Den hellige Tuda av Lindisfarne (d. 664)

Den hellige Tuda levde på 600-tallet. Han kom fra den sørlige delen av Irland, hvor de romerske skikkene ble fulgt. Han var ifølge den hellige Beda den ærverdige «en Kristi tjener som hadde fått sin utdannelse i det sørlige Irland og vigslet til biskop. Han bar den kirkelige tonsur i form av en krone [den romerske måten] og fulgte de katolske reglene for feiring av påsken». Han ble munk i Northumbria i England.

Nord-England var kristnet både fra Irland og fra Sør-England, og dette skapte visse konflikter, for det oppsto strid i den angelsaksiske Kirken om beregningen av påsken og andre «irske» (eller skotske, piktiske, britiske, northumbriske eller «keltiske») kirkelige skikker, som formen på tonsuren og etter hvert biskopenes rolle og forholdet mellom lokalkirkene og Roma. På den tiden var Oswiu (Oswy) konge av Northumbria (655-70). Som ung mann hadde han tilbrakt en tid i eksil i Skottland og Irland, og han fikk opplæring og ble døpt i klosteret på øya Iona i De indre Hebridene på vestkysten av Skottland. Øya het opprinnelig Hy, men fikk senere navnet Iona etter den hellige Kolumba (= due på latin; hebr: iona). I Irland fikk han sønnen Aldfrid (Aldfrith) med den irske kvinnen Fina. Aldfrid ble senere konge av Northumbria (685-704).

Kong Oswiu hadde oppmuntret munker fra Nord-Irland til å komme til landet. De holdt fast på den keltiske tidsfastsettelse av påsken fra Iona, og kongen fulgte de irske skikkene. Det samme gjorde den hellige Finan av Lindisfarne (d. 661), som på det sterkeste motsatte seg fornyerne fra Kent eller utlandet, som ville innføre de romerske skikkene som ble fulgt i resten av Europa. Finan motsto alle argumenter, men han gikk til slutt med på at den hellige Wilfrid av York fikk reise fra Lindisfarne til Roma.

Men kong Oswiu var gift med den hellige Enfleda, datter av de hellige Edwin av Northumbria (616-33) og Ethelburga av Lyming. Hun var trofast mot sine lærere, som var opplært i Roma, og hun var beskytter for Wilfrid av York da han var en ung mann. Hun holdt fast ved den europeiske beregningsmåten for påsken, og dermed feiret kongen og dronningen påsken på forskjellig tidspunkt, og det absurde i dette hjalp til å få avgjort spørsmålet

Kongen innkalte synoden i Whitby (Streaneshalch) i 664 (eller 663), hvor det deltok kirkeledere fra hele England. Finans etterfølger, den hellige biskop Colman av Lindisfarne, var den viktigste forsvareren av de keltiske skikkene, sammen med den mektige abbedisse Hilda av Whitby og biskop Cedd av Lastingham, som imidlertid prøvde å opptre som megler mellom de to sidene. Det romerske partiet ble ledet av den hellige Agilbert av Paris, som tidligere var biskop av Dorchester, men han ba Wilfrid, som han nylig hadde viet til prest, til å være hovedtalsmann på hans vegne, ettersom hans eget kjennskap til gammelengelsk var ufullkommen. Andre på den romerske siden var den hellige Ronan, dronningens kapellan Romanus og Jakob Diakonen, som hadde blitt værende i Swaledale etter at den hellige Paulinus av York flyktet fra Yorkshire.

Wilfrid talte varmt for den romerske og vesteuropeiske tradisjonen. Ingen av de to sidene kunne bevise sitt syn historisk, men kong Oswiu aksepterte til slutt Wilfrids argumenter om at de romerske tradisjonene ble fulgt i resten av Europa, og det ble vedtatt at de romerske skikkene skulle følges i hele kongeriket. Hilda og Cedd aksepterte avgjørelsen, noe som bidro til å hindre splittelse. En irsk synode hadde akseptert den romerske beregningsmåten allerede noen år tidligere, og etter hvert var den innført i hele England. Men biskop Colman av Lindisfarne gikk av i protest mot vedtakene på synoden i Whitby og vendt tilbake til Iona sammen med alle de irske munkene og tretti av de engelske, og de tok den hellige Aidan av Lindisfarnes levninger med seg.

Før Colman dro, klarte han å overtale kong Oswiu, som ifølge Beda den ærverdige beundret Colmans «medfødte visdom», til at abbed Eata av Melrose skulle utnevnes til den nye lederen for kommuniteten på Lindisfarne. Men Tuda ble konsekrert til biskop for Northumbria etter Colman med sete på Lindisfarne. Uten tvil var håpet at han skulle være den personen som kunne forene de «irske» og «romerske» fraksjonene i Northumbria. Tuda undertegnet dedikasjonsbrevet for det nye klosteret St. Peter i Mercia, hvor den keltiskfødte Jaruman var biskop. Men denne «gode og fromme» mannen, som Tuda ble kalt, styrte bare kort tid. For etter noen måneder døde han i den pesten som herjet i England i 664 på det uidentifiserte stedet Paegnalaech, hvor han ble gravlagt.

Ifølge Beda ble Tuda etterfulgt som abbed av Lindisfarne av den hellige abbed Eata av Melrose. Den hellige Cuthbert fulgte ham til Lindisfarne og ble prior. Kong Alcfrid ønsket å ha en egen biskop for sitt folk i Deira, og han vendte seg til Wilfrid, abbeden i Ripon, og utnevnte ham i 664 til biskop. Wilfrid flyttet det northumbriske bispesetet fra Lindisfarne til York (da Eoforwyc), hovedstad i Deira og Northumbria, og dermed ble embetene som abbed og biskop av Lindisfarne delt. Senere, da den hellige erkebiskop Theodor av Canterbury delte det enorme bispedømmet Northumbria i 678 over hodet på biskop Wilfrid, ble Eata biskop av Bernicia, den nordlige halvparten, med sete i Hexham. Tre år senere ble også dette bispedømmet delt i bispedømmene Hexham og Lindisfarne, og Eata styrte Lindisfarne som biskop fra 681 til 684.

Dessverre finnes det ikke noen sterke bevis på Tudas offentlige kult, siden alle nedtegnelsene fra den tidlige perioden på Lindisfarne forvant da vikingene plyndret klosterøya. Hans minnedag er 21. oktober.

John Leland, som reiste rundt i England på 1540-tallet, kopierte en liste over engelske helgengraver «fra en liten bok over steder hvor helgener hviler i England» (E libello de locis, quibus S. in Angl[ia] requiescunt). Der står det: In monasterio Penelech, S. Tuda episcopus («I klosteret Penelech, St. Tuda, biskop»).{Nicholas Grant, 'John Leland's List of «Places where Saints Rest in England»', Analecta Bollandiana, 122:2 (2004), s 386} Penelech eller Paegnalaech, som det kalles av Beda den ærverdige, er ennå ikke blitt identifisert, men det må være i Northumbria. Tudas navn står også i Breviate of Domesday, som er vedlagt Geoffrey Gaimars Description on Britain på normannerfransk fra 1300-tallet og som bygger på listen over helgengraver fra første halvdel av 1000-tallet, «On the Resting-Places of the Saints», eller på gammelengelsk Secgan be þam Godes sanctum þe on Engla lande ærost restan.

Kilder: Farmer, Benedictines, Bunson, Grant, KIR, CSO, en.wikipedia.org, celt-saints - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 9. desember 2011