Den hellige Ursula Julia Ledóchowska (1865-1939)

Den hellige Ursula ble født som Julia Maria Ledóchowska den 17. april 1865 i Loosdorf ved Melk i Østerrike i en søskenflokk på fem. Hennes far var den polske greven Anton Walka Ledóchowski, og hennes mor var den sveitsiske grevinnen Josefina Salis-Zizers. Familien hadde i 1831 måttet forlate Polen på grunn av russisk forfølgelse.

Familien var svært from og hadde en sterk tradisjon for tjeneste for Kirken: Hennes onkel var kardinal Miecislas Halka Ledóchowski (1822-1902), hennes bror Vladimir (Wlodzimierz) Halka von Ledóchowski (1866-1942) ble jesuittenes 26. ordensgeneral (1915-42) og hennes søster, den salige Maria Teresa Ledóchowska (1863-1922), grunnla i 1894 «St. Peter Claver-instituttet for den afrikanske misjon». Ursulas yngste bror Ignacy (1871-1945) var general i den polske hær. Han ble arrestert av tyskerne og døde i 1945 i konsentrasjonsleiren Dora ved Nordhausen.

I 1873 flyttet familien til St. Pölten, hvor Julia gikk på skolen til «De engelske damer» sammen med søstrene Maria Teresa og Fanny. Julia hadde en blendende personlighet helt fra barndommen. Moren kalte henne «min lille solstråle», og den yngste søsteren Fransiska mintes senere hvordan Julia var som en mor for de yngste søsknene. Hun var svært følsom og elsket spesielt de fattige og syke. Hun besøkte deres hjem, brakte dem medisiner og skapte en atmosfære av fred og glede. Julia følte tidlig et kall til ordenslivet.

Hennes skrantende far lengtet stadig mer etter sitt hjemlige Polen, så i 1883 flyttet familien til Lipnica Murowana i bispedømmet Tarnów ved Kraków. I 1885 ble søsteren Maria Teresa alvorlig syk med kopper, men hun kom seg igjen. Faren døde imidlertid av sykdommen i februar 1885, og deres onkel kardinalen overtok ansvaret for dem. Før faren døde, hadde han gitt sitt samtykke til at Julia gikk i kloster.

Den 18. august 1886 trådte Julia inn hos ursulinnene (Ordo Sanctae Ursulae - OSU) i Kraków. Ved ikledningen tok hun ordensnavnet Ursula (pl: Urszula). Den 28. april 1889 avla hun sine evige løfter og ble satt inn i undervisningen av unge jenter. Hun oppfylte sine oppgaver med stor apostolisk iver. Etter at kvinner fikk adgang ved universitetet, opprettet Ursula et pensjonat for de kvinnelige studentene, og blant dem grunnla hun foreningen Marias barn.

Fra 1904 til 1907 var Ursula priorinne for klosteret i Kraków. I den egenskap grunnla hun et internat for kvinnelige polske studenter i St. Petersburg etter anmodning av sognepresten i kirken St. Katarina, Msgr Konstantin Budkiewicz. I 1907 forlot hun Kraków for å arbeide i St. Petersburg i Russland etter ønske av den hellige pave Pius X (1903-14). Hun grunnla et kloster for grå ursulinner i byen og ble selv priorinne. Hun grunnla også et kloster i Sortavala i Finland, som da var underlagt Russland.

I Finland hadde hun tett kontakt med andre kristne, og det på en tid da Kirkens offisielle holdning var langt fra økumenisk. Hun så hvordan protestantene ble åndelig forsømt og sa: «For en stakkars nasjon, på dem kan man bruke Skriftens ord: `Men når han så utover folkemengdene, ble han grepet av en hjertens medynk med dem, for de var like forkomne og hjelpeløse som en fåreflokk uten hyrde.'» (Matt 9, 36). Hun oversatte og utga en katekisme på finsk, utga en bønnebok og en salmebok og åpnet klosterkapellet for økumeniske gudstjenester og bibelstudiegrupper. For fattige fiskere og deres familier grunnla hun et ambulatorium (poliklinikk), som hjalp de syke uten betaling.

På grunn av sin apostoliske aktivitet ble hun snart fulgt med argusøyne av den russiske pressen og russiske politimyndigheter. De russiske myndighetene satte henne under press og forfulgte henne, og i 1914 måtte hun forlate Russland fordi hun var østerriksk statsborger og dermed tilhørte fienden, siden Russland var alliert med sine serbiske ortodokse brødre mot Tyskland og Østerrike.

Ursula dro da i eksil til det nøytrale Sverige, men hun holdt god kontakt med sine medsøstre som var blitt igjen i Russland og oppmuntret dem til å holde ut. Også i Sverige knyttet hun kontakter til de «atskilte brødre i troen», fremfor alt Nathan Söderblom (1866-1931), fra 1914 luthersk erkebiskop av Uppsala og en av økumenikkens pionerer.

I sin apostoliske iver tok hun seg spesielt av de katolikkene som levde spredt i diasporaen, og for dem gjorde hun det mulig å tilbringe noen felles dager med selvransakelse og åndelige øvelser. I 1915 grunnla hun også en mariansk kongregasjon og grunnla et katolsk månedstidsskrift med navnet «Solglimtar», som fortsatt kommer ut, senere under tittelen «Katolsk Kyrkotidning», nå «Katolskt magasin».

Etter en appell fra pave Benedikt XV (1914-22) til alle mennesker av god vilje om å lindre krigsofrenes nød svarte sr. Ursula med en bredt anlagt hjelpeaksjon for sine polske landsmenn i eksil. Selv om hun var født i Østerrike og var østerriksk statsborger, gjaldt hennes patriotiske kjærlighet Polen. Hun var en dyktig taler og spilte en aktiv rolle på den politiske arena. Fra 1915 til 1918 holdt hun mer enn 80 konferanser i de skandinaviske landene, hvor hun på seks ulike språk talte om det polske folkets kultur, litteratur og historie samt deres rett til frihet, uavhengighet og statlig selvstendighet. Blant dem som hørte hennes kraftfulle taler, var kongelige og nasjonale ledere og utenlandske ambassadører.

For samme målsetning grunnla hun forskjellige stedlige komiteer, som skulle sende hjelpemidler til generalkomiteen i Sveits under den store polske dikteren Henrik Sienkiewicz (d. 1916). I Skandinavia samarbeidet hun i dette arbeidet med ulike personligheter fra det åndelige liv. I 1917 ga hun ut verket «Polonica» i Stockholm på tre språk. I kraft av sin bakgrunn og oppdragelse kunne hun polsk, russisk, fransk, tysk, engelsk og italiensk, og hun lærte seg også finsk og svensk.

I 1917 dro denne uvanlig vitale og energiske ordenskvinnen til Danmark for å ta hånd om de polske innvandrerne der. Allerede i 1918 opprettet hun i Aalborg en husholdningsskole og et barnehjem for polske jenter. Barnehjemmet St. Antonius ble innviet den 6. januar 1918.

Etter at Første verdenskrig var slutt, oppnådde Polen endelig sin selvstendighet. Et stort antall foreldreløse barn av polske utvandrere vendte tilbake til Polen. I 1920 vendte Ursula og hennes søstre tilbake til sitt kloster i Kraków for igjen å bli medlem av kommuniteten der. Men snart måtte hun slå fast at hun og de andre medsøstrene som hadde virket i utlandet, gjennom typen av sin innsats var blitt fremmedgjort i forhold til søstrenes livsform i Kraków. Deres mål var ikke så mye lenger utdannelse av jenter av bedre familier, men å arbeide for de forarmede, de svakelige eldre og barna fra familier som var gått under.

I forståelse med Den hellige Stol grunnla derfor sr. Ursula en selvstendig gren av Ursula-ordenen, Ursulinnene av Jesu Hjerte i dødsangst (Zgromadzenie Sióstr Urszulanek Serca Jezusa Konaja cego - USJK), som i Polen vanligvis kalles «de grå ursulinner». Med støtte fra sin bror Vladimir, som nå var blitt jesuittenes ordensgeneral, oppnådde Ursula i 1923 den første kirkelige godkjennelsen av sin kongregasjon på prøvebasis. Allerede i 1930 ble den definitivt godkjent.

Ursula følte at en barns personlige forhold til Jesus i eukaristien er essensielt. Derfor grunnla og fremmet hun med stor nidkjærhet Den eukaristiske liga og Det marianske brorskap i Polen. Via disse organisasjonene ønsket hun at barn og unge skulle bli involvert i Kirkens liv og tjene samfunnet. Hun inviterte unge kvinner til å gi et eller to år av sitt liv til å tjene de fattigste av de fattige i Øst-Polen.

Pave Benedikt XV (1914-22) kalte Ursula til Roma for å utbre sin kongregasjon der. Deres moderhus er i Pniewy nær Poznan, mens generalatet er i Roma. Der etablerte de også et hybelhus for jenter uten midler for å gi dem muligheten til å komme i kontakt med den åndelige og religiøse rikdom i Kirkens og den europeiske sivilisasjonens hjerte.

Ursula døde den 29. mai 1939 i de grå ursulinnenes kloster i Via del Casaletto i Roma. Da hadde kongregasjonen allerede mer enn 100 medlemmer i 35 klostre. Kongregasjonen ble utbredt i mange land, og den har i dag over hundre klostre i Polen, Italia, Frankrike, Canada, Brasil, Argentina, Finland, Tyskland, Tanzania, Hviterussland og Ukraina.

Hun ble saligkåret i Poznan av pave Johannes Paul II den 20. juni 1983, i en seremoni i Poznans kulturpark der over en million mennesker var til stede. Hennes bevarte legeme ble overflyttet fra ordenens generalat i Roma til dens moderhus i Pniewy i Polen den 29. mai 1989. Den 23. april 2002 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn, noe som åpnet veien for hennes helligkåring. Hun ble helligkåret den 18. mai 2003 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Hennes minnedag er dødsdagen 29. mai, men 26. mai nevnes også. Det er også innledet en saligkåringsprosess for hennes bror Vladimir.

Se en side med bilder av Ursula.