsformet encolpion (et relikvar som bæres rundt halsen) som inneholdt en del av Det sanne kors.9 En annen bit sendte han til kong Rekkared, den første katolske kongen av Spania.10

Theodelinda startet også byggingen av det første baptisteriet i Firenze, viet til St. Johannes Døperen. I tillegg fremmet hun det kulturelle liv, noe som vises av abbed Secundus' tapte langobardhistorie og de forsvunne bildene fra langobardenes historie i hennes sommerpalass i Monza.

Etter at hennes andre mann Agilulf døde i 616, overtok den fjortenårige Adaloald som ny konge med Theodelinda som regent for sin sønn. Denne oppgaven utførte hun med stor omtanke og statsmannsaktig klokskap. I 616/17 inngikk hun en fredsavtale med frankerkongen Klotar II (584-629). Hun utviklet seg mer og mer til langobardenes «fredsfyrstinne» og ble æret som en helgen av sine undersåtter. Hun forhandlet også suksessrikt med romere og bysantinere. Adaloald var allerede medkonge da faren døde, løftet opp på skjoldet av soldater på hans fars anmodning mens han ennå var ung. Også etter at han var blitt myndig, sto han under morens innflytelse og førte en svært prokatolsk og bysantinskvennlig politikk.

Men den fromme dronningen måtte ennå lide en stor smerte, for hennes sønn ble gal og mistet adelsmennenes støtte. Arioald (Ariwald, Arioaldus) var en langobardisk hertug av Torino som hadde giftet seg med Agilulfs og Theodelindas datter Gundiberga. Arioald var fortsatt arianer og fiendtlig innstilt til Den katolske kirke. Etter Agilulfs død stilte han seg i spissen for den arianske opposisjonen mot den italiensk/katolske orienterte regjeringen til hans enke Theodelinda og den unge kong Adaloald. Bekymringen over den voksende innflytelsen til den romerske Kirken og bysantinerne over det langobardiske riket styrket opposisjonen slik at den styrtet Adaloald i 626 og deretter valgte Arioald til langobardenes konge (626-36). Adaloald døde kort tid etter, senere i 626 under mystiske omstendigheter i Ravenna.

Lite er kjent om Arioalds ti år som konge, ettersom han ikke kunne utøve noen autoritet over de langobardiske hertugene. Hans stilling var så svak at forsvaret av nordøstgrensen mot avarene måtte overlates til hertugen av Friaul. Bare indre uro blant avarene reddet det splittede langobardriket fra avgjørende nederlag. Når det gjaldt religionsspørsmålet anstrengte Arioald seg for å innta en mellomstilling for å beholde balansen mellom de ulike kreftene.

Det heter seg at kong Arioald hadde sørget for å få den hellige munken Blidulf (Bladulf) i Bobbio drept fordi Blidulf ikke ville hilse ham siden han var arianer. Det er sagt at den hellige abbed Attalas av Bobbio da vekket Blidulf tilbake til livet samt helbredet Arioald fra en diabolsk besettelse, som var straffen for hans forbrytelse, og at dette dobbelte miraklet førte til at Arioald omvendte seg og ble katolikk.

Da Arioald ble konge, fikk han sin hustru stengt inne i et kloster, anklaget for å ha konspirert mot ham (utroskap?) sammen med hertug Tasson av Friuli. Der satt hun i tre år før frankerkongen Klotar II (584-629) grep inn, alternativt at hun gikk gjennom en gudsdom, slik at hun igjen kom tilbake ved sin manns side.

Da Arioald døde i 636, fikk Gundiberga den samme beskjed som hennes mor Theodelinda hadde fått, nemlig å finne seg en ny ektemann som kunne bli ny konge. Valget falt på hertug Rothari av Brescia, som deretter ble valgt til konge (636-52). Angivelig skal han også på grunn av lignende anklager, sannsynligvis politisk motiverte, ha satt sin hustru under en fem år lang husarrest.

Sølvkyllinger fra Theodelinda-skatten (500-t)

Men på dette tidspunktet var Theodelinda for lengst død. Hun døde bare noen måneder etter sin sønn, den 22. januar (eller 28. januar?) 627 (eller 628?), enten i Modena eller i Varenna ved Lago di Como, og hun ble gravlagt i San Giovanni i Monza. Hennes sarkofag befinner seg i dag bak alteret i Theodelinda-kapellet til venstre for hovedalteret i denne domkirken. Et senantikt sølvsmedarbeid som kalles «Høne med syv kyllinger» (la chioccia con i sette pulcini), ble funnet i hennes grav og er en del av Theodelinda-skatten. Senere tolkninger av dette arbeidet er at det er et bilde på landsmoderen som tar seg av de syv grevskapene i kongeriket, eller på henne som grunnlegger av hovedkirken i Monza og dens syv underkirker.

Theodelinda-kapellet er utsmykket med fresker fra 1400-tallet av kunstnerfamilien Zavattari. Vi vet ikke hvor lenge de arbeidet og hvor mange de var, men da de var ferdige, strålte kapellveggene som sidene fra et illuminert manuskript. Rundt førti fresker viser scener fra den salige dronningens liv, som hadde regjert langobardene rundt 900 år tidligere, men som fortsatt ble skattet i folkets minne.

Som freskene viser, endte ikke Theodelindas grep om sitt folk med hennes død. I en scene marsjerer den østromerske keiseren Konstantin III (641) inn i Monza, fast bestemt på å feie langobardene ut av Italia. Men han hvilte lenge nok først til å konsultere en skjeggete gammel eremitt som innbyggerne kalte «profeten». Profeten fikk vite fra den hellige erkeengelen Mikael og de hellige Peter og Johannes Døperen at ethvert forsøk på å erobre Monza ville føre til katastrofe, siden Theodelindas fromhet hadde vunnet byen himmelsk beskyttelse. Keiseren bestemte seg da for å ta med seg sin krig til et annet sted.

Theodelinda er aldri blitt offisielt helligkåret av Kirken, og hun nevnes av Acta Sanctorum på 22. januar blant de helgenene som er utelatt (praetermissi) i den allmenne kirkelige helgenkalenderen. Men hun feires av folket som salig med minnedag dødsdagen 22. januar. Hun æres spesielt i Monza og Milano. Hun fremstilles som dronning med krone, ofte mens hun underviser to gutter. Pave Gregor den Store viet fire bøker til henne. Hun er yndlingsskikkelsen i langobardiske sagn og historie.