Den hellige Thomas More (1478-1535)

Skytshelgen for advokater; for politikere og statsledere (2000). Feires sammen med den hellige John Fisher

Den hellige Thomas More (lat: Morus) ble født den 7. februar 1478 i London i England. Han var den eneste overlevende sønn av dommeren Sir John More som bodde i Milk Street i Cheapside i City og hans første kone Agnes. Thomas gikk på skolen St. Anthony i Threadneedle Street og som 13-åring ble han sendt til den berømte kardinal John Morton, da erkebiskop av Canterbury (1486-1500) og lordkansler av England. Han hadde blitt svært upopulær gjennom sin skatteoppkreving for kong Henrik VII, og ble opphav til uttrykket «Morton's fork» - en spesielt hjerteløs form for beskatning.

Erkebiskopen hadde slik tro på guttens evner at han som 14-åring ble sendt til Canterbury College i Oxford, senere opptatt i Christ Church. Der studerte han under den berømte humanistiske lærde Thomas Linacre. Thomas bodde i Oxford på en svært begrenset understøttelse han fikk av faren, som imidlertid mislikte hans entusiasme for gresk og de nye humanistiske ideene og kalte ham hjem etter to år. I februar 1496 ble Thomas opptatt som student på Lincoln's Inn. Han var mest interessert i humanistiske studier og teologi, og han hadde allerede gjort seg kjent for sin usedvanlige begavelse. Men faren ville at Thomas skulle følge i hans fotspor og bli jurist, og derfor var han ikke begeistret over sønnens interesse for de humanistiske vitenskaper. Han truet sågar med å stanse understøttelsen av sønnen om han ikke la mer flid i jusstudiene.

Thomas ga da etter for presset fra faren, la bort tankene på å bli sekularprest, karteuser eller fransiskaner, etter å ha bodd i fire år hos karteuserne i London for å prøve sitt kall, og valgte å satse på en juridisk karriere og ekteskap. Men fra denne tiden stammer hans livslange vane med å bære hårskjorte og daglig resitere det lille officiet. Han ble sakfører i 1501, og i 1504 kom han inn i parlamentet for en ukjent valgkrets. I 1505 giftet han seg med Jane Colt fra Netherhall i Essex, den eldste datteren av John Colt. Ifølge svigersønnen William Ropers biografi var han egentlig forelsket i Janes yngre søster, men giftet seg med Jane for å spare henne for ydmykelsen av å se sin yngre søster gift før seg. Dette antyder en vennlig mann med stor følsomhet, men med et temmelig prosaisk holdning til ekteskapet. Men hans ekteskap var lykkelig, og de fikk tre døtre og en sønn; Margaret («Meg»; f. 1505), Elisabeth («Beth»; f. 1506), Cecilia («Cecy»; f. 1507) og John («Jack»; f. 1509). Men Jane døde allerede i 1511, og få uker senere giftet More seg igjen med den syv år eldre enken Alice Middleton, som var uten utdannelse, men en erfaren husmor som var full av sunn fornuft og kunne være mor for hans unge barn - igjen et prosaisk valg.

More var en humanist og reformator, «en gentleman av stor kunnskap, både i jus, kunst og teologi», et raskt hode, like så munter som han kunne være alvorlig. Blant hans nære venner var biskop John Fisher og Dean John Colet, Grocyn, Linacre og «Erasmus, min yndling». Han inviterte ofte sine fattigere naboer til middag, men inviterte sjelden de rike og fornemme. Husholdningen, med tjenere, møttes daglig til bønn, og ved måltidene pleide et av barna å lese fra Bibelen. Det var et kapell i huset, og der var han altertjener selv om han var lordkansler. Han sov på gulvet med en vedkubbe til pute og tilbrakte hele fredagen i bønn. En tid var det hans høyeste ønske å kunne ligne Pico della Mirandola, som han hyllet ved å oversette en biografi av ham til engelsk. Senere, i 1516 fullførte han sin berømte bok Utopia, den ble raskt oversatt til de viktigste europeiske språk. Boken var en klassisk visjon om et opplyst, tolerant samfunn basert på fornuft heller enn politisk hensiktsmessighet. Han skrev Utopia på latin, slik at de ulærde ikke skulle komme til skade ved å lese den uten forståelse.

I 1509 døde kong Henrik VII og hans sønn Henrik VIII (1509-47) kom på tronen, og av ham fikk Thomas en rekke høye stillinger og verv. I 1510 ble han undersheriff av London, i 1515 deltok han på en misjon i Flandern, i 1517 på en misjon til Calais, i 1518 ble han Master of requests og medlem av kongens råd og i 1520 ledsaget han kong Henrik på hans berømte reise til kontinentet, inkludert hans møte med keiser Karl V. I 1521 ble han adlet, i 1523 ble han Speaker i Underhuset, i 1525 High Stewart for universitetet i Cambridge og kansler for hertugdømmet Lancaster.

I 1523 forsvarte Thomas More i sin Vindication of Henry against Luther kongens bok om de syv sakramenter, Assertio Septem Sacramentorum. Den hadde kong Henrik skrevet mot Martin Luther, og som takk fikk kongen tittelen «Troens forsvarer» av paven. More skrev under navnet Gulielmus Rosseus. Han skrev også andre verker mot protestantismen, særlig mot William Tyndale. Han var sterk motstander av at Bibelen ble utgitt fritt på morsmålet. I 1524 flyttet han til Chelsea, hvor hans berømte husholdning ble malt av Hans Holbein ca 1526. Hans kulturelle og tiltalende familieliv ble ofte kommentert av samtidige. Det inkluderte utdanningen av hans døtre, spesielt Margaret Roper, til et nivå som langt overgikk det som var vanlig for de fleste kvinner. Familien leste utdrag fra Bibelen ved bordet, og hadde familiebønner hver kveld, men den generelle kulturen, næret delvis av hans tidlige studier av klassikerne og en vitenskapelig nysgjerrighet som fikk ham til å holde uvanlige kjæledyr som en ape, var av et særlig høyt nivå og krydret med hans vidd.

Kongen brukte More i diplomatiske oppdrag, og han ble medlem av kongens råd. Kongen pleide å besøke More uformelt, og kom da med sjalupp på Themsen. På slutten av 1520-årene konsulterte han More om den antatte ugyldigheten av hans ekteskap med Katarina av Aragón. Kongen fikk flere barn med Katarina, men bare datteren Maria vokste opp. Henrik begynte å gruble over grunnen til at han ikke fikk noen sønn, og leste i 3. Mos 20,21: «Når en mann gifter seg med sin brors kone, er det en skammelig gjerning. Han vanærer sin bror; de skal ikke få barn.» Katarina hadde først vært gift med Henriks bror Arthur, som døde rett etter bryllupet. Var det grunnen til at han ikke fikk sønner? Han tenkte på å skille seg, og spurte flere om råd. More unnskyldte seg først med at han manglet ekspertkunnskap, men da han ble presset igjen, gjorde han det klart at han ikke delte kongens mening.

Dette forhindret ikke kongen fra, etter at kardinal Wolsey ble avsatt som lordkansler (Lord Chancellor) i 1529, å gi stillingen til Englands fremste humanist, idealist og fredsvenn Thomas More. Han var den første legmannen som innehadde denne posten. Som dommer ble han hyllet for sin rettferdighet, ubestikkelighet og hurtighet, noe som ikke kunne sies om mange samtidige i lignende embeter. Men han fikk for kort tid i embetet til å bli særlig innflytelsesrik i engelsk historie. More, som var en god teolog, var realistisk i synet på klerikale skandaler eller overtro i påkallelsen av helgenene, inntok en aktiv, men moderat holdning til forsvar for den tradisjonelle katolisisme i de stridigheter som Luther frembrakte. Men han stilte seg helt avvisende overfor de tyske lutheranernes lære, og for å hindre at den fikk innpass i England, anbefalte han uten betenkning de strengeste forholdsregler, inkludert kjetterforfølgelse.

Men da hans karriere og anseelse var på det høyeste, oppsto kong Henriks krav om å få erklært sitt ekteskap med Katarina av Aragón for annullert. More var en nær venn av kongen, men hadde ingen illusjoner om hans karakter. Han sa: «Hvis mitt hode kunne vinne ham et slott i Frankrike, ville det straks falle». I 1531 gjorde Henrik VIII seg til den engelske kirkens overhode og rev den løs fra Roma, og geistligheten måtte anerkjenne det og hans nye tittel som «Beskytter og overhode for Church of England». More ville trekke seg fra embetet, men han ble overtalt til å akseptere eden med John Fishers svært viktige tilføyelse: «så langt Kristi lov tillater». Men da kongens planer ble mer og mer klare, trakk More seg i 1532 tilbake fra kanslerembetet og fra det offentlige liv. Den 16. mai aksepterte den rasende kongen sin lordkanslers avgang. More trakk seg tilbake til sin eiendom i Chelsea, og uten lønnen ble familien raskt redusert til fattigdom.

Thomas More anså kongens første ekteskap for gyldig, men enda mens dette spørsmålet ble behandlet i Roma, giftet Henrik seg tidlig i 1533 med Anne Boleyn. More holdt seg borte fra Westminster Abbey da hun ble kronet til Englands dronning i mai samme år. Samtidig med de lover som gjorde kongen til den engelske kirkens overhode, ble det den 30. mars 1534 vedtatt en suksesjonslov, som bestemte at kronen skulle gå i arv til Henriks barn med Anne Boleyn. More ble nå anmodet om å avlegge ed på at han ville respektere den nye grunnloven. Mens både han og biskop John Fisher kunne gå med på at kongens barn med Anne Boleyn fikk arverett, avslo de å avlegge en ed som innebar en godkjennelse av at Henriks første ekteskap ble annullert og som betydde en avvisning av pavens religiøse autoritet. Å nekte å avlegge eden var definert som høyforræderi, og More ble fengslet i Tower den 13. april 1534. I løpet av det 15 måneder lange fengselsoppholdet skrev han Dialogue of Comfort against Tribulation, og rådførte seg mye med sin høyt elskede og kjærlige eldste datter, Margaret Roper.

Blant Thomas Mores skrifter inntar «Utopia» en særstilling. Hans skrifter mot Luther og Tyndale og andre polemiske skrifter er nå mest av interesse og verdi for vitenskapsmenn. Men hans senere skrifter og brev fra fengslet burde få bredere kretser i tale enn de sannsynligvis gjør. Den åndfulle Dialogue of Comfort er blitt sammenlignet med andaktsbøkene til den hellige Frans av Sales og Jeremy Taylor, men den nås og overgås kanskje av Treatise on the Passion of Christ.

Den 1. februar 1535 ble suprematiloven satt i verk, den ga kongen tittelen «Eneste overherre for Kirken i England». Den hellige John Houghton og de andre karteusermunkene i London ble henrettet for «forræderi» den 4. mai og More så dem på vei til henrettelsen. Den 22. juni ble Mores venn John Fisher henrettet, og ni dager etter, den 1. juli, ble More anklaget i Westminster Hall for høyforræderi. Han var svekket av sykdom og fangenskapet, og hans forsvar var at hans anklage var basert på en lov i parlamentet som sto i strid med Guds og Kirkens lover. Ingen verdslig fyrste kunne tilta seg et åndelig førerskap som Kristus har gitt til St. Peter og hans etterfølgere på bispesetet i Roma, og at den nye tittelen sto i motsetning til kongens kroningsed. Men More ble funnet skyldig og dømt til døden. Så gjentok han for retten at han ikke kunne handle mot sin samvittighet, og ønsket for sine dommere at «vi dog etter dette liv må møtes lykkelig i Himmelen alle sammen i den evige salighet».

På vei tilbake til Tower hadde Thomas et siste følelsesladet møte med sin datter Margaret; hun og andre familiemedlemmer hadde avlagt den eden han selv hadde nektet. Henrettelsen ved halshogging fant sted på Tower Hill den 6. juli 1535. Han sa til tilskuerskaren at han døde som kongens gode tjener, men først og fremst som Guds. Hans biograf R. W. Chambers kaller disse ord for «de mest vektige ord som noensinne er uttalt på et skafott». Han var spøkefull og vittig til det siste og ordnet omhyggelig sitt skjegg; slik som den hellige Perpetua ordnet sitt pjuskete hår på Kartagos arena. Han var 57 år gammel.

Han ble gravlagt et eller annet sted i kirken St. Peter ad Vincula i Tower, mens hodet ble kokt og stilt ut på Tower Bridge i en måned. Datteren Margaret klarte ved bestikkelser til slutt å få det utlevert, og hun gravla det i familien Ropers gravkammer i kirken St. Dunstan i Canterbury. Henrettelsene av More og Fisher sjokkerte mange i Europa. De to ble saligkåret den 9. desember 1886 ved at deres kult ble stadfestet av pave Leo XIII (1878-1903), og den 19. mai 1935 ble de begge helligkåret av pave Pius XI (1922-39). Kirken helligkåret Thomas More som martyr; men det må sies at han like mye oppfylte forutsetningene for å bli kanonisert ved sitt helstøpte gudhengivne liv.

Deres fest var tidligere 9. juli, men siden 1969 feires de den 22. juni, John Fishers dødsdag. De er nå blant de få engelske helgenene som æres i Kirkens universalkalender. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Han er skytshelgen for advokater. Avbildninger av ham er vanligvis basert på pålitelige portretter og viser ham som lordkansler med kjede. Noen ganger bærer han en bok eller en øks. Et skuespill om More, A Man for All Seasons (1960) av Robert Bolt, har fått betydelig suksess. Det ble filmatisert i 1966. Hans biografi ble skrevet av hans svigersønn William Roper og utgitt mens Maria Tudor («Bloody Mary») var dronning.

Se The St. Thomas More Web Site Les en lang biografi, The Story of Thomas More av John Farrow